Maria

Solgte den i dyrebutikken der jeg jobbet i mange år. Har aldri brukt den selv, men mange kjøpte den da de var skeptiske mot diverse remedier. Finnes også til mennesker. Den er nok ikke hundre prosent sikker, men er avskrekkende på flått angivelig. Så jeg tror jeg prøver. De som kjøpte dem kom igjen fra ett år til et annet, så de må jo ha ment at det virka.

Har brukt "ikkeno" de siste årene jeg egentlig. Det funker jo greit siden ingen av mine ferdes så mye der det er verst med flått. Men i år skal vi både til Sørlandet og til Hvaler, så vi bør nok bruke noe. Den lille tror jeg skal få dråper som hun har fått før. Hun bader ikke. Den store vurderer jeg å bare bruke Skudo (høyfrekvent lyd) på faktisk. Henger en liten dings på halsbåndet som jeg tar av ved bading..

Jeg ba om vanlig stikk på mine sist gang. Rett og slett fordi de begge viste veldig ubehag ved å få sprayen i nesa sist. De reagerer ikke på stikket noen av de, så jeg liker å fortsette med den gode gamle, jeg.

Jammen... Den store bader. Mye. Hver dag. Hva gjør man da da?

Søren, for noe drit....

Etter nattens oppdatering fra Tapatalk virker det ikke lengre! Fader ass.

Man må vel det på alle lokaltogstrekningen såvidt jeg vet?

I og med at jeg selv har vokst opp med en far som er hyperallergisk kan jeg bekrefte at slike allergikere finnes, og at det er helt ekstremt plagsomt for dem hvis det har vært hund i samme rom eller på samme buss like før dem. Jeg kunne ikke få hund før mine foreldre skilte seg, og den dag i dag kan jeg ikke ha pappa hos meg. Jeg må komme til ham med rene klær. At han er den eneste som har det sånn tror jeg heller ikke, og da synes jeg det er helt greit at jeg må ta hensyn i mitt hundehold. Jeg har til og med en såkalt allergivennlig rase. Jeg er dog enig i at en/to av sovekupeene til NSB burde kunne vært mulig å gjøre tilgjengelig også med hund. Likefullt med allergikerrestriksjoner, slik at man kan oppgi at man er allergisk om man ikke vil ha en slik kupe. Det er allerede definert "hundeplasser" i togene, og det synes jeg er en god ordning. Jeg har aldri hatt Chess i setet på kollektivtransport. Mini har jeg i fanget eller på gulvet. På lengre reiser ville jeg forsøkt å legge til rette for dem på gulvet, men jeg kunne fortsatt hatt minien i fanget og eventuelt krøllerten i setet om det var godt tildekket (har aldri reist langt kollektivt med noen av dem). Hun røyter ikke - det er i alle fall godt for noe. Men så langt det lar seg gjøre synes jeg de kan være på gulvet. Jeg synes ikke det er så styr å legge til rette for at hundene skal være minst mulig til sjenanse for andre, jeg. Ikke før jeg er sammen med ikke-hundefolk ser jeg hvor mange ting jeg aksepterer og er vant til, som er helt snålt og ugreit for andre. Jeg merket jo selv hvor på tærne jeg var over å ha en stor hund som både sikler litt og røyter på besøk 17.mai. Veldig uvant for meg mtp. nettopp hår, bevegelser, sikkel etc. Og jeg har 2 hunder selv..

Jeg er helt med på det du sier samtidig som mange av disse stedene garantert er tur nok for den gjengse turgåer. Du er kanskje av et litt annet kaliber enn mange som bare liker å ta en tur i ny og ne. For eksempel meg Preikestolen er litt for heftig hva gjelder antall mennesker også for meg, men flere av de andre stedene synes jeg det er fint å gå til Ikke fordi jeg er uenig med deg altså, men bare for å tilføre et perspektiv til.

Hele sørvestlandet er jo en mulighet. Jærkysten er nyyyydelig. I nærheten har man jo Kjærag, Preikestolen og slike steder der man klan gå i fjellet. Sola, Ogna, Egersund, Stavanger, Sandnes, Flekkefjord..? Det tar ca. 8 timer til Jærkysten fra Oslo. Kjører man over Suleskarfjellet er det minimalt med bompenger også - og en utrolig fin opplevelse å kjøre over fjellet Vi har sommerhus i Egersund og jeg synes det er helt knall. Ogna camping på Jæren kunne kanskje vært noe? http://www.ognacamping.no/ EDIT: Ser de ikke tillater hund. Men alternativt har du jo Sola camping like utenfor Stavanger! Nydelige strender og mange fine turer innen en times kjøring. De tillater hund såvidt jeg kan se Turforslag i området: http://artikkel.ut.no/fine-dagsturer-i-stavanger-1.7183673 Hilsen ihugga sørvestlandsfan!

