Mud

Man gjør vel ikke sånn for moro skyld!

Problemet er at de åpenbart tror at burbruk er en liten filleting. Det er ikke det. Jeg forstår virkelig ikke hvordan man ikke kan se hvor ille det er. Hva hvis dyreparker her til lands hadde holdt dyrene Innesperret i små bur store deler av døgnet? Det hadde blitt ramaskrik. Fra de samme folkene som gjerne holder hunden sin i små bur store deler av døgnet. Det har blitt så enorm aksept for bur i enkelte hundemiljøer at de rett og slett ikke klarer å se at det er galt. Det MÅ skarpere reaksjoner fra mattilsynet til. Burbruk ble altfor utbredt og akseptert før mattilsynet reagerte. Det burde vært nappet ved roten slik som i Sverige.

Poden lager middag og da får han åpenbart tid til å reflektere. .. "Mamma? Du har kysset på 3 stykker" "Pappa, Espen og meg. Du har vel ikke kysset på flere enn det, har du vel?"

De har noe sånne greier på Intersport ved jobben min. .Sånn plate man skal løpe på. Kanskje jeg skal høre med de da. @mushi jo Toddy er ganske stor og veldig sterk Han er en stor langbeint AH. Jeg har sluttet å ta med pulien , for selv om hun bare veier 12 kg er hun overraskende sterk og de girer hverandre så mye opp at de trekker meg bortover asfalten selv om jeg bremser hvis det er litt grus der

Jeg må bremse han når jeg løper. Å "flyte" etter vil fort ende i å flakse ukontrollert etter er jeg redd Han er jækla mye bedre på dette med løping enn meg *host* Jeg begynner faktisk å like å jogge og det er en genial måte å trene huskyen OG meg selv på. Men jeg liker ikke smertene i kneet Det har hatt en lei tendens tidligere til å bare fylle seg med vann i tide og utide. Jeg har 25% rabatt på løpesko på Intersport via jobb og jeg er ikke akkurat rik, så det frister egentlig mest å handle der må jeg innrømme Men jeg innbiller meg at Løpelabbet kan være verdt investeringen.

Kadens ja Aldri hørt om

Fordi jeg regner med at folk her inne har litt mer erfaring med å jogge med hund ? Jeg ser for meg at det muligens er mer belastende for knærne enn å jogge uten når man har en som trekker. Tror jeg. God bedring Å jogge etter poden når han sykler er som tidligere nevnt særdeles motiverende, men samtidig irriterende. Plutselig skal man plukke blomster. Så må man plutselig innom lekeplassen og selv om jeg fryser ræva av meg i svett treningstøy føler jeg ikke at jeg kan nekte ungen å leke litt liksom. Så skal man plutselig sykle så fort at mamma får blodsmak i munnen før man plutselig ikke gidder sykle mer .

Note to self : ikke skamklipp pulien foran 5 åringen og forvent at han ikke sladrer til "eieren" Sladrehank skal selv ha bank osv. ..

Akkurat der har A alltid hatt ro i rumpa. Greit, han hopper opp og ned i senga når historien er spennende, men det har aldri vært noe problem å få han til å følge med. Søskenbarnet hans var umulig å lese for før han var over 4 år. Han avbrøt hele tiden , skulle "bare " osv. Nå når han er 9 han veldig glad i bøker og leser bøker selv. Det er liksom ingen fasit

Jeg er så old fashion at jeg MÅ ha en bok i mellom hendene Vi er kommet godt i gang med Danny og den store Fasanjakten, og poden elsker den like mye som de andre Roald Dahl bøkene. Jeg også Harry Potter har vi bare lest bok 1 av. Han elsket den også ( og venter på som alle andre på brevet fra Hogwart ) , men ingenting slår Roald Dahl og jeg minnes at SVK var en av de bøkene jeg likte absolutt best som liten. Gleder meg !

