Mud

Men MAS er selektert etter størrelsen. På samme måte som Aussien. Som tidligere nevnt : Aussien fikk godkjent sin standard på 90 tallet. Før standaren var satt tør jeg vedde mye på at de fantes i både større og mindre utgaver, som hos alle andre raser. Alt etter hva de ble brukt til å gjete. Avlen på MAS ble påbegynt FØR Aussien ble godkjent. Altså blir ikke genpoolen nødvendigvis mindre på MAS , de er begge avlet etter størrelse og Aussien er i tillegg avlet i ettertid særdeles mye på show og en svært stor etterspørsel. Nei, jeg er ikke veldig fan av såkalte designerraser , men siden Aussien er en ny rase og dette rett og slett bare er en mindre variant som fantes allerede før Aussien ble godkjent ( den er liksom ikke ekstremt liten... ), synes jeg det er litt i overkant å fordømme uten å vite noe som helst egentlig.

Det har jeg akkurat forklart i forrige innlegg. Avlen på MAS begynte i god tid før Aussien "tok av". Jeg har nå en liten rase med stor genpool ( inavlsgraden ligger stort sett på 0 til tross for få hunder på verdensbasis ), langt større raser ( en av mine tidligere raser b.l a ) har kritisk høy inavlsgrad til tross for stor populasjon. Aussien har nærmest eksplodert siden den ble godkjent på 90 tallet, og uten at jeg vet om det gjelder Aussie er det erfaringsmessig slikt som ødelegger genpoolen.

Få hunder betyr ikke nødvendigvis liten genpool. Mange hunder betyr ikke nødvendigvis stor genpool. Ofte er det faktisk omvendt har jeg inntrykk av... Genpoolen kommer ann på seriøsiteten til oppdretterne, enkelt og greit. Dette bør flere av de som uttaler seg om genpool her inne vite bedre enn meg får jeg inderlig håpe? Hvor seriøse brorparten av oppdretterene av MAS er vet ingen her inne en kvidder om faktisk. Genpoolen til MAS kan like gjerne være større enn genpoolen til Aussie ( aner ikke ), hvis Aussien har vært utsatt for matadoravl når populasjonen eksploderte på 90- 20000 tallet og MAS konsekvent har vært avlet med liten innavlsgrad og åpen stambok. Jeg ønsker ts Lykke til med valpen

Ja? Ved å avle på de som hadde dvergvekst. Vel og bra der og da det sikkert, men når rasen ble godkjent var det ikke akkurat hijegere som var forkjempere slik at de kunne dra på utstilling liksom, det var de som ønsket en praktisk sportshund til bybruk. . De aller fleste raser finnes i flere størrelser før rasestandaren blir satt. Min nåværende rase inkludert. Hos Puli var det minste størrelse som ble godkjent som "Puli" selv om flere pulier var opp til komondorstørrelse. Dette fordi man må ha en rasestandar for å få en rase godkjent. SÅ avler man videre på de som er innenfor den standaren, sant? Ofte har da de som faller utenom og foretrekker annen størrelse etc fortsatt og avle frem sin variant og kjempet for at den skal bli godkjent som egen rase eller en annen variant av rasen. Intet nytt under solen altså. Edit: det virker som man ikke helt husker at Aussien er en ganske "ny" rase. Så vidt meg bekjent har det vært kjempet for den mindre utgaven i flere år før Aussien ble godkjent med den standaren den har i dag.

Russel terrier har vært brukt i jakt i flere hundre år ja, i diverse størrelses former. Men jacken ( som er en dvergvariant ) , ble ikke godkjent før i 2002 hvis jeg ikke husker feil. Stamboka var i ettertid åpen i et par år for innmønstring. Hvorfor man i alle dager skulle godkjenne en miniutgave av parson var veldig omdiskutert.

Ok, akkurat det med manglende kritikk er litt Kjipt kjenner jeg. Jeg vil veldig gjerne ha kritikk fra den dommeren Nico er ikke i pelskondisjon til å plassere seg i den alderen ( tror jeg da, de ser jo helt forferdelige ut i den alderen ) , så kritikken er det vi stiller for

Akkurat denne diskusjonen ( mer eller mindre ) husker jeg fra når jrt skulle godkjennes Det er ikke særlig lenge siden.

