ida

Ferdig med en liten jakke, strikket på tvers. Morsomt

Hvis hun er tett i brystet, ville jeg ikke nølt med å ringe legevakten. Er hun tett i nesen, ville jeg prøvd å åpne ved å dryppe litt morsmelk rett i nesen hennes for å hjelpe å åpne. Hun puster jo ikke gjennom munnen enda, vil jeg tro

Det var kanskje ikke så smart å la ham leke og herje, hvis du er bekymret for skade. Hunder kan jo hyle som besatt for bagateller og samtidig skjule smerte veldig bra, så det kan være vanskelig å vite om noe er skikkelig galt. Se det an til i morgen, du og hold oss oppdaterte, da

Det er jo mange soniser som er alene med både hunder og barn store deler av tiden og som klarer det utmerket. Tror du klarer det meste, jeg. Ida er jo stor nok til å være med både ut og i fjøs og stall litt over tid, nå. Ut på tur med hundene, er jo også bare koselig, ikke sant? Jeg har jo også vært alene med mine barn bestandig og hatt både hunder, jobb og studier og ingen hjelp som er noe å skrive om. Hektisk til tider, men man får til det livet krever av en. Som regel gir det en en god følelse av mestring og samhørighet i samme slengen Ps. Jeg har aldri bodd sånn at hundene bare kan slippes ut, så det vet jeg ikke om jeg savnet. Det måtte være hvis barna var syke. D.S

Neimen, kjære deg. Nå er det da så deilig ute Er det ikke bare å putte ungen i vogn eller bæresjal, koble på hunder og så labbe avgårde? God tur

Ingen andre enn du og legen har noe med hvorfor du er syk. Er du borte av andre grunner, f.eks ferie eller kurs, har ikke utenforstående noen rett til å vite hvorfor du er borte i det hele tatt. Så, hvis noen ringer eller kommer for å snakke med deg, skal ledelsen/dine kollegaer si: " H*n er ikke til stede i dag, kan jeg ta en bekjed?" På noen arbeidsplasser blir sånt veldig snålt, men andre steder er det viktig å holde distansen. Jeg skravler i vei til kollegaer og ledelse om migrene og leddgikt og proplapser og mamma som lå for døden (når du gråter på jobb, er det jo greit å si hvorfor) og det føles veldig riktig. Det er hyggelig når de spør hvordan det går med kropp og hode, også. Selv om jeg stort sett juger og sier at alt er bra, men er man først på jobb, er ingen tjent med sutring Foreldre (er lærer) og samarbeidende instanser som PPT, fagsenter, tannleger (til elevene) har derimot ikke noe med noe som helst. Men altså om de får beskjed om at vedkommende (f.eks meg) er syk når de ringer, bryr ikke jeg meg om det. Har jeg vært lenge borte, har jeg opprettholdt foreldresamarbeidet vi telefonen og da har jeg også fortalt hvorfor jeg ikke er på jobb. Men det er ikke forventet eller nødvendig.

Ja, så klart. Velkommen skal du være, åkke som

Jeg tror kanskje du har misforstått litt. Det er ikke så mange hunder her inne som omplasseres. Vi er jo et forum med folk som har hund, ikke folk som ikke kan ha hunden sin lenger ( i allfall ikke hunder som fikser hverdagen så himla bra ). De få gangene det har skjedd omplasseringer av voksne hunder oss i mellom, er vi ganske godt kjent med hverandre fra før Hvorfor ikke prøve Finn.no. Der er det veldig ofte hunder som gis bort, eller selges rimelig. Mange av dem ser da ut til å være velfungerende Lykke til! Du er hjertlig velkommen til å dele din hundehverdag med oss, når du finner drømmehunden din!

Da syns jeg du skulle invitere @Margrete hjem til familien din, så kan dere to knote på trøndersk, mens familien din snakker normalt (ja, for meg er jo oslosk normalt)

Dette er en skrekkscenario vi som kjører heis flere ganger om dagen er redd for. Man blir også litt sløv etterhvert og alt går på rutine. Nå ville nok ikke heisen min kjørt, hvis skinnbåndene ikke er med helt inn, men man vet neimen aldri. Så godt at det gikk bra med dem

Haha, hvor mye er for mye? Nå har jeg hoppet over noen sider, men jeg har tørket noen brett med bittesmå biter av kyllingfilèt i ovnen på 50 grader i en evighet. Trenger ikke sterk varme først. De blir tørre av seg selv. Og holder lenge. Kjøp sånne billige, frosne.

