bardmand

Er det høyt fettinnhold som gjør at hun ikke kan få vom og hundemat, eller er det bare smakelighet? Du kan kanskje prøve å blande inn ren karbonade, fisk eller kyllingkjøttdeig i vom og hundemat for å få ned fettinnholdet. Jeg er ingen ekspert, men om du så blander inn en spiseskje biola e.l., så tror jeg næringssammensetningen skal bli helt grei. PS.: Min erfaring er at kyllingkjøttdeig har veldig begrenset holdbarhet, så frys eller bruk selv det hunden ikke får. DS

Tre uker i dag. Har kjøpt kamera, mangler tålmodighet, så det blir bare to uklare bilder av Månestråle for å markere dagen. Her ser hun ut "as if butter wouldn't melt in her mouth", som det heter på utenlandsk. At jeg kunne love henne bort er jo helt ufattelig. Men jeg er heldigvis helt sikker på at hun vil bli høyt verdsatt der hun skal flytte. Er så svak for frambeina hennes. De sier den mørke vil bli mye lysere med tida, så det er bra jeg dokumenterte kontrasten nå:

Små valper vil instinktivt holde seg nært heimen. De trenger heller ikke gå så langt. Du kan selvsagt oppmuntre den til å bli med bittelitt utenfor komfortsonen sin, men det er ikke noe poeng i å presse den for mye.

Neida, de kan definitivt være sta, og det kan låse seg for dem om de blir usikre. Noe av det kan nok føres tilbake til at det krever en dose naturlig skepsis og forsiktighet for å overleve i lundeura. Samtidig er det vel noe skepsis til utstillinger blant lundehundeiere også (host). Det er ingen naturlig showhund, og den tiltrekker seg derfor neppe det mest dedikerte utstillingsfolket (heldigvis, holdt jeg på å si). Men når det er sagt, så finnes det definitivt eiere/handlere og hunder som har helt utmerket samspill i ringen, og da kan en fin lundehund gjøre seg riktig godt i en utstillingsring også.

Veldig godt poeng. For lundehunders del er pelsstell sjelden et problem, men man bør definitivt lære dem å tolerere kloklipp! Klørne på ekstratærne slites veldig lite av seg selv på lundehunder som ikke brukes på aktiv jakt i lundeura, for å si det sånn.

Nok en varm ettermiddag. Valpene er på den svaleste flekken jeg kan finne, og ser ut til å ha det alldeles utmerket. Mamma Lina ser dog ut til å synes \\at det er i varmeste laget med tre stadig større valper krypende over seg når det er tid for mat.

Jeg kan være enig i at det litt for ofte er redsler som får lundehunder til å sette på bremsen. Det kan også være en reaksjon på stress hos eieren. Det sier egentlig ikke så mye annet om mentaliteten til lundehunder enn at de som urhunder flest har behov for god sosialisering og miljøtrening, og at de reagerer ganske raskt og instinktivt på sånt som de opplever som uvanlig eller skummelt. Alle lundehunder har brems, men det er veldig stor forskjell på hvor ofte de bruker den, og hvor lang tid de trenger på å slå den av igjen (også kjent som avreagering). Tillegg: I tillegg kan man gjerne observere lundehundbremsen i situasjoner der føreren vil en vei, mens det er noe som lukter godt i den andre retningen. Tisper i løp, mat, reinbæsj osv. ;-)

Vet du, fram til nå har jeg tenkt at han var litt liten og kjedelig "pent" tegnet sammenlignet med søsknene. Men etterhvert begynner jeg å lure på om det blir han det blir vanskeligst å gi slipp på. Han er en skikkelig going, og slett ikke tapt bak en vogn i konkurranse med de to bjørnungene av noen søsken han har.

Jeg har alltid hatt nokså lavt ambisjonsnivå når det gjelder lydighet på mine hunder, så jeg er nok ikke den rette til å svare på det med trening. Et av trekkene jeg liker aller best med lundehundene, er at jeg opplever dem som veldig enkle å ha løse i skog og mark. Jeg opplever at de har et svært moderat jaktinstinkt (men kan finne på å sanke egg som ligger på bakken), og de kommer ikke alltid med en gang man roper, men de stikker heller ikke langt. Lundehunder kan la seg motivere til å lære både det ene og det andre, men det er viktig at alt foregår med positive metoder, spesielt siden stress kan være medvirkende årsak til sykdom. Og ja, de kan være bestemte om det er noe de ikke vil. "Lundehundbrems" er et begrep alle eiere av rasen kjenner. Den er velutviklet! Og ja, lundehunden er på mange måter en sunn rase. Samtidig er det viktig at man setter seg godt inn i mage-/tarmproblemene som kan oppstå. Både for å vurdere om det er en risiko man kan leve med, for å forebygge så godt man kan, og for å være klar over faresignalene og kan sette i verk tiltak så snart som mulig om hunden skulle bli syk.

