Mari

Nettopp.

Jeg synes at to uker er altfor kort til til å ta stilling til dette. Jeg har fått beskrevet hunden i detalj hvordan hun var i sitt forrige hjem, og denne hunden ser jeg bor bak de dillene hun har fått for seg. Det er en super liten hund inni der, det er jeg ikke i tvil om! En artig liten sak som liker å leke og har masse personlighet. At hun ikke er den sterkeste hunden mentalt er ok, jeg trenger ikke ha det, og en veldig sterk hund kan komme med andre utfordringer. Om Putle finner tilbake til sitt forrige seg så er vi good to go. Da har vi en hund som passer oss helt perfekt i forhold til det vi ønsker. Om hun ikke finner tilbake så tenker jeg at det tegner til at hun ikke trives så godt og da tar jeg en avgjørelse på bakgrunn av det. Men to uker? Det er veldig lite tid å gi en hund til å tilpasse seg en totalt annerledes verden. Det er mange årsaker til at ting har utviklet seg slik det har, valping, reise, et hjem uten andre hunder, slikt kan ta tid å komme seg ned fra og bli vant med. Det klarer ikke alle hunder på to uker og jeg synes ikke det automatisk betyr at hunden er dårlig. Uten at det er det jeg sier du sier. Takk for lykkeønskinger, jeg håper vi kommer i mål. Hun er bare supersøt og skjønn når hun får til å slappe av. Heldigvis er det størstedelen av døgnet. Rødhette, jeg forstår hunden, og jeg synes jeg klarer å lese henne. Jeg syne sjeg har et ganske greit bilde av problematikken også. Om vi ikke kommer noen vei med dette så skal jeg absolutt vurdere boken, men akkurat nå føler jeg at vi har akseptabel fremgang. Å begynne å prøve nye ting og sette seg inn i en metode i dybden tror jeg bare vil føre til mer usikkerhet i meg og som en forlengelse i Putle. Akkurat nå er dette det beste jeg kan tilby. Om litt tid så tar jeg en ny vurdering.

Men det vil du jo oppleve. Du kommer til å jobbe med mennesker like mye som dyr. Du vil oppleve at eiere mener du har gjort feil selv om du vet at du har behandlet riktig og du vil oppleve konflikter. Og none ganger kommer du til å drite på draget og måtte ta konsekvensen. Du vil oppleve alt fra eiere med god tillit, til de som er skeptiske til alt du gjør. Folk er innmari forskjellige, og du kommer til å få hele spekteret inn på kontroret ditt.

Zorro er eksperten! Men en ting, Raksha, det går an å ringe føden altså. De er superflinke og svarer på de teiteste spørsmål helt uten å dømme. De er åpne om det, ingen spørsmål er for dumme, og man blir alltid tatt åpent i mot. Kanksje bruke dem i stedet for legen?

Bare på tunet mitt bor det 6 andre hunder. I tillegg til det er det sikkert 10-12 tun i borettslaget og det er et hundevennlig borettslag med utbredt hundehold. De er overalt. Hvordan skal jeg kunne skjerme denne hunden når det er helt tilfeldig om vi ser en annen hund eller ikke bare Putle skal ut på en tissetur? Fortell meg gjerne, for jeg vil mer enn gjerne skjerme henne, jeg bare aner ikke hvordan. Jeg må ha en strategi for hvordan jeg skal håndtere det når Putle ser en annen hund, for det vil hun gjøre selv om hun bare får komme ut for å gå på do. Gjerne daglig. Da jeg ikke tok kontrollen så leter hun hele tiden, hun vimet rundt meg i sirkel, hun peset og kikket seg foran og bak. Så hun en hund 100 meter unna fyrte hun seg opp umiddelbart og jeg nådde ikke igjennom til henne. Og da var hun på hele resten av turen. Med dette regimet kunne jeg i dag trene litt kontakt da det passerte en hund 30 meter unna. Vi har hatt flere syn av hund uten at hun har utagert eller fyret seg opp i stor grad. Hun vimer ikke lenger, hun går pent fot og jeg kan be om kontakt og få det så lenge hun ikke har sett en annen hund. Har hun sett en annen hund så varierer det om jeg får kontakt, men det skjer faktisk innimellom. Hun bruker også kortere tid på å komme seg ut av modusen sin, selv om vi fortsatt har mye å hente her. Men ja, hun er ganske lav der hun går, det er jeg helt åpen om. Hun synes ikke det er superkult. Men det gjorde hun ikke før Regimet heller, og stressnivået var mye høyere da. Og så har man hverdagen min. Akkurat nå så krever hun veldig mye oppfølging, min fulle oppmerksomhet, og enn så lenge kan jeg gi det til henne. Men noe mer enn det jeg gir nå er vanskelig å gjennomføre fordi jeg har andre mennesker jeg bor sammen med som også krever sitt. Det er dessverre begrensinger for hvor mye plass i livet mitt denne hunden kan ta, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg også har andre forpliktelser som er veldig viktige for meg. Slik jeg ser det nå så gjør vi framgang. En liten pris er det å betalt fordi jeg er hard med hunden, ganske så hard også, men jeg tror prisen er høyere om jeg skal sette igang en systematisk og krevende atferdsmodifisering jeg i tillegg må sette meg inn i. Om dette ikke funker på sikt, ja, da skal jeg vurdere å betale den prisen. Men i mellomtiden så tar jeg de valg etter beste evne og håper at de ikke går på bekostning av Putle. Det siste vil jeg tenke om jeg skal endre totalt strategi også, det vil alltid være tvil om man gjør det riktige. Det jeg er reddest for er om det går utover tilliten hun har til meg. Men fortsatt ligger hun rett ved siden av meg i sofaen, magen inntil hofta mi, og hun dilter etter meg hvor enn jeg går. Jeg håper det er tegn på at den ikke er ødelagt og at hun har en relativt god tilknytning. Then again, hun reagerer på å se seg selv i refleksjon på tv-skjerm og i speilet. Det er ingen tvil om at det sitter i henne dette. Men nå får hun ikke lov til å buste, knurre og bråke når hun ser seg selv. Nå må hun kutte ut, og med en gang hun kutter ut er det kos og ros.

