Decarabia

Huset brant ned da eieren var hos vetrinær med et valpekull for sjekk. Ikke så rart å ha hunder hjemme alene? Kan vel ikke akkurat ta med seg alle dyrene på et vetrinærkotor når man skal sjekke valper. 3 valper overlevde tragedien takket være at de var hos vetrinæren på det tidspunktet.

Jeg synes det er tragisk jeg Jeg sitter med mange spørsmål her: - Er foreldrene sjekket for diverse sykdommer? - Finnes det historikk om avlshundene bakover hvor man finner diverse sykdommer? - Er det garantert at valpene blir sånn og sånn? - Hvor ligger garantien på at valpene ikke må avlives for sykdom eller noe om et par år? - Hvordan er gemyttet til foreldrene og evt hvordan er gemyttet bakover hos foreldrene. (Har de tenkt på at selv om foreldrene er kjempeflotte i gemyttet så kan skulte farer som ligger bak komme frem hos disse valpene?) Jeg blir rett og slett lei meg når jeg ser folk avler blandinger og tar samme pris som en med papirer. De bruker gjerne begrunnelsene "Blandingshunder er friskere enn renrasede" "De tar de samme prisene for de har brukt det og det foret, brukt den og den tiden på kullet, planlagt osv" Ja argumentene er uendelige. Da må de også kunne svare på de spørsmålene som jeg la fram over her. Kan de garantere dette? Jeg har aldri hørt at HD og HD gir valper som ikke får HD osv. Altså det jeg mener er at selv om kanskje ikke valpene får det så ligger det der ettersom det kommer fra begge foreldrene. Når det er sagt så har jeg overhode ikke i mot blandingsavl med en hensikt bak seg. Dvs de som har trekkhunder, jakthunder o.l. De vil gjerne ha det beste egenskapene som er tilpasset sine behov. Men så blir som regel ikke de valpene som de ikke skal ha solgt til blodpris heller. Og som oftest så er også foreldrene testet for de sykdommene som kan forekomme osv. I hvertfall de jeg kjenner til gjør nå i det minste det Er heller ikke i mot blandingsavl for å få inn noe på en rase som virkelig trengs. Babling, vet det. Hos de aller fleste dalmatinere er det et enzymfeil som gjør at dalmatineren kan utvikle urinstein. I USA for noen år siden så blandet en oppdretter inn pointer på ene tispen sin for å få nettopp dette enzymet. De valpene ved senere generasjoner er nå godkjent dalmatiner med papirer igjen. Oppdretteren av dette blandingskullet hadde selvfølgelig da tatt undersøkelser i huet og r*** på hundene for sykdommer, og gjorde det også videre på de valpene etter der for å forsikre om at valpene ikke var syke eller hadde sykdommer. Disse dalmatinerene er nå å finne noen av i Storbritannia. Jeg lurer virkelig på hvor mye de aller fleste menneske som står bak blandingsavl bruker på tester av sine avlshunder. Noen legger nok penger i det, men mange gjør det så absolutt ikke. Det hjelper lite at valpene leveres vaksinerte og med helseattest, men beskjed om at de har fått bra stell hos oppdretter med for av god kvalitet og sånt, når man ikke har det på papiret hvordan stamtavlen til valpene er. Men så er det også baksiden av medaljen av oppdrett av rasehunder. Det er desverre mange der også som avler på papirløse hunder. Det finnes ikke papirer som tilsier hvem foreldrene er eller om det ligger sykdommer bak. Misforstå meg helt rett: Jeg stoler ikke 100% på mennesker som selger rasehunder uten papirer for jeg vet ikke om at det den personen sier er sant: Er hunden virkelig fra den oppdretteren? Er hunden egentlig en lovlig import? og mange andre sånne spørsmål. Jepp, vet jeg er veldig dømmende. Men dette ødelegger så utrolig mye for oppdrettere som legger i masse penger for å undersøke sine avlsdyr for sykdommer som kan forekomme hos enkelte raser. Er uansett kritisk til å velge valper fra oppdrettere. Spesielt på en rase jeg da ikke kjenner. Mye babling mye tull, skylder på at det er ALT for tidlig på morgenen. Myndene nekta å stå opp og dalmisene gikk motvillig ut