Jeg føler ikke at jeg gjør det veldig komplisert bare fordi om jeg har i bakhodet at ungen kan bli ufør og at det kan påvirke selvfølelsen hans Som du har lest i denne tråden HVA han ønsker å jobbe med driter jeg som sagt i, men jeg legger faktisk grunnlaget for podens selvfølelse som voksen Nuh. Det er verdt en tanke eller to , synes du ikke? ?? Jeg maser ikke på ungen fordi om jeg reflekterer litt over min rolle som mor? Det er vel en av de tiltakene som gjør at mødre maser mindre , tror du ikke? Jeg tenker over hva jeg sier og gjør, eller ikke sier og gjør påvirker ungen min. Det betyr ikke at jeg sitter og prater med han om alt jeg tenker , heller motsatt. Jeg er ikke enig i at arbeidsmoral er medfødt forøvrig. Lillesøster jobber i barneskolen og arbeidsmoral er i aller høyeste grad noe som har måttet læres hos flere av hennes elever. Jeg måtte lære meg arbeidsmoral og arbeidsstruktur i voksen alder da jeg ikke lærte det på skolen . Fikk "sove" til 09. Dvs, det var en som måtte fortelle meg at han hadde fått til mikroskopet sitt helt selv, at han måtte på do, at det snødde etc. Så jeg har bruddvis sovet til 9. Med en gang sambo drar på jobb skal jeg skamklippe bikkja hans. Hun har 2-3 snorer under ørene som aldri tørker fort nok. Han kommer aldri til å merke det, men han kommer til å protestere hvis jeg sier det på forhånd

Vel, det er det der jeg prøver å unngå Nå har jeg sett nok folk som prøver å sykemelde seg for den minste lille ting til at jeg ikke helt tror på at alle har lyst til å jobbe, så jeg er fortsatt opptatt av at han skal ha arbeidsmoral. Spesielt i yrker som kanskje ikke er "drømmejobben " hans, jeg lar meg stadig provosere av folk som ikke gidder ta jobber som er under deres "verdighet", og om de tar dem så gjør de en dårlig jobb fordi de ikke gidder å anstrenge seg. Sånn får han rett og slett ikke lov til å bli , man skal være glad man HAR en jobb og behandle den med respekt og gjøre sitt beste uansett. Men igjen : ting kan skje på 15 -20 år og jeg føler det er en balansegang å lære barnet arbeidsmoral ( som jeg personlig mener de bør lære tidlig, spesielt mtp skolegang ) samtidig som jeg ikke knytter hele menneskeverdet hans opp i mot det å yte til samfunnet.

Vel, det er det der jeg prøver å unngå Nå har jeg sett nok folk som prøver å sykemelde seg for den minste lille ting til at jeg ikke helt tror på at alle har lyst til å jobbe, så jeg er fortsatt opptatt av at han skal ha arbeidsmoral. Spesielt i yrker som kanskje ikke er "drømmejobben " hans, jeg lar meg stadig provosere av folk som ikke gidder ta jobber som er under deres "verdighet", og om de tar dem så gjør de en dårlig jobb fordi de ikke gidder å anstrenge seg. Sånn får han rett og slett ikke lov til å bli , man skal være glad man HAR en jobb og behandle den med respekt og gjøre sitt beste uansett. Men igjen : ting kan skje på 15 -20 år og jeg føler det er en balansegang å lære barnet arbeidsmoral ( som jeg personlig mener de bør lære tidlig, spesielt mtp skolegang ) samtidig som jeg ikke knytter hele menneskeverdet hans opp i mot det å yte til samfunnet.