Fordi jeg synes det er interessant. Å assistere når Töddel hadde obstruksjon og se organene hans veltet ut på siden og å hjelpe til med å dra ut ballen som hadde ligget i magesekken i månedsvis var dritkult. At vi bare stappet organene inn igjen helt på måfå synes jeg var helt utrolig fascinerende, enn at de bare finner plassen sin gijen? Jeg liker slikt. Jeg liker det så mye at jeg tok en hel bildeserie og postet her inne til og med! Jeg liker å se kroppen og hvordan vi klarer å behandle den. Jeg blir ikke kvalm av blod eller gørr, og om noe akutt skulle ha skjedd så hadde jeg gått ut umiddelbart slik at jeg ikke påførte veterinæren ekstra press. Et lite aspekt er nok også at jeg vet hva som har skjedd. Ikke fordi jeg ikke har tiltro til veterinæren, for da hadde jeg ikke brukt akkurat den veterinæren, men for min egen del.

Deal! Skjønner at det er vanskelig. Er det bare en lege på vakt på kontoret av gangen? Kan du be om en annen lege? Det er en helt akseptert ting å gjøre, de pleier ikke å bli sure eller ta det personlig.

Jeg blir s p r ø!!! Problem. Har hatt S3, har fått meg S4, min plattform er mac. Kalenderne sync'er ikke. Jeg fatter ikke hvordan jeg får det til. På Kies Air går det ikke an å ta backup av kalender. Kies for Mac er et svare strev som ikke akkurat er stabilt og det funker bare ikke. Å synce Samsung accounts gjør ikke en dritt. Jeg får ikke til å synce med google calendar. Hvor lite strømlinjeformet går det an å gjøre ting? Virkelig?? Hjelp meg før jeg stanger hodet for hardt i veggen og skader meg selv.

Hvordan går det med lille E?

Om du er i risikosonen for svangerskapsforgiftning så ville jeg lagt meg i senga med pc, bok og satt tv'n der inne jeg. Du kødder ikke med de greiene der, det kan bli svært alvorlig. For deg også. Fram til fredag iallfall når du har fått sjekket status igjen.

Oh, Jesus Christ with the drama... Veterinær kan si nei. Om veterinæren synes det er greit at hundeeier er tilstede under operasjonen, hvordan er det da respektløst? Veterinæren sier 'nei', eier sier 'ok, da tar jeg min business en annen plass da jeg ønsker å være tilstede under behandlingen av mitt dyr', veterinær sier 'ok'. Du lager et gedigent oppstyr for ingenting. Du begynner å definere normalt og ikke-normalt, og det er jo bare helt på styr, iallfall i caps (lol). Du har ikke enerett på å avgjøre hva som er normale forventninger, det er de som er involvert i avtalen som får bestemme hva som er greit og ikke seg imellom. Jeg har spurt hver gang det har vært noe med mine hunder, kun én gang har jeg fått nei. Det var særs udramatisk, helt normale samtaler mellom voksne mennesker. Det er ikke i jobbeskrivelsen at eier skal stå på venterommet heller. Ei heller at de skal være hjemme eller på jobb. Det kan man avgjøre seg imellom. Er det ikke fint? Du har dine krav når det kommer til behandling av dine dyr, naboen har andre krav. Kan du ikke bare akseptere at man er forskjellig, at veterinærer også er forskjellige i forhold til hva de tillater, aksepterer og gud forby, har av sine egne preferanser. Yay mangfold sier nå jeg, du klarer å få det til å handle om manglende integritet eller noe og tar det til et nivå som for meg blir litt absurd.