Det automatvåpnet som politiet bruker er MB5, ikke akkurat så veldig bra våpen på lange avstander. Det er treffsikkert på 50 m, men joda de som kan våpen kjenner dette veldig godt og vet at det ikke er så bra våpen som folk skal ha det til. Noe om våpen kan jeg ikke da det nærmeste jeg kommer er megazone og kan vel strengt tatt ikke sammenlignes med det her... Det jeg sitter med som spørsmål er hvordan politiet kunne se så mye i mørket der de skjøt. Dessuten kommer det frem at dette var i et hytteområde. Så da får vi håpe at det var lite folk der. Men i følge eier så var heller ikke viltnemda der når hundene ble skutt. De hadde reist av gårde for å møte eier. Er ikke ment som kritikk til noe hold, men det er mye man setter spørsmål ved både fra den ene og den andre siden. Skytetrening for politiet og hadde ikke vært å utelukke, kanskje... Og ja mange er veldig redd hund, er en grunn til at mine hunder kun får gå løse der jeg vet det er lite folk. Og der jeg bor finnes det nesten ikke folk.... I båndtvangen får de løpe løs i hagen, ellers må de pent gå i bånd. Desverre så skjer det uhell for meg også, En av myndene klarer å hoppe ut av selen eller halsbåndet. Heldigvis til dags dato har de stoppet med en gang og ventet på at jeg får på dem båndet. Men jeg vet aldri hva fremtiden kan bringe. Når det skal sies så er det heldigvis ikke noe sau hos oss, da vi har ulverevir ikke mange hundremeterne vekk fra oss....

Det skal jeg ikke nekte for. Men det er fortsatt ikke innrapportert noen skader på sau. Men at de kan ha blitt jaget kan jeg ikke si noe om da jeg ikke var tilstede når hundene var løse.

Synes kanskje at det er litt dømmende? Ang obduksjonen: Her er det mye som kan oppklarer. For det første så sier folk at hundene jaget og drepte sau, det er forøvrig ikke innrapportert noe om dette noe sted. Dessuten kan eier få vite hvor lenge hundene evt led, hvilket skudd som var baneskuddet, eller om hundene blødde ihjel eller til slutt ble truffet av et "lykkeskudd". Dessuten så trengs det en obduksjonsrapport for å kunne gå til sak mot politiet og våpenbruken. Det er et veldig viktig bevismateriale. Foreløpig viser det at hundene ikke har spist på noen sau. Men det er kun en prøve av magesekken som er undersøkt enda. Det er mye som jeg ikke er enig i denne saken også, mange mangler fra den ene og den andre siden. Eieren har lagt seg langflat for de som møtte hans hunder som hundene var aggressive mot og bedt dem om unnskyldning. Kanskje ikke så mye til hjelp, men han har i det minste bedt dem om unnskyldning. Eieren har også sagt at ja det var hans skyld at hundene var løse så han tar gjerne i mot boten og betaler den med en gang. Han legger ikke skylda på alle andre her. En annen ting denne hundeeieren vil ha frem er endret lovverk for hundene. Dvs at politiet ikke kan skyte dem og pepre dem på denne måten eller håpe på at de får bedre skudd i magasinene. Våpnene som ble brukt kan sammenlignes med å avlive en katt med et luftgevær. Noe som sier at det er smertefullt og ikke akkurat humant gjort heller. Jeg tror absolutt ingen vil at ens dyr skal lide pga politiet ikke har ammunisjon god nok til å ta seg av et dyr på stedet. Noe mer vil jeg ikke uttale meg om da jeg ikke kjenner til hele historien. Det er det kun eier og politi som vet. Så noe synsing og sånt er ikke noe vits fra min side. Og ja jeg er medlem av gruppen, men det er for å få oppdateringer på obduksjon og saksfremgangen. Så da er jeg vel en dårlig representant for hundenorge da..... Så synd a gitt...

Nitro har virkelig blitt en lekker gutt! Jeg må få sett ham en gang.

