Spretter

Et spørsmål til dere med Garmin: Har de brikker/halsbånd som man kan bruke sammen med telefon/app? Eller må man ha den håndholdte Garmin-enheten? I tilfelle det siste er vi jo opp mot ti tusen kroner ser jeg. Og mye styr og utstyr for en vanlig tur i skogen liksom. Jeg beveger meg mest på steder der det er dekning, så jeg er ikke så avhengig av å bruke radiosignaler egentlig.

Den artikkelen var også bra, for øvrig. Gjemsel-biten skal jeg definitivt teste. Hun har lite læring og drive på det at jeg kan forsvinne og at det er lurt å søke seg til meg.

Ja, det er mulig jeg bare bør sette det hele litt på vent, i alle fall alt uten langlina. Bare så utrolig irriterende, for 80 prosent av tida kommer hun jo faktisk. Men likevel. Jeg fåren følelse av at de gangene vi mislykkes er ekstremt selvforsterkende for henne - og dermed veldig ødeleggende. I alle fall de gangene hun begynner på denne «Prøv å ta meg om du kan»-greia. Og ja! Den boka der har jeg glemt! Den skal jeg gå i gang med asap.

Jeg står litt fast. Har en snart to år gammel fuglehundblanding med mye energi, leken og valpete og lite konsentrasjon. Jeg jobber mye med innkalling, fordi det er utfordrende med en sånn hund og fordi jeg så gjerne vil ha det på plass. Uten forstyrrelser er den nå ganske bra. Jeg jobber mye med høykvalitets-godbiter og den største belønningen av dem alle - frihet til å løpe fritt igjen. Hun kommer kjapt og uten å tenke seg om først. Men steget opp til å få henne inn når noe annet frister, føles umulig. Der kommer vi oss ikke forbi langline. Er langlina på (og innen min rekkevidde) kommer hun, er den av kommer hun aldeles ikke. Hun er ikke dummere enn at hun har skjønt forskjellen på falsk og ekte frihet. Veldig ofte selvforsterker hun ved å komme nesten inn, for så å løpe bort igjen i en sånn «kom og ta meg»-lek. Løs på hytta er verst - hun løper 50 meter fra hytteveggen og stiller seg opp i en sånn «kom da! Bli med og lek!»-positur. Og skal i alle fall ikke inn igjen i den hytta. Hun storkoser seg, bryr seg overhodet ikke om at jeg går inn (hun kan være ute lenge alene og kose seg med det), jeg må ut med leker og pinnekasting for å lure henne til meg, og jeg blir mer og mer frustrert over å ha en hund jeg overhodet ikke har kontroll på. Så: Tips til trening? Er det tilbake i bånd for resten av livet, eller finnes det en måte å hjernevaske også denne villstyringen på?

Enig i det med markedsføringen, den fremstår som litt vel ivrig. Den lover i alle fall veldig mye, og det hadde vært imponerende om de greide holde alt det til den prisen. som jeg jo skjønner nå at de ikke nødvendigvis gjør heller da. Det er mulig man må opp noen pris-hakk om man skal få noe man kan stole på. Men Garmin-peiler blir jo liksom litt overkill for mitt bruk også. Jeg får gå i tenkeboksen igjen.

Jeg vurderer å kjøpe en GPS-tracker sånn at jeg kan føle meg litt tryggere med løs hund i skogen. De jakt-GPS'ene er langt over min prisklasse, så det er de mindre greiene som er aktuelle. Pr nå står det mellom Lildog og Tractive for min del. Har noen erfaringer med noen av disse som de vil dele? (PS: Har fått med meg at det er noen her som faktisk jobber for Lildog. Siden jeg allerede skjønner at dere mener den er best, er jeg mest interessert i å høre fra de andre. )

Gøy! det var jeg ikke klar over.

Ja, dette har jeg lurt på. Har nemlig en jaktspringer/engelsksetter-blanding som smiler (altså flekker tenner) når hun er ekstra glad, for eks. når jeg kommer hjem eller henter henne fra pass, og ble litt i stuss fordi jeg trodde det var en ting bare dalmatinere og noen få andre raser drev med. Men den smile med tenner-greia er kanskje ikke så rasespesifikt?

Takk for utfyllende og bra svar - begge to! Det er jo ca det du sier Tyttebæra som har blitt sagt i det jeg har funnet på nett av forklaringer. Jeg tenker også at hun er gammel nok til å være med på løpetur, men den trekkinga tror jeg faktisk jeg bare skal vente med. Kjipt å kjenne på en liten uro hver gang hun legger seg til i selen også. Vi får heller løpe steder der hun kan være løs noen måneder til.

