Siri

Novemberkaktusen min står i full blomst - igjen... Den blomstret i november også Betyr det at jeg har kaktusfingre?

DET er sant

DER er jeg enig. Det MÅ være føre til å gå tur. Man MÅ på tur .

Det er mange som ender opp med å klippe dem altså - og det er selvsagt noen som synes det er synd og skam... men det er jo bedre med en som er klippet og flokefri, enn en som er full av floker og aldri blir stelt Willy er en real trekkhund, han... Jeg kan vel ikke si det samme om samboeren hans, men..

Jeg sitter med akkurat samme følelsen nå Nå begynte jeg også å glede meg til sommeren Men vi har jo så mange fine vinterdager igjen også... Men det er lov til å glede seg over det man har, men samtidig glede seg til det som kommer, sant?

Men hun kunne glatt gått som briard, hun der da... hun var jo en kloning av Willy

Sorry... Det er så fint å gå der nettopp for å øve på sånt. Man møter jo ALLTID opptil flere med hunder der

Reprise fra i går Jeg krydret lammelåret godt, og la på litt smør oppå toppen, før jeg pakket det inn i folie og satte det i steikovnen tidlig på formiddagen. Tror jeg hadde rundt 80 grader i ovnen. Der fikk låret godgjøre seg til jeg hadde vært på en lengre skitur med Willy. Jeg hadde steketermometer i også, så jeg lot det stå til det viste ca 70 grader. Jeg pakket ut låret og satte opp varmen i ovnen til nesten 300 grader og "freste" overflata på lammet så den ble brun og fin. Så fikk låret hvile mens jeg laget tilbehøret. Jeg delte ei persillerot og et par poteter i småbiter og kokte dem møre (vel - dette gjorde jeg i grunnen ei stund før låret var ferdigstekt da). Deretter hadde jeg i smør og litt fløte og moste det sammen, og smakte til med salt, pepper og litt revet muskatnøtt. Sausen laget jeg med basis i kjøttkraft som hadde sivet fra låret under stekingen. Jeg smeltet litt smør i en kjele, rørte ut litt mel i smøret, og spedde med kraften fra låret. Så spedde jeg ut med fløte og lot det koke til det ikke var mer melsmak i sausen. Smakte til med salt og pepper. Til slutt stekte jeg champignon og aspargestopper i smør i panna (hver for seg).

De fleste er jo glade og livlige, men det er jo ikke nødvendigvis sånn det ALLTID er. En del briarder kan være usikre på folk, og kan være både lumske og ekle i møter med mennesker de er utrygge på. ANdre igjen kan være utagerende mot andre hunder - DET er kanskje det største problemet man har med briard. De er jo store og sterke, og når de da setter i med bjeffing og hopper mot andre hunder, så er ikke det så veldig hyggelig. Briarden er vakthund med stor V om de får lov til å utvikle vaktinstinktet sitt. Det kan gi utslag i at de ruser avgårde mot folk som kommer på gårdsplassen - om de går løse. Det er IKKE hyggelig. Noen kan nok bjeffe en del, mens andre er ganske stille. Jeg har en av hver. Hannhunden min bjeffer ikke uten at det faktisk er noe å bjeffe på. Tispa mi er mer boffete - hun er nok litt mer utrygg enn hannhunden også, og tror hun hører spøkelser både her og der noen ganger. Når jeg leser hvordan andre raser er mht helse, så virker briarden veldig frisk helsemessig. De kan jo få HD, og det er ganske høy prosent HD på rasen (mellom 20-25%), eller er det jo noen sykdommer som dukker opp her og der, men generelt sett er det sjelden jeg hører om syke hunder heldigvis. Jeg vil nok helst bruke uttrykket uinteressert (fordi reservert er et vanskelig begrep som fort kan forveksles med engstelig). De fleste briardene jeg har hatt har vært sånn at de lukter på folk, og så er de ferdige med det.Hannhunden jeg har nå er mer sånn "HEI!! Snakka du til meg? Kult - da må jeg dytte deg litt, gå mellom beina, rulle rundt og tulle, for jeg blir så glad inni meg"-type. Han går ikke bort til folk sånn uten videre, men om folk tar kontakt, blir han litt overivrig, for å si det mildt. Det er jo få kull som fødes i Norge når det kommer til briard, så den er ikke så veldig utbredt nei. Jeg gjeter jo litt med tispa mi, og det er morsomt å se at hun drar fram litt instinkt når det gjelder dette.

Jeg elsker Dovre Jeg har en fast plass jeg alltid stopper når jeg er på vei over fjellet om sommeren også. Der går vi oss som regel en lengre tur Bonzaitreet mitt syntes IKKE det var noe kult å stå i "vinden" fra varmepumpa nei... det kasta alle bladene tvert. Da det fikk flytte inn på det andre stua, ble det mye gladere Yasmine og jeg har vandret på Domkirkeodden, tatt litt bilder og passert ymse hunder med ymse holdninger Yasmine forelsket seg veldig i en litt stor sheltiehann vi møtte - han syntes nok kurtisen ble litt i meste laget, så han stilte seg bak "mor" Jeg kan vel i grunnen skjønne at 32 kg svarte hår som hopper rundt omkring kan virke litt skremmende på en søt liten herremann Nå har jeg spist deilig lammelår igjen, og jeg må vel bare innse at lam er noe av det beste jeg får

Helt klart

Ja, jeg har vurdert tanken opptil flere ganger Spesielt når jeg har mekke IKEA-møbler...

