Nå må jeg bare le, tydelig at alderen "tynger" Monti. Han er jo egentlig tidenes tøffeste, ikke redd noe. De sprenger og sprenger rett borti her, han bryr seg ikke selv om hele huset rister.
Men! Når det nå sitter ei flue på terrassedøra er han redd. Tror nok aldri han har sett ei flue før. Han pilte først ut på soverommet og la seg lengst unna stua. Så tuslet han med halen mellom beina ut i gangen og la seg i buret - som han aldri ligger i annet enn på natta. Han nekter å komme ut til meg i stua, står bare i gangen og kikker. Puster og peser som noe annet rart, tydelig stressa!
Hvordan takler dere sånne situasjoner? Jobber dere med å få de til å takle det eller får de bare ligge der og være rare? Nå er jo Monti i en merkelig alder (6 mnd) så jeg gidder ikke dille med noe. Men hva med dere som har voksne hunder? Ser dere forbi sånt eller jobber dere med det? Nå tenker jeg altså på sånne "uviktige" småting i hverdagen. Andre eksempler kan jo være støvsugeren, når man flytter på stoler, etc.
Her lurern veldig på om han skal komme ut i stua