Ja, det er mest for at jeg vil ha treninga selv. Både på løping og ski egentlig. Men skjønner jo at det kan være veldig gøy, basert på det lille vi har drevet med til nå. Hun kan løpe løs der det ikke er andre hunder (da mister jeg kontrollen på henne), så det kan nok være en god ide å løpe på avsidesliggende steder og veksle mellom løs hund og bånd (og dermed trekk). Men, sånn rent fysiologisk og helsemessig ville ikke du tenkt noe videre over at en åtte måneder gammel hund trekker noen kilometer?

Eneste er at det er litt av og på med den trekkinga. Trekker første kilometer, løper ved siden av/litt foran i en, trekker en kilometer igjen osv. En ting jeg glemte å nevne: Jeg trenger egentlig ikke at hun skal trekke. Ideelt sett vil jeg faktisk at hun skal bli en sånn som løper ved siden av, spesielt under jogging. Maser ikke mye på henne om det foreløpig, men oppfordrer i alle fall ikke til trekk med ros etc. Men det du sier gjelder kanskje uansett? Mulig jeg bør følge litt ekstra med på motivasjonen i alle fall, jeg vil IKKE at hun skal få et dårlig forhold til løping.

Jeg fortsetter på denne jeg istedenfor å lage en ny tråd: Har nettopp begynt å jogge med 8 mnd gammel fuglehundblanding. Hun er aktiv og energisk, og har siden båndtvangen var over bygget seg ganske godt opp både muskel- og kondisjonsmessig. Vi starta på 5 km, men har økt ganske raskt til 8-9 - noe hun ser ut til å være helt komfortabel med. Vi løper kun på grus eller sti. "Regelen" om at de ikke skal være med på løping før de er utvokst, altså tidligst ved ettårsalder, har jeg med andre ord ignorert. Det som likevel gjør meg litt usikker på om hun er for ung til dette, er at hun trekker ganske mye. Jeg vil anslå at hun trekker ca halvparten av turen. I starten jobber hun skikkelig på, og jeg må holde henne igjen med hele kroppen. Etterhvert går hun over i lett trekk, og veksler mellom det og å løpe ved siden av meg. Det er utrolig mange forskjellige meninger om dette med når de kan starte med trekk og annen fysisk krevende aktivitet, men det er vanskelig å finne noe kvalifisert og dokumentert kunnskap om temaet. Jeg prøvde å utfordre veterinæren på det, men heller ikke hun kunne vise til noe annet enn at det er "anbefalt" å vente og at det er fordi knokler og skjelett ikke er utvokst. Så: Hva ville dere gjort? Droppa all løping i bånd og sele noen måneder til, eller kjørt på?

Jeg har noe av det samme problemet, 8 måneder gammel tispe. Hun er 18 kilo sprettball og overraskende sterk for størrelsen, så når hun først klikker er det litt av et skue.Vi har også fått taket på det når det gjelder folk, men hunder og barn er fortsatt ganske ille. Det virker som det står om liv og død at hun får kommet seg bort til dem. Jeg kjenner meg igjen i det at turer er mer stress enn det er kos, samme gjelder den flauheten over å ha så lite kontroll på bikkja si. Så jeg skjønner godt frustrasjonen og fortvilelsen du kjenner på. Jeg prøver å henge meg fast i det positive her - at det tross alt ikke er aggresjon eller redsel som er driveren, bare ekstrem iver etter lek. Og selv om hun kanskje aldri blir helt "normal", MÅ det jo roe seg - hun skal forhåpentligvis ikke være like leken som hun er nå resten av livet. Jeg velger også å tro at all denne tilsynelatende ufruktbare treninga uansett legger et slag grunnlag, som gjør at det blir lettere å lykkes når hun modnes litt. For jeg SER jo faktisk - innimellom og hvis jeg legger godviljen til - noe som kan ligne på fremgang allerede nå (selv om det er museskritt). Ei dame med erfaring fra rasen sa en gang "det der roer seg etter et par løpetider". Det har jeg tenkt å ta for god fisk, og velger å bite tenna sammen, jobbe på videre og holde motet oppe - i alle fall til hun er ferdig med valpe- og ungdomstida.

Jeg trengte vel egentlig ikke lese så mye mer en starten av innlegget ditt for å innse at ja - jeg krever for mye. Som jeg nok egentlig burde skjønt selv. Morgen og kveldsturer krever jeg det faktisk hele turen. Og ganske lange strekker på de vanlige turene. Testet i kveld med å la pent i bånd-økta bli kort, på slutten av turen og på et strekke med lite forstyrrelse. Med overraskende bra resultat. Trengte egentlig ikke be om så mye kontakt heller. Har sjeldent gått så fint og oppmerksomt så langt. Takk!