Jeg gjorde nesten et sånt stunt en gang da jeg skulle fra Østlandet og heim til Steinkjer. Starta kl 6 om morgenen og var på Dovre sånn rundt kl 11 og fikk en deilig skitur med hundene i strålende påskevær Det så da akkurat passe fort ut, det der Jeg er også sånn... man freser ikke forbi folk i løypa når man kjører med hund liksom... Da er man høflig og grei, og beklager dersom hunden kommer LITT nær noen man passerer Jeg fikk det brått ikke så veldig travelt med å komme meg ut på tur da jeg stod opp i dag. Snø og kjedelig vær. Vurderer om vi skal ta en bytur i dag, faktisk, Yasmine og jeg.

Når jeg leser om sånt, tenker jeg at jeg må være hyperintelligent som bare går over på den andre siden av vegen når vi passerer steder der jeg vet det står hunder ute i bånd/hage Jeg vet - jeg er nok et unikum

Det er vel en ganske god beskrivelse av dem ja Heftig og begeistret liksom... 40 kg entusiasme og glede - det kan bli litt i overkant av og til

På Budor i Løten kommune

Tsk tsk tsk! Tror du må ta en alvorsprat med han der altså Det er fantastisk herlig der - og de er utrolig flinke til å kjøre opp løyper så snart det blir snø

Skikkelig betryggende liksom Trekkhunden min

Jeg har ei venninne som bruker det og er veldig godt fornøyd med det - for å vende tilbake til spørsmålet

Oi, skummelt Utakknemlige beist

At HAN mente det var mye styr med våtfôr betyr jo ikke at DU også skal mene det? For et rart utsagn... Men han har kanskje litt rett i at det er lettere at hunden legger på seg når den blir fôret med våtfôr siden det gjerne er en del fett i det og hundene får mindre matvolum pr måltid med det. Dermed kan de fort bli sultne og mase om mat - og det er lett å gi dem mer enn de trenger. Det er enklere å styre matmengden med tørrfôr etter min erfaring i hvert fall

Tja... hva er perfekt egentlig? Min rase passer meg i den forstand at jeg liker væremåten, den litt klovneaktige tilnærmelsen til livet, at de er allsidige, fører orientert (vel - stort sett ), kan være med på det meste jeg synes er moro sammen med hund. Ulempen er selvsagt pelsen og pelsstellet. Tenk om de kunne sett nystrigla ut til enhver tid uten å trene stell? Det hadde vært noe, det Ellers kunne jeg selvsagt også ønsket at de var mer sosiale mht andre hunder, dvs at man kan FORVENTE at de går godt med andre hunder uansett situasjon, ikke at man BLIR GLAD FOR at de er hyggelige i møte med andre hunder. ... også kunne det jo ha vært praktisk om de ikke tok av til uante høyder hver gang man skal ut på tur... noe sier meg at DET kan skyldes eieren...

Jeg tar meg ofte i at jeg skriver inne "Koden" for den smileyen når jeg skriver noe på FB... men det virker jo ikke... Ja, jeg ble også nesten litt rørt faktisk... Hørte mer nå også (reprise) - og det var så koselig Ser helt herlig ut! Willy og jeg fikk oss en kjempefin tur på Budor i dag, i strålende solskinn og fine forhold (når vi ser bort fra at løypemaskina hadde kjørt rett før oss på veg tilbake, og da var det lite hold i løypa og tungt for både hund og eier. Men han er så fin å ha med seg, Willy altså. Han er så blid og hyggelig - og elsker jo når folk snakker med ham. Og selv med sine snart 10 år på baken, holdt han fint følge med en gubbe som snørekjørte med TO strihårsvorsteh're... og ei som kjørte med ei husky-tispe. Han ER trekkhund, han Og mens vi var på skitur, stod lammelåret i ovnen og godgjorde seg på lav varme. Herregud det ble godt!!! Fantastisk mørt og fint, og med saus laget av søet fra låret, samt litt stekt sopp, stekt asparges - og en deilig persillerotmos til (og obligatoriske rørte tyttebær) har jeg nå hatt DET herremåltidet. Lammelåret tror jeg var best før 2015... Tror ingen ville ant at det var "gammelt" for å si det sånn Jeg må dog innrømme at jeg nok er litt konservativ i smaken... jeg laget låret UTEN hvitløk - og endelig syntes jeg lammelår ble godt Jeg er nok ikke helt fan av hvitløk

Det ante meg vel egentlig at det var derfor