Jeg kjenner at du driver og briard-frelser meg, Siri! Fine blomsten

Jeg er så sjukt skeptisk til alt av flåttmiddel jeg.. What to do? Finner litt flått på Chess innimellom, og skulle jo gjerne sett at jeg slapp det. Men hun er 10 år, og jeg er så redd for at hun skal bli dårlig. Vurderer scalibur vs. bravetco, men føler meg litt rådvill. Den lille tør jeg ikke gi tabletter. Hun veier 2.8 kg - Jeg er livredd for å gi henne overdose av noe Hun har tidligere fått Bayvantic dråper. Noen gode råd?

Spør deg heller hva DU ville valgt på bakgrunn av dine preferanser. Hva ønsker DU deg? Spør du oss andre vil du få masse forskjellige svar. Hver sin smak. Hva skal du bruke hunden til? Hvor mye skal den aktiviseres? Skal du trene noe hundesport med den? Skal den bo med barn? Hva har du av erfaring fra før? Svar på disse spørsmålene gir et bedre utgangspunkt hvis folk skal hjelpe deg

Enig. Jeg nevner f.eks. en flere jaktspringere jeg har sett de siste årene. Helt jævlige fronter (hva kalles det igjen? Buet beinstilling), men en hel haug av arbeidskapasitet. Veit ikke jeg, men sånn avl ville jeg aldri støttet. Systematisk avl på egenskaper helt blottet for forståelse for hva som er et funksjonelt eksteriør. Man finner de ekstreme varianten i "begge leire".

Jeg har to hunder som aldri sitter i bur. De har alltid hele leiligheten tilgjengelig. De er rolige og flinke til å slappe av, men det har de jo lært seg gjennom systematisk tilrettelegging. Eldstemann satt i bur første året (snart ti år siden), og det angrer jeg på. Det var helt unødvendig. Vi visste ikke bedre den gangen. Nå sover mini i vår seng da, men hun varierer mellom å ligge i fotenden, under dyna osv. Den store har en seng på soverommet, men legger seg gjerne på gulvet og tar gjerne en tur ut i stua og drikker litt vann. Hun ligger i alle tenkelige stilliger som hun aldri kunne ha ligget i om hun hadde vært i et bur. Helt gummihund Jeg skulle gjerne likt å vite hvilken forskning som underbygger dette med at hunder trenger en trygg plass som bur å være i. Mine hunder er trygge når de får være sammmen med meg. Når jeg ikke er hjemme er de trygge i de møblene jeg pleier å bruke. De ligger gjerne under salongbordet, men ennå heller i møblene for å komme seg litt opp. Den siste tiden har jeg tilogmed tilrettelagt så mini kan ligge i vinduskarmen og følge med. Hun virker mye roligere enn før - hun har full oversikt. Det handler om å lage gode rutiner tenker jeg. Det ER annerledes å ha hund kontra å ikke ha det. Mer risiko. Mer slitasje. Mer tilrettelegging mm. Det er en del av gamet. Hva gjelder tilvenning så klarer som regel selv de særeste hundene å bli vant til valp i hus. Men det er viktig å gi dem tid. Dette innlegget var kanskje ikke noe til hjelp, men kanskje en apell fra meg om hvor unødvendig jeg synes det er med bur.

Stiller meg bak de refleksjonene der jeg altså Ville bare forsvare vannhundene litt. Du vet - jeg liker egentlig bare dem. Alle andre raser kunne vært slått sammen i mine øyne. *sarkasmevarsel*

Jeg er stort sett "alltid" enig med deg, 2ne, men det er synd du har den oppfatningen. Jeg tror vi begge vet at variasjonen er stor innenfor både vannhund- og puddelrasene og godt/dårlig oppdrett av disse. Jeg har møtt like mange dårlige pudler som dårlige vannhunder, men det er ikke dårlige individer som gjør at jeg ikke ville blandet disse rasene. Men poenget ditt er jeg enig i - at det ikke er noe poeng i å krysse raser bare fordi noen mener vi har for mange raser og feil fokus i avlen, det er jeg heller ikke tilhenger av. Jeg synes det er veldig bra å ha den allsidigheten vi har i dag - jeg er tilhenger av at vi faktisk kan avle frem eksakt det vi vil ha. Jeg er lite fan av dette med å "slå sammen hunder som likner" bare fordi det høres ut som en god ide.