Så bra at dere fikk en diagnose! Nå går det snart bedre skal du se A i badekaret : ' barber beina dine mamma, du ser ut som et troll, ikke som en mamma! ' :| Fant ut at han aldri har brukt et såpestykke før, så nå har jeg tidenes reneste rygg Han er bedre, så da satser jeg på litt søvn i natt *krysse fingrene*

Krysser fingrene for lille Tuva. Det er så Kjipt med slike ting. Snørr og hoste er begripelig og forventet, alt utover det er bare veldig veldig ubehagelig når oppstår :hug: Det er så Kjipt å samsove med sykt barn. Han skjærer tenner, hoster, sparker og slår. Jeg har sovi ca 2 timer til sammen de siste nettene føles det som Det endte med at jeg mistet fatningen litt kl 04 i natt og erklærte at det var siste natt i mammas seng. Noe som var toltalt urettferdig og lite pedagogisk selvfølgelig, og resulterte ( forståelig nok ) i mye gråt og harme. Gaaad!

Jeg har avlivet en pga alderdomsrelaterte problemer. Hunden ble dement. Han ble ikke veldig gammel ( 9 år ), men han rakk å bli veldig dement.. 2 av de andre har blitt avlivet pga sykdom ( en omplasseringshund og nevnte retriever), den siste jeg avlivet var pga barnets sykdom. Han var ikke en finn.no hund og en hund for hvem som helst, selv om han var hunden i mitt liv. Den første egne hunden min lever enda, men bor ikke hos meg.

Jeg syntes egentlig Shibaene til @Kiyomi var uovetrufne turhunder jeg. Svært lite lyd ( Kiyomi knurret litt på en fossekall som var plageånd den ene natta , men jeg knurret mer på den ), god avknapp i alle situasjoner, ikke plagsomt mye jakt, perfekt pels for turbruk i all slags Vær, og happy go Lucky all the way. Selv når vi stappet begge i en kano ( ny opplevelse for de ) med all mulig stæsj var det 0 stress. Kiyomi solte seg med hodet på rekka og Yari var lykkelig gallionsfigur. Stakkars Yari ble tilmed dratt med på skogsbryllup og oppførte seg så eksemplarisk at jeg måtte skrive ned rasenavnet til flere av gjestene. Nå er det bare de to Shibaene jeg har drasset rundt på , men jeg tipper det finnes flere av det kaliberet. Vi er avhengig av å ha en rase med omtrent ikke-eksisterende Jaktlyst, hvis ikke hadde vi sannsynligvis endt med en sånn nettopp fordi de imponerte oss voldsomt som miljøsterke og ukompliserte turhunder.

Da er det jo enkelt. Desverre er ikke jeg synsk så det klarer jeg ikke å unngå. Jeg brukte årevis med grundig utvelgelse av oppdretter , rase, linjer etc og endte med den ene valpen i kullet som ble alvorlig syk med påfølgende store atferdsproblemer. Morsomt nok var det en retriever siden jeg ville safe og styrte unna belger. Hadde jeg vært synsk hadde jeg kunnet unngått veldig mye frustrasjon og tilrettelegging.

Hold oss oppdatert da.

En liten andekote til dette med hund og barn. Ei tidligere venninne ( vi har mistet kontakten ) hater hunder. Virkelig. Det er jo helt merkelig for meg, hvem kan mislike hunder? Hun er oppvokst med hunder rundt seg, faren drev med sau og oppdrett av bc. Noen av disse var ikke helt som de burde være rundt barn og det ble satt store krav til barna rundt hundene. De måtte hele tiden ta hensyn. Enden på visa var at hun følte at faren var mer glad i hundene enn henne og selv om hun nå vet at det selvfølgelig ikke stemmer har det resultert i at hun ikke klarer å bli kvitt hundehatet uansett hvor irrasjonelt hun vet det er..

Nei, utstilling ødelegger ikke for rasers utvikling/bevaring. Det er mennesker som gjør det. Det er ikke bare utstilling som gjør at raser blir ekstremavlet av folk, alt man kan skryte av gjør det. Det blir så altfor altfor enkelt å skylde på utstilling. Forøvrig er resten av verden i stadig utvikling så at en rase endrer seg noe over tid er normalt og forventet. Vi mennesker gjør også det. Men det burde vært et hovedpoeng å utvikle de sunnere mentalt og fysisk, dessverre er ikke dette alltid tilfelle hverken for oppdrettere som fokuserer på utstilling eller andre ting.