Ja, ok, da skjønner jeg. No worries. Enig i at det er bra med diskusjon.

Hva er galt med å stille krav til veterinær? Veterinæren står fritt til å si nei, hundeiere står fritt til å ta sin business en annen plass. Om kravet handler om å få være tilstede, en om viss håndtering av dyret, preferanse på type vaksine som blir satt og når, krav til kompetanse, det er litt irrelevant for min del så lenge man ikke går på tvers av hverken veterinærens eller hundeiers komfortsone. Jeg ser ikke problemet. Du og dine søkte sammenligninger. Om man får kravet sitt avslått så kan man gå til en annen veterinær. Det er ikke så mye mer komplisert eller respektløst enn som så. Det er helt vanlig i en kjøp/salg relasjon egentlig.

Annenhver uke, Therese? Selvsagt skal jeg gi dette tid, det skriver jeg jo veldig klart synes jeg. Hun har vært her i bare to uker liksom. Men om jeg stagnerer (over tid), eller får flere og større tilbakefall enn man kan forvente (over tid), ja, da prøver jeg selvsagt en annen fremgangsmåte. Hvis ikke hadde jeg vært en elendig hundetrener. Ja, det er litt tidlig å introdusere turing og slikt enda. Men etterhvert blir det absolutt aktuelt. Å gå båndtur sammen til tøtta slutter å frese. Tusen takk, Emira! Sånt varmer.

Jeg har også vært med på alle operasjoner med unntak av Fydas kastrering og har satt stor pris på å få lov til det. Det er min preferanse. Hvorfor skal jeg måtte forsvare min preferanse? Jeg går ikke i baken av litt blod, jeg hadde ikke frika om noe ufortsett hadde skjedd. Jeg har også assistert veterinæren. Helt ærlig synes jeg det er veldig betryggende og tillitsvekkende at veterinæren leser meg slik at de lar meg være med. Jeg tror heller ikke jeg vet bedre enn veterinæren, og det er heller ikke derfor jeg ønsker å være tilstede. Å sammenligne med barn er virkelig ikke helt på sin plass. Totalt annerledes faktisk. Det hadde jeg ALDRI kunnet være med på. Men jeg hadde skulle holdt sønnen min i hånda både når han sovnet og når han våknet.

Skriv langt, Belgerpia, bare bra om det blir debatt. Det eneste aberet med å skrive på et forum som dette hvor det er så mange med bra kunnskap og erfaring er at man får gode råd fra begge sider, og alle argumenterer godt for seg. Men sånn er det, når er vi i en goove jeg og Putle, og siden det går framover med oss så fortsetter jeg slik. Ser jeg at det stagnerer eller vi får fler tilbakefall enn det man kan forvente, så får jeg endre metode. Kanskje det forvirrer henne, kanskje jeg føkker mer med henne, kanskje jeg har valgt feil slik jeg holder på nå, det vet jeg ikke enda. Men jeg tar avgjørelser etter beste evne og håper at det er riktig for meg og Putle. Jeg har ingen problemer med å innrømme om jeg har valgt feil, og jeg er alltid interessert i å få nye innspill. Det er utelukkende positivt for både meg og Putle at tråden har liv. Slik det er nå så gråter jeg ikke over Putle. Den dårlige samvittigheten jeg har akkurat nå går mest på at jeg ser at hun ikke trives kjempegodt når vi er ute, ikke så mye metoder, men holder fast på at dette er midlertidig, og at jeg jo merker at det går riktig vei. Hun har ikke vært hos oss lenge, bare to uker, og jeg synes hun har kommet seg mer enn man kan forvente med tanke på hvor utrolig verden hennes er satt på hodet. Jeg må gi dette mer tid før jeg forkaster noe som helst kjenner jeg. Update siden sist. Jeg har kuttet ut turer, det er det en stund siden jeg har gjort. Har hatt flaks og fått skjermet henne fra andre hunder i noen dager, og det har hun nok hatt godt av. I går passerte vi en hund for første gang siden Regimet ble iverksatt. Hun friker, det gjør hun, men hun fikk ikke utagert slik hun pleier. Hun peser og hveser og drar mot og kødder. Idét hun sluttet å høre på meg, så løfter jeg henne kontant opp og bar henne videre. Satte henne ned rundt et hjørnet og dro henne videre fram til hun sluttet å dra bakover og fokuserte på meg. Da var det rolig ros, og jeg belønnet frivillig kontakt med godbit. Hun bruker fortsatt tid på å lande, men kortere tid føler jeg. I dag så hun en utageringshund på avstand, friker på samme måten, men fikk ikke utagert da heller. Ingen passering denne gang, men siden den andre hunden utagerte, så tenkte jeg at det var like greit. Vi skulle ikke i den retningen alikevel. På vei inn så hun to pudler på avstand (du skulle passere på ev vei som går på tvers ca 30 meter bak oss), fyrer seg opp, og denne gangen satte jeg meg ned med henne heller enn å dra henne bortover. Korrigerte at hun så på hundene og blåste seg opp, belønnet kontakt. Så gikk vi inn da hunden var ut av syne. Det fungerte veldig bra, håper vi kommer oss dit i passering en gang snart. Hun stresser og leter ute på tur, men hun er mye bedre altså. Hun klarer å forholde seg på min side uten påminnelser nå, med mindre hun har sett en annen hund og er høyt oppe. Og det virker som hun slapper av mere. Men hun har jammen hukommelse altså. Hun husker hvor hun har sett hunder og blir ekstra på vakt. I går ble det litt mye for henne med masse besøk og barn inne, hun ble stresset og utilpass, så jeg satte henne inn på soverommet vårt slik at hun kunne få fred. Da tisset hun i sengen vår. Kjipern og jeg hadde en mistanke om at det kom til å skje, men ingen andre plasser å sette henne. Kurs er vanskelig å få til for meg. Mannen jobber uheldige arbeidstider og slutter på forskjellig tid hver dag. Privattimer blir alternativet, men jeg føler ikke at det er nødvendig helt enda. Vi må få litt tid til å prøve å fikse dette selv først. I dag er det rolig dag hjemme for meg og Putle. Guttungen er på besøk hos besteforeldrene sine. I morgen kveld kommer mannen hjem igjen, og da blir det mindre stress for meg. Putle krever min fulle oppmerksomhet ute, guttungen gjør det uhyre vanskelig, og det blir fort veldig negativt for alle når vi er ute vi tre. Takk for alle svar! Jeg setter pris på alle som en og jeg håper dere kan fortsette å diskutere dere mellom. Kanskje jeg blir litt i tvil her og der, men det er ok. Det er flere veier til Rom, og jeg har som sagt ingen problemer med å innrømme om jeg tar feil og heller vil prøve noe annet.

Det er helt utrolig skremmende. Å ha barn som har hatt det? Jeg får helt grøsninger på dine vegne. Jeg har hatt noia for å gi guttungen vaksiner med anafylaksi i bakhodet og min historie. Om det blir så han skal ta mandlene kommer jeg vil å være et vrak. Jeg reagerer anestesi.

Jeg er veldig glad jeg var i operasjonsstuen på et sykehus da jeg gikk i anafylaktisk sjokk. Blodtrykksfall og hjertestans på null komma niks. Man tuller ikke med de greiene der.

Edit: Drar kroken ut av kjeften igjen. Nope, not fuelling that fire.

Det gjør jeg også! Og jeg håper det blir uten at hun er monstrete fra første gang!

Ha ha! Men ja, kanskje du har rett i rolige dager. Det blir nok absolutt det i et par av de iallfall. Du, det var jo helt genialt! Hadde aldri tenkt på det selv. Jeg har snakket mye med ham om når Putle er sint, så jeg tror ikke han blir redd nå. Men jeg blir nok litt stressa av å ha begge ja, H er en overalt kinda guy om du skjønner. Full fart og stor radius. Er jeg ute med bare Putle så går jeg rett inn i bestemt-sonen, det er ikke noe problem.. Men jeg skal prøve meg litt fram. Ja, det skal jeg.

Det tror jeg ikke han vil akseptere sånn helt uten videre nei. Men absolutt et godt forslag! Jeg skal virkelig prøve å manipulere han i de baner kjenner jeg.

Dalmatiner vet jeg ikke, men hun er mini iallfall. Det er helt utrolig praktisk! Kan bare løfte henne hit og her, ligge på fanget. Jeg liker det veldig kjenner jeg. Supersøt er en understatement. Se da... Hun er så liten og bare så regelrett søt! Ikke le for høyt nå altså, men hun promper på en søt måte liksom. Det er helt vilt. En lys, liten *poot!* slipper hun i ny og ne. Erre mulig?? ...og det lureblikket da. SøtsøtSØT! edit: Den grønne greia der driver hun og dytter bortover med nesa så den triller sånn at hun kan løpe etter den igjen. Søt!

Da løser hele problemet seg for alltid da. Win win!

Jeg stemmer for nummer en, Loke. Jeg tenker at det er det beste for ham i lengden å tilbringe 4-5 måneder i året innendørs. Sett opp en tredemølle til ham sånn at han får ut litt av energien, lån noen bøker på biblioteket eller noe.