Tja, hva skal man si. De må oppleves? Jeg tenker først og fremst på dem som små urhunder: De har tydelig språk, inkludert varsling i ulik grad. De har god nytte av grunding og god sosialisering og miljøtrening. De knytter seg sterkt til flokken sin. De er ikke nødvendigvis så opptatt av fremmede. De har mye av sin opprinnelige atferd og instinkter som lundejegere i behold. Det vil si at de jobber nært føreren sin og er mer sankere enn jegere. Og de faller mellom alle stoler når folk skal velge rase: Søt, men ikke søt som en pomeranian. Sprek, men ikke sprek som en husky. Elegant, men ikke elegant som en mynde. "Naturlig lydig" ved at de holder seg nær flokken, men ikke lettrent som en border collie. Funksjonell, stort sett frisk, og med høy gjennomsnittlig levealder, men med én rasebetinget sykdom som dessverre skremmer en del. Ellers har jeg nå tenkt å bryte alle prinsipper og poste et bilde der jeg selv er med. Dere får tro hva dere vil, men en selfie var faktisk den enkleste måten å få tatt bilde av den første valpen som har åpnet øynene (de har alle gjort det nå, da). Det passet vel bra at det var Falk:

Ja, jeg synes jo alle polarhundentusiaster burde ha en lundehund-maskot. Selv om jeg vel egentlig har kommet fram til at whippeten min har mer til felles med malamuten vi av og til går tur med enn det lundehunden har ...

Hvem, jeg? Har jeg kommentert beslutningen?

Jabba er visst omplassert fordi hun ikke passet inn i den opprinnelige eierens urbane livsstil. Håper de har friskluftsanlegg der hun bor nå. http://inspirato.blogg.no/jabba_er_i_sttet.html

Takk! Ja, det kjennes faktisk litt som et ansvar. Og i det ligger kanskje noe av gleden også - og den er stor!

Veldig enig, i hvert fall når det gjelder dalmatiner (har ikke møtt så mange pinschere). De dalmatinerne jeg har møtt har i hvert fall vært milevidt fra de fleste whippeter når det gjelder personlighet.

Skal jeg være helt ærlig, så synes jeg whippeten min takler tørre, kalde vintre bedre enn milde kystvintre med regn og vind (for ikke å snakke om sørpe).

Har nå mest lyst til å beholde alle selv, men skal forsøke å få spredt dem litt da. Forhåpentligvis vil en eller flere av dem kunne bidra i videre avl for å bevare rasen, og da er det greit å ikke ha alle samlet på ett sted ;-)

Finnes det noen dokumentasjon på det? Min blåpigmenterte whippet er den jeg har hatt med færrest skader.

Nå skjønner jeg ikke hva du mener? Skulle pigmentering ha noe å si for hvor ofte en hund skader seg? Jeg kan skjønne at det kan ha noe å si for hvor store og synlige arr det blir etter skader, men ikke selve skadefrekvensen? Jeg har hatt både blå- og svartpigmenterte whippets, ei mørk og to med veldig mye hvitt, men jeg kan ikke si jeg ser at pigmentet har hatt noen avgjørende effekt på hvor ofte eller mye de har skadet seg.

Dette synes jeg høres veldig ekstremt ut. Mener du at det er rasetypisk? Jeg har hatt tre whippets, og selv om jeg har opplevd noen av dem som mer klønete enn andre, har ingen av dem hatt en skadefrekvens i nærheten av dette.

Han har nok de mest symmetriske og klassisk pene tegningene. Dessuten liker jeg labbene hans veldig godt, men der er jeg ingen ekspert. Synes bare de ser "samlet" og fine ut. Og så er han minst. Vi får nå se om han fortsetter å være det, men i så fall tegner han til å bli den beste av dem eksteriørt sett. Begge foreldrene er nemlig litt i overkant størrelsesmessig (det er sånne detaljer man må se gjennom fingrene med når man driver oppdrett av lundehund).

Sølvpilen har atskillig mindre hvitt enn søsknene, ja. I tillegg mener de som kan det at blisset kommer til å bli mer eller mindre borte når han (ja, det er en hann) vokser til.

Ingenting som litt kroppsvarm melk på årets varmeste dag ... Valpene er nå 12 dager gamle, og de begynner så vidt å åpne øynene. Fra venstre: Falk, Månestråle, Sølvpilen.

Da har førstemann rundet halvkiloen. Sølvpilen: "High five! Eeeehm ... six!"

Valpene er nå 10 dager gamle, og har alle doblet fødselsvekten sin (med noe ulik margin). Nesene begynner å få farge, og de er en hel del mer mobile og vokale. De er lettest å skille fra hverandre fra denne vinkelen: Månestråle: Sølvpilen: Falk: