ida

Har ikke fått den....

Lykke til Nei, ikke flere bekymringer nå. Ligg på sofaen og kos deg med te og kjeks!

Jeg har ikke fått, men nå er jeg jo ikke hjemme, så den kan ha kommet.

Vi vil ha Londonpakke!

Uff, dette var da leit. Nå vet jeg ikke helt hva en hundepsykolog er, jeg. En psykolog er jo en beskyttet tittel og for å kunne kalle deg psykolog må du ha en embedseksamen. Terapeut kän hvem som helst kalle seg, så en hundeterapeut, er kanskje det du leter etter? Jeg tror helt sikkert hunden din (og du) kan få hjelp. Den virker egentlig mest uoppdragen (det er jo ikke alt vi gjør for å lære hunden å oppføre seg, som virker sånn som vi har tenkt) og hvis du er frisk nok til å gå på et kurs, ville jeg anbefale deg å starte på et grunnkurs hos en god hundeskole, jeg. Der vil du også få tips om alt mulig du lurer på og kan få en fin plattform til videre læring.

Ia var en som fremmede likte å klå på. Hun likte det ikke. Jeg sa det som det var: "Hun liker ikke å bli tatt på eller snakket til av fremmede." Storesøstra var motsatt. Hun elsket verden og alle i den og syns litt synd på dem som ikke svarte når hun sa: "Hei" til alle som gikk forbi. Her er begge i konfirmasjonen til en fetter: Edit: Så blunket jeg og her er de sånn ca nå

Griner av "Byssan lull" enda, jeg. Bare fordi eldstebarnet husker at jeg sang den for henne da hun var bitteliten og skulle sove. Helledussen hun var så søt med det hvite håret og totten og det tillitsfulle blikket og den deilige babylukten. Sukk, det er sånn ca 28 år siden

Tinka mener jeg har taushetsplikt, men hun har verdens lengste tunge og hun bruker den mye. Gjerne inni øret på folk. Snur du hodet for å unngå å bli slikket i ansiktet, ruller hun bare ut ti cm til og slurper deg midt på truten Scilos er bare ikke så smart eller modig for den del. Han brukte en uke på å tørre å gå ut på verandaen her. Tenk om den datt ned? Eller kastet ham av, så han ramlet åtte etasjer ned. Da er det greit å drite i hele hunden og vite at behovet for å være der jeg er overstyrer tullefrykt og vips så var to labber ute, så to til og så forsvant sjøgangen og nå går han ut og inn som han vil. Det vil si når jeg går ut og inn Men egentlig trengte jeg ikke å si noe, for det er jo ikke irriterende. Bare teit

Og så sier man at hestene lager store sår i skogbunnen

Nei, ingen pakke her Jeg skal også være med neste gang og være litt mer fantasifull enn denne gangen

Nå kjører jeg ikke bil, så om en bil må ligge bak en gjeng med syklister i fem minutter, slik at køen blir lang og treig, byr jeg meg lite om. Det jeg bryr meg om er at disse birkensyklistene har tatt seg så til de grader til rette i marka, at alle andre bare må skvette ut i grøfta når de kommer susende. De peiler seg ut ei løype mellom barnevogner, bikkjer ( i bånd) og småunger som vingler av gårde på sin første sykkel og nåde den som endrer på trafikkbildet før kondomsyklisten har kommet seg gjennom. Vi går også mye i skogen med jobben. For et par år siden løp en av elevene våre lykkelig nedover en av grusveiene ved Skullereud og før jeg rakk å se det, kom det en syklist i full fart bakfra. "Fløtt deg" brølte han til guttungen og forventet at gutten skulle hoppe til side. Nå virker ikke barn med autisme helt på den måten, så herr syklist måtte pent svinge utenom, mens den pedagogiske lærerern brølte etter ham: "Det er nå vel du som skal vise hensyn til et barn, din tulling". Barn og hunder kan være uforutsigbare. De har også lov til å være i skogen. Et voksent menneske (på sykkel eller ikke) burde vite og ta hensyn til dette. Har de det så fryktelig travelt med å trene til merket, får de legge treningen til steder og tider der de får sykle uten å ta hensyn til andre.

Skjønner ikke hva dere snakker om, jeg. Det ble jo fremhevet at det var en schæfer. Det er gæærnt når de sier hvilken rase det er og det er gæærnt når de ikke gjør det. Bli enige med dere selv, da!

I dag fikk jeg for første gang post i postkassa mi. Det var husleieblanketter fram til jul. Jeg betalte dermed husleie til og med august, så slipper jeg å tenke mer på det før neste lønn. (Lærere er kjemperike i juni, for vi får ikke mer penger før augustlønnen). Jeg betalte også sofaene og kjøleskapet og vaskemaskin og tørketrommel og da var det ikke mer penger, men heller ikke flere regninger. Så overførte jeg litt penger fra meg til meg, så nå skal vi klare oss fint i sommer. Nei altså, poenget var: JEG HAR IKKE FÅTT PAKKE!!!!

Clitoretta Inspirert av FB, foreslår jeg Turte. Neste blir en gutt som skal hete Krekling!

