Mari

På foreldremøte i går; "Ikke bli overrasket om barnet deres går gjennom 5 par med votter på en dag." Yikes! Han trenger tynne ullvotter innerst (120 pr par på Barnas Hus) og han trenger vintervotter ytterst (300,- for Reima sine på Barnas Hus) I tillegg trenger han påfyll på innerst-ulla ser jeg, mye er slitt ut fra i fjor. Jeg trenger pengesparetips! Hvilke merker er rimelige men bra? Votter er spesielt interessant.

Michellus, du har oppdatert iTunes? Forsøkt å restarte og prøvd igjen?

Dette ble jeg glad av å lese! Ditt første ansvar er til Ida, Bonden og deg selv, det er så viktig, så viktig at du legger prioriteringen der. Hva svigermor tenker - om det er noe negativt - er faktisk hennes problem, det er det. Om hun ikke forstår, vel tough nuggets. Enten så forstår hun på sikt, ellers så blir hun vant til nye regler. Helt ærlig, det skulle bare mangle om ikke ting endret seg når man fikk barn, og det er utrolig vanlig at noen relasjoner spesielt blir litt betente fordi det ikke er samsvar mellom forventinger og innfrielser av disse forventingene. Men ansvaret for å rydde opp i det ligger ikke bare på deg, og det trenger uansett ikke gjøres nå som det stormer som heftigst med Ida. Så isoler deg med den beste samvittighet du. Virkelig. Skulle jeg hatt en til så er det en lekse jeg har tatt med meg, jeg skulle gjort akkurat det som føltes riktig og drite i alles forventninger og krav. Det blir masse av tid nok til å innfri de etterhvert, det må man ikke gjøre når man selv er utslitt og tynnslitt og skrapa. Det tror jeg hadde gjort med mer rustet til å takle de tunge stundene faktisk. Sukk, den gråten altså. Finnes det en lyd med mer makt? For noen intense følelser den vekker, det gjør vondt langt inni margen. Jeg føler sånn med dere som har masse gråt, det er bare så utrolig tungt.

Vi kommer sannsynligvis en tur i oktober, om Lill ikke har satt klørne (hehe) i Twix innen da så kan vi ta en runde vi. Neste gang du klipper feil, for det gjør vi alle innimellom, så ikke klipp en eller to til før du gir deg. Sånn at det siste minnet hennes ikke blir at det var vondt. Jo, og kjøp en ordentlig tang. Jeg sverger til Millers. http://www.zooprodukter.no/default.pl?showProduct=533&pageId=185 edit: Millers er såpass skarp at du bare kan høvle av tynne flak. I stedet for å gjette hvor nerven starter så ser du den etterhvert i klippeflaten.

Så utrolig søt hun er, Marie! Den lille tungespissen i smilet er bare herlig. Huff, Raksha, du høres litt utmattet ut. Det er en så intens periode det du står oppi, med gråt og lite søvn og et lite menneske som krever deg nesten hele tiden. Man blir helt tynnslitt, bare alle følelsene er vanskelig å forholde seg til. At det er eksterne familiediller som kompliserer det hele er jo bare ekstra slitsomt. Men at du ikke har melk er virkelig ikke noe du har bedt om! Det kan du ikke klandre deg selv for. Og nå skal du gi ammingen ert forsøk til, men du trenger ikke gjøre det til en kampsak heller. Jeg har en veldig fin MME gutt her som nok aldri har savnet morsmelk en dag i sitt liv. Så bra at det gikk fint for A, Loke! Martine, det er en slitsom overgang når de kutter ut duppen altså. Hvor gammel er hun nå? Er hun på vei til å fase den helt ut? Eller er det en vanskelig periode tror du? Får hun hvilt når de prøver å legge henne, eller er det bare protester? Jeg tenker at om det er det siste så kan de kanskje legge inn en hvileperiode for henne iallfall, slik at hun får slappet av og koblet ut. Men kutte ut kravet om å sove? Så kanskje det ordner seg av seg selv og hun finner ut at det er greit å sove alikevel. I dag har H gjort klassikeren med å stappe en 2cm lang stein langt pokker opp i nesa. Det gikk heldigvis greit og han klarte å snyte den ut, jeg håper at hele opplevelsen er preventiv for lignende strabaser i fremtiden. Dessuten er jeg litt mer avslappet for tann og falsk mandel-ting. FOr det er unektelig lenge til og det er ikke noen vits i å bekymre seg før man må. To dager før inngrepet kan jeg begynne igjen.

Han ble levert. Jeg har to svogere til, den ene har erfaring med mops.

