Kefir

Er du frekk? Det tar ikke åtte år å planlegge hund... Det tar minst tyve! Jeg er heldig om jeg rekker å finne riktig oppdretter innen gikta tar meg, og såpass omstendige i hundevalget synes jeg faktisk alle bør være. Trololol.

Jeg tror jeg vil være utrolig fornuftig og selektiv hvis/når jeg en dag får meg hund. Det er både fordi det er ekstra viktig for meg å få en hund som passer meg og mitt liv, og fordi jeg er en planlegger av natur. Da jeg skulle kjøpe stavmikser brukte jeg flere uker hvor jeg sammenliknet spesifikasjoner, tester og priser på forskjellige modeller, og kjente veldig på valgets kval. Galskap! Og da jeg hadde tamrotter kjøpte jeg fra en oppdretter som bodde langt unna for å få best mulig individer, i stedet for å bare kjøpe fra nærmeste dyrebutikk. Så ja, jeg tror jeg kommer til å ta et veloverveid valg hvis jeg kjøper hund. Men det betyr ikke at jeg nødvendigvis kommer til å velge riktig da, men kan jo selv med mye forberedelser ende opp med «feil» individ eller hund fra feil linjer for sine behov.

@enna og @2ne, har dverg- og toypuddelen samme aktivitetsnivå som mellompuddelen, med mye futt og vansker for å roe seg ned? (Litt på siden av temaet, beklager det.)

Den var pen! Hvor lang tid tok denne delen av tatoveringen?

Neimen... Jeg er litt forelsket i forholdet deres, kjenner jeg.

Jeg leste Don't Shoot the Dog på norsk som tenåring uten noen annen hundeerfaring enn at jeg gikk turer med naboers hunder. Jeg likte den kjempegodt og leste den ivrig fra perm til perm. Så det går an at en uerfaren og til og med ung person liker den boken, altså. Men hvorvidt det er normalen eller ikke skal jeg ikke si for sikkert.

Jeg er enig i at det er veldig synd på hundene og at denne avlen er etisk sett svært problematisk. Samtidig bør vi ikke skjære alle eierne over én kam. Kanskje visste ikke denne eieren bedre da hun kjøpte valpen, noe som fremdeles er kritikkverdig, men jeg synes ikke det gjør henne fortjent til å få en knyttneve i ansiktet. Eller kanskje har hun overtatt den som omplasseringshund, da synes jeg hun kun fortjener ros. Det kan også hende at mannen hennes bestemte rase da de skaffet seg hund, eller kanskje bare passer hun den for noen andre. Eiere av raser med elendig anatomi er også glade i hundene sine, selv om de ved å kjøpe sin elskede rase bidrar til å gjøre livet vondt for haugevis av hunder... De ser nok bare ikke slik på det selv, dessverre.

God bedring Nei da! (Eller jo da, men jeg skal prøve å godta under tvil at noen har andre preferanser enn meg.) Når det er sagt trenger man ikke å like å fremføre selv, for å kunne like musikaler. Og skoleproduksjoner er jo nesten alltid bare tull. Og mange av musikalene er fri for kattekostymer og dans. Nå elsker jeg opera også, så jeg er vel kanskje en tapt sjel, ha ha. Var og så La Bohème i operaen for noen uker siden og klarte ikke å prate etterpå fordi jeg grein så fælt

Hei, hei, hei... Nå føler jeg at jeg må slå et slag for musikalene her. Det er mange skikkelig gode musikaler med nydelig musikk som virkelig fortjener bedre omtale enn dette. Hva med for eksempel West Side Story som er et musikalsk mesterverk og i en egen musikalklasse. Eller Les Misérables som handler om den franske revolusjonen, som jovisst er hakket mer klisjéfylt, men herregud for en nydelig musikk og vakre sanger. Skikkelig grinefest, og jeg digger det. Hvis man vil ha noe som er mindre klissete kan man gå for Fiddler on the Roof, hvor man følger en fattig jødisk familie i Russland i 1905. Veldig fin blanding av humor og tragedie, med et spennende innslag av jødisk folkemusikk gjennom det hele. Eller hva med Jesus Christ Superstar, hvor hver eneste melodi er en slager etter min mening. Trass i at musikken er skrevet av Andrew Lloyd Webber, som absolutt har skrevet flere svisker også, er musikken overraskende avansert her, med blant annet melodien The Temple som går i 7/8-takt. Kult! Også Cats da, av samme komponist, hvor nesten hele musikalen bare er en skikkelig dose med gladstemning og lykkefølelse. Og Cabaret, hvor filmen virkelig er verdt å se, og hvor musikken er corny og merkelig og i mørk og grell kontrast med den egentlig ganske dystre handlingen. Det finnes også en haug med kjente musikaler som er mer som popmusikk å regne, som f.eks. Grease, Hairspray, Wicked osv. De kan være grei underholdning, men kan ikke måle seg med musikalene nevnt over her. Dessverre er musikaler en musikkstil det er lett å ødelegge. Så det er ikke nok å lete fram de bedre musikalene, man må også finne gode innspillinger med et dyktig orkester og gode sangere som IKKE popifiserer musikken. Takk for meg