Jeg har en 7 mnd gammel fuglehund-valp, med mye energi og høyt stress - en generell vims. Det er viktig for meg å ha en hund som kan gå noenlunde fint i bånd, så jeg har jobbet endel med dette. Jeg kjører først og fremst stopp start-metoden. Har prøvd snu og gå andre veien, men det gjør ting verre. Jeg har prøvd forskjellige versjoner av stopp/start: gå igjen med en gang hun slacker litt, vente til vi får øyenkontakt, få henne frivillig helt tilbake til meg før vi går videre, men jeg syns ikke noe av det funker noe særlig. I tillegg er det ikke alltid så viktig for henne å komme fremover, hun kan stå der lenge med kjempestramt bånd og aktivisere seg på andre måter - kikke seg rundt eller trekke ut fra meg og bak meg - så langt unna hun kommer. Jeg har prøvd å gi henne oppgaver, (sitt/kontakt/kontakt mens vi går) men idet oppgaven er løst er det rett fram i trekk igjen - selv om jeg repeterer. Jeg begynte kanskje litt tidlig med treningen, men nå har vi holdt på sånn her i fire måneder. Og selv om det var litt fremgang i starten, syns jeg ikke vi kommer noen vei. Hun er så opptatt av omverdenen at hun rett og slett ikke greier å forholde seg til at det er noen i andre enden av båndet. Jeg har fått for vane å telle skritt vi kan gå før vi må stoppe, og jeg vil tippe gjennomsnittet er sånn fem skritt. Spørsmålene mine: - Er jeg for streng og utålmodig med en stressa og vimsete valp her? Jeg har gått for filosofien dette bør være konsekvent fra start, trekking i bånd skal ikke være en måte å gå på tur på, hvis jeg gir henne vanen med å dra nå blir det enda tyngre senere. - Finnes det andre triks i boka enn de jeg vet om? Som kanskje passer bedre for hunder med litt (mye) større utfordringer med dette enn andre?

Jeg er i samme situasjon som deg. Jeg føler meg IKKE trygg på at innkallinga - som normalt funker hver gang - kommer til å funke om det kommer en annen hund. Og selv om langlina er på, er ikke den alltid innafor min rekkevidde. Jeg må innrømme at min strategi rett og slett er å gå ut i skogen og ta litt sjanser. Uten det går det nesten ikke. Men et tips er å gå utenfor sti, jeg vaser rundt i skogen der sjansen for å møte noen er rimelig liten. Så langt har jeg ikke møtt en sjel - kun en setter på vift fra eieren. På stien passer jeg på å ha tilgang til lina - mens jeg håper å møte noen så vi får tatt treninga et hakk videre.

Nettopp. Da går jeg tilbake til hud-produktene. Glupske hunder er heldigvis fornøyd med hva det skal være.

Jeg har for første gang en hund som er såpass glupsk og har såpass med tyggeiver at hun knuser skinkebein og margbein og spiser det. Dette friker meg litt ut, siden jeg har innprenta at knuste bein kan stikke hull på mage og tarm og det som verre er. Jeg vet jo at dette først og fremst gjelder varmebehandla bein og ikke de rå/tørka du kjøper på dyrebutikk, men lell a gitt. Disse småbitene med bein jo er steinharde? Hva gjør dere? Overreagerer jeg? (Håper det - hun digger det jo)

Noen kalles for Scandinavian hound også tror jeg, men da er det vel først og fremst miks av husky og vorsteh eller pointer. Vet ikke om det pleier være Greyhound inne i bildet da.

Av ren nysgjerrighet - hva er egentlig rasene som er mer disponert for separasjonsangst? Har alltid tenkt at jo mer selvstendige de må være i det de er avlet til og måten de har vært brukt på tradisjonelt (polarhunder, endel jakthunder etc), jo mindre separasjonsangst, men dette er jo ren hobbyteori fra min side.

Her har jeg også angstet endel, så slenger meg med på at det er deilig å høre at den fem-minuttersregelen ikke akkurat er skrevet i stein. Med en høyenergisk fuglehund-valp har det rett og slett ikke føltes forsvarlig med tjue minutter tur om dagen, hun har jo holdt på å eksplodere av energi uansett hvor mye hjernetrim jeg la opp til. Når jeg ga f i den regelen og lot henne bestemme, tredobla den tida seg rimelig raskt. Min har veldig subtile måter å si fra om at hun er sliten, dog. Hun sakker aldri akterut, slutter aldri å gire seg opp, hun begynner bare å sirkle litt sånn stressa foran meg og gi meg noen kjappe blikk. Stopper jeg opp og setter meg ned da, legger hun seg flatt ned noen minutter. Tok litt tid før jeg skjønte det. Jeg forsøkte også å avbryte og snu hjemover når raptusene kom, fordi det skal være et tegn på at hun er mentalt sliten. Men siden min kjører raptusene i starten, når hun er overgira for å få være ute, kom vi jo ingen vei. Dermed måtte jeg droppe den regelen også, og heller hjelpe henne å snap out of it før vi så gikk videre. Fasiten er vel kanskje at man godt kan lese alle rådene, men at man først og fremst må lære seg å lese valpen sin. Som jeg for så vidt syns har vært ganske utfordrende, men det går seg jo til.