A fikk 39 i feber i går kveld så vi er hjemme. A er også sånn som observerer når han ikke er 100% trygg. Det går seg stort sett til Bilturer med baby orker jeg nesten ikke tenke på. Her var det konstant hyling til han fylte året og det var så slitsomt! ! Jeg hadde to triks som fungerte så noenlunde :ABBA cd ( han var besatt fra han var 6 uker til han var ca året. Spesielt Fernando og Dancing Queen ) og malt på smokken. Da ble det pauser i hylingen i det minste. Hos A var det at han måtte være spent fast og at han ikke var inntil meg som var problemet . Han hadde også store problemer med vogn pga mangel på mammahud. Fryktelig slitsomt...

Det er en slags absurd disneyfisert misforståelse at hunder flest synes omplassering er problematisk. Jeg har tatt til meg flere hunder og andre dyr i voksen alder. Jeg har ALDRI merket noe savn etter forrige eier hos noen av de, selv ikke når de har møtt tidligere eier senere. Ett og annet miljøsvakt individ vil kanskje synes det er litt fælt den første tiden ( jeg har aldri opplevd det , selv ikke med han som var redd gulv, snø, bar bakke, tepper, lyd etc etc ) , men de er det forsvinnende få av. Det er ren menneskeliggjøring av hunder som ligger bak den myten, pga tabloider og tåredryppende Lassie-filmer. Hunder lever i nuet ..

Siden jeg er den eneste på forumet med en hund på 16 år var det enkelt å skjønne hvem du skriver om faktisk Jepp, jeg valgte å beholde barnet når jeg ble gravid til tross for at jeg hadde en jrt som kunne risikere å bli enda eldre og enda særere. Faktisk vurderte jeg ikke omplassering før guttungen lå innlagt på Ullevål med alvorlige pusteproblemer ( garantert ikke gyldig grunn i din bok) Men når bikkja først var omplassert var det tydelig at det var beste løsning og jeg står for at jeg hadde avlivet en såpass tunghørt og blind hund hvis den måtte leve med småbarn. Min jrt har ikke dårlig gemytt forøvrig. Han er av gamle sunne linjer og har et fantastisk gemytt. Eller hadde, til i fjor ca. Nå kan han glefse hvis ting skjer for brått. Akkurat som en hvilken som helst urgammel hund av en hvilken som helst rase kan risikere. . Jeg forstår at du mener jeg på en eller annen måte har sviktet hunden ved å ikke beholde den til tross for at den må bor permanent hos et menneske den har kjent og elsket siden den var valp og jeg skjønner at du mener jeg burde ha tatt abort når jeg ble gravid av hensyn til hunden ( som forøvrig ikke har bodd fulltid hos meg siden han var 2 år , han har bodd mest hos xn som også er barnefar) eller at jeg burde valgt en mer "barnevennlig" rase når jeg var 21 (selv om jeg faktisk ikke så for meg at jeg noen gang skulle ha barn før jeg plutselig var gravid maaaange år senere) , men jeg synes egentlig det er en så forskrudd tankegang at jeg ikke klarer å forholde meg til den. Svært få hunder er "barnevennlige" når de er så gamle og at en person som selv har barn åpenbart mener man skal velge bort barna til fordel for et tenkt scenario med en hund er..litt skremmende. . Det jeg lurer på er hva du gjør ved samlivsbrudd? Hvis en av dere blir alvorlig syk eller kanskje dør? Har du lagt opp Hundeholdet ditt etter det?

Tapper strøm og jeg liker liksom ikke utseendet.

Gratulerer @Krilo! ! 'Mamma, jeg tror ikke jeg orker svømmekurs' :| Hoste, men ingen feber. Nå ligger han på sofaen og *holde seg fast* ser på tv og drikker solbærtoddy. Krysser alt jeg har for at han bare er sliten etter 2 netter med dårlig søvn.

