-
Innholdsteller
5,240 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
-
Days Won
129
Innholdstype
Profiler
Forum
Blogger
Articles
Alt skrevet av Mari
-
De har blitt så store, Loke. Enn det? Tre år! VI bor i tredje etasje i et bygg med steintrapper. H går selv for det meste. Får litt fnatt nedover om han er ivrig, og da vil jeg gjerne at han skal holde meg i hånden, men det er egentlig unødvendig.
-
:lol: Nå lo jeg høyt av meg selv.
-
Erigasjon? Noen har funnet på begreper for deg også, Kanger. Så fine kaker og mennesker, Lill! Gratulerer så mye! Klart man svarer ærlig på spørsmålene, (praten i en alder av 12? Er ikke det sent?) og at man tilpasser etter alder og individ. Liker malincks forklaring til en toåring jeg. Man trenger ikke gå for mye i detalj heller liksom, da blir det som min niese som etter noen spørsmål holdt seg for ørene og sa "mamma, jeg vil ikke høre mer!" Man er ærlig og man starter ved første spørsmål tenker jeg. Her er jeg sliten etter bursdagsfeiring. Familie kom langveisfra, the whole shebang. Enn at jeg har en treåring i morgen! Helt vilt. Stolt og vemodig. Gaven var en suksess, han bare ropte i fryd mens han åpnet den. Menne, var det nettopp noen som outet Kiyomis graviditet? Eller har jeg gått glipp av en announcement? Uansett, masse gratis og yay all over!
-
Vetrinær som har erfaring med laparoskopisk teknikk.
Mari replied to et emne in Hundens helse og sykdommer
Tærne mine er helt intakte de, det var en voldsom tolkning om du siktet til mitt innlegg. Det er fint du har fått svar på det du ønsket, men som du vet så kan tråder på et forum utvikle seg. Ingenting å bli snurt over. Lykke til! -
Hundeutstillinger er blitt en «catwalk» hvor utseendet betyr alt
Mari replied to Ozzy's emne in Utstilling
Det jeg mener med at valpekjøpere har et ansvar er ikke at de nødvendigvis er opptatt av utstillingsresultater, men heller at de skaper et marked for ekstreme hunder. Om ingen hadde kjøpt de, så hadde heller ingen laget de. Så det er litt på siden av utstillingsdiskusjonen, men så er også hele problemet sammensatt. Det er ikke en enkeltfaktor vi snakker om, men mange. Dessverre. Det gjør det jo vanskeligere å få til endring. Jeg tror ikke noen mener det. Om jeg tar feil så er det neppe folk som har særlig å bidra med i problemstillingen. -
Det er ikke mulig å prøve alt. Det finnes alltid noe mer, eller man kan alltids prøve litt lengre. Seriøst, det er helt umulig å prøve alt. Det er mange hunder som lever for lenge, slik det er mange hunder som lever for kort. Og nei, det er ikke lett å finne ansvarlige mennesker som ønsker å hjelpe akkurat slike hunder. De gror jammen ikke på trær. Hvor finner man disse? Man kan ikke på et internettforum fortelle noen når det er på tide å avlive eller når man skal prøve mer, vi kjenner ikke denne hunden, vi blir kun kjent med den via en tredjepart til og med. Men slik den beskrives så hadde jeg aldri dømt noen som valgte å avlive. Jeg hadde aldri turt å stille meg på den pedistallen og tro at jeg visste bedre, der håper jeg at jeg aldri befinner meg. Jeg har avlivet nok hunder til å vite bedre, til å være ydmyk nok. Avlivning er ikke den lettvinte løsningen, det er det bare ikke.
-
Hundeutstillinger er blitt en «catwalk» hvor utseendet betyr alt
Mari replied to Ozzy's emne in Utstilling
Hun sier iallfall at om det ikke fantes titler eller premiering så hadde vi kanskje unngått endel feil. -
Vetrinær som har erfaring med laparoskopisk teknikk.
Mari replied to et emne in Hundens helse og sykdommer
Sverige har nesten dobbelt så mange innbyggere som Norge, svenske veterinærer har større kundemasse, mer konkurranse, høyere inntekt. Dermed er det både lettere økonomisk å tilby større utvalg av tjenester, pluss at markedet stiller høyere krav. Å si at norske veterinærer ikke gidder oppdatere seg blir litt for enkelt synes jeg. Det kan være at de ikke har mulighet økonomisk eller praktisk (mangel på etterspørsel). -
Hundeutstillinger er blitt en «catwalk» hvor utseendet betyr alt
Mari replied to Ozzy's emne in Utstilling
Jeg tror du fikk en støtteerklæring altså. Kan jeg stille et spørsmål? Om vi har kommet så langt i raseavl at vi knitpicker på nakkebue, at det hvite på poten skal ikke gå en cm over ditt eller datt, og vi har detaljstyring på det nivå at vi måler mellomrom mellom ørene ned til millimeteren, går det an å si at vi har havnet i mål? At da produserer man så homogent som vi klarer? At vi kan legge litt av skylden også her, at vi produserer så jevnt nå, at vi må dytte det bare litt ekstra, bare litt mer særpreg og så har snøballen startet å rulle. Og endringene er så små av gangen, de går over generasjoner, og vi ser oss blinde tror jeg. Det er innmari lett det. Og til slutt så har man havnet en plass man aldri egentlig planla eller var et mål. Problemet er at da er det nye blitt normalisert. Om det da dukker opp helseproblemer som følger, så er ofte målet å beholde særpreget og fjerne helseproblemene samtidig, i stedet for å ta et skritt eller to bakover og være åpne om at "vettu hva, her gjorde vi ei blemme, og vi gjorde den med de beste intensjoner". Ellers er jeg veldig enig med 2ne. Vi kan ikke legge skylden på en enkelt part. Her må alle dele på ansvaret, oppdrettere, dommere, valpekjøpere, og også til dels NKK med sitt hovedfokus på (og største inntekstkilde fra?) utstilling. Så synes jeg også at det blir litt dumt å legge skyld i det hele tatt egentlig, fordi med skylfd så impliserer man overlegg. Og jeg tror ikke noen av ekstremrasene er blitt til fordi det finnes onde mennesker som driter i hundene så lenge de ser ut som de ønsker og de vinner, eller som lar seg motivere av penger, penger, penger. Jeg tror de like mye blir til på gode og engasjerte intensjoner, av godhjertede mennesker som ønsker det beste for både rasen og sine hunder. Men som Siri så riktig påpeker, har sett seg blinde på en trend som har skjedd sakte sakte over lengre tid. Jeg synes det er et mye større fokus på helse og raseavl nå enn tidligere. Det er veldig positivt. Men jeg synes også det er mye svartmaling og regelrette angrep på enkelte raser, hvor problemet blir at de som eier og avler rasene ikke kjenner seg igjen i det som males, ei heller blir de hørt, og dermed får man de ikke med i en konstruktiv debatt. Dét tror jeg faktisk er et ganske stort problem, og at kritikerene i så forstand lager ris til egen bak. Hele rasen engelsk bulldog ble kalt "alvorlig handikappet" i en tråd her for ikke lenge siden, og da skjønner jeg at bulldogfolket ser at her er det ingen vits i å delta. Og om man forteller om sunne hunder med aktive og fulle liv, så blir de ikke applaudert og hentet fram i lyset, men de blir avskrevet som unntak. Jeg tror det funker helt mot sin hensikt. Det har kommet fram mange interessante og kloke innlegg i tråden, og deilig at det blir pratet åpent og fritt synes jeg. Gode poenger. Men hvordan kan man snu dette? -
Hundeutstillinger er blitt en «catwalk» hvor utseendet betyr alt
Mari replied to Ozzy's emne in Utstilling
Jeg lurer på om det noen sinne blir mulig å ha en åpen diskusjon om dette temaet. Helt uten at noen på ene siden sitter og sier at alt dysfunksjonelt plukkes vekk og vinner ikke i ringen, til den andre siden som er... vel... Kangersk. Altså, utstilling fører til dysfunksjon i den grad at det er dyreplageri. (No offense, Kanger, men du er litt der altså, jeg håper jeg kan tulle litt med det ) Skulle ønske det gikk an å se litt på svakhetene og styrkene i systemet jeg, samtidig som man aksepterer at utstilling har/kan ha en funksjon og så prøve å definere den. Det er bekymringsverdig for meg at slike nesebor blir champions på en rase som også har veldig kort snute f.eks. Men samtidig er det bra at det finnes "objektive" kvalitetssikringer som kan se på funksjonelle bevegelser og bygning f.eks, som jeg tipper er områder de færreste er eksperter på eller klarer å se i sin egen hund på en konstruktiv måte. Jeg skulle ønske man klarte å finne ut av hva utstilling er og hva det ikke er, så kan man se på hvordan folk bruker det og om bruken er slik den er tiltenkt. Deretter kan man snakke om hvilke tiltak man kan iverksette for å få en mindre differens mellom de to. Den karikaturiske polariseringen rundt temaet blir bare absurd og alt annet enn konstruktivt. Ingenting nyttig kommer ut av en angreps/forsvars-diskusjon. Og det er bare tiresome. -
Hva skjedde i natt, Loke? Veldig slitsomt med våkenetter nå ja. Helt utrolig hvor man blir vant med å få sove. Det er ikke sååå lenge siden våkenetter var normen heller enn unntakene her i heimen. Nå blir jeg helt ødelagt av to på rappen. H spiser ikke før han kommer i barnehagen. Og Jaran er så liten enda at du kan være sikker på at alt kommer til å endre seg på et eller annet plan, jeg ville ikke vært redd for at han lager matvanene han kommer til å ha resten av livet nå. Og om det skjer så er det heller ikke sikkert at han kommer til å få problemer med det slik du gjorde. Om du skjønner? Jeg spiser ikke frokost, og jeg fungerer mye bedre sånn. Om jeg spiser frokost går jeg og er sulten og småkvalm fram til lunsj.
-
Ah, jeg skjønner. Nei, dere må ikke via fastlegen. Legen på helsestasjonen kan henvise til barnelege/barneavdeling. Fortell oss hva som skjer da!
-
Hvorfor vente til neste kontroll? Johanne har din fastlege som sin fastlege, det er bare å bestille time. Du sier selv at dere er utslitte, og dere ønsker å finne ut av det. Helt ærlig, det er litt kjipt å tenke tilbake på det første året, at vi ikke stod hardere på vårt og insisterte. Hele opplevelsen vår kunne vært helt annerledes om du skjønner? Og gutten min kunne blitt spart for mye smerter. (Ikke at jeg har skyldfølelse for den biten, for vi gjorde som best vi bare kunne alltid.) Og om dere blir avfeid som førstegangsforeldre av legen (det ble vi flere ganger), så ikke gi dere. Om det føles ekkelt å ta den plassen, så ta med deg noen som kjenner dere godt og som har egne barn. Det er helt utrolig hvor mye mer tyngde man har i stemmen bare fordi man har fått fler. Urettferdig men sant.
-
Nå var jeg veldig på nei-siden da testen glodde meg i fleisen og jeg har egentlig ikke så innmari lyst til å gjenta den. Selv om resultatet er upåklagelig ( ), så hadde det vært hyggelig å oppleve å bestemme seg for at nå vil vi ha et barn. Det hadde jo ikke blitt pur panikk slik det var sist gang, men alikevel. Det virker som en fin ting å gjøre. Ja, vi er vel i samme sko der. (Jeg har inntrykk av at de fleste kvinner har lave tanker om sin egen livmors funksjon, det er ikke uten grunn at omtrent halvparten av graviditeter er uplanlagte Jeg var iallfall sikker på at naturen hadde satt en effektiv stopper for reproduksjon, litt kvalitetssikring burde man kunne regne med, sant? ) Men uansett, nok om meg og mitt. Nå blir jo dette en greie og da noier jeg. Seriøst, ingen av oss har spesielt lyst på flere barn og vi traff jo blink på første forsøk, så jeg tipper vi gir oss mens vi er på topp jeg.
-
Marie, har dere vært til lege med Johanne? Hun gråter mye enda? Kanskje det kan være en ide å få noen ferske øyne til å ta en titt på henne?
-
Dette er jo helt umulig å svare på, for det er en så subjektiv opplevelse. Den enkleste hunden i min hverdag kan være et mareritt i naboens, og omvendt. En belger ville vært kjempevanskelig for meg, den er for kjapp og for førervar, jeg ville laget en problemhund av den og det ligger kun hos meg som fører. Mens jeg kan fint ta en hundeaggressiv bullehund og sannsynligvis på skikk på den, jeg kan iallfall eie den uten at det oppleves som problematisk. Det er ikke alles sannhet. Jeg har hatt en hard hund, han var ikke vanskelig, bare ganske slitsom siden han hadde så mye av det meste inni den store treskallen sin. Helt ukomplisert, bare veldig mye å holde styr på. Jeg har også hatt ei pingle, og han var superenkel. Skvetten, men for en avreaksjon liksom. Og jeg har hatt en harmonisk,velfungerende, balansert, lydig og flott hund med solid mentaltest, men én mental skavank som var helt avgjørende i hvordan hverdagen ble. Dette finnes det like mange svar på som mennesker man stiller spørsmålet. Det er alt i hvordan en selv opplever hunden.
-
Haha! Du er gjennomskuet. Det lå mye bak den liker'n der ja! Uansett så blir det ikke noe issue. Sånn som jeg og mannen begge er så kommer vi aldri til å ta noen avgjørelse, men prokrastinere hele spørsmålet hele veien inn i overgangsalderen. Forbaska surrehuer.
-
Snort! Hun kommer ikke til å legge merke til den engang. Våkner på morran med en baby mellom beina; "Huh? What the... Jaja, den sover iallfall".
-
Good for you! Også gleder jeg meg over at Lill skal motbevise alle sammen og få drømmebabyen tre ganger på rad.
-
Det er pga babyer som Tuva, Jaran, Torgrim m. fl. at jeg ikke er like kategorisk lengre.
-
Det er hardt å være tre år og skulle takle slike overganger. Jeg synes de er tapre jeg. Høyt tempo, færre voksne, store barn, klart det er en stor tilpasning for de. Det ordner seg, man vet jo det. Men jeg synes det er høye krav som stilles fram til det løsner. Go Ask! Lill, det er 18 på H's avdeling. Jeg tror ikke 24 er sjokkerende stort.
-
Huff, Loke, så kjipt. Steike, jeg synes det er hardt å være liten gutt og skulle begynne på ny barnehage jeg. Jeg kjenner det iallfall langt inn i sjela denne overgangen fra små til storbarn. Det er lett å glemme at de er bare små gutter selv om de på så mange måter har blitt store. Det er mye å skulle takle. Heldigvis går det seg til etterhvert, man vet jo det, bare tøft å være både forelder og barn i mellomtiden. Håper det ordner seg for Ask veldig fort, og klem til dere begge. Hos oss går det greit, men merker han er sliten og mer sutrete enn han pleier. Første levering var fæl synes jeg, den ble vanskelig for ham. Det er grusomt å gå fra de når de ikke har det godt, selv om man rasjonelt sett vet at det går bra.
-
Kaptein Sabeltann.
-
Kjære meg, Djerve, hun er bare helt ufattelig søt. Søteste valpen jeg har sett på lenge!