Mud

Jeg svarte @ ? Kan ikke huske jeg har nevnt vaskemidler? Jeg sverget til Neutral og eddik når A var ekstremt sart på sånn ca alt. Det var det eneste han ikke reagerte på De fleste barn reagerer ikke på vanlig vaskemiddel dog, men jeg har en lite greie på at ungene uansett blir eksponert for så mye kjemikalier og drit at man like gjerne kan velge å unngå det der man kan når det er såpass rimelig og enkelt

Der har du meg også, men jeg har gjort et bevisst valg på det Jeg så veldig mange usikre og stressede voksne når jeg jobbet med barn. Dette var i et såkalt ressurssterkt område og de leste seg helt forvirret. Hvis barnets reaksjon ikke stemte med bøkene ble de rådville og selvbebreidende. Jeg kan endel basis ting etter å ha jobbet i en barnehage med fokus på pedogikk og med en ped.led som var overkvalifisert (huk tok seg noen "friår " i barnehage ) og flink til å formidle kunnskap... Men utover det følger jeg sunn fornuft og leser barnet mitt i stedet for bøker..

Herregud, så stort det må føles ! Nå er du en prisbelønnet fotograf

A har 4 tannbørster. 1 som blinker, 1 elektrisk, 1 med spiderman og 1 som bare hadde mye grønt på seg. Stor stas de to første gangene. Som sagt : vi har vært igjennom ALT tror jeg. Jeg har tilmed pusset tennene hans når han sitter på ryggen min. Jeg liker å gjøre ting morsomt, jeg har bare han og jeg har han ikke hele tiden. Jeg gidder ikke kaste bort tid på krangling hvis jeg ikke må. Han er ikke særlig spesiell, han er som de fleste barn tror jeg. Jeg både liker og ønsker den egenskapen han har ved at han prøver å definere sin egen person ved å utfordre meg. Det er en god egenskap. Men noen ganger går det bare ikke. Noen ganger MÅ mamma bestemme. Og som jeg har forklart han : det er jobben til mamma å passe på at han spiser sunt, pusser tennene , oppfører seg hyggelig mot andre og ikke minst - overlever. Om det betyr at han noen ganger får en konsekvens så er det noe jeg kan leve med. Det er sånn livet er. Edit: og jeg kan vel nevne at jeg svært sjelden føler meg maktesløs og tyr til metoder jeg egentlig ikke ønsker av frustrasjon. Jeg blir noen ganger sint og frustrert jeg også selvfølgelig, men sånn er det å ha barn. Men jeg føler svært sjelden at jeg er uten virkemidler og stort sett trenger jeg bare å puste dypt og endre tankemønsteret ( voksne har også dårlige dager ) før jeg føler jeg har kontroll igjen. Dette fordi metoden virker på mitt barn ( det gjorde det ikke før, da tok han konsekvensen for å "vinne" diskusjonen ) og det fungerer for meg. Ergo blir jeg en tryggere og tydeligere voksen fordi jeg føler meg trygg.

Men det er jo det du kaller å true?

Jeg forstår ikke svaret. Jeg prater ikke om stressa situasjoner. Jeg prater heller ikke om affekt. Jeg kunne hatt 2 år på å tenke igjennom situasjonen og allikevel kommet frem til samme resultat ( på tannpuss har jeg hatt 3,5 år, A fikk tenner tidlig ). Tenner MÅ pusses, lekser MÅ gjøres, det er IKKE lov å slå med spaden bare fordi man vil ha begge spadene , det er ikke lov å rive i butikkhyllene fordi man ikke får det man vil , det er ikke lov å kjøre villmann i slalåmbakken bare fordi man er adrenalin-junkie etc etc. Jeg krangler faktisk ganske lite med guttungen, jeg vet det ikke høres sånn ut :lol: Mye fordi jeg velger mine kamper. " du burde ikke løpe med henda inni jakka da kan du ramle og slå deg i ansiktet" sa jeg onsdag. Nå har han verandaleppe... Sånt kan han erfare selv om han ikke gidder høre. Og jeg trøster uansett.

Og hva gjorde du når de ikke brydde seg om forklaringen? Ungen min er som unger flest, noen ganger gir han blanke... Mener du virkelig at barna dine hørte på hva du sa hver gang bare du forklarte de hvorfor? I alle disse årene? En som går i 1 - 6 ( +++) klasse har ikke forutsetning for å forstå at leksene han gjør NÅ vil påvirke resten av hans liv. Like lite som min på 4 har forutsetning for å forstå at tannverk er verre enn tannpuss. Selvfølgelig ikke... Det finnes sikkert barn som svelger alt mor og far sier, men jeg tror det er det absolutte fåtallet faktisk. Det er en del av naturen...