Har vært gjennom litt av det samme nettopp, jeg hadde to måneder med hjemmekontor pluss sommerferien på meg, og kom meg opp på drøye 5 timer alene på den tiden. Jeg har heldigvis veldig fleksibel arbeidsdag, så jeg kan jobbe hjemmefra de resterende timene. Jeg kom ikke utenom litt hyling og skriking helt i starten (når jeg gikk ut av rommet, alene i binge i to minutt osv), noe som jo satte en støkk i meg, men det viste seg at det nok var mest protest og ikke egentlig angst. Min forrige hund hadde det absolutt i seg å utvikle separasjonsangst, og erfaringen da var at stress under alenetid har en tendens til å forsterke seg. Så om man kommer litt skjevt ut, ville jeg vært rask med å gå helt tilbake til et nivå man vet hunden føler seg trygg i og begynne derfra igjen. Ellers enig i at her er det store individforskjeller, de to jeg har hatt (der jeg har fulgt ca samme plan med begge) er i alle fall som dag og natt på dette punktet.

...og når vi er inne på nervøsitet, har jeg ikke spesielt god erfaring med aussier heller. Dette er veldig anektodisk og basert på tre hunder jeg har kjent, så det er mulig jeg bare har vært uheldig. Men de har vært litt nevrotiske og ganske bjeffete alle sammen.

Som tidligere engelsk springer-eier syns også jeg springer høres ut som en veldig god match her. De er aktive og kan bli med på de fleste turer på ski og på beina, men tåler inaktive dager innimellom. Der er vel både breton og setterne betydelig mer krevende å holde tilstrekkelig aktivisert. Men dette kommer litt an på hvor aktive dere er? Min springer ble med på skiturer på 2,5 mil i moderat til høyt tempo, men det var også grensa. Ble det lenger enn det og farta var noenlunde høy, var hun rett og slett utmatta på slutten. Jeg måtte alltid ta det veldig piano i utforbakkene for å ikke slite henne fullstendig ut. Gå i fjellet kunne hun imidlertid gjøre i 10 timer uten å bli sliten eller lei. Springerne røyter da, slipper litt hår hele tida og røyter skikkelig to ganger i året, og det er litt pelsstell. Men ikke verre enn at jeg syns det var helt tolererbart de tolv årene jeg hadde springer i alle fall. Også er de jo ikke veldig selvstendige, de har en tendens til å bli etterdiltere som forfølger deg i huset som en skygge, så man må gjøre jobben med alenetrening litt ordentlig så man unngår separasjonsangst. Men alle springerne jeg kjenner/har kjent greier fint å være alene hjemme hos seg selv i en arbeidsdag. De har også alle vært veldig fine bikkjer å ha i hus, myke sjeler som tar lydighetstrening veldig lett (og lydighetstrening må til så ikke all spaniel-entusiasmen får sitt utløp i hopping og herjing), og de går veldig fint med andre hunder. Når det gjelder welsh vs engelsk: Dette blir synsing, men min klare erfaring (bl.a. fra spanielklubben og diverse nabobikkjer) er at welshene har en tendens til å være mer nervøse. Det var som regel welshene som stressa seg mest opp, bjeffa og dro i båndet når vi var på spanieltreff. Jeg hadde i alle fall ikke vært i tvil om hvilken av de to jeg hadde gått for.

Min forrige tispe ble også innbilt hver gang. Hun ble litt tregere og latere fra noen uker før "fødsel", til ganske lenge etterpå. Ville ikke gå langt fra hjemmet, og i den verste fasen gikk hun hver eneste gang og pep og var fortvila. Jeg kastrerte henne aldri, før det ble akutt nødvendig på grunn av en livmorbetennelse. Da angra jeg som en hund på at jeg ikke tok tak i det der litt tidligere, for at hunden fikk bedre livskvalitet var det ingen tvil om. Det er sikkert like mange sykdomsbilder som det er innbilte tisper, men merker jeg at nåværende tispevalp får symptomer på innbilt svangerskap kommer i alle fall jeg til å ha rimelig lav terskel for å ta dette ganske nøye opp med veterinæren denne gangen.