soelvd

Her blir også ting slitt og ødelagt, spesielt sko. Foreløpig har de heldigvis holdt så lenge at vi kan kjøpe neste str når de er for slitne. Men om det blir en jente til her så får hun nok arve Tuva sine "skitne" klær så lenge de ikke er ødelagte Sukk, her krangler bekkenet allerede, slutten av uke 11. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Sist pushet jeg det, men da var det bare de siste 2 mnd. Men det ble så forferdelig ille av det. Så nå er jo spørsmålet hvor mye jeg kan pushe denne gangen - og det er jo tidlig. Skal på første kontroll hos legen på onsdag, men liker ikke å klage til han heller Men husker han sa til meg en gang at alle får forskjellige plager og noen har til og med bekkenplager i uke 5-6 og videre. Så han er i alle fall ikke en sånn lege som mener det ikke går an. Jeg jobber 2-3 dager i uken i barnebutikk der det er mye tråkking på gulvet. Sjefen har satt ut stol til meg, men det er jo like vondt som å stå. Kanskje det roer seg med hormonene snart? Lov å håpe

Navn ja. Med Tuva bestemte vi oss egentlig et par mnd før, men samtidig var vi enige om at hun måtte se ut som en Tuva. Så litt etter at hun var født spurte jordmor om hun lignet på en Tuva. Helt ærlig ligna hun ikke på noen, så svaret ble vel "tja, ja, hvorfor ikke" Denne gangen har vi jentenavn klart mens guttenavn blir et strev :P

Hahah. Hvis det blir gutt denne gangen må vi jo gjøre det samme vi HAR jo mor, far, datter, Golden retriever og stasjonsvogn Svigesøsteren min hadde både visst det og ventet på annonsering siden jul i fjor hun

Vi hadde mye av det samme. De sa ikke ifra når hun virket sliten eller annerledes. De kommenterte det bare når jeg hentet og da var hun alltid syk når vi kom hjem og fikk sjekket feber og sånn. Sa ifra ved levering feks at "hum virket litt rar i dag tidlig, bare ring om det er noe, jeg er hjemme" men det ble liksom bare "jaja" liksom til svar. Sa også ifra en gang på foreldresamtale. Jeg endte opp med å be om en prat med pedagogen alene og spurte om hvorfor de ikke ringte når hun ikke virket som hun var seg selv og først da gikk det opp for henne at jet virkelig mente det, tror jeg. Nå ringer de for alt. Ringte en dag fordi hun gråt og de ikke klarte roe henne og en dag fordi hun hadde hatt to litt bløte bæsjebleier og hver gang kommenterer alle at "Ja, for du har jo sagt du vil ha beskjed uansett". Så tydelig at til slutt ble det tatt skikkelig opp blant de ansatte.

Høres ut som når jeg våkner: "Bæ Bæ lille lam, satt på fiserestaurant" "hahahaha" "Nei, no må du gjeeee deg, Tuva!" Og ja, det er bare hun som prater

Også.. HOST... Legger hun om til østlandsdialekt om hun vil ha noe. Lurer på hvordan hun lærte det :p

*Blir ikke kvitt en quote jeg trykket på ved et uhell * Jeg har egentlig ikke peiling, siden vi flyttet henne inn på eget rom når hun var et halvt år. Men, alle overganger her i forbindelse med legging enten det var eget rom, ny seng, sove uten smokk, etc.. De har tatt tid og de har krevd tålmodighet. Det har vært vanskeligere å få henne til å sovne og hun har våknet endel. Og det er jo ganske naturlig tenker jeg. Eneste er vel hvis du føler at det faktisk ikke er bra for henne, at hun blir veldig redd, etc. Ikke lett det der. Vi får nå for guds skyld håpe sykehuset har hjulpet henne med å få ut babyen innen den tid Her skifter Tuva dialekt avhengig av om hun snakker med meg som har Oslo Oslo-dialekt eller pappaen som er fra Vestlandet. Veldig fascinerende Og nå er klokka halv ni og jeg sløver i senga. Får vel snart vekke jentungen så hun rekker barnehagen til halv ti :P

