Mari

For å forvirre mer så hadde jeg kynnere fra uke 12, men de ble vonde rundt uke 30. Jeg har lyst til å si tidligere, men det er ikke sikkert det stemmer. Det var iallfall innmari irriterende husker jeg! Hun skrev samtidig som meg, daaa!

Jeg hadde vonde kynnere fra (senest) uke 30. Sånn typ stopp det du driver med-kynnere. Det var uansett aktivitet, eller inaktivitet for den saks skyld. Når riene startet for meg var de kraftige og sterke fra begynnelsen, det var ingen tvil om at nå var ting i gang for min del. Men man er jo så forskjellig. Andre får ikke kynnere i det hele tatt liksom. Jeg føler sånn med dere nå altså. Jeg husker selv all usikkerheten om hva som var hva, kunne dette være noe, en sånn vondt har jeg ikke hatt før, etc etc. Man vet jo ikke hvordan det "skal" kjennes ut eller noe, og i tillegg er man så dritt lei liksom. Forvirrende og slitsomt. Hold ut, jenter! Vi er en hel haug som heier på dere!

Jeg har ikke hørt noe fra Garmen så jeg tror ikke det har skjedd noe der enda. Takk for svar 2ne. Natten ble tyst og deilig lang, nå i dag har vi vært ute på akebrettet, vi har vært på kompisbesøk og nå duppes det kort. Så jeg tror ikke det er noe omgangssyke og tar ham i barnehagen i morgen. Håper ikke det er bilsyke heller for den saks skyld, jeg har ikke lyst til å snu setet på leeenge enda. Satser på den store tilhengeren er skylden. Ang duppen så tror jeg du bare må la ham styre det selv, Loke. Vi er midt i å kutte ut duppen, om han dupper er 50/50, og han kan ikke sove med enn en halvtime før han må vekkes. Blir det lengre blir det krøll på natta. De dagene han ikke sover så går det greit og humøret er ikke dårlig (som regel), men han må legges tidligere da og vi starter leggerutinene i halv sju tiden. Da synges siste sang ca klokka sju. Det høres ut som A trenger duppen enda. Skjønner at det er litt kjipt når han sover så kort på natta, pluss at man får litt andre muligheter på dagene når man ikke må regne inn duppen. Then again, jeg savner den gode heklepausen mindt på dagen altså. Duppen i dag må tilbringes med å vaske spy ut av bilstolen. Oh, joy.

Jeg skal overta en voksen hund nå om noen måneder, og selv om jeg har tilbragt over 5 timer på telefonen med nåværende eier så har prøvetid aldri engang slått meg å prate om. Jeg tror ikke det kommer til å komme opp heller. Jeg tar det som en selvfølge at h*n tar tilbake hunden om den ikke fungerer hos oss, slik jeg tar det som en selvfølge at hunden og oss faktisk kommer til å trives med hverandre. Om mot formodning det ikke skjer så har jeg vel ingen problem med å omplassere henne selv tror jeg. Jaja, vi er forskjellige.

Jeg vet at malinck ikke mente det slik altså, og det var ikke bare hennes innlegg, det var hele tonen i tråden. Og du skal ikke sensurere deg selv, malinck, det er ikke nødvendig. Det er mine greier som gjorde at jeg fikk behov for å si noe, ikke nødvendigvis det du eller noen andre sa.

Ja, det synes jeg!

ElZorro, kjempegodt innlegg, og takk for det siste avsnittet. Jeg skjønner hva du prater om. Martyrmødrene. De som tror at dess større offer de gjør for barna sine, dess bedre mødre er de. Det er bare tull. De er såre disse tankene, for selv om jeg rasjonelt sett vet hva som er hva, så ligger det små tvil der. Man lurer litt på om det sier noe om hva slags mor man er, og det kan være veldig vondt. Og man møter liten støtte. Når jeg sa til legen min at jeg sov 1-2 timer i døgnet da jeg var på 6 ukers kontroll, så ble jeg møtt med "sånn er det å bli forelder". Og vettu hva, nei, sånn er det faktisk ikke for de aller, aller fleste. Og oss som opplever det skal bli møtt med omsorg og omtanke synes jeg, for det var forbanna steintøft! Men en ting er jeg stolt over, for jeg har full forståelse for de som drives til å la babyen gråte. Det gjorde ikke Heljar en eneste gang. Jeg gikk og gikk, jeg bar og bar, time etter time, hver eneste dag, og som Loke så gråt jeg ofte med ham. Men han ble alltid møtt på behovene sine, selv da jeg ikke kunne dekke dem. Nei huff, jeg kjenner at det vekker følelser. Vi dropper temaet synes jeg. Det kommer til å gå bra med dere alle sammen. Om dere får en tøff start eller flott start, om et - to år så spiller det ingen rolle. Barn vokser, ting faller på plass, rutinene kommer og livet blir noe helt annet ja, men dere kommer aldri til å se dere tilbake.

