Sunlily

Jeg tror nok at aussie godt kunne passet for dere. Min er kanskje veldig stor i kjeften, men om folk setter seg ned for å hilse er det som om hun har elsket de hele livet til tross for at hun aldri har truffet de før. Vel og merke brukte jeg mye tid på henne da hun var valp og var nøye med å få henne godt sosialisert med folk, nettopp fordi jeg ønsket med en sosial hund, som ikke var den stereotypiske aussien som er sky og reservert. De fleste aussiene som kjenner er alt annet enn det. Ja, de fleste kommer med en god dose vokt og lyd, men de er fantastiske hunder som er tilpasningsdyktige. Og til syvende og sist, var det jo tross alt gårdshund de opprinnelig ble brukt til.

Nagini fikk sin aller første Excellent, så matmor ble rørt til tårer

Takk Hun ser fortsatt ut som en valp på mange måter, og tror vel egentlig ikke at det blir å skje store forskjeller på den kanten Hun er jo i mine øyne verdens peneste, så om hun forblir valp - hva er vel bedre?

Den veiledende prisen for aussie ble satt til 13000 i fjor høst Så vidt jeg vet er det vanlig at valpene fra de mest premierte foreldrene som selges