bardmand

Jo, også oppdrettere av rasen som skal tilføre nytt blod kan være urolige. Kanskje spesielt når det gjelder raser med lignende egenskaper. De vil ha garantier for at ikke noen finner ut på et senere tidspunkt at utvekslingen bør gå andre veien også. Og det kan man kanskje skjønne.

De kan være urolige for at krysningsvalpene skal brukes i avl med deres egen rase. Det er vel gjerne spesielle problemer som gjør at et rasemiljø går til det skritt å se etter andre raser for innkrysning. Da er det jo forståelig at eierne av innkrysningsrasen er urolige for å få inn slike problemer i sin egen rase. Da er det veldig viktig å både sikre at så ikke skjer, og å drive godt informasjonsarbeid mot eiere/oppdrettere av innkrysningsrasen for å berolige dem.

Ganske fascinerende om bruk av ny kamerateknologi for å studere hunders bevegelsesapparat: Newton http://tv.nrk.no/serie/newton/DMPV74003013/17-11-2013#t=14m25s

Gratulerer med et utmerket rasevalg! Mange gode råd her, ikke minst å begynne med vanlig negleklipper. Finn også gjerne fram en vanlig, lett bøyd neglesaks til mennesker for ekstratærne. En lundehund som ikke takler kloklipp kan bli et mareritt, og det er viktig å holde ekstraklørne noenlunde i sjakk. Kos med tær og føtter når du ikke klipper, så blir den vant til å bli berørt der. Lag deg gjerne et system for å klippe en eller to klør i slengen til å begynne med, og gjerne når den er trøtt. Gjør du det en til to ganger om dagen, kommer du gjennom alle tærne i løpet av ei ukes tid, og så er det bare å begynne på igjen. Det høres kanskje ut som mye arbeid, men jeg er ganske sikker på at det er mindre stress både for deg og valpen. Sørg for å ha klippeutstyr liggende lett tilgjengelig. Pass på at hunden ikke spiser på sånne tissekladder, det er ikke noe særlig om det havner i magen og begynner å svelle der. Tillegg: Jeg mener selvsagt ikke at det første du skal gjøre når du får valpen hjem er å klippe klør ... Ble bare litt revet med da jeg begynte å skrive om utstyret du gjerne kan ha klart!

Takk, takk. Kan ikke annet enn si meg enig :-)

Føtter kan brukes til mer enn å bite i:

Det er jo i og for seg et veldig godt poeng. Hmm ... tror kanskje det kan bli en finn-annonse neste gang (om det nå blir en neste gang). Må i hvert fall vurdere det.

Nei, på ingen måte. Det tror jeg vi alle gjør. Det jeg tenker er at på finn.no treffer du veldig mange, både seriøse og mindre seriøse. De seriøse treffer du andre steder også. Så hvorfor gi seg selv ekstraarbeid? Jeg vil heller tilbringe tid med valpene og pleie de eierne jeg finner/som finner meg enn å svare på masse henvendelser fra folk jeg ikke skal selge til uansett. Nå vet jeg jo ikke hvor mange henvendelser det hadde blitt om jeg la ut annonse på finn.no, så klart. Jeg har også en liten rase der etterspørselen stort sett overstiger tilbudet, og jeg har jo bare tre valper jeg skal finne hjem til. Jeg er klar over at jeg er privilegert sånn sett. Men i min situasjon kjennes det i hvert fall rett å droppe annonse på finn.no. Hadde situasjonen vært en annen, hadde jeg kanskje valgt annerledes.

Jeg synes ikke det. Det spørs vel også litt på markedet for din rase og hvor mange valper du får også. Jeg har vel strengt tatt ikke annonsert mine valper, selv om jeg har lagt ut bilder og info av dem både her og på Facebook. I tillegg har jeg informert valpeformidler i klubben. Har fått et par henvendelser via valpeformidler, men det ser faktisk ut til at alle valpene ender opp hos folk som har funnet meg på andre måter. Ikke fordi de som har kontaktet meg via valpeformidler ikke var seriøse nok, men mine valper passet nok bedre hos andre. Det er klart man gjør, men mange av de mest interesserte vil finne deg selv om du ikke annonserer på finn.no. Sånn blir det kanskje litt færre å sile bort.