Nå var det vel Grønland TS spurte om og der det skjedde et gullsmedran i dag. Ikke andre steder

Atte .... Sånn kan det også være på Grønland.

Her ligger Scilos pent og venter til Tinka er ferdig med å spise og spiser resten når hun har gått sin vei. Går hun bare litt unna, venter han fremdeles. Hun skal tydelig forlate maten, tørrfisken, whatever. Andre veien har aldri vært aktuellt Dette har jeg aldri lært dem. Det bare er sånn. Er vi på tur med godbiter, mat i sekken, eller så, maser de gjerne på å få, men de er aldri ufine mot hverandre. Når vi nå innimellom går på tur med to store schæfere, er det kjekt at alle har samme innstilling. Er du dum og setter deg med godbitlomma åpen, kan en snik finne på å stikke nesa inn der og stjele, men aldri et knurr eller blikk til hverandre. Godbitsøk ved å hive utover en neve eller to i litt vrient terreng foregår på samme måten. Alle snuser og smatter om hverandre og alt er rolig. Pinner, kongler, leker er også den som har den sin, men det er lov å lure noen til å slippe for så å græbbe. Kardemommeloven er fin Har ikke trengt å lære hundene noe som helst vedrørende dette, men det er nok en fordel at de er vant til å fungere i flokk.

Kunne jeg bo her, skulle jeg kanskje kunne vurdere å snu bittelitt på min negativitet til Tøyen og Grønland

Eller så er enkelte veldig slumsete med hvor de oppbevarer verdigjenstandene sine

Ja. du legger ikke fra deg mobilen på bordet på utesteder der nede. Ikke i Barcelona, heller. Bra hun fikk den igjen, da. En tenåring uten telefon, er jo helt utenkelig

Det er Kjell og Grethe. Naboene mine i Enebakk Han kjørte hjem hundemat til meg helt til jeg flyttet hit til andre kanten av byen

Når jeg er i utlandet, dekker jeg skuldrene før jeg går inn i en kirke, jeg spør hvordan jeg skal kle meg og te meg i nye og uvante situasjoner. Skulle jeg bosatt meg i et annet land, ville jeg blitt skikkelig lei meg om jeg ble fortalt at jeg oppførte meg på en måte som virket anstøtende eller fornærmende på lokalbefolkningen. Selv om jeg sikkert ville sette pris på å dele nabolag og norske høytider med andre nordmenn, ville jeg sørge for å tilegne meg en basiskunnskap om landet og kulturen jeg flyttet til. Så lenge vi er så åpne og inkluderende i vårt samfunn, at vår egen kultur og integritet blir aldeles borte i store deler av vår egen by, mener jeg at noe har gått riv ruskende galt. Inkludering av nye kulturer, betyr da vel ikke ekskludering av vår egen? Om kvinnekroppen og kvinner blir sett på som objekter og en jente som viser hår og ankler i et annet land og en annen kultur blir sett på som ei hore, betyr det ikke at menn fritt kan slenge slibrigheter etter norske jenter som kler seg som de vil. Om en religiontilhørighet fordrer hijab og fotsid serk, betyr ikke det at du kan vase rundt i det hvis du ønsker å jobbe i en norsk barnehage eller skole. Her aker vi, klatrer i skauen og bader om sommeren. For å kunne delta i dette, må du kle deg funksjonellt. Hvorfor i all verden skal vi ikke kreve at mennesker fra andre deler av verden tilpasser seg vår kultur hvis de bosetter seg her? Hvorfor skolerer vi ikke mammaene både i for eksempel norsk språk, påkledning i forhold til vær og føreforhold og forventet oppfølging av barna? Jeg mener at det norske samfunnet har sviktet grovt og nå får vi se konsekvensene av det. Det er forpliktende å ta inn flyktninger i små og store mengder. Edit: Det er også litt rart at min somaliske nabo kan si akkurat det samme og da er hun moderne og flott og åpen. Når jeg sier det, er jeg rasistisk. Nei, jeg er ikke rasist. Jeg ser bare at ting går aldeles galt, fordi det er en stor mangel på praktisk oppfølging. Jeg ringer NAV, tannleger, fagsenter, boligkontor for "mine" mødre som ikke har en anelse om hvordan de skal ta seg fram i den norske byråkratijungelen etter ti år i landet. Deres autistiske barn får ingenting, mens de norske barna har hauger med leker, ipad, bil, tt-kort, ergoterapeutiske hester, you name it, avlastning, støttekontakt, fordi foreldrene vet hva de har rett på og hvordan de skal få det. Hvem hjelper en somalisk, enslig analfabet med fire barn hvorav en med kraftig autisme? Ingen. Læreren til barnet med autisme prøver å stable på beina en ansvarsgruppe. Det hadde jammen meg vært fint om de bodde et sted der barna kunne være ute å leke uten konstant tilsyn, iallfall. Tøyen er ikke et slikt sted. Litt mye meg oppi her, men skitt au Døtrene til min somaliske nabo (enke) er i tjueårene. Den ene studerer i London og den andre på BI. De går vestlig kledt og er som andre norske unge damer. "Vi bor jo her, så da er det best sånn", sier mora. Enkelt og greit.

