Jeg er også en av dem som aldri har hatt lyst på barn... Det har jeg også vært veldig klar på ovenfor både venner, familie, eksen min og han som jeg er sammen med nå... Det har stort sett vært respektert. Men jeg hadde en venninne tidligere som ikke for sitt bare liv kunne forstå at jeg ikke hadde lyst på barn... Det var jo sååååå koselig og da ville vi jo ha så mye mer til felles... Hun ga heldigvis opp, når hun skjønte at hun ikke kom noe vei med det "maset" sitt...
Det er ikke dermed sagt at jeg kan være glad på andre sine vegne når de får barn eller skjønne ønsket andre har om å få barn.
Jeg har to tantebarn, som jeg er veldig glad i og som jeg kommuniserer godt med. Mens jeg kan ha store problemer med å kommunisere med andre barn.
Jeg må også innrømme at jeg elsker "friheten" jeg har ved å ikke har barn som må følges opp. Jeg kan dra dit jeg vil, når jeg vil Det høres kanskje egoistisk ut å si det på den måten, men det er sånn jeg føler det...