Supert tips, men dog ble litt kvalm:P Der jeg jobberfår jeg døde kyllinger til mine hunder om jeg vil. Forøvrig har jeg takket nei hver gang. Dere aner ikke hvor lite lyst jeg har på å dra med meg døde kyllinger etter å ha stått å sortert over 40000 kyllinger om dagen (levende). Men kanskje jeg skal ta med meg noen neste gang, dele opp og tørke. Ikke det samme som struper, men fungerer sikkert likevel.

En whippet er faktisk den letteste å lære innkalling på. Jeg har både greyhound og whippet og det er whippet som hører best. Whippeten er også veldig avhengig av sin eier og holder seg gjerne i nærheten når den er løs. Den stikker aldri langt unna.

Jeg lurer litt på rasen DP. Min mor har veldig lyst på en liten hund og liker DP veldig godt. De er jo litt robuste, tøffe, små og en allround hund generelt. Så det vi lurer på ang DP er: 1. Gemyttet:Altså går de med andre hunder (vet de tror de er store i størrelsen), hvordan er de med andre hunder i familien, hvordan er de mot mennesker (små og store), og heng gjerne på mer om det er noe:) 2. Stimulering: Hvor mye trim trenger de? Hvor mye hjernestimuli trenger de? Trenger de mye hver dag for å trives? Eller nøyer de seg med hverdagslydighet, utstillingstrening, forball, mat på bakken, hundetreff og mye mer? 3. Krav Hva kreves det av oss som eiere å ha en DP? Er det noe spesiel vi må tenke på? Altså være nøye med sosialisering, lengde på turer, kan de være hjemme alene når vi er på jobb (skjelden både jeg og mamma jobber på en gang) osv. 4. Sykdommer Ligger det sykdommer hos denne rasen? Nevn alle sykdommer som kan forekomme. Dette blir selvfølgelig ikke enda. Men om noen år kanskje. Foreløpig er vi bare nyskjerrige. Vi kommer hvedsaklig til å bruke DP i utstilling, men den må selvfølgelig fungere som familiehund også. Det er hovedsaken. Mamma kunne også tenke seg å prøve i lydighet og jeg kunne tenkt meg å prøve litt AG, men får se.

Hvilken Mynde har du? 2 greyhounds og 1 whippet Navn: Telegram Solitary Babe (sort greyhound), Another Story Seasons In The Sun (rød greyhound), Dulcamara Amazing Artemis (whippet) Til daglig kalt: Puma (Sort), Ischma (rød) og Whilma (whippet) Kjønn: Tisper Alder: Puma 5mnd (020807), Ischma 9mnd (060407), Whilma snart 2 (160206) Farge: Sort, rød og rød og hvit Kennel: Telegram, Another Story og Dulcamara Beste utstillings utstillingsresultater: Puma: BIG4 valp, Ischma BIR valp og nr 1 JK m/HP voksen, Whilma blå Beste Lurecoursing/agility/lydighet/og andre: Bilde: Foto: Lill Ydse Ischma Foto: Malin Syversen Whilma Foto: Lill Ydse Puma

Min lille søte greyhoundvalp Another Story Seasons In The Sun Ischma 2 uker Foto: Siw Tonje Bjerkelund Ischma 3,5 uker Foto: Siw Tonje Bjerkelund Ischma 6 uker Foto: Siw Tonje Bjerkelund Ischma 4,5 mnd Foto: Lill Ydse Ischma 6 mnd Foto: Siw Tonje Bjerkelund

Får legge ut et bilde av puddingene min jeg og da:P Selwyn er faktisk oldefar til Tascha. Hun heter egentlig City Kid's Dancing Queen og er etter Bell-A-Mir's Elegant Envoy og City Kid's Amazing Grace. Foreløpig er Tascha noen kg for tung. Sliter med å bli kvitt valpefettet hennes. Selv om hun hopper og spretter rundt med myndene i huset:P Den andre (brunflekkete) er Dibah eller også kalt Lulle (blir helt vill når man sier det navnet). Hun heter egentlig Lovinda's Eager Emma og er etter Spotnik's Quick Quackery og Ridotto Ildegarda. Bildet Tascha er tatt av Ann Kristin Diskerud