Kanskje det er sommerfuglene som er hintet? Vet ikke jeg altså, men hvis det stemmer vil jeg ikke forklare mer

Denne mammaen er nok ei myk ei Alle som var med til/på Rena da vi reiste dit med Tesh (en annen historie ), så at Ia og Tinka var en perfekt match. Det tok vel en ukes tid før hunden var i hus. Vi hadde to hunder fra før, hvorav den ene var rimelig krevende, men altså, litt sonenovertaling og mammahjerte, så var hun her. Jeg visste at jeg måtte være innstilt på å ha hovedansvaret for hunden i kortere og lengre perioder. Jeg visste at det ville være dårlig gjort av meg å stole på en 16 årring som lover dyrt og hellig å ta alt ansvaret for en hund i 15 år framover. Ikke det at en tenåring ikke mener det med hele seg der og da, men når du står i startgropen av livet ditt, kan du ikke forutse russetider, folkehøyskoler, kjipe hybelutleiere etc. Som voksen og mamma ser jeg det som en av mine oppgaver å forutse disse tingene, uten å tre det over hodet på tenåringen. Det samme gjelder økonomien. Hun har da ingen egne penger. Selvfølgelig betaler jeg det det måtte koste å holde hunden. Når tiden er inne og livet hennes er slik at det passer, tar hun med seg hunden sin og flytter. Men i enda et år eller to, er det best for både Ia og Tinka at hun bor her med Scilos og meg der dagene er ganske hverdagslige og like og livet rimelig stabilt. Så får hun bare finne seg i at jeg lærer hunden hennes teite ting som å knurre når jeg spør om hun savner Enebakk. Litt pinlig når hun finner ut at hun kjeder seg på T-banen og setter i gang med logre-knurre-nyseshow Jeg er ingen supermamma som lever i en rosa harmonisky med hunder og tenåringer, altså. Vi har våre krangler om både det ene og det andre, men når det kommer til dyr, tar jeg aldri inn flere dyr i huset enn jeg er innstilt på å ta meg av selv. Det sparer meg for mye frustrasjon

I dag klistret jeg navnet mitt på postkassa. Kanskje det hjelper?

Vi har ikke fått vårt navn på postkassa enda, så det er kanskje ikke så rart at den er tom *klaske panne*.

Jaaaaaaaaaa Jeg har vel ikke lagt skjul på at jeg akkurat har flyttet tilbake til Oslo og elsker det, heller

Hvis hun går med Tinka, kan hun i hverfall ha en kriseløsning her. Nå bor vi i blokk og jeg orker ikke bjeffing. Sikkert ikke naboene heller Så hvis hun er stille og kan være alene hjemme en vanlig arbeidsdag sammen med de to som bor her fast, er det da ikke noe problem, sånn en gang i blandt. Vil ikke ha penger, men heller en gjentjeneste, hvis jeg skulle trenge det

Tinka er jo også sonenhund og var på ferie hos forrge eier tre uker i julen mens vi var i syden. Kanskje vi er sånne drittsekker som bare tar kontakt når det er for å oppnå noe? Håper ikke det Vi er jo her og Tinka har det bra, så da er vel alt bra

Jeg også

Vernepeier er noe man blir etter en treårig høyskoleutdannelse. Mange får jobb som miljøterapeut i boliger for mennesker med utviklingshemminger, institusjoner innenfor barne- og ungdomspsykiatri, i skolen eller i fengsel etter endt utdannelse. Enkelte steder går man første året sammen med de som skal bli sosionomer og barnevernspedagoger. Man har også felles fagforbund med dem Utannelsen er veldig spennende med både pedagogikk, psykologi, medisin og samfunnsfag integrert. De fleste vernepleierhøgskoler har en atferdsanalytisk vinkling. Barne- og ungdomsarbeider blir man etter en utdannelse på vidergående nivå. Deres yrkestittel blir ofte miljøarbeider. Selv om de ofte jobber innen det samme som en vernepleier, er det gjerne forskjeller innen ansvar og ikke minst lønn. De fleste avdelingslederne i boliger for mennesker med utviklingshemming er vernepleiere. Jeg tok spesialpedagogikk etter ti år som vernepleier og er nå lærer i grunnskolen i en spesialklasse for barn med autisme. Veldig morsomt og hektisk. Det er fint å jobbe i skolen med tanke på feriene og det å alltid jobbe målretta og aktivt, men det er en svært hektisk hverdag Vernepleierutdannelsen er den eneste av alle mine studeringsforsøk jeg virkelig likte og gjennomførte med bra resultat fordi det var så spennende. Spespedden gikk også bra, men det var egentlig mest for å gjøre noe fornuftig mens jeg var hjemme med Ia. Den utdannelsen fikk jeg ikke bruk for før jeg søkte lærerjobb Nå har jeg tittelen adjunkt med opprykk og en god inntekt. Miljøarbeiderne hos oss tjener veldig dårlig. Helt skammelig og jeg snakker aldri om hvor mye jeg tjener på jobb Jeg likte heller ikke barn før jeg fikk mine egne. Egentlig likte jeg vel bare mine også, sånn på privaten Men etter noen år som mamma, kan man jo forholde seg til barn. Tror den profesjonelle tilnærmingen også hjelper på eventuell usikkerhet i forhold til "klientgruppen".

Dere er jo raskere til å kommentere det, enn jeg var til å flytte det, så da så. Oppdaget det selv i det jeg trykket på knappen, for tenk

*feil tråd*