Nå er jeg forsåvidt ikke så redd for at han skal få flink pike syndrom, han er er jo gutt med alt det vel si av overdreven tro på egen fortreffelighet Det ER en forskjell på kjønnene der. Men hvisomatte dersomatte han skulle havne i en situasjon som gjorde at han ikke kan jobbe , så vil jeg ikke at han skal føle seg mindre verdt eller vellykket av den grunn. For man er jo faktisk ikke det. Men det er innmari vanskelig å balansere med det å lære han at man faktisk må jobbe hardt for ting, spesielt for meg som overtenker alt Til nå har jeg landet på " man må jobbe hvis man er frisk til det, hvis ikke blir man syk" Men hva hvis han ikke får jobb? Ingen vet hvordan arbeidsmarkedet er om 15-20 år. .. Det med at han muligens blir skoleflink plager meg også litt faktisk, det var nemlig ikke et pluss i boka sosialt når jeg vokste opp. Men heldigvis for han ser det ut til at det har endret seg. Jeg tror det jeg prøver å få frem er at jeg synes det er trist at selvfølelsen skal bygges på oppnåelse på faglig plan og på karriereplanet. For mamma var arbeidet det som har reddet livet hennes. Det er sånn hun er skrudd sammen genetisk og det er på en måte sånn jeg har lært at verden er fordi jeg selv er litt sånn. Men nei, det gjelder absolutt ikke alle. Mamma er nok unntaket. Hun er strengt tatt ufør, men har lederstilling og jobber over 100 % stilling..Slutter hun å jobbe er jeg ganske sikker på at hun dør

Vel, det er det jeg synes er litt feil med samfunnet i dag Per dags dato har jeg ansvaret for et budsjett på 10 mill per dag. I gjennomsnitt. Jeg har like stor respekt for vaskedama ( ev renholdsmedarbeideren ) sin arbeidsinnsats som min fordi jeg faktisk har jobbet med det . Jobben hennes er strengt tatt MINST like viktig! Både for helse og trivsel. Jeg var "usynlig " når jeg vasket , nå behandler alle meg som om jeg er sjef selv om jeg strengt tatt ikke har personalansvar. Jeg har kontor i 2 etasje og skal liksom ikke forstyrres med mindre det er viktig eller jeg går ned på "gulvet". Men når vaskedama kommer spretter jeg opp uansett hvor opptatt jeg er og jeg hjelper alltid til med å bære ting for henne. Jeg har mer respekt for henne enn mange av selgerne, rett og slett fordi hun gjør en jækla bra jobb Hun ble forøvrig månedens ansatt en måned fordi jeg argumenterte godt for henne og de andre i "ledergruppa" var enige når de fikk tenkt seg om

Høres ut som vi ble oppdratt ganske likt:P Min mor har jo jobbet fulltid i mellom 3 kreftbehandlinger og sånn er jeg opplært til at det skal være. Du skal krangle med legen om han vil sykemelde deg liksom , sykemelding er frivillig etc. Men vet du : alle ER ikke like! Kanskje min mor ( og jeg merker jeg ) blir friskere av å jobbe og å ha noe annet å tenke på , men ALLE er ikke sånn. De er like fult sterke mennesker, de er bare ikke skrudd sammen helt likt som slik jeg ble opplært til å være. Og noen ganger er man sterkere ved å si " dette makter jeg ikke" enn når man presser seg selv på områder man ikke burde. Har jeg lært på sonen

Det hørtes utrolig gøy ut ! Ang det å være ufør er det noe jeg har tenkt mye på , da jeg faktisk er litt over gjennomsnittet opptatt av å lære ungen arbeidsmoral . Jeg er en av de som er overbevist om at samfunnet er i ferd med å forandre seg og at hans generasjon tjener mer på arbeidsmoral enn intellekt. Tro meg , jeg fôrer intellektet hans også , men arbeidsmoralen MÅ være på plass. Om han så bare får en vaskejobb så skal han utføre den jobben med stolthet og grundighet. Sånn er jeg oppdratt ( og jeg har jobbet som vaskehjelp ) , sånn skal sønnen min oppdras. Som mor er mitt hovedmål at ungen min skal være snill, grei og lykkelig liksom. Han er - med fare for å høres ut som en myrsnipe - skarp som få. Men jeg ser ingen grunn til at han MÅ være akademiker av den grunn, så lenge han finner glede av å arbeide . Av å bidra. Gjøre en skikkelig jobb. MEN : hva hvis han blir ufør? Eller arbeidsledig? Lærer jeg han samtidig at han blir "mindre verdt " da? Han blir jo ikke det. Alle bidrar jo. På sin måte. Med mindre man murer seg inne og ikke har kontakt med noen så er man faktisk en ressurs. Det er flere her inne som er uføre, men som allikevel påvirker mitt liv positivt bare ved å være på et nettforum ( du er en av de ) og som får meg - som har vokst opp i et hjem hvor ordet ufør er synonymt med slask - til å være en mer gjennomtenkt mor og et mer reflekterende menneske. Jeg vil ikke at poden skal føle seg mindre verdt om han aldri betaler en krone skatt i sitt liv så lenge han har en grunn. Og jeg vil at han skal vokse opp og ha respekt for at alle ikke har like forutsetninger som han. At der han er svak kan andre være sterke og omvendt + at det å være i stand til å jobbe - fysisk og psykisk - er en gave i seg selv som man skal være evig takknemlig for og ikke ta for gitt. Hadde det ikke vært for sonen hadde jeg vært mye mer svart /hvitt Forøvrig har vi grilla i kulden i dag *brrr*