Åh, glede! Hun er lekker altså, med all den awkwardness en kortcollie automatisk har bare fordi den er en kortcollie. Hun virker som en enkel og behagelig valp å ha, og det er sånn en skal starte hunderiet tenker jeg. Det høres jo ut som dere har det helt fortreffelig, og jeg lengtet tilbake til jorder og den skogen man alltid er alene i når jeg ser bildene. Heldige Twix som skal vokse opp der. Lille sier helt rett om innkalling. Og en annen ting er at du kan rygge bakoverog legge på innkallingsordet når hun følger etter deg og så belønne når hun kommer helt inntil. Hvis det var forståelig? Og så må du få orden på det øret ja, ellers kommer Lill til å krekes når hun ser henne.

Oj! Kanskje du kan ta med noe til meg også?

Wednesday, nå takker du ja til AnnChristin! Det kommer til å gå fint, Loke. Og om han kommer hjem med en sleivkommentar så er det fintpunkt å prate om det på. Vi vil jo ha barn som tør å være slik de vil være.

Ja, de er jo forskjellige, Loke. Hva de tåler og på hvilke plan. Men faren er jo at det er deg han plukker opp signalene fra om du setter ned det forbudet, så legg det iallfall fram med omhu. Jeg vet du gjør det altså, men you know. Vurder om det er lettere å ta praten etterpå om den sosiale konsekvensen kommer, for alt du vet går det fint. Du kan jo også prate med de ansatte litt i forkant om at du er bekymret. Takk for det, Marie. Det var koselig å høre for man blir jo unektelig litt bekymret. Hvordan er det med Johanne for tiden? Har du forsøkt å svøpe henne, ElZorro? Jeg husker de periodene, de blir kortere og kortere og sjeldnere og sjeldnere. De gjør det, så forsøk å stå i det så godt du kan. Det er tungt når det står på og nattesøvnen blir både kort og oppbrutt. Sutring er det verste, for det gnager og gnager sånn, til slutt mister man nesten empatien. Stor klem til deg! Jeg er glad dere driter i myndighetene. De kjenner ikke deres barn, de vet ikke hva som er riktig for akkurat dem. Gjør det som er riktig for dere og barna deres. Dere er tøffe som gjennomfører det, det er lett å la seg påvirke.

:lol: Indeed! Den tredje er det ingen som tør gjette på.

Heljar får ha med seg sine rosa bling-ting i barnehagen iallfall. Men de er bevisste på slikt, at det ikke finnes gutteting og jenteting og at man skla gjøre/ha på det man selv liker. Der er to av tre av de antatte mannfolk også, mulig det hjelper. Så ja, jeg beskytter ikke H mot sånt. Den dagen det får sosiale konsekvenser så må han erfare det selv, det kan jeg ikke skåne ham for. Og jeg skal ikke bidra til det med å sette begrensningene for ham. Jeg håper han er tøff nok den dagen til å stå imot, men skjønner at sånt er veldig vanskelig for en liten gutt, så det spørs om det går. Time will tell. Så. Vi var hos tannlegen i går siden H har rundet 3. Tannen fra da han smalt i bordet er fortsatt løs og tannpleieren så en kviselignende sak der. Det ble vanskelig å få til et godt røntgenbilde og vi gav oss på topp. Hun skulle prate med en tannlege og høre hva vi skulle gjøre framover. Så ringte hun opp i dag og nå har H avtale den 7ende oktober med utgangspunkt i å trekke tanna! Han skal få beroligende og full pakke, og det er ikke kjempegøy. Så dro vi til øre-nese-halslege i dag for å følge den evige hoste-og-litt-annet-smått-problematikken til H, og der fikk han jammen en ny avtale den 1. november for å fjerne en falsk mandel! Der blir det full narkose, noe jeg synes er ekstra skummelt fordi jeg fikk hjertestans av min nanestesi-allergi, og alt mulig før de røsker den ut. Han skulle snakke med anestesilegen om min allergi for å se om det var lurest å henvise til sykehuset, men jeg håper det ikke er nødvendig for da tar jo dette eviglang tid. Det er lenge nok å vente 1,5 måned når slikt først er bestemt. Det ble mye med to slike beskjeder på en time kjenner jeg. Selv om jeg klart vet at alt går bra. Han øre-nese-halsfyren var totalt blottet for barnetekke altså. Rent komisk. Det var en bra ting for Heljar, han gjennomskuer sånn påtatt positivitet ofte (ikke alltid, men han er vanskelig å lure med på ting). Men for et syn altså. Helt sånn platt og monotont "det gjør ikke vondt.", "det er ikke farlig", etc.