Nå har ikke jeg noen spesiell ekspertise på dette feltet, men nei, jeg synes ikke det går an å kjøpe mops med god samvittighet. Ikke så lenge de ser ut som de gjør, men den ekstreme anatomien. Jeg ville i hvert fall fått svært dårlig samvittighet om jeg kjøpte en mops. Rasen passer meg egentlig bra mtp. lynne og aktivitetsnivå, men det hjelper ikke. Kommer aldri til å skje. PS: Nå går jeg ut ifra at vi snakker om å kjøpe valp fra et planlagt kull.

Sana og Yousef, slutt å være idioter og bare prat ordentlig sammen!! Herregud, jeg blir gal av det her. Tenåringer ass. Jeg har i hvert fall endelig begynt å like Sana litt bedre, da. I tidligere sesonger har jeg ikke vært noen fan, for hun har vært så overdrevent tøff og kul, det ble så påtatt og teatralsk. Har ikke likt Noora heller egentlig, litt av samme grunn — jeg synes så mye av faktene og holdningene hennes virker så selvbevisst, som om hun prøver å spille en rolle i stedet for bare å slappe av og være den hun er. Vilde derimot, ha ha. Elsker den jenta! Ja da, hun prater som om hun har 80 i IQ og tenker gjerne ikke lengre enn sin egen nesetipp, men hun er i hvert fall mer ærlig om hvem hun er. Også er hun god underholdning, og er en bra jente under alt fjaset. Ja da, det er bare en TV-serie... Whatever

Takk for svar. Godt å høre at hun ikke er den eneste valpen som biter så mye. Det å bekymre seg for om man gjør noe feil kan være vel så slitsomt som selve bitingen, så jeg skal prøve å stresse litt ned og bare akseptere at det er som det er akkurat nå. Ofte når vi tilbyr leke rister vi litt på den og prøver å leke med den, men det er ikke alltid at det er nok. Å bite i oss er mye morsommere. Det hender også at det å leke med henne trigger bitingen. Hun kan altså gå fra ikke å være i bitemodus til å bevisst gå etter oss etter bare kort tid med leking med en draleke e.l. Altså har hun i disse situasjonene både underholdning og oppmerksomhet før hun biter. Kan det være at hun bare blir for begeistret og at hodet koker over? Jeg prøver å leke rolig og kontrollert med henne for å unngå å gire henne unødvendig opp, men det kan fremdeles skje. Hva når hun får biteraptus ute på tur, og plutselig «angriper» leggene våre? Da er det vanskelig å leke med henne eller gi en timeout, ettersom jeg som regel ikke har leke tilgjengelig eller et sted å binde henne. Jeg har løst det delvis ved å holde henne unna med båndet slik at hun ikke får tak i meg (hun er fremdeles så liten at jeg får til det, men det er slitsomt), og delvis ved å til slutt kjefte på henne i det jeg ser at hun skal til å bite. Og så føler jeg meg som en mislykket hundeperson fordi jeg ikke får til å løse det på en mer elegant og pedagogisk korrekt måte, ha ha... Uff. En slektning kommenterte forresten bitingen på Facebook og mente at vi burde «sette oss i respekt», og at hun selv aldri hadde problemer med biting når hun hadde valper. Hun kjører en mye hardere linje i hundetreningen enn det jeg er fan av, så jeg velger å ikke høre så mye på henne. Samtidig føles det jo ikke så kjekt at vi sitter med en bitevalp, og hun tilsynelatende aldri har problemer med det. Nå vet ikke jeg nøyaktig hva det er hun gjør, men jeg kan jo gjette på at det er mye mer kjefting og muligens fysisk straff — i så fall kan det sikkert være effektivt, men det kan vel også være skadelig for forholdet mellom hund og eier? I følge bøker jeg har lest, i hvert fall. Ønsker jo ikke en hund som frykter meg.