Prøver igjen med å sende bildet. Ble visst ikke med forrige gang:S

Før jeg leste hva algs raser h*n var blanding av trodde jeg det var blanding med Saluki:P Ørene lignet veldig på salukiører:P Hiver på et bilde av (prima)Donna(en) min. Hun er blanding av Rottweiler, Bearded Collie, Berner Sennen, Labrador og Langhåret Schæfer. På bildet er hun 9 år. Hun er 10 nå, men ser ut som hun gjorde når hun var 2. Kanskje litt overvektig:S Donna kom til i 97 da moren tok seg en tur på egenhånd. Vi eide også moren og hun var renraset rottweiler. Hun var innavlet så vi hadde ingen papirer eller noe på henne. Hun døde i februar i år og hadde blitt 13 år 2 mnd senere:)

Rasenavn: Greyhound Bilde tatt av Siw Tonje Bjerhelund (Another Story) Bilde tatt av Lill Ydse Type: Mynde Størrelse: Stor (Hannhund: 71-76cm Tispe:68-71cm Aktivitetsbehov: Middels Pelslengde: Kort Behov for pelsstell: Nei, veldig lite. Allergivennlig: Nei Fargevarianter: Sort, hvit, rød, fawn, gulbrun, brindle eller disse farger i kombinasjon med hvitt. Temeperament/atferd: Har en bemerkelseverdig styrke og utholdenhet. Intelligent, vennlig, hengiven og stabilt temperament. Opprinnelseland: Storbritania Greyhound er en hund som i usedvanlig grad forener kraft og symmetrisk eleganse. Hunden har utmerkede egenskaper både som veddeløpshund og, ikke minst, som selskapshund. Disse to egenskapene rendyrkes som regel i ulike avlslinjer. Karakteristikk Standarden for greyhound har ikke vært spesielt detaljert. Det overordnede målet har vært å få fram hunder med et karakteristisk helhetsinntrykk. Det skal framkomme særlig gjennom kombinasjon av kraft, eleganse og harmoniske bevegelser. Hunden må ikke være så kraftig at den blir klumpete, heller ikke for spinkel. Hundens linjeføring er utpreget harmonisk og symmetrisk, uten forstyrrende eller avbrutte konturer. Hundens siluett danner en rekke svake S-linjer som går over i hverandre. En greyhound skal ha et langt og fjærende trav. De vanligste fargene er svart, brindle og rød, enten ensfarget eller som tegninger på hvit bunn. Høyden er oppgitt til 71-76cm for hannhunder og 68-71cm for tisper, men det vesentligste er helhetsinntrykket. Historikk Forfedrene til våre dagers greyhound levde for flere tusen år siden i Midt-Østen. Slike hunder var tidlig kjent i Hellas, og derfra kom de videre til Romerriket. Romerne var et ekspansivt folkeferd. De brakte med seg sine mynder til England. Der er det omtalt i skrifter og lover allerede på 800-tallet, og rundt år 1000 ble det nøye fastslått hvem som hadde rett til å eie greyhounds. Navnet på rasen skriver seg muligens fra et gammelt anglosaksisk ord for hund. I England ble hundene utviklet til å fylle to funksjoner, de skulle både være dyktige jakthunder og trivlige hunder å omgåes med i det daglige. Dermed fikk greyhounden også utviklet sine sosiale egenskaper. I århundrer var det forbeholdt adelen å eie greyhounds. På 1900-tallet ble så veddeløpssporten etter hvert uhyre populær, samtidig som det ikke lenger var aktuelt å forbeholde greyhounds for visse sosiale lag. Det åpnet for en utvikling av to mer eller mindre spesialiserte typer greyhounds; veddeløpshunden, der fart og vinnerinstinkt var eneste avlskriterium, og selskaps-og utstillingshunden, der det vakre og harmoniske i utseende og bevegelse, i tillegg til en trivlig atferd, var egenskaper som ble vektlagt. Men det må legges til at også en selskapsgreyhound godt kan vise seg å ha fine løpsegenskaper, og det finnes utstillingschampioner med veddeløpslisens. Likeledes kan også løpshundene ha gode egenskaper som selskapshund. Interessen for løp med greyhounds har dessverre ligget noe nede her til lands, men aktiviteten er nå igjen stigende. Løpstrening skjer nå ukentlig i sommerhalvåret i Oslo-området. Oppdragelse Som valp er greyhounden svært åpen, glad og frimodig, helt uten den verdighet som den etter hvert får som voksen. Innendørs vil en voksen greyhound være rolig, så fremt den får regelmessig mosjon og aktivisering. Imidlertid bruker enkelte greyhounds noe lengre tid på å bli voksne og verdige! Det kan være lett å oppfatte en greyhound som en nærmest vill løpsmaskin, som tar opp jakten på alt som beveger seg. Dette