Så bra at home start virker bra, Wednesday! Kanskje det hjelper litt på at kiro ikke funket som du håpet. Men det virker som osteopaten kan hjelpe ida? Håper det! Du er så uheldig, ElZorro. Og jeg skjønner godt hva du mener jeg, den iboende autoritetsrespekten har de fleste av oss i oss. Du skal ikke føle deg teit for det, det aller viktigste er at det ikke gjør deg utrygg på valgene dine. Og det gjør det heldigvis ikke. Jeg er helt enig med deg jeg, du har min fulle støtte. Jeg hadde heller ikke vært komfortabel med å bare la henne ligge der. Her har vi hatt innholdsrik barnedag selv. Må oppdatere etterpå, for jeg er jammen litt ambivalent jeg.

Herregud. Kall det en oppsummering da.

Ok, så er alle enige da? Yay! Det er ikke bra å være overbeskyttende. Å ikke la barn gå alene med hund er ikke nødvendigvis et tegn på å være overbeskyttende. Det er ikke bra å være ansvarsløs. Å la barn gå alene med hund er ikke nødvendigvis et tegn på å være ansvarløs. Omtrent sånn?

Og så svinger vi på seidelen igjen!

Jeg tror ikke du gjør noe feil uansett hva du velger egentlig, om du prøver å pushe ham litt eller om du avventer hele opplegget. Men det går ikke an å få for mye trygghet og nærhet når man trenger det, og det må være utrolig godt å være tre år gammel og bli hørt. Hvordan jeg ser på oppgaven med å være forelder er dette; å oppfordre og støtte ham når han søker ut i verden, og å ta i mot ham når han kommer tilbake for "påfyll" av trygghet og bekreftelse. Det er det som skaper trygge og selvstendige barn tror jeg, ikke å dytte dem ut i livet for å klare seg selv. Resten er detaljer. De er fortsatt bittesmå de guttene våre, de trenger ikke ha det travelt med å bli store. Store blir de uansett.

"Hæh? Hva sa du? Tampaxtoget?" "Ja! Jeg kjører Tampaxtoget!" Marimannen likte veldig godt å få et nytt navn for mensen. Whatever works tenker jeg. Litt bestikkelser skader ingen, i min erfaring faser de seg ut av seg selv. Eller så er han kanskje ikke helt klar enda. Smart å bygge opp din seng ja. Og hva med om han får kjøpe seg en liten ting etter første natt alene i ny seng? (Bare ikke gjør sånn som naboen min, sendte mannen og datteren ut for å kjøpe en liten bleiesluttpresang, og de kom hjem med en gedigen elektrisk bil som ungene kjører rundt i. Til 3000,- kroner. )

Hvor skrev jeg at mener det er ansvarsløst? Det er jo det jeg skriver hele tiden, at et spørsmål kan ha flere riktige svar. At jeg ikke har noe problem med at andre lar barnet gå tur med hunden så lenge det kan kontrollere den har jeg skrevet spesifikt flere ganger, det må da være essensen av at jeg ikke mener det er ansvarsløst? Kan barnet mitt gå tur med hunden alene? a) Ja, jeg kjenner barnet mitt, jeg kjenner hunden min og jeg kjenner omgivelsene. Sjansen for at noe skjer er minimal, og man kan ikke leve fatalistisk. God tur, Fritjof! b) Nei, jeg vet at sjansen er veldig liten for at noe skjer, men jeg har selv opplevd det som liten og det er et sterkt minne med mange vonde følelser. Det er ikke noe jeg ønsker at barnet mitt skal erfare. Jeg har min erfaringshistorie som tilsier at barn fort tar ansvar og skyld, dermed hadde jeg ikke slappet av og syntes det var noe hyggelig når barnet og hunden var ute. Derfor tar vi hundeluftingen sammen som familie. c) Both of the above. Svaret er c! A er ikke en ansvarsløs forelder og B er ikke en overbeskyttende forelder. Jeg skjønner ikke hvorfor vi må bruke disse boksene, det er jo det som fører til såre tær. Jeg vet at jeg slipper barnet mitt mye og ofte, men alikevel føler jeg at jeg må presisere det når jeg blir framstilt som en helikopterforelder som henger over ungen min, evt faktisk ikke slipper han ut (WTF?). (Han går i utegruppe på barnehagen OG vi er ute hver eneste ettermiddag året rundt,liksom) Det er slike påstander som skaper diskusjonen, i stedet for at man bare forklarer hvorfor man selv kommer fram til den konklusjonen man gjør. Jeg synes det er helt legitimt å velge begge deler uten at det trenger å si noe om hva slags forelder man er eller hundeeier man er.