Takk! Skal ikke nekte for at jeg er litt svak for dem selv. Vi kan jo håpe på det. Det har vært en del nokså store kull ei stund, og jeg synes også jeg ser en tendens til at også yngre mennesker og mennesker med andre raser får opp øynene for rasen. Det gjelder et par av disse også. Minstekaren Falk er ikke minst tøff! Månestråle og Sølvpilen slår av en prat ved vannposten. Månestråle

For en grundigere beskrivelse, anbefaler jeg Svenska whippetklubbens RAS: http://www.whippetklubben.se/index.php/sv/om-rasen/ras Har ennå ikke sett noe til en norsk RAS for whippet. Mynderasene glimrer i det store og det hele med sitt fravær fra NKKs oversikt over ferdigstilte RAS. Nå er jeg ikke medlem i Myndeklubben lenger, så jeg vet ikke hvordan de ligger an?

Jeg var så heldig å få låne denne flotte foringsstasjonen fra oppdretterne til Lina (hun kom fra et kull på fem). Den manglet skåler, men mammas crème brûlée-former passet perfekt!

Ja, det har de. De slites heller ikke like fort som klørne på de ordinære tærne, så man må være ekstra påpasselig for å unngå at de vokser seg for lange. De ble nok mer slitt i lundeura enn de blir på asfalt, for å si det sånn. Tre lundehundvalper = 72 klør å klippe ;-)

Hehe, nei, og når de traver over stuegulvet, ser de alle ut som små trekkoppdyr, for tida. Berner og lundehund er forresten en velprøvd kombinasjon i opptil flere hushold - nudge, nudge!

Diskuterte dette med "lundehundbrems" i en annen tråd for en tid tilbake. Tenkte bare jeg måtte dele denne videoen fra oppredderklassene på årets rasespesial på Morokulien. Det begynner etterhvert å bli mange som kan vise lundehundene sine på utstilling også, og det er gøy å se. Den eneste som ikke "oppfører" seg i ringen er den jeg viser, som bare ville fram til "mor" som gikk foran. Der var det jeg som ble brems, m.a.o. https://www.facebook.com/photo.php?v=10152760531237985&set=o.2264324395&type=2&theater

Joda, alle pelstyper har sine utfordringer, men "mye større utfordringer"? Det høres i mine ører ut som noe slags velferdsproblem. Mine korthårete hunder er godt tilpasset et norsk inneklima og også vær og vind store deler av året. De har gode, varme klær, og jeg har opplevd solbrenthet EN gang (på nesen til en hvit hund), og i mine mer en 20 år med whippets kan jeg telle hudriftene på en hånd. De har aldri hatt ørebetennelse (ikke uvanlig på langhårete hunder, har jeg skjønt), de har aldri hatt en snøklump i pelsen, de har aldri hatt en floke, de har aldri hatt våteksem, og jeg har plukket EN flått av en av dem. Joda, jeg foretrekker på mange måter pelsen på lundehunden min, men å kalle korthårspels en "stor utfordring" kjenner jeg meg ikke helt igjen i.

Takk! Hun er en perle, det er hun virkelig. Uredd, sosial og matglad! Slett ikke verdens beste labber, men det er heldigvis ikke så høyt på prioriteringslista til de nye eierne heller. Skulle veldig gjerne beholdt henne selv, men strengt tatt har jeg vel nok med to hunder til hverdags akkurat nå. Og sånne eiere som hun skal til vokser da heller ikke på trær, så fornuften får ta førersetet her, tenker jeg.