bildet stemmer nok ikke. Som vi har sett, har engelskmennene gjennom århundrer avlet på disse hundene også med tanke på at de skulle være trivlige å leve med. Hvis en behandler hunden fornuftig, vil en derfor i det daglige kunne omgås en harmonisk, rolig og veltilpasset hund. De fleste greyhounds tilpasser seg sine eiere uten all verdens opplæring og dressur. Man må selvsagt vise hunden på vanlig måte hva som er tillatt og ikke tillatt. Videre består den viktigste opplæringen i at hunden får være med på mest mulig, at den blir behandlet vennlig og med respekt. Den setter stor pris på å bli kjælt med. Forfølgelsesinstinktet er klart tilstede hos hunden. Det betyr at en må tenke på hvor og når en slipper hunden. Når jaktlysten først er tent i en greyhound, er det som regel vanskelig for eieren å trenge gjennom med sine fromme ønsker, men slik er det jo for de fleste hunderaser. Likevel er greyhound av natur såpass kultivert at den ikke går rundt og ”eksploderer” i alle retningar. En luftetur i parken vil som regel være en fornøyelse. Mosjon En greyhound vokser raskt og er derfor noe ”sårbar” i denne tiden. Inntil den er voksen skal den vokse i harmoni med seg selv uten for hard mosjon, slik at ben, sener og muskler får utviklet seg korrekt. Lek i sitt eget tempo og korte turer er tilstrekkelig mosjon i oppveksten. Når hunden er 15-18måneder, kan mosjonen tilta. Mange greyhounds vil gjerne ta ut sitt behov for mosjon gjennom en skikkelig løpetur et par-tre ganger i uken hvis de får anledning til det. De setter stor pris på å få leke med andre hunder, gjerne av samme rase, så lenge lekekameraten ikke blir for gneldrete, vaktsom eller pågående. Men hunden skal ikke bare ha slik lekemosjon, det vil ikke i tilstrekkelig grad utvikle en harmonisk musklatur og gode bevegelser. Turer i bånd, jogging eller sykling sammen med hunden på riktig underlag kan anbefales. Helse Det er små helseproblemer med rasen. Få av nåtidens aktuelle hundesykdommer er påvist på greyhounden. Vi høster nå goder av tidligere oppdretteres konsekvente og fornuftige avlsprogram opp gjennom tidene. Rasen i Norge De norske og svenske greyhounds har i årenes løp utviklet seg til en meget homogen stamme av høy kvalitet. Hunder fra denne berømte greyhoundstammen finnes nå i en rekke land verden over. Selv i rasens hjemland, England, finnes flere champions med norsk/svenske hunder i stamtavlen. Det har vært en stigende interesse for greyhound i Norge de senere år, selv om rasen ikkje har spesielt stor utbredelse. I 2003 ble det registrert 30 hunder. Rasen er organisert i Norsk Greyhound Klubb som ble etablert i 1952. Klubben har mer enn 130 medlemmer. Norsk Greyhound klubb arrangerer årlig en større utstilling med 40-50 greyhounds, i tillegg til de andre mynderasene. Greyhounden i det daglige Enkelte greyhounds kan være noe vaktsomme, men det skjer i så fall uten mye bråk og bjeffing. Hunden bjeffer i det hele tatt meget sjelden, og bare hvis noe spesielt skjer. Hunden er svært lettstelt. Regelmessig børsting holder pelsen fin og blank. Bading er sjelden påkrevet. Den røyter likevel en del, selv om den er korthåret. Gjennom riktig fóring og mosjon vil en raskt kunne se hvordan hunden når sitt optimale, både i utsende og bevegelser. Hunden spiser for øvrig ganske mye, særlig i aktive perioder. La hunden selv bestemme fórmengden. En greyhound som får tilstrekkelig med mat og mosjon vil aldri bli fet. Den vil være vakker og harmonisk med seg selv. Dette er hentet ut fra greyhoundens side www.greyhoundklubben.no Er det bare meg her inne som har greyhound? Har en valp på 6 mnd. Hun er helt rød, bortsett fra litt sort i ansiktet som er i ferd med å forsvinne. Greyhounden er en veldig herlig hund De er rolige og omgjengelige. De elsker fremmede og sitter gjerne i fanget. De er en stor rase, men innbiller seg at de er veldig små. De krever ikke så mye aktivisering, men vil gjerne rase fra seg om dagen om mulig. Som de fleste mynderaser jakter de gjerne ting som beveger seg. Noen greyhounder brukes også i AG og LP. Man får en greyhoun i alle farger og fargevariasjoner. Nedenfor er det bilde av greyen min. Hun heter Ischma og kommer fra kennel Another Story.

Har ei whippettispe som er rød og hvit med sort maske. En herlig rase, som også er veldig handy pga størreslen. Dessuten er de fartsfantomer. Farten ligger mellom 60-70 km i timen, og hvem hadde trodde det om en slik liten en? Hun heter Whilma til daglig og kommer fra kennel Dulcamara.

Jeg har i hele min oppvekst hatt hunder. Litt forskjellige raser også. Her vil jeg fortelle om de siste 3 hundene jeg hadde. Den første var ei dalmatinertipse på 10 uker. Vi hadde reist den lange veien til Bergen for å hnte det lille nurket. Hun var da 8 uker gammel. Vi kom hjem med henneog hun ble godt tatt imot av de andre 3 hundene vi hadde da. Den første tiden med valpen var somalle andre gangene vi hadde valp. Koselig, men mye jobb også. Men det var jo en ting som ikke var fullt så koselig. Era som hun het, bet noe så vannvittig. Jeg satt innerst i sofaen med bordet foran meg for å unngå at hun bet sånn. Dette var ikke noen aggressiv biting, men leking. Gjorde jo alt som var for å få henne til å slutte. Normalt gir jo valpen seg med dette, men ikke lille Era. Hun fortsatte og ble bare verre. Det første jeg også sa til min mor når vi fikk henne var at jeg syntes hun hadde så stor kul på siden av magen. Den satt lixom inne i selve organene. Vi tenkte ikke noe mer over det ettersom dette også kan være fett hos valper. 2 uker gikk og en dag fant vi litt blod i urinen. Vi bestemte oss for atvi skulle reise til vetrinærn dagen etter. Vi trodde jo dette bare var urinveisbetennelse. Dagen kom og vi reiste ttil vetrinæren. Vetrinæren fikk også en urinprøve av Era. Det var altfor mye blod i urinen til at det kunne være UVI. Det ble røntken og der fikk vi se hva som var galt. Vi fikk se hvorfor Era bet så mye og hvorfor det var blod i urinen. Era var oppspist innvendig av kreft. Vi stod der helt lamslåtte. Vi fikk valget mellom å avlive henne der og da eller ha henne med hjem i noen få dager. En operasjon ville ikke hjelpe noe. Valgetble enkelt. La henne slippe der og da. Hun hadde hatt vondt lenge nok. HUn endte sine dager i fanget mitt 10 uker gammel. Oppdretteren var spass ærlig og gav oss en ny valp fra samme kullet. Denne hunden lever i beste velgående idag. Dette er nå 3 år siden, men fortsatt like smertefullt. Den neste hunden var ei lita whippetjente. Hun døde november i fjor nesten 8 mnd gammel. Vi kjøpte oss 2 whippeter mai i fjor. Begge var valper. I november en kveld skulle vi lufte hundene for kvelden. De små valpene fikk lov til å rase fra seg før de la seg. For en fart de hadde! Når vi skulle inn kom ikke den yngste valpen igjen. Hun pleide å gå opp til naboen og kome igjen etter 5 min. Men hun kom aldri tilbake. Og naboen kjeftet på oss fordi vi letet etter vår kjære valp. Den kvelden var det et helvettes vær. Det snødde og regnet. Det gikk nesten 2 døgn uten tegn. Vi hadde ringt alt som var å ringe (privatpersjoner, vetrinærer, kenler, Falc, osv) ingenting. Vi hadde også kjørt bygda rundt etter valpen og satt opp plakater. Kvelden 2 dag kom og jeg ville gå meg en tur for å se om jeg kunne finne noen spor. Jeg kom hjem, la ut et teppe og mat i garasjen i tilfelle valpen skulle dukke opp. Den hunden jeg hadde med meg ble borte og jeg gikk etter for å se hvor hun ble av. Bak garasjen fant jeg vår lille jente. Hun var død. Hun ble nesten 8 mnd. Den siste hunden min døde i februar i år. Dette var ei gammel dame av rasen rottweiler. Det hele begynte for 3 år siden. 