Det er store forskjeller på disse rasene, faktisk. De er spesialister på hver sine felt. Selv spansk, portugisisk og italiensk vannhund er veldig ulike med tanke på ønskede egenskaper. Det at vi velger å opprettholde dem som tre ulike raser er nettopp basert på egenskapene fremfor på eksteriøret. Så som du selv er inne på - alt er ikke så svart/hvitt. Selv om disse rasene er godt representert på utstilling bruker mange dem ennå til det de ble avlet frem for å gjøre, men overhode ikke alle. Derfor er det så fint at trenger du en kompis så kan flere av dem passe, men skal du ha en hund til å jobbe med vannarbeid er kanskje portugiseren et bedre valg enn lagottoen, selv om begge er fine kompiser på et generelt nivå. Jeg reagerer forresten veldig på det su skriver lengre opp om allergivennlighet. Det har faktisk nada niks med disse rasene å gjøre. At det skulle vise seg at enkelte mennesker reagerer mindre på den typen pels er en ren tilfeldighet. Disse hundene er avlet frem med en slik pels av hensyn til helt andre ting. Pelsen er vanvittig egnet i vann - den blir ikke våt inn til huden og den er tykk nok til å beskytte hunden mot kaldt vann. Dette allergivennlig-gnålet som ofte kommer frem i markedsføring av f.eks. doodler kan dermed ikke overføres til puddel- og vannhundavl slik det bør være (ja, for noen av oppdretterne av disse rasene bruker og pelsen som markedsføring). Sånn sett vil jeg jo si at doodleoppdretterne er vel så fokusert på hva som er praktisk for mennesker (kall det utseende) fremfor bruksegenskaper... Jeg er ikke prinsipielt i mot å blande raser. Overhode ikke. Men jeg er i mot svartmaling av et helt miljø, utstillingsmiljøet som det benevnes. Jeg synes rett og slett det er ganske ugreit at flere tusen mennesker skjæres under en kam og undervurderes fordi de går på utstilling. At utstillingsmiljøet er destruktivt i sin helhet kjøper jeg rett og slett ikke. Ikke alle, men mange, ser den verdien utstilling har i SAMMENHENG med andre tester og vurderinger - som avlsverktøy. At utstilling settes i et så negativt lys tenker jeg er basert på uvitenhet fremfor noe. Og takk Gud for at jeg tydelig vis lever med skylapper på. Jeg synes ikke hunder generelt er noe å deppe over, jeg. De aller fleste hundene jeg kjenner er fornøyde, glade, friske og bor i gode hjem. jeg opplever sjelden alt dette negative med aggresjon, overmaskulinitet og andre ting som er nevnt her.

Jeg har vært borte i to schapendoes i mitt liv. Begge veldig snille hunder, men skikkelig aktive og med mye lyd. Den ene var helt rå i agility. Den andre bor i en familie og krever MYE tur, da de ikke trener den i noe hundesport. Men sistnevnte er veldig vennlig mot både mennesker og dyr, og har godt språk.

Jeg har ikke livsforsikring på noen av mine. Neste hund derimot kan det tenkes at jeg skal ha det på, fordi rasen nærmer seg 20k, hvilket er et stort innhogg i min økonomi. Så neste gang skal det sterkt vurderes.

Men tror du det er aggresjon folk flest sliter med? Eller kan det likte gjerne være hormonelle, uoppdragne bikkjer? Lite trening? For høye forventninger? For lave forventninger? Dårlige erfaringer? Usikkerhet? Poenget mitt er at jeg synes det er litt snevert å si at aggresjon er et hverdagsproblem for mange. Jeg tror det er veldig sammensatt, spesielt dette med hundemøter. Herunder ligger oppdragelse så vel som gener, miljø og andre påvirkningsfaktorer. For ikke å snakke om tilfeldigheter. Hundeaggresjon "avlet frem" fra utstillingsmeritterte hunder tror jeg ennå mindre på.

Nå svarer jeg ut i fra at du innleder med å nevne selskapshunder igjen. Jeg må spørre deg hva som gjør at du mener spesielt selskapshunder bør ha en egen MH? Raseforskjellene fra en gruppe til en annen kan være svært store. Det er ikke slik at selskapshunder kan skilles fra alle andre hunder. De fysiske og mentale forutsetningene og de ønskede egenskapenene hos raser i de ulike gruppene er veldig varierende. Derfor må jeg si jeg stiller meg undrende til hvorfor du så plent mener at selskapshunder (hva nå enn som faller inn under den kategorien) trenger en egen MH med eget innhold. Er virkelig hundeaggresjon generelt et kjempeproblem - sånn i det daglige og for hundefolk flest? Jeg vil gjerne se dokumentasjon på den påstanden. Hvis du relaterer påstanden din til spesifikke raser eller hundegrupper - hvilke mener du da det gjelder, og har du dokumentasjon på det såkalte problemet? Hvor du har det fra at utstilling er fanden selv det vet jeg ikke. Jeg får selvsagt litt uvitende-vibber, men det er forsåvidt ikke relevant her. Jeg stiller meg dog undrende til at du påstår at utstilling fremmer aggresjon blant hunder. Jeg synes du undergraver det regelverket utstillingsarrangører og deltakere forholder seg til - kompetansen til dem som jobber på en utstilling (dommere, ringsektetærer mm.) samt også vurderingsevnen til utstillerne og oppdretterne rundt om. Selvsagt finnes det noen sure sokker i ethvert miljø. De som ikke evner å bruke hodet, som avler på aggressive hunder eller på fysiske defekter. Men regelverket vi håndhever på alle FCIs utstillinger krever at en hund av aggressiv sort ikke skal få oppholde seg i, ei heller premieres, i en utstillingsring. Forøvrig vil jeg bare henge meg på Huldra sin kommentar vedrørende sammenhengen mellom aggresjon og haleføring/attitude i ringen. Hvilke rasestandarder fremmer samkjønnsaggresivitet??

Fra min side er ikke dette noe jeg anser som noe stort problem heller, altså. Det er som 2ne sier - bikkja viser lekelyst hvis den har det. Men jeg er veldig positiv til slik tilpasning som du skriver om. Leka på vår MH VAR større enn bikkja. For henne var ikke det en leke - hun hadde ikke assosiasjoner til lek når hun så den (det er jeg ganske sikker på). Hun var dog veldig nysgjerrig. På den delen der man fikk bruke egen leke var det helt annerledes. Da hang hun og dinglet i leka som et slips. Utover det med leke synes jeg forøvrig ikke det var andre momenter som var vanskeligere for meg å gjennomføre med liten hund enn for andre. Så det er veldig bra!

Det er jeg helt enig i, selv om jeg har selskapshund. Det eneste jeg ville satt fingeren på er at størrelsen på draleka burde kunne tilpasses hundens størrelse

Her må bildet utvides! Jeg tror vi er enige om det meste altså, men jeg vil bare nyansere litt; Det er ikke bare selskapshunder som ikke går gode MH. Jeg har selv en knøttliten papillon som gikk en knakande god MH ut i fra det man trenger av en selskapshund. Hun er ikke kjøpt fra noe veldig spesielt kull eller linjer - hun er ganske gjennomsnittlig for rasen. God avreagering, ingen frykt eller aggresjon, lite jakt, flink til å aktivisere seg selv mm. For ikke å glemme - god lekelyst! Det var dog et par brukshunder på samme prøve som ikke engang fullførte (riesen). Jeg synes det å svartmale selskapshundene er feil - det finnes gode og bra linjer og individer innenfor alt av raser. Det er ikke slik at selskapshunder generelt lider mer under dårlig avl enn andre raser. Det er i så fall helt spesifikke raser dette gjelder, og da tenker jeg spesifikt på chihuahua. Der har etterspørselen ødelagt mye. De finnes likevel seriøse oppdrettere av chihuahua - selv om rasen er en selskapshund. Jeg veit om dårlige schäferoppdrettere, dårlige papillonoppdrettere, dårlige puddeloppdrettere og dårlige blandingshundoppdrettere. Dårlig oppdrett finner du over alt, så lenge det finnes folk som ikke bryr seg om stort mer enn titler og/eller penger og/eller lovnader om perfekte familiehunder. Og bare for å ha sagt det - jeg kunne utmerket godt gå MH med rottweilerklubben. Hund er hund