Hva gjør du hvis barnet ikke lar seg påvirke av at du forklarer de naturlige konsekvensene? A bryr seg filla om han får hull i tennene hvis han ikke pusser de. Det blir for abstrakt for en som aldri har hatt hull. Løpe ut i veien har vi aldri hatt problemer med, der har det holdt å forklare at man kan bli påkjørt. Slalombakken er verre. Jeg har hatt to tilfeller hvor jeg har mått advare og gjennomføre en konsekvens siden i sommer. Begge nylige. I slalåmbakken satte han sitt eget og andre barns liv i fare. Det hjalp ikke å forklare. Jeg kjøpte sele for å holde han igjen, det endte med minst 30 min med raserianfall og grining i bakken.. Jeg trøstet og forklarte. Når vi kom hjem pratet jeg med han om at hvis han ikke tok det roligere dagen etter så måtte jeg bære han til bilen. Han var enig. Neste dag var det i gang igjen... Han mener han har kontroll og nekter å bremse eller slakke farten. Nekter å ha på sele.Mamma er dum og skjønner ingenting. Etter timesvis med diskusjoner og brutte løfter fra hans side bar jeg ungen hylende inn i bilen... Jeg ser overhodet ikke på det som å true ungen. . Ikke litt en gang. Hadde jeg blitt sint og sagt at jeg kom til å dra fra han i bakken så hadde det vært trussel. Å si at han ikke får kjøre slalåm når han kjører som en idiot er å opplyse om konsekvens. Å si at jeg ikke vil lese bok eller fortelle eventyr hvis han truer med å slå meg når jeg har forklart han i flere måneder at det ikke er greit ( det er slik de større barna i barnehagen sier, han mener egentlig ikke noe med det, men i min bok er det veldig ikke greit ) og hvorfor det ikke er greit er heller ikke å true barnet. Det er å varsle en naturlig konsekvens. .

Jeg tror kanskje diskusjonen hadde blitt en smule annerledes hvis du hadde formulert deg litt mindre dømmende. Feks bruk av ordet trussel. Å komme med trusler er alvorlig. Det er en forskjell på å ha tydelige regler om fravær av et gode og å komme med trussel. Trusler er definert som noe aggressivt. Å komme med bastante påstander som " jeg oppdrar ikke konforme barn men trygge barn " og at konsekvenser VIL gå utover forholdet til barnet ( vi andre har bare ikke skjønt det enda ?) er også ekstremt lite sympatisk. Og kunnskapsløst. Det er ekstremt mange pedagoger som er dypt uenig med deg, men det vet du sikkert. Jeg vil gjerne at du forklarer meg hvordan jeg skal få min sønn til å ville samarbeide med meg om tannpussen på din måte, så skjønner jeg muligens mer av hva du tenker. Som sagt : lek, moro,forklaring etc - alt det der er grundig utprøvd.

Men hallo. Kuleste tegneseriehelten evver. Etter Tank Girl, men det begynner på T.

Jeg gikk også på en hormonsmell. Det tror jeg alle gjør. Jeg lallet i babyverden i ett år. Flere av de i barselgruppa begynte å jobbe igjen etter 4 mnd og de fortalte at de gruet seg så mye at de gråt. Men når de først begynte å jobbe og vennet seg litt til det angret de ikke. En kollega jobbet fullt i 2 mnd 3 mnd etter at babyen var satt til verden før hun gikk ut i permisjon igjen. Tøft med en gang, så gikk det seg fort til. Ja, man får disse hormonene, men man behøver ikke føye seg etter de.

Excactly Min sønn har vært "tenåring" fra fødselen av ( han var så rasende at barnepleierne brukte en natt på å prøve å roe han) , eller - et bedre ord - viljesterk. Han gjør ikke ting bare fordi jeg sier det hvis han ikke har lyst. Feks tannpuss. Når han va r rundt 1 år fungerte ros og lek. Så måtte vi begynne å bytte på hvem som pusset. Så sang vi og hadde det gøy. Så pusset vi tennene til hverandre. Så lærte vi om karius og baktus. Og så videre.. Når han var 3 år var det slutt. lek, lokking, informasjon, godsnakk - ingenting hjalp. Svaret var bare "Nei, vil ikke ". Da har man faktisk bare 3 valg : la tennene til ungen råtne? Tvangspusse de? Eller gjøre en avtale om at rask og grei tannpuss betyr valgfri bok og at 0 tannpuss betyr natta uten bok ? Tannpussen er smertefri nå fordi han kjenner spillereglene og er den ikke det så er det fordi han er trøtt og sliten. Da pusser jeg symbolsk i mens han hyler og leser litt allikevel. Man trenger som sagt ikke å være helt idiot. Jeg tror helt ærlig ikke man vet hva man snakker om med mindre man har et sånt barn. Altså et med litt meninger og viljestyrke. Det er gode egenskaper jeg er glad han besitter, men det gjør til tider morsrollen litt krevende siden det selvfølgelig er meg han er tryggest på. Jada, jeg har jobbet med barn jeg også, det er noe helt annet enn å oppdra et... De barna foreldrene slet med kunne være engler i barnehagen for det er en annen setting og mamma eller pappa er ikke der.