Heljar har hatt en fin dag i dag. Vi to dro opp til bestis som har L på samme alder. Vi var ute (-21 grader i dag! BRRR!! ) med akebrett en tur, dro på butikken og spiste middag. På vei hjem kastet han opp to ganger i bilen. Jeg tenker omgangssjuka, og når han kommer hjem er han blek og veldig sliten. Men etter det har det ikke vært noe, han har heller ikke hatt diare, og han sovnet på et blunk da jeg la ham. Vi kjørte med tilhenger på vei hjem, kan det være at han ble bilsjuk? Tilhengeren er nemlig høy så han hadde ikke noe sikt bak. Jeg har hørt om barn som blir bilsyke når de sitter bakovervent og de når en viss alder. Noen som vet noe om dette?

Ja, ok. Kanskje oppdretter har hatt mange dårlige erfaringer som har laget grunnlaget for å være bestemt. Men med tanke på at h*n jo tok tilbake hunden in the first place, så kan man jo håpe at de hadde gjort det en gang til om det kom til det.

Det står "noen dagers prøvetid". Jeg tenker at oppdretter ønsker å formidle at en hund ikke er en kasteball som vi kan bruke for vårt eget forgodtbefinnende. Oppdretter har tatt tilbake denne hunden fra eier, så det er tydelig at h*n ikke fraskriver seg ansvar og jeg vil tippe at hunden kan leveres tilbake enda en gang om det ikke fungerer. En hund som nettopp har skiftet hjem og står på trappene for å gjøre det enda en gang, trenger å komme til det som med stor sannsynlighet er for-evig-hjemmet sitt. Den trenger forutsigbarhet og trygghet. Jeg tipper at det er noe sånt oppdretter ønsker å si noe om, men ordlegger seg litt klønete. Jeg har overtatt omplasseringshund uten at det var mulighet å levere den tilbake. Det er den beste bikkja jeg har hatt.

Takk for det! Sånt er veldig koselig å høre. Jeg tenker at han gjerne må ha en litt uheldig fjortisperiode sånn sett, med kviser og altfor lange lemmer eller noe, for han eier ikke impulskontroll, skamvett eller selvbegrensninger. Sånn med tanke på om han skulle bli populær blant damene, det hadde nok neppe vært det beste for ham. Eller damene.

Ingen skade skjedd. Jeg fikk sagt noe jeg tydeligvis hadde behov for å si og det var godt. Sårheten og sensivitiveten er min egen, den er det ikke noen andre som har påført meg, og dere er jo ikke tankelesere. Alle eventuelle misforståelser er ryddet opp i. Nå skal vi tilbake til kosepraten med den beste samvittighet! Jeg er superglad for alle som opplever spedbarnstiden som koselig og god! Jeg er til og med ganske misunnelig.

Dobbelpostere ruler gata! Her er sønnen min. Den fine, gode, pølblete, vågale, flotte, empatiske, intelligente og herlige sønnen min! Søt og fin Å klistre klistremerker i trynet er like artig som noe annet. Smartingen vet at han ikke har lov til å tegne seg selv i trynet, men har ikke fått med seg at det er fargeblyanter vi leker med. Hvis dere noen gang ser dette blikket på ungen deres så kan jeg garantere at det etterfølges av noe faenskap.

Selvfølgelig skal man dele det positive! Det er selvsagt ikke det jeg mener.

I'm totally gay for you. Jeg håper du vet at jeg aldri har ment å svartmale eller å være kjip. Jeg har hele tiden forsøkt å være realistisk når vi har snakket om disse tingene.

Takk for det. Alt er mye bedre nå. Og det har jeg sagt til Garmen også, "Om du noen gang føler deg overveldet og ikke vet hva du skal gjøre, så vit at det blir bedre! Så uendelig, uendelig mye bedre!" I kveld skal jeg poste bilder av H slik at dere kan se hvilken flott og herlig gutt jeg har fått meg. Som jeg har elsket høyere enn livet fra før han ble født.