Min venninne bor 40 mil unna, forstår hva du mener Da har du så mange dager til fordel at du ikke får være med på "førstemann"til baby ? Vi opplevde at de flyttet oss en dag på ord ultralyd men etter det flytter de ikke datoen fordi de utvikler seg litt forskjellig etter det. Foreldresamtale i dag og Tuva fikk skryt fordi hun hadde passet masse på en av de nye små barna som hadde hatt en vanskelig start. Hun hadde trøstet, tatt henne i hånden og leid henne rundt og vist henne og hjulpet henne og lekt. Det er snille jenta til mamma det!

Gratulerer! når er termin? Her har vi foreløpig dato på 4. juni. En av mine beste venninner hat termin på akkurat samme dato, artig!

Tuva smeltet mange hjerter i barnehagen i dag . Hun fikk vite i går at hun skulle bli storesøster. Og i barnehagen i dag brukte hun hvert ledige minutt på å passe på en dukke, vugge, synge og gi den mat. For hun skulle trene på å bli storesøster!

Ikke noe nytt enda. Synes det er veldig kjedelig. For hvis de innfører kun eliten neste år kan jeg drøye litt med å prøve meg på opprykket til eliten og heller melde på stevner jeg har lyst til å gå neste år. Men hvis alle klassene blir innført vil jeg gjerne ha det opprykket i år og dermed melde på stevner i år. Sukk, tålmodighet er en dyd

Du, det der er så lett det og alle gjør det. En gang fikk jeg trekk i innkalling og dommeren sa at "Jeg tror faktisk ikke du vet det selv, men du nikker bekreftende til hunden når du kaller den inn" Og nei, det visste ikke jeg. Så dumme uvaner får vi alle. Heldigvis begynner det å komme noen ålreite treningskamerater her som klarer se sånt, for hvis ikke er det jammen vanskelig! Ellers er jeg veldig enig med de over. Det virker ikke som hun kan dette godt nok og ikke helt har grenser og da synes jeg ikke det er så rart at hun tuller og tøyser i konkurranse - hun blir kanskje litt usikker på hva som forventes og hva hun skal gjøre når miljøet i tillegg er vanskeligere, for det er det jo alltid! Og da kommer jo stresset også. Bare noen kommanderer meg på trening så blir jeg annerledes og hunden blir annerledes, liksom Hun minner meg om Monti i hvordan hun løser dette, synes jeg. Han hopper og spretter, maser etter leker eller belønning eller snuser når ting blir vanskelig eller stressnivået stiger. For å menneskeliggjøre skikkelig så "tøyser" han bort det vanskelige Da må jeg guide han dit jeg vil han skal være. Veldig tydelig (han er på ingen måte en myk hund og får veldig klar beskjed) beskjed om at "Nei, sånn løser vi det ikke. Her skal du sitte, så skal vi gjøre dette sammen og jeg skal sørge for at du lykkes. Så feirer vi til slutt!". Tydelig, bestemt men aldrialdri sint eller irritert. Så løser vi det sammen og hunden kommer ut av det med en god følelse og forhåpentligvis litt mindre stress og usikkerhet neste gang

Så nøye du er da jeg tar på meg delvis ansvar for denne fæle misforståelsen Aha, da forstår jeg. Kanskje han synes dere er så søte i ringen at han håper hver dag at dere kommer :D

Dommeren, haha

Fy søren for en flott hund!

