Mud

Jeg hadde uflaks og startet svangerskapet med et kritisk lavt blodtrykk ( ble sykemeldt og fikk ikke gå ut av huset uten å ha noen med ) og når det endelig ga seg kom bekkenløsningen så brått og kraftig at jeg faktisk trodde jeg mistet ungen. I tilegg sov jeg ikke. Jeg sov ca 3 timer i døgnet fra jeg var 4 mnd på vei Ble rådet til å ta sovemedisin til slutt , men jeg turde ikke. Jeg HATET å være gravid fordi jeg gikk fra å være aktiv til å bli invalid. Jeg klarte ikke alltid å få meg opp av doskåla en gang fordi bekkenet var ute å kjøre. Var det verdt det? ? Jeg kunne gått gravid i 20 år. Eller resten av mitt liv for A. Om jeg så hadde blitt alvorlig invalid livet ut hadde jeg gjort det igjen . Jepp, jeg vil ha bekkenløsning resten av livet, men den er nå stort sett mer småirriterende enn plagsom så lenge jeg bruker hodet og passer på kroppen min. Det er en symbolsk pris å betale for det beste som har skjedd i livet mitt. .

Fant husutleie og i august lå det på bare i mellom 5-7 tusen for en uke. Ikke avskrekkende priser...

Jeg fikk nesten lyst!

Jeg var før jeg fikk bekkenløsningen Nå lider jeg litt hver gang Men det virker som det er vanskelig å leie hytte på ukesbasis der? Eller kanskje har jeg lett på feil sted..

Jeg er egentlig helt enig, men vi er alle 3 litt "mannstygg" ( nytt ord lært på sonen) når vi er på ferie. Vi foretrekker å ikke måtte forholde oss til fremmede mennesker, sånn sett hadde et hotell vært et bedre valg i såfall. Jeg ser liksom for meg folk prøve å dra i gang en hyggelig samtale med oss rundt matbordet :lol: Det er en grunn til at vi bor i skogen store deler av sommerferien

A gjetter 3. Kjønnsfordelingen er uviss, eventuelt er de hermafroditter.

Plan-b er lurt. Vi tåler å sove ute i regn og frost, men full storm blir litt verre. Og hvis det regner hele tiden...

Er midten/slutten av august en grei tid tror dere?

Fantastiske bilder! Grotter er ikke noe for minstemann enda desverre. Vi har mulighet for litt grottevandring i Kongsberg ( sandåsgrotta, anbefales. . ) så det er ikke første pri. A er veldig glad i å ri, men en uerfaren rytter. Jeg tror ikke langtur på Islandshest er tingen for han, min erfaring er at det bor mer faenskap i de småtassene enn i en flokk travere til sammen. Litt ridning må vi få med oss, men A må leies Herregud, jeg gleder meg enda mer, håper ikke det dukker opp noe drit som gjør at det ikke blir noe av..

Jeg sover liksom aldri på hotell i Norge Men jeg regner med vi er sjølberga på fisk i hvertfall. Et par hotellovernattinger er praktisk , sånn første og siste dag.

Dere er jo gull verdt! Ok, da får vi sikte oss inn på august. Jeg er så politisk ukorrekt at jeg egentlig tenkte å reise med Norwegian pga pris, men det går vel ikke pga bagasje? Vi må jo ha med minst 1 telt +++ Alle sier det er fryktelig dyrt i Island, men hvis man sover i telt og fisker egen mat så er det vel bare reisa som blir dyr. Leie av bil tror jeg kanskje er et must pga ungen. .

Jeg tenkte det uansett var lurt å holde oss rundt "den gyldne sirkel" , det er jo der det skjer visstnok. Sånn sett praktisk at Reykjavik er i nærheten i tilfelle uvær... Egentlig er vel august den beste måneden pga temperatur og blåhval har jeg skjønt, men vi får tenke litt mer på det.. Vi vil oppleve et fantastisk fiske, geysirer, varme kilder og ridning! Guttungen vil oppleve lava, men han om det...

Vi vil til Island. Vi vil først og fremst oppleve naturen og ikke hotell. Vi kunne gjerne tenkt oss en tur fra turisthytte til turisthytte , men vi har med en på 4 år. Han er vant til å bo i naturen, men han er meget upålitelig når det kommer til langdistanse som barn flest. Telt er et alternativ, men hvordan er det å telte der? Hvordan er det å fyre bål i april - august? Jeg tenker at vi like gjerne kan dra i april-mai , før vi får varmen i oss her i Norge også er det jo varme kilder der. Et par dager på hotell kan vi overleve, men det blir uforholdsmessig dyrt når vi drar dit pga naturen. Er det noen som har vært der som kan fortelle litt?

