Om man skal tenke slik, så passer det egentlig aldri å få hund, eller andre dyr forsåvidt.
Har man små barn, så har man nok å gjøre.
Men jeg ser ikke på hunden som en byrde, den er et familiemedlem. Og der det er hjerterom, er det husrom (og tid).
Hele familien bidrar i hundeholdet, for det er ikke bare min hund, det er familiens hund.
Barna må også slippe hunden ut og inn, eldstemann må slippe hunden ut når han kommer hjem fra skolen.
Barna leker og aktiviserer hunden, og når vi som familie gjøre noe så er hunden med.
Vi vi tur med hunden, er gjerne barna med (det setter barna også pris på).
Og så har jeg egentid med hunden også da, for den skal også trenes i hverdagslydighet. Og det er noe jeg trives med, ta med hunden på treninger i klubben, eller ha hunden med i stallen
Her hos oss så er det bare jeg som tar meg av den biten, mens mannen min nyter godt av det jeg lærer hunden
Alle har sin rolle, og noen har en større rolle enn andre.
Mine barn er yngre enn dine, og i tillegg så driver jeg med hest, føler jeg får det meste til å gå rundt, men jeg kan ikke trene hund hver dag. Vi kommer ikke til å bli noen agilitystjerner, eller konkurrere innen lydighet. Vi har ikke tid og råd å dra på mange utstillinger. Men vi har tid til å ha en familiehund, og alle koser seg med det Og snart får vi nurk nr 2 i hus. Alle gleder seg