Jeg hadde aldri i verden skaffet meg valp hvis jeg hadde en såpass gammel hund samtidig heller jeg. Uansett hvor stort huset var... Nei, jeg er ikke villig til å flytte ungen lengre unna faren sin, si opp jobben min og flytte fra nærområdet hvor sønnen min har hele familienettverket sitt så jeg kan få råd til et stort hus så jeg får plass til å stue bort Jonas den lille tiden han har igjen. Mulig du ikke forstår det, men hos meg kommer ungen først. Når jeg var helt alene hadde jeg uansett ikke råd til annet enn en trang leilighet. Jeg kunne forsåvidt tatt abort når jeg ble gravid slik at Jonas kunne eldes problemfritt hos meg og jeg hadde sluppet å ta hensyn til sånt som økonomisk sikkerhet, samvær med far , unger som er..vel...unger osv, men Jonas og Loke var faktisk ikke en gang tungtveiende argumenter når jeg valgte å beholde barnet. Nå ble ( enda verre ) Jonas i første omgang omplassert pga allergi hos nevnte barn ( Loke ble avlivet da han ikke var like omplasserbar) , men jeg har ikke vurdert å ta han tilbake et sekund. Han har det bedre der han er, og det hadde han hatt uansett hvor stort hus vi hadde. Noen av oss lever i den virkelige verden

Hvordan unngår du det lurer jeg på? Hva gjør du når ungen har venner på besøk og de herjer rundt? Hvordan gjør du det når ungen herjer rundt? Hva gjør du når dere er på skogsturer, turer i byen, på skiturer etc alt det den gamle hunden ikke orker noe særlig av lengre? Hva gjør du om morgenen før jobb og barnehage når ungen slår seg vrang og kaster klærne rundt seg i mens han løper rundt i huset? Når ungen leker og lekene havner bort hos den gamle hunden? Når ungen skal på sykletur etc etc. Alt dette som faktisk hører med når man har småbarn. Alt dette som er normaltilstand når man har småbarn? "Min" gamle hund hadde lidd under det. Jeg har ingen problemer med å se det. Ting han hadde stortrives med som ung og voksen hadde vært belastende å leve med som gammel. Så per dags dato hadde jeg måttet avlive han for hans egen skyld hvis han bodde her.

Vel, nå er ikke Jonas en aldrende hund, han ble 16 i februar. Han er gammel. Hadde jeg beholdt han så hadde han vært avlivet nå fordi han ville lidd under vanlig aktivt familieliv. Skal man være realistiske så er det ikke til å unngå at en så gammel hund lider hvis den må leve slik vi lever. Det er altså ikke av hensyn til familien eller meg jeg synes det er en bedre løsning, det er for HUNDEN. Det er en byrde for HUNDEN å være i en aktiv småbarnsfamilie når den er såpass gammel. Men heldigvis har han det helt utmerket der han er og får leve til han dør til tross for at døvhet og dårlig syn har gjort han litt for løs med tenna.

Nope. At det er dårlig dyrevelferd å tviholde på hunder som sannsynligvis hadde hatt det bedre andre steder bare fordi man på et tidspunkt har anskaffet seg bikkja. Folk må slutte å tro at hunder er like knyttet til familien som vi er til dem. De er ikke det . De er stort sett glade i eierne og alt det der, men for de aller fleste hunder er bytte av hjem uproblematisk. Så hva i alle dager kan være galt med å la en hund flytte til et sted den passer bedre inn? Jeg forstår virkelig ikke tankegangen.

Jeg skjønner at vi har totalt forskjellige syn på hva som er god dyrevelferd. Uansett om ungen lar bikkja være i fred ( altså ikke tar direkte kontakt), så er liv med småbarn i hus langt mer hektisk. A er godt oppdratt på å la dyr være i fred, han bor med frittgående kaniner og var den første som vant tilliten til hun som hadde bodd ute før vi fikk henne, nettopp fordi han lot henne være og lot hun komme bort først. Men en gammel sur tunghørt og halvblind hund har ingen glede av å bo med barn. Jeg er i tillegg opptatt av at ungen skal få utfolde seg i naturen så vi er stort sett på skogsturer hele sommerhalvåret og mye på ski i vinterhalvåret. Jonas måtte da enten blitt igjen alene hjemme eller så hadde jeg måttet innskrenke ungens friluftsopplevelser ned til et nivå jeg personlig ikke hadde vært komfortabel med. Rett hund i rett hjem er alfa Omega for hund og eier..