Rasepresentasjon Welsh Corgi Cardigan og Welsh Corgi Pembroke
Tekst: Ingrid Prytz Ohm
Corgien, den lavbeinte gjeterhunden, har eksistert i Wales i mange hundre år.
I grevskapene Cardiganshire og Pembrokeshire levde bøndene vesentlig av kvegdrift. Jorden, som i hovedsak var eiet av kronen, var karrig og gårdene små og fattigslige. Kveget beitet i høydedragene over dalbunnen der gårdene lå, og loven forbød bøndene å sette opp gjerder for å holde beitedyrene ute fra markene nærmere husene. Dermed skulle corgien ikke bare brukes til å drive kveg hjem og til markedet, men også holde beitedyr borte fra åker og eng i dalbunnen. Hundene var hasebitere og fikk god hjelp av de korte beina sine til å dukke unna spark fra gjenstridige okser og kyr.
Corgien er en sunn, robust, intelligent, lettlært, modig og oppmerksom hund, den er familiekjær og kan bli meget gammel. Disse egenskapene gjorde corgien til en verdifull hjelper for waliserene, og har vært med på å sikre rasens egenart frem til våre dager.
At gjeterhunden virkelig ble verdsatt finner vi bevis for i Howell the Good’s lov (konge i South Wales på 900-tallet) – hvor hundens verdi blir satt lik verdien av en ungokse, en betydelig sum for disse fattige bøndene
Corgiens opprinnelse og type
Selve ordet corgi er sammensatt av de walisiske ordene ”cor”, som betyr dverg, og ”ci”, sombetyr hund. Navnet brukes på to hunderaser, Welsh Corgi Cardigan fra Cardiganshire og Welsh Corgi Pembroke fra Pembrokeshire. Selv om disse deler navn og hjemland, er det to forskjellige raser både av opphav og utseende.
Cardiganen regnes for å være den eldste av de to, og den har nære slektsbånd med dachslignende hunder som kom til Wales med kelterne for mer enn 3000 år siden. Den har vært krysset med andre gjeterhundraser opp igjennom tidene, den største synlige arven fra dette kan sees i rasens utallige fargevarianter. Rasen finnes i rød, sobel, trefarget, brindle, og den spesielle blue merle, som ofte følges av ett eller to blå øyne.
Cardiganen som er den største og kraftigste av de to corgiene, har alltid hatt lang hale og kjennetegnes av sine store ører som gir den et mildt og litt skøyeraktig utrykk.
Pembrokeshire ligger langs kysten av Wales, og hundene her kom derfor lettere i kontakt med verden utenfor enn hundene i innlandet
av Cardiganshire. Opprinnelsen til pembroken var trolig lokale lavbeinte hunder, som ble krysset med hunder av spisshundtype, som kom til Wales med reisende fra kontinentet og Skandinavia.
Pembroken som er den minste av corgiene, blir født både med kort og lang hale og skal ha et kjekt og reveaktig preg. Den vanligste fargen er rød, men den finnes også som sobel og trefarget. Det finnes et walisisk sagn om at pembroken var en gave til menneskene fra alvene, og at spor etter seletøyet som alvene brukte på hundene fremdeles kan sees på pelsen til pembroken.
Etter at britenes nåværende dronning Elisabeth fikk en pembroke som kjæledyr mens hun fremdeles var en ung prinsesse, har rasen vært kjent som den kongelige corgien, og den har oppnådd en stor popularitet langt utenfor sitt hjemland.
Welsh Corgi rasene i Norge
Til Norge kom pembroken på slutten av 1940-tallet, men oppdrett startet ikke før omkring ti år senere. I 1967 ble det importert en ung hann fra England, som tok dommerne med storm, og endte som mestvinnende hund uansett rase på kennelklubbens utstillinger i Norge - Bamsestatuettvinner i 1968.
Også i 1983 ble Bamsestatuetten vunnet av en pembroke. De første corgikullene ble levert til ”gamle” schäferhundeiere, og dette var bruks og utstillingsinteresserte mennesker, som deltok flittig på utstillinger med hundene sine, og gjorde rasen mer kjent.
Cardigan har ikke hatt den samme tradisjonog utbredelse i Norge som pembroke, og de første eksemplarene kom ikke til landet før
i 1976. Takket være det gode samarbeidet mellom norske oppdrettere, og de ledende oppdretterne i Europa og USA, er den norske
cardiganstandard på topp, og i de senere årene ser det ut til at rasen har begynt å øke i antall og popularitet.
En allsidig hunderase
Som nevnt tidligere var de første corgieierene i Norge aktive hundemennesker, og dette har gjort at disse små brukshundene har fått vise sitt potensial som mer enn en trivelig familie- og vakker utstillingshund.
Corgier har hevdet seg helt i toppen både i lydighet, agility og viltsporkonkurranser, og har plassert seg på pallen i flere nasjonale mesterskap. Ser vi på de nordiske landene under ett, finnes det flere champions i mange aktivitetsgrener, og det har vært pembroke som har representert både Norge og Finland på landslagsnivå i lydighet.
De gangene corgier har vært så heldige å få bo på gård, har de også bevist at gjeteregenskapene fremdeles finnes. Ser vi til USA og Canada deltar det mange corgier av begge raser på gjeterhundprøvene som arrangeres av den Amerikanske Kennel Klubben.
Å leve med en corgi
Begge corgiene har alltid vært allsidige hunderaser som har kunne tilpasse seg de fleste bo- og livssituasjoner. Derfor har de også oppnådd en stabil tilhengerskare, som gjerne ender opp med en ny corgi når den gamle er borte. Det er også lett å ende opp med flere, når først en er kommet i hus.
Corgiene er utpregede sosiale hunder som trives best når de får være sammen med sine mennesker, men de er også så robuste at de godt kan tilbringe noen timer alene enten inne eller ute i hundegård.
De er spreke på sine korte ben, og man greier ikke å slite ut en corgi i god kondisjon, selv på en lang fjelltur eller en sykkeltur til butikken. Den eneste klare begrensningen vårt nordiske klima kan sette for disse hundene må være store mengder nysnø!
Man skal huske på at rasene opprinnelig er små brukshunder, og de krever både oppdragelse og en viss aktivisering for å komme til sin rett. Så noen sofaputehund blir nok verken cardiganen eller pembroken før de har oppnådd en viss alder og verdighet!
Helse
Begge corgirasene er kjent for å være friske hunder som kan bli riktig gamle. Det er ikke uvanlig å møte pigge og trivelige veteraner på 12 år og oppover. Ingen av rasene sliter i noen utstrekning med arvbare lidelser, og de er også forskånet for de økende allergi- og immunproblemer som mange andre hunderaser sliter med.
Den største helsemessige utfordringen som møter corgier av begge rasene, må være at de er matglade, og har lett for å legge på seg. Det er derfor viktig å begrense inntaket av mat, samt holde hunden i god fysisk form