Da vi flyttet til Oslo fra Lillehammer, måtte jeg møte Ane på bussen når hun kom fra seinvakt. Det var litt skummelt med så mange afrikanere på bussen. Vi bodde på Abildsø og det lå et sånt kommunalt hybelhus rett ved bussholdeplassen. Det brant ned. Men lenge før det brant ned, ble både barna og jeg vant til at det var mennesker fra alle verdens hjørner rundt oss i storbyen, selv om Abildsø er en rimelig "hvit" bydel. Men man bør kunne forvente å få gå i fred. Nå har jeg rimelig feminine døtre, med pupper og langt hår. Hundene våre er verken store eller sorte. Jeg vil ikke bo et sted der mine barn eller jeg selv blir antastet fysisk eller verbalt og jeg syns det er helt villt at det skal være sånn i vår egen by, i vårt eget land, men sånn er det. Der det er en stor opphopning av mennesker med et forkvakla kvinnesyn, blir dette normen. Det er sikkert økonomiske, sosiologiske og kunnskaps eller mangel på sådan-variabler inne i dette her, men det får ekspertene forholde seg til. Folk kan se ut som de vil, være født hvor som helst av hvem som helst og elske hvem de vil for meg, men plages noen av mine skyter jeg opp et Bella-skjold så fort som fy!

Haha, jeg visste det ville komme noen reaksjoner. Nå vil jeg bare si at jeg bor på østkanten selv og er enig i at det er mye triveligere en vestkanten. Her snakker jo alle med alle og det er et kulturellt mangfold som er veldig trivelig. En somalisk dame og hennes døtre i tjueåra er vel de jeg har mest kontakt med. Her kjenner jeg også lukten av hasj innimellom, når jeg går forbi guttegjenger som hygger seg her og der. Det gjør meg da ingenting. Men når svære gjenger som er rusa på noe helt annet enn hasj "eier" fortauet du går på, så du må ut i gata for å komme forbi og hele situasjonen føles truende, liker jeg det ikke. Herregud, jeg har da vanket i byen siden tidlig åttitall, da Grønland torg var bussterminalen for alle bussene som kjørte vestover Jeg har hatt venner både på Tøyen og Grønland siden tidenes morgen. Vi bruker skøytebanen på Wahl skole med elevene om vinteren. Jeg har jobbet på en skole aller nederst i Groruddalen i snart åtte år. Nå bor jeg øverst i Groruddalen. Det har skjedd noe der nede. Det er ikke like trivelig som før. Fint at dere ( @Mari og @Mud ) trives på Tøyen og Grønland. Jeg gjør det ikke. På dagtid trives jeg veldig godt. Det er jo der jeg handler hundemat og grønnsaker (nei, ikke på samme butikk). Det er fint å ta en utepils der nede, eller ha lønnings på Datra til Hagen, men å bo der kunne jeg ikke tenke meg. Jeg går heller ikke langs den nedre delen av Akerselva alene på kveldstid, lenger. Skulle jeg bodd nede i byen, ville jeg sett på Bjølsen, Sagene, Torshov, Vålerenga, Etterstad eller Kampen/Ensjø