Han ser jo ikke noe teit ut jo! Fine fyren

Jeg skal spørre A jeg. Han avslørte jo Kiyomi som den egentlige moren sin i fjor sommer, så hun har vel fortalt han hvor mange søsken han får. I'll keep you updated

Flere bilder snart, takk Han bør vel være i den søte akward alderen nå, hvor man tenker at det nesten er umulig at de en gang skal bli relativt elegante? De er så søte da

Terv-valper

Det som provoserer meg er at du bruker betegnelser som hevngjerrighet når det kommer til konsekvenser. Det er faktisk ikke slik at vi som mener at atferd noen ganger må få konsekvenser er mindre glad i barna våres eller ønsker de noe vondt. Faktisk er det å gi konsekvenser det absolutt kjipeste jeg gjør som mor og jeg prøver alltid andre utveier. Jeg kommer ikke med konsekvenser i affekt ( det er i så fall svært sjelden, jeg kommer ikke på noen) , men kjører full ignorering til jeg har kontroll på meg selv og jeg vet hvordan jeg eventuelt skal gripe det ann. Det er ikke sånn som du åpenbart tror ( du hentyder i hvertfall mer enn kraftig) at barn ikke får være barn og at man driver et nazi-regime fordi om man noen ganger kommer til at man må sette foten ned og faktisk mene det. Jeg gjør det fordi at jeg vet med hele meg at jeg ville gjort mitt barn en bjørnetjeneste ved å la være. Jeg trenger ikke lese en haug med bøker for å vite hvordan jeg skal oppdra ungen min, jeg kjenner han bedre enn noen andre og jeg vet hva han trenger. Han krever respekt, han krever å føle at han er viktig , han krever bunnløs kjærlighet og han krever grensesetting. Kusina hans krever ikke noe særlig grensesetting, fetteren hans krever mye. Barn er forskjellige og det er foreldrenes oppgave å gi barna verktøyet de trenger for å bli velfungerende voksne i det virkelige liv. Du mener åpenbart at jeg ødelegger ungen og forholdet oss i mellom ( du har vel skrivd det rett ut), jeg vet at du tar fullstendig feil og at det hadde vært ødeleggende for han og vårt forhold hvis jeg løp maktesløs rundt og kjeftet eller bare lot han styre på...

Vi kan ha et eget treff, for sønnen min oppfører seg heller ikke alltid like bra Han oppfører seg relativt bra ute blandt folk, han er nemlig sjenert Alle på jobb synes A er et englebarn, de som kjenner han litt bedre er en smule mer nyanserte i sitt syn på ungen *flir* Han er stort sett veldig grei heldigvis ( blir bedre og bedre), men noen ganger.. Og da hjelper hverken avledning, godsnakk eller tilsnakk. Det er faktisk heller ikke alt man kan og bør ignorere. Hadde jeg ikke hatt et par tydelige grenser er jeg ikke sikker på om han hadde levd fortsatt, han eier ikke frykt og å slå seg litt har tydeligvis ingen opplærende effekt..

Jeg tror veldig mange ikke ser på det før de avler. Det og generell hundeaggresjon. Jeg har tilmed opplevd at en oppdretter spurte om ikke Loke kunne hilse på valpen hennes, for faren til valpen visstnok pleide å knøvle valpen En hannhund som er ufin mot valper er langt over grensa mi For folk flest legger det en demper på hundeholdet at bikkja braker sammen med alt den møter av sitt eget kjønn, og jeg tviler på at det er særlig kult for bikkja heller. Ofte bunner det ut i en usikkerhet hos hunden også, og er det noe å videreføre i avl? Men "man kan ikke regne med at de liker alle hannhunder de møter " (nei, men de kan godt la være å prøve å banke absolutt alle..) og " h*n ble flydd på som valp " er liksom en helt grei unnskyldning for drittoppførsel. Selvfølgelig er det forskjell på raser, men jeg synes ikke det er greit at en rottweiler eller sbt brøler mot andre hunder heller jeg. De rasene er allemannseie , det hadde vært greit om oppdrettere hadde det i bakhodet at de fleste valpene skal fungere mest mulig problemfritt i samfunnet og at samfunnet også består av andre hunder.