Jeg synes det er vanskelig å skjønne hvor mye valpebiting som er normalt. Pappa har en schæfertispe på 16 uker som jeg passer innimellom. Ser henne gjennomsnittlig noen ganger i uken. Ingen av oss i familien har hatt egen hund før, så vi har ikke mye erfaring. Jeg har derimot lest haugevis av hundebøker og vet at valpebiting er normalt, men hvor mye er normalt? Jeg synes bitingen hennes er litt problematisk, og det kan til tider gjøre det å være sammen henne til en pest og en plage. Andre ganger kan hun være veldig ålreit igjen, så det svinger. Dette er noe av det jeg lurer på om er normal atferd: Hun går ofte etter legger. Biter ikke kun i klærne, men tar godt tak rundt hele leggen og vil ikke slippe. Holder gjerne fast med potene rundt leggen også. Det gjør ordentlig vondt, og å tilby henne leke eller tyggebein hjelper som regel ikke. Selv om man får til å stappe leken/beinet inn i munnen hennes slipper hun fort leken og går etter leggen igjen. Dette skjer både inne og ute. Sist jeg passet henne begynte hun f.eks. å gå etter leggen min i det vi gikk ut for å gå på tur. Som regel er det tilsynelatende uten grunn, man kan stå helt stille når det skjer. Hun biter mye i hender og armer. Jeg har mange småriper og arr oppover armene, og får stadig nye hver gang jeg er med henne. Igjen, det hjelper som regel lite å gi henne alternative ting å tygge på. Hun går resolutt etter armer og hender, det er ikke ved uhell eller i mangel av bedre ting å tygge på. Sitter jeg i sofaen kan hun finne på å hoppe opp og bite etter meg. Da blir jeg litt rådvill og vet ikke hvordan jeg skal reagere. Vil helst ignorere, men hun får jo tak i meg. Prøver jeg å dytte henne unna går hun etter armer/hender og synes nok det er kult. Lager jeg fysisk sperre med puter begynner hun gjerne å bite på sofaen (i frustrasjon?). Hun kan også bite etter andre hunder, både under lek og når hun prøver å få deres oppmerksomhet. Poter, ører, haler, flanker... Så klart ikke hele tiden, det kommer an på situasjon (og hund?), og som regel er det verst i begynnelsen. Hun har fått kjeft fra voksne hunder flere ganger, og da har hun «skjerpet seg». Jeg tror dette har bedret seg en god del nå, men er en stund siden jeg så henne sammen med en annen hund. Så... Hva er korrekt måte å reagere på? Egentlig burde vi hatt en klar slagplan fra dag én slik at vi alle prøvde å reagere på samme måte og være helt konsekvente. Nå er det derimot blitt til at alle reagerer litt forskjellig. Vi er til sammen 7 personer som bor med henne eller passer henne innimellom. Noen prøver å ignorere, noen prøver å gå unna, noen prøver å fjerne valpen fra situasjonen når hun blir sånn (sette henne ut i hagen/binde henne fast), noen kjefter verbalt, noen både kjefter verbalt og tar henne i nakkeskinnet. Jeg har lest om positiv hundetrening og ønsker egentlig å bruke så lite kjeft som mulig. Samtidig, når en valp biter seg fast i leggen eller armen og det gjør helsikes vondt, hva gjør man? Eller mer spesifikt, hva skal jeg gjøre? Jeg som kun ser henne innimellom, og ikke har mulighet til å bestemme hva alle andre skal gjøre med henne i hverdagen. Hvis det er mulig for meg å gå til et annet rom eller binde henne fast, er kanskje det beste løsning. Men hva med alle de gangene hvor det ikke er mulig å få til? Jeg klarer ikke å bare ignorere, det gjør alt for vondt. Og det føles dessuten feil, for da tror jeg hun ville holdt på med bitingen i en evighet. Jeg er jo ingen tyggeleke, ha ha. Jeg har noen ganger blitt så sliten og lei at jeg har prøvd å kjefte på henne á la måten jeg har sett hunder gjøre, altså et kort, tydelig og mørkt «AIII!» eller «NEI!!», og så litt rolig avreagering og så skape hyggelig situasjon igjen. Noen ganger har hun backet unna, noen ganger har hun giret seg opp, noen ganger tror jeg ikke det hadde noe som helst effekt. Synes det er vanskelig å vite hva som er normalt og hva som er korrekt respons. Noen innspill?

Jeg har ME, så dagen din er en aktiv og spennende dag etter min standard. Hilsen sofasliteren

Jeg bor på Slependen og passer pappas valp innimellom mens han er på jobb. Hun er en schæfertispe på nå 16 uker. Er det noen av dere som er hjemme hverdager på dagtid og kunne hatt lyst til å møte oss innimellom? Valpen trenger sårt god sosialisering, og jeg trenger hjelp med å aktivisere henne når jeg er hundepasser. Dessverre kan jeg ikke gå på lange turer pga. helsa. Er nok derfor en litt kjedelig turkompis, trives best med å dra steder hvor menneskene kan slappe av og hundene kan tumle rundt og slite ut hverandre For eksempel i Sandvika ved Kjørboparken. Eller andre steder hvor jeg kan komme meg til med kollektivtrafikk. Valpen er forresten så klart verdens nydeligste (he he), men litt overivrig og masete overfor andre hunder. Hun roer seg etter hvert, da. Men mye energi og lyd i starten. Typisk schæfer? EDIT: Glemte å si hvem jeg er! Jente på 29 år, snill og grei. Litt som en glad og rolig golden retriever på to bein