Hva er gærent med han? Jeg digger han Her kræsja det med julebord plutselig, hvis ikke hadde vi kommet dersom vi fremdeles trenger opprykk =/

(Skulle liksom sitere 2ne) Jeg blir ikke kvitt alle disse sitatrutene Jeg tror det der er superviktige ting! Vi vil jo ha motiverte hunder, men ikke så motiverte at de ikke lenger er såpass balanserte at de klarer å konsentrere seg. Det er ingen god sinnstemning å være så høy på stress at man ikke klarer å roe ned. Monti var veldig sånn før og vi har jobbet masse med det de siste månedene med stort hell. Det der med at ja, vi belønner og jubler og sånn men han får ikke lov til å ta helt fullstendig av. Det blir mye godbiter og ball en sjelden gang - så lenge motivasjonen og gleden er der er der så er det ingen grunn til superbelønninger hele tiden for å trekke de enda høyere opp (men vi må fremdeles la han guffe ut litt før han går i ringen for å riste av seg litt stress ).

Men er ikke dette et problem du har i konkurranse? Eller misforstod jeg? Min hund er veldig stødig og finnes ikke engstelig eller noe sånt, det er ikke det jeg mener. Men det skjer mye på et stevne, vi er annerledes og stemningen er en helt annen enn på trening. Det er jo ikke rart de blir annerledes eller litt stressa av et sånt miljø Det henger jo ikke nødvendigvis sammen med at de er redde

Høres likt ut som Monti. Han er så fin på trening som regel og det koker fullstendig på stevner. Han synes det er et pressende og vanskelig miljø å jobbe i. Ser samme tendensene feks på kurs, med en gang vi er ferdig med en økt så avreagerer han ved vill drakamp med båndet eller lignende, helt åpenbart at det er vanskelig å samle seg og jobbe. Monti får tur før stevner men det gjør sjeldent en forskjell siden det er stevnesituasjonen som gjør at han synes det er vanskelig. For meg har det fungert veldig fint å finne et sted med litt plass, gi han en ball og la han rase fra seg og riste av seg litt av stress og "trykk". Da er han lettere og ledigere og bedre til sinns etterpå og fungerer mye bedre i konkurranse. Her fungerer heller ikke å trene ro, fokus, etc, da går spiralen bare oppover siden det han egentlig trenger er å avreagere litt på det vanskelige miljøet

Ikke annet enn at det er det nyeste de har funnet ut (forskning?). Skal spørre jeg.

Her er det jeg som er den som driver mest med hundene. Men han skal bo med de han også og bidra med ting så for meg er det viktig at hundene er av en type han trives med også. Heldigvis har vi ikke så ulike tanker. Han vil ikke ha toller selv om jeg kunne tenke meg det, men da får jeg bare leve uten til han evt blir klar for en ny toller. Jeg føler det er så mange fallgruver og stressende ting i livet som småbarnsfamilie at det å ha hunder vi begge er enige om at vi faktisk vil ha er helt nødvendig. Men ser for meg det hadde vært mer komplisert om vi hadde helt forskjellige tanker om hva slags hunder vi vil ha

Ja, tre så fryktelig travelt ut De har vel ganske grei kontroll på antallet håper jeg, er vel sjeldent det blir en overraskelse Lytte til kroppen er vanskelig Jeg prøver unngå det som "trigger" det, men det er ikke alltid så lett

I følge hun som har behandlet Dill de siste mnd sier "nyeste" informasjon at de skal ha tilskudd av glucosamin 3 mnd i året og ikke ellers. Noen andre som vet noe om det?

Med innvendig ultralyd og mange vinkler får vi håpe de har rett Nei, det er ikke uvanlig. Legen min sa i alle fall det her om dagen. Men lytt til kroppen

Jeg har kynnere og er bare i uke ti. Kjenner de veldig godt igjen fra sist så lite tvil. Når jeg ovrranstrenger meg eller løfter for tungt. Så bare å ta det med ro. I dag har vi hilst på en frisk og perfekt nageboer. Siden jeg kjenner ei som fikk trillinger i fjor hadde jeg litt hetta men det var heldigvis bare en