Det er vel ingen her som anbefaler positiv straff? Og så lurer jeg på om det bare er meg som har et barn som ikke alltid ønsker å være snill og grei? Et barn det ikke alltid er mulig å godsnakke med eller avlede ( jeg har hatt lyst til å klikke på folk som maser om avledning noen ganger, min sønn har ALDRI vært så lettlurt og han mister ikke fokus når han først har bestemt seg, men folk skjønner ikke at barn er forskjellig) , men som noen ganger rett og slett oppfører seg uakseptabelt selv om han vet det er feil? Barn er mennesker de også... Selv ikke voksne mennesker oppfører seg akseptabelt hvis det ikke får konsekvenser alltid. Hvis man bare kunne bli hjemme og allikevel motta lønn tror jeg desverre mange hadde droppet å møte opp på jobb...

Man må ikke alltid gjennomføre konsekvenser. Jeg har sjekkliste for mine konsekvenser: De må være gjennomførbare. De må være gjennomførbare innen et kort tidsrom ( maks 10 min) De skal ikke være "krenkende" ( vidt begrep, men det skal ikke være noe som setter barnet i forlegenhet ). De skal være varslet og avtalt i god tid. Jeg unngår å komme med advarsler om konsekvenser hvis jeg ikke er forberedt på situasjonen. Jeg og kidden hadde feks en klar avtale på at neste gang han truet med å banke meg så kom det en konsekvens. Den var gjennomtenkt og gjennomførbar 5 min etterpå. Noen ganger blir man også som voksen litt for sint og litt for rask på avtrekkeren og kan komme med lite gjennomtenkte advarsler. Fordelen ved at ungen faktisk har tiltro på at du evner å gjennomføre da er at man stort sett slipper å gjennomføre det. Også er det også lov for voksne å ombestemme seg eller å si " jeg har tenkt litt, det var kanskje litt for strengt av meg, du kan velge om du vil gi meg en klem eller å si unnskyld og så glemmer vi det. Bare lov meg at du ikke skal gjøre det igjen". Man MÅ ikke være 100% konsekvent til enhver tid, det ville bare vært dumt. Jeg tror det er viktig å være fleksibel, se barnet og å kunne si unnskyld selv. Jeg er ikke en autoritær omsorgsperson, selv om jeg synes det er viktig at ungen min faktisk vet hvor han har mamma og hvilke regler som gjelder. Jeg tror unger har godt av den tryggheten.

Jeg kjenner jeg er grunnleggende uenig... Ungen min hadde blitt uspiselig uten konsekvenser, såpass kjenner jeg han. Jeg regner med det er utrolig få foreldre som er hevngjerrig i konsekvensene sine, jeg vet at for meg føles det ofte verre enn for guttungen selv om jeg vet at han trenger å vite at mamma faktisk mener alvor. Jeg forstår fortsatt ikke hvordan konsekvenser skal ødelegge samarbeid. Uklare spilleregler ødelegger samarbeid. A har fått konsekvenser fra han var gammel nok til å forstå de, og han er tildels slitsomt opptatt av å gjøre absolutt alt sammen med meg. Jeg får ikke lage mat alene en gang og jeg fikk kjeft fordi jeg ryddet soverommet mitt uten han..

Så det du mener med trusler er konsekvenser? Da har jeg ingen forslag eller innspill. For meg er det naturlig at negativ oppførsel får konsekvenser gitt at ungen har fått tydelig beskjed og muligheten til å unngå konsekvensen. Jeg kan ikke på noen måte se at det skal gå utover samarbeidet med barnet. Jeg hadde aldri klart å oppdra min sønn bare ved å be han om å oppføre seg og forklare hvorfor.

Helt ærlig? Jeg hadde snudd. Men jeg er litt "gammeldags" der, og så er jeg veldig opptatt av å ikke komme med tomme trusler og prøver å ikke true med noe som ikke er gjennomførbart. Vi har gått hjem fra butikken uten å kjøpe så mye som en matbit, vi har avbrutt middagsbesøk og dratt hjem før middagen ble servert , jeg bar han inn i bilen fra slalombakken ( og ble sikkert sett på som en fryktelig kjip mor der han hylte som en gris og ropte au... ) etc. Det er heldigvis ikke alltid jeg trenger å følge opp trusselen ( jeg foretrekker å kalle det advarsel om konsekvens ) , men det tror jeg er en konsekvens av at jeg stort sett har fulgt de opp. Jeg tenker at ting må få konsekvenser. Det hjelper nemlig ikke å bare snakke og forklare med min sønn alltid. I går fikk han ikke boklesing eller eventyr fordi han truet meg med bank under tannpussen til tross for at jeg har fortalt han 100 ganger at sånt snakk ikke er ok. I dag har han vært en engel...