Det er også ganske irriterende å bli kalt overbeskyttende fordi man ikke slipper ungen ut alene med hund. De to trenger da ikke ha noe med hverandre og gjøre. Selv om man er mer forsiktig enn naboen i en setting, så er det da ikke et tegn på at man er det i alle? Barnet mitt er ikke overbeskyttet. Jeg slipper han mye og ofte. Han er en veldig aktiv, selvstendig gutt. En våghals ned stor radius og det får han også lov til å være.

Igjen, jeg mener ikke at det er utrygt. Jeg mener at jeg ikke ønsker å gi ansvaret til et barn. Det er et ansvar jeg tar på alvor og som jeg mener at et barn ikke forstår omganget av, jeg ønsker derfor ikke å sette et barn i en situasjon det ikke forstår omganget av. Spesielt siden barn tar ekstremt fort skyld og ansvar i situasjoner som skjer rundt dem, selv når de er totalt skyldfrie. Det er en forskjell på de to for meg. På å delegere ansvar og å føle seg utrygg. Jeg har som sagt ikke noe problem med at folk ser det annerledes enn meg. Have at it.

Nei, det gjør hun ikke. At et menneske kommer fram til en avgjørelse på bakgrunn av sine prioriteringer og erfaringshistorie er ikke en kritikk av deg bare fordi din avgjørelse i samme spørsmål er annerledes. Jeg har ikke noe problem med at det finnes to riktige svar på et spørsmål iallfall, at man må gjøre det som er riktig for seg. Noen ønsker å helgardere seg mer, fordi de føler risikoen er for stor for seg til å ønske å kunne leve komfortabelt med den. Det betyr ikke automatisk at de mener at du tar feil når du velger det motsatte. Lill forklarer hvorfor hun velger slik hun gjør, det er du som leser at hennes valg er en refleksjon av deg. Good for you! Så trenger ikke dere å stemple meg som hysterisk eller krisemaksimerende fordi jeg tar mine avgjørelser heller. Det er like enkelt som det.

Det er ikke det det handler om for meg. Det handler om å - som voksen - gi dem et ansvar som jeg mener fort kan være destruktivt i tilfelle noe ufortusett skjer. Det er ikke frykten for at noe skal skje, men det å overlevere ansvaret. Barn tar for ansvar og skyld i situasjoner som skjer med dem, det er en kjensgjerning. Jeg er ikke like heldig som 2ne, jeg har opplevd kjipe hendelser relativt ofte i løpet av mine år som hundeeier. Hendelser et barn helst ikke skal være en del av og iallfall ikke stå som ansvarlig i. Det handler nok også om at jeg selv husker følelsen av å se en hund jeg var glad i både skade og bli skadet da den var på tur med meg og en venninne. Jeg var kjemperedd, flau og skamfull. Vondt og skrekkelig ubehagelig. Nå var jeg riktignok ikke vant med hunder, jeg er ikke vokst opp med hund. Kanskje et hundevant barn takler slikt bedre, hva vet jeg. Men følelsene var veldig sterke. Jeg har også kun hatt hunder som er temmelig uglesett av samfunnet, jeg har selv kjent et tyngre ansvar enn andre hundeeiere, og konsekvensen kan fort bli himla mye større for meg om noe skjer, enn for naboen med annet rasevalg. Så kanskje jeg ser det litt med de øynene også, litt "skada" av det hundelivet jeg selv har levd, det ansvaret jeg har valgt og som jeg tar på alvor. Barn har ikke forutsetning for å forstå omfanget av det rett og slett, og de skal heller ikke ha det. Det er like irriterende å bli kalt krisemaksimerende som uansvarlig forresten. Jeg har ikke noe problem med at andre velger annerledes enn meg så lenge barnet kan kontrollere hunden, hvorfor trenger dere å putte meg i en boks da? Jeg er ikke i tvil om at dere kan ta like riktige avgjørelser som meg selv om de ender opp med å være forskjellige, jeg er heller ikke i tvil om at dere leser barna og hundene deres mer enn tilfredstillende. Men det må da gå an å komme fram til noe annet uten å være hverken hysterisk eller krisemaksimerende?

Cruella De Vil. Hva annet kan det bli?

Twix! Alle hjerter gleder seg! Endelig er hun hjemme. Jarlemann er tjukke slekta mi (man må skryte når man kan ) så jeg er så heldig at jeg får bli myyyye mer kjent med henne enn dere. Neener, neener Hvordan har natten gått?