Ja, jeg blir kanskje litt sensitiv på akkurat dette, for både jeg og du var akkurat like glad i babyene våre som de som er helt forelska og alt er gull og grønne skoger. Jeg vil ikke føle at det var på meg det stod, for det er veldig vondt å skulle tenke på. Det varte et år før ting løsnet for min del, da fikk vi endelig riktig utredning og medisinering. Før det var det mye gråt, og når det ikke var gråt så var det sutring og surving i timesvis i strekk. Jeg hadde ingen avlastining, ingen barnevakt, ingen. Å bli mamma er det mest intense jeg har opplevd, men det har vært både på godt og vondt. Jeg har aldri vært så glad i noen som jeg er i H, men jeg har heller aldri tidligere følt en slik ekstrem hjelpesløshet eller utmattethet. Det har vært hele spekteret for meg, alle følelsene har vært så altoppslukende om de så var positive eller negative. Det har gjort noe med meg som menneske og jeg ønsker å være fri til å kunne dele det. Altså, jeg ønsker jo at alle skal sa de rosa opplevelsene og slippe å oppleve det som jeg gikk gjennom! Men det er litt sårt når jeg nesten får inntrykket av at mine opplevelser ikke er legitime, at det var snakk om innstilling eller at de ikke bør deles av hensyn til andre.

Om man hadde en utfordrende spedbarnsperiode med mye gråt, ekstremt lite søvn og noen andre utfordringer ikke alle møter på, får man lov til å poste om det da? Eller er man kjipingen med mindre man syntes alt bare var kjempekos? Jeg vet det ser sarkastisk ut og det er ikke meningen, men jeg var faktisk bittelitt traumatisert etter nyfødtperioden, det var steintøft. Nå føles det ikke helt ut som det er lov til å dele sånt, eller at det betyr at det var noe galt med innstillingen min, at jeg ikke nøt sønnen min, eller jeg vet ikke helt hva. Litt sårt kjenner jeg. Jeg sov 1-2 timer i døgnet i ukesvis i strekk i perioder. Jeg fikk høre av alle rundt meg at deres babyer sov natta gjennom da de var 9-12 uker, så det går begge veier det også. It sucks.

Litt på siden, men nei, de færreste vet at de har fordommer. De aller, aller fleste rasjonaliserer sine meninger i hodet sitt og kommer fram til at de selv har rett. Det er en grunn til at fordommer er så vanskelig å komme til livs.

Å herregud! Du skulle så innmari ha sagt "jeg vet ikke, jeg lå og sov". Priceless! Jeg har vært kjempeheldig, jeg har aldri hatt noen kommet ut av skapet-prater som jeg kan huske. Det har skjedd så sømløst og naturlig med både familie og venner. Så sømløst og av seg selv at jeg egentlig ikke vet om alle er klar over det engang. Jeg er for eksempel usikker på om svigermannen vet. Det er sånn det skal være tror jeg.

Jeg synes det er mange sterke og fine innlegg i denne tråden.

Fra meg? Jeg håper ikke jeg har gitt det inntrykket.

Slik jeg tolker Scandy; Tenk gjennom hvordan dere ser for dere reaksjonen kan være. Vit at det er en kjempevanskelig og sår ting å gjøre å komme ut av skapet, spesielt til de man er nær og setter stor pris på. Som Nirm sier, man er redd for å miste de, man er redd for å bli dømt, man er redd for å bli sett ned på, man er redd for at andre synes at man er ekkel og vemmelig. For dere høres det kanskje rart ut, for dere vet at dere ikke ville sett på personen slik, ei heller ville dere brutt kontakten, men den som kommer ut vet ikke hva dere synes, de vet bare at slikt skjer og at det skjer ofte. Det er veldig sensitivt rett og slett, og din reaksjon kan ha innvirkning på hvordan situasjonen oppleves for den som betror seg til deg. Ja, det er kanskje urettferdig at man får tildelt et slikt ansvar, slik det kan føles urettferdig å være LGBT, men man kommer ikke unna noen av delene dessverre. Sånt sett er det sucky for begge parter. Det er ikke for å være nedlatende, det er ikke for å være bedrevitende, det er et forsøk på å bevisstgjøre helt uten kjipe motiver.

Ja, det har jeg tid til. Jeg har tatt 350 kroner for luer. Høres det ok ut?

Ja, ikke noe problem. Du har god tid på både bestemme deg og ombestemme deg på, ikke noe stress. jeg skal gå gjennom ting en lur dag snart og skrive liste til deg. Jeg vet at babyklær har vi lite av, for Garmen har fått det meste. Men jeg legger av endel i de større størrelsene til dere begge.