2 uker før Era ble født. Raya som gamlemor het, skulle fjerne noen vortelignende pølser. Hun måtte dopes godt ned, og de kunne sette i gang operasjonen. Gamlemor våknet av narkosen fin som bare det. Vetrinæren fortalte at hun hadde slimet litt bak. Og de fortalte at det mest sannsynlig var livmorbetennelse. De ville ikke operere og gav oss beskjed om å fullføre antibiotikakuren hun hadde startet på 2 dager før operasjonen for vortene. 10 dager senere skulle vi komme tilbake å fjerne stingene. Raya hadde slettes ikke blitt bedre. Hun sluttet å spise den dagen hun ble operert, men ble jo beroliget ved at vetrinæren sa det var pga antibiotikaen. Men Raya begynte virkelig å se syk ut. Vetrinærene gav henne en sterke kur. Den søndagen hadde jegbursdag og kom hjem fra jobb. Jeg blir møtt av en stank uten like og en bloddam på gulvet. Vetrinæren ble umiddelbart kontaktet og fikk beskjed om å komme med en gang. Raya klarte ikke gå nesten. Vi satte på henne bleier for å ikke få blodet inn ibilen. Vi reiste til en annen vetrinær en de som hadde operert sist. Vetrinæren tok ultralyd og vi så store svarte flekker på skjermen som viste at det vare blod. Vetrinærn satte drypp ettersom Raya var uttørket og ringte rundt for å få noen til å hjelpe seg med å operere. Vi fikk svar etter 2 timer og vi måtte komme med en gang. Vi reiste av gårde og kom til et annet vetrinærkontor. Hun så på Raya og spurte oss om vi ville operere henne eller la henne slippe. Raya var tross alt veldig veldig dålig og ville antagligvis ikke over leve, dessuten var det søndag så det ville bli en veldig dyr operasjon. Vi surte om vi fikk dele opp summen og det var helt greit. Det ble operasjon. Vi reiste hjem mens de opererte henne. Eetter 3 timer ringte de og sa at det bare var å hente hunden. Operasjonen hadde gått over alle forventning. Vi kom til vetrinærkontoret og Raya så virkelig ut til å "leve". Øynene hadde fått sjelen tilbake. Vetrinæren mente at Raya ikke ville spise på noen dager pga de giftstoffene som satt i henne etter betennelsen. Det var livmorbetennelse. Livmoren er normalt på størrelse med en lillefingen, men Rayas var like stor som en overarm. Raya kom hjem den kvelden og begynte faktisk å spise normalt når narkosen hadde gått ordentlig ut. Men i februar i år måtte hun gi tapt. Hun ble 13 år og ble bekjempet av kreft. Hun har gitt oss mange gode år og en vakker tispe. Raya var flokkens barnevakt og oppdro alt vi kom med. Samme hva det var. Disse 3 hundene har gitt oss mye selv om 2 av dem levde så altfor kort. De er dypt savnet av både hunder og eiere. Hvil i fred jentene mine.