Det KAN godt hende at hormonene dine ødelegger litt for deg, men de jeg kjenner som begynner å jobbe igjen kort tid etter fødselen sier det går greit når de først kommer i gang. Er det viktig for karrieren din hadde jeg ikke grublet på det overhodet. Som sagt : det eneste som sannsynligvis kan kludde det til er hormonene Selvfølgelig kan du begynne å jobbe igjen og selvfølgelig er det greit at du er borte noen døgn. Spesielt hvis far og barn har mulighet til å komme innom. I Norge er vi bortskjemt med lang permisjon, i mange andre land er ungene i babycare før de er 4 mnd og det blir ofte folk av de også. Ditt barn har pappaen sin der. Den andre med hovedomsorg. . Han er helt sikkert kapabel til å gi barnet alt det trenger av trygghet og omsorg, de fleste menn er det når de får muligheten. Bare sørg for å ikke gjøre han passifisert ved å overvåke og rette på alt han gjør slik jeg ser sånn ca 90% av mødre holder på i månedene før. Det er ingen som stusser et sekund på fedre som reiser i ukesvis i jobbsammenheng når ungen er så liten...

Modesty Blaise, off kors!! Lett som en plett..

Jeg ble forklart at det var søvnhormonene til babyen som påvirket mine.. jeg gikk fra å sove minimum 9 timer hver natt til 3 timer i døgnet

Sannsynligvis @Fillerya : Gratulerer !!

Ntåååååå ! Gleder meg til kosemosing !

Det er jo ganske enkle virkemidler for å kjenne om bekkenet er løst. Man tar jo samme sjekken uansett hvor smertene ligger? Vi var 8-10 nybakte mødre som alle mente vi hadde bekkenløsning på riksen, det tok lege og fysio kort tid å stadfeste at det bare var jeg som hadde det selv om alle beskrev mer eller mindre de samme symptomene. Alle legekonsultasjonene før og i ettertid av fødselen har egentlig ikke vært basert på symptomer, men på enkle sjekker ( press på bekkenet, , sitte med bena rett frem og prøve å løfte ) uansett hvor i bekkenet smertene sitter. Jeg og andre i familien som er plaget har alle smerter som beveger seg i større og mindre grad, å diagnostisere bare etter det blir derfor altfor enkelt.

Ehm... Skulle gjerne tatt i mot premien, men må desverre avstå Så flott kull!! Kiyomi er super Gratulerer til hele gjengen

Det var det jeg sa! Endelig gjettet jeg riktig

Nå ble det party i stua !! Hurra for Kiyomi! !

@Frk.Nesevis : jeg stusser litt på at du skriver ekte bekkenløsning pga smerter i symfysen? Hvor i bekkenet smertene sitter er ikke relevant for om man faktisk har bekkenløsning eller om det er helt vanlige smerter pga belastningen fra babyen. Det regner jeg med du vet, men det er litt dumt hvis andre som vet du er lege tar deg på ordet der Min bekkenløsning startet i symfysen ( det var derfor jeg trodde jeg mistet, det kjentes ut som jeg revnet ) , men smertene alene gir ingen bekkenløsning-diagnose hos leger som kan litt om emnet. Man kan like gjerne kjenne det bak eller over hele som jeg gjorde etterhvert. Nå får jeg smerter på høyre side og i symfysen før og under hver menstruasjon, men jeg har fortsatt ikke fullstendig førlighet i høyre side uansett hvordan jeg ligger ann i syklusen. . Legen sjekker b.l.a symfysen for å sette diagnosen, men det er ikke dermed sagt at det er der smertene sitter hos alle Jeg regner med du vet det, men det er synd hvis noen av de gravide ikke tar bekkenløsning ev låsning på alvor fordi de har vondt bak og ikke foran, noe som er relativt vanlig

Gratulerer!

Husker ikke. .. Jeg fikk beskjed om å drikke farris , få i meg litt mer salt enn man normalt anbefaler gravide og å ta det veldig med ro. Jeg oppdaget jo at jeg var gravid fordi jeg besvimte hele tiden plutselig. Jeg kom opp i normalt blodtrykk i siste trimester og det begynte å stige sakte etter 3 -4 mnd. Lavt blodtrykk er grusomt, du vet aldri når du plutselig svimer av

Herregud, jeg gleder meg! *spare*