Jaja... Det har jo en viss underholdningsverdi, trist nok. Det som er kjipt er at det er tydelig at man aldri vil nå frem. Den eneste verdien det har å argumentere er at noen muligens kan lese det og velge "side". Å omvende de folka nytter ikke. Alle andre ( inkl meg og mattilsynet ) er jo inkompetente, perfekte og besservissere. Jeg er langt i fra en perfekt hundeeier, men jeg klarer å holde meg til minstekravet liksom. Edit : forøvrig er jeg faktisk ganske sikker på at mattilsynet snart kommer til å statuere et " eksempel " I forhold til burbruk. Signalene er der. Så at de tør skrive sånt offentlig fatter jeg ikke.

Dere som jogger. Formen er ekstremt mye bedre, knærne derimot. Jeg MÅ ha skikkelige joggesko, eller så må jeg kutte ut jogging. Har blitt sparket av en hest i kneet når jeg ung, så det er litt sånn sart av seg. Jeg har tenkt jeg kunne dra på løpelabbet og få meg sko som passer min løpestil, MEN jeg jogger med Toddy. Det blir en helt annen løpestil med Toddy enn uten. Han trekker. Hvor relevant er det?

Vi så traileren og ble enige om at det var voksenfilm Edit : de hadde ikke svk på de 3 bokhandlerne vi var innom!! WTF? Jeg informerte om at det kom en Steven Spielberg film snart, og det hadde de ikke fått med seg. Vi kjøpte Danny og den store Fasanjakten enn så lenge og bestilte svk.

Vi har lest den Men han er for liten til filmen Den er bare med engelsk tale og har 9 års aldersgrense

Vi har lest de 4 Roald Dahl bøkene poden har 2 ganger ( Charlie og sjokoladefabrikken 3 ) så i dag skal vi kjøpe svk. A ville jeg skulle Google boken så han fikk se bilde av den, og da fant vi ut at den kommer på kino i august! ! Halleluja!! I 3D. Det kan bli heftig. Får bare ta av han brillene hvis det blir skummelt. Jeg gleder meg syyykt! Steven Spielberg er regissør og traileren så bra ut. Jeg elsker å være mamma så jeg kan dra på kino for å se slike filmer med den største selvfølgelighet Desverre er han for liten for Jungelboken

Jeg måtte blande meg til slutt Men jeg skjønner ikke helt hvorfor det automatisk er ille med miniatyrhunder i bur..Det kommer liksom litt ann på størrelsen til buret. Jeg har mangt og meget som plager meg med hundeholdet til storesøster, men at hannhundenen hennes ( CC ) er i et gigabur når de er alene fordi han ikke blir renslig plager meg ikke. Han har ballplass Han kan løpe rundetider inni der uten problemer.

Jeg har jobbet i barnehage og har barn i barnehage. Jeg klarer virkelig ikke å skjønne at noen kan irritere seg over ordet hundebarnehage, men så er det mye jeg ikke skjønner