En gang jeg var på aftenvakt i et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, så kom ikke nattevakta og avløste meg npr hun skulle. Hun hadde forsovet seg.
Og, ja, da jeg jobbet på akuttavdeling på distriktets største sykehus, ble jeg så utslitt (les: møtte veggen) at jeg både kjeftet og smelte og sa altfor mye som jeg angrer på.
Og da jeg hadde min første sommerjobb på et sykehjem, ble jeg oppringt med spørsmål om hvorfor jeg ikke kom på jobb. Nei, for ryggsekken var pakket og jeg var på vei til en av turistforeningens hytter. Det hører med til historien at jeg hadde ikke fått beskjed om at jeg hadde vakt den dagen, og at jeg kunne møtt opp da de ringte. Det var før mobilen var allemannseie, så de ringte på hustelefonen.
Og i fjor var det ei ung ferievikar som ikke møtte på jobb om morgenen. Hun hadde hatt sen aftenvakt kvelden før. Vi ringte og ringte, ingen respons. Ikke visste vi hva foreldrene het heller. Jeg begynte å frykte at hun hadde kjørt i grøfta, blitt ranet, overfalt, voldtatt, you name it. Til slutt måtte vi ringe sjefen, som var på ferie. Og etter mye viderverdigheter fant vi ei som visste hva foreldrene het. Det var en forskrekket mor som løp på loftet for å sjekke datterens seng. Joda. Hun hadde sovet gjennom alle alarmer og anrop. Og kom en del timer forsinket, kan man si.
Så nei, du er ikke alene.