Siden du spør ... Jeg ville aldri bodd på Grønland, dessverre. Da vi skulle kjøpe i fjor, så vi på leiligheter både her og der. Etter en visning i Sverresgate, gikk søsteren min og jeg ned til Grønland T-bane. Der sto det gjenger og solgte/kjøpte narkotika mitt på fortauet. De gadd ikke flytte seg, så vi måtte ut i gata for å passere. Aldri i livet om jeg ville at Ia skulle måtte gå forbi flokker av unge menn med skumle hensikter, selv om de kanskje ikke hadde brydd henne, for å komme hjem. Det er skummelt uansett. Det er ikke det at det er utlendinger der i seg selv som er ille, men at det er en opphopning av småkriminelle guttegjenger av pakistansk og somalisk opprinnelse. Det har ikke noe med fordommer å gjøre. Sånn er det. En venninne av Ane har bodd der i årevis. Hun skulle hjem fra en annen venninne og ble slått ned og ranet av en guttegjeng. En vanlig hverdagskveld. Hun fikk gjort anskrik og en mann løp etter guttene og klarte å røske til seg vesken, så den fikk de ikke. Men nå selger hun og flytter. Det er bedre å bo hvor som helst i Oslo enn på Grønland og Tøyen. Sånn er det blitt. På Romsås er jeg aldri redd. Det er såpass lukket og usentralt at jeg tviler på at noen reiser helt ut hit for å finne på krøll. Og bare idioter skiter i eget reir.

Fin historie @Margrete Det er vel heller ikke normalt å reagere som om man møter et troll (hverken som gutten eller rett i angrep) i helt hverdagslige situasjoner, flere ganger hver eneste dag. Hvor mange troll møter man gjennom livet, liksom? Nei, nå skal vi reise og møte helten og hu pene

En hun som har brukt tennene som løsning i en stressende/ vanskelig/ tåpelig situasjon, har opplevd at det er en svært effektiv metode å få kontroll på omgivelsene på. Sjangsen for at den vil bruke tennene igjen, er stor. Det er skjelden så veldig viktig å vite hvorfor hunden har bitt, det holder å vite at den har gjort det. Hunder kan uansett ikke snakke, så vi vil aldri vite helt hundens begrunnelse. Vi vet bare at det er noe i påstanden om at en hund som har bitt, svært ofte biter igjen. Etter årevis med ja, drittbikkje (man elsker sine drittbikkjer, det er ikke det) eller svært dysfunksjonelle hund, var jo denne snutten av BCen bare barnemat. Men vi vil ikke ha slik barnemat rundt oss, likevel. Hadde vår Fibi vært i nærheten av å få anledning til det denne hunden tulla seg borti, hadde hun røket tvert. Men hun var jo aldri på egenhånd, vi gikk buer utenom, vi hadde henne i fot, i sitt, i dekk, eller hva som egnet seg i ulike situasjoner for å unngå utfall og stress. Bevares for et hundeliv. Ikke tror jeg hunder som må ha så mye menneskehjelp for å leve nogenlunde "riktig" har det noe bra, heller. Vi beholdt Fibi så lenge, fordi vi ikke hadde hjerte til å ta henne. Ikke fordi det var det beste. Jeg kjenner en hund som "gjeter" på egenhånd. Han er svært diskrèt og det jeg merker det på, er at Scilos aldri stikker på rådyrjakt når vi går tur med dem. Alle hundene holder seg i en passe radius rundt oss og det er aldri noe tull eller bråk. Mennesker og hunder vi møter på vår vei, hilses høflig på, hvis de i det hele tatt får noen oppmerksomhet. Han er min lille store hundehelt og nå skal vi reise til byen og gå tur med dem, så Scilos kan få springe litt løs. Ja, ikke derfor, men det er en liten bonus

Så bra det gikk bra og at det var en leverposteidame som fant ham