Alternativt tilhører de en generasjon som er vokst opp med kaniner som mat og kaninutstilling som "mannfolksport" - for det var det faktisk. Standarden for mange kaninraser legger jo vekt på egenskaper som gjør dem velegnet til mat - runde rumper er ofte ettertraktet. Duehold er også dominert av menn, virker det som. Begge dyreslagene egner seg jo også til hold i små hager, og det at dyrene tradisjonelt ikke har vært holdt innendørs gir vel også en mulighet til å komme litt bort fra kjerring og unger ... Veddere i alle varianter er vel jevnt over kjent for å være ganske enkle, lette å temme og greie å håndtere. Det finnes selvsagt variasjoner i alle raser, men det kan virke som om genet for nedoverører henger sammen med et nokså tolerant gemytt. Personlig synes jeg jo de belgiske harene jeg hadde passet meg utmerket som kjæledyr, men så var ikke jeg så opptatt av å bære rundt på de og sitte med dem i fanget. Det hadde de ikke tid til eller interesse for heller. Men fryktelig morsomme dyr var de.

Den skjønte jeg ikke.

Fem uker er de blitt nå. Jeg synes mamma Lina er veldig tålmodig med dem fremdeles. Man kan nesten se sansene, språket og motorikken deres utvikle seg time for time nå. Vi har begynt å øve litt på bilkjøring, stå på bord og hilse på barn, og i dag har vi øvd på tordenvær. Det sov de seg gjennom, så den leksjonen var visst ikke så spennende. Lina og Sølvpilen: Hele haugen med lundelykke: Månestråle, aka Tjorven og Gizmo - kjært barn har mange navn ...

Her er jeg for en gangs skyld fristet til å foreslå min egen rase. Så lenge man ikke lar dem få for mye vekt på seg, er de sporty, men tilpasningsdyktige hunder. De setter tydelig pris på sine mennesker, uten at de blir masete eller påtrengende.

I denne varmen må det en del hvile til mellom slaga. F.v. Falk, Månestråle, Sølvpilen.

Takk! Mor og fars labber er helt grei pluss, såvidt jeg kan bedømme. Valpene ser ut til å ha OK labber foran, tror jeg, men ikke superlabber. Litt mer variabelt bak. En av de ekstra baktærne til Månestråle er nesten ikke-eksisterende. Falk er nok den med jevnest labber på alle fire føtter. Bak ser det riktig bra ut på ham, så vidt jeg kan bedømme. Mulig jeg må prøve å ta litt skikkelige bilder en dag. Sølvpilen er fin, ja! Tror han faktisk blir enda flottere når han vokser til. Det lille blisset han har nå kommer nok til å forsvinne, mer eller mindre. Mistenker at han ikke blir noen liten gutt, og kjønnspreg tror jeg ikke han blir å mangle!

Takk skal du ha! Kan ikke annet enn si meg enig! Ja, hun tvinner de fleste rundt lillefingeren allerede. Ikke sant? Det er hyggelig med norrøne guder og helter (som mange lundehunder er oppkalt etter), men det kjentes vel så naturlig å kalle dem opp 70-/80-tallets helter. Og når kjønnsfordelingen ble som det ble, ga det seg nesten selv. Ja, du kan så si. Men det skal jeg altså. Hadde det vært en annen rase, tror jeg nesten ikke jeg hadde satt på hunden min valper om jeg ikke skulle beholde noe selv. Men når det gjelder lundehund, holder ikke det. Her må vi sørge for å beholde så mange som mulig i avl: Heldigvis skal tispa til noen som jeg vet blir å ta godt vare på henne, både som individ og som framtidig avlstispe. Hvis alt går etter planen. Og det skal det jo. Takk!

Du verden dette går fort! Nå er de snart fire uker gamle, og tenna begynner å titte fram. Utviklingen skjer så fort! Både motorisk, sosialt og på alle måter. Personlighetene trer også mer og mer fram. Storebror Sølvpilen var den som så dagens lys sist. Først i løypa når det gjelder matlyst og utforskertrang, men åpnet øynene sist, og har godt sovehjerte: Minstemann Falk er filosofen i kullet. På dette bildet ser han ut til å ha rennende øyne, men jeg lurer på om det rett og slett er melkerester, for han kom nettopp fra matfatet: Månestråle, kravstor og høylydt; en bitch i ordets beste betydning. "Butter wouldn't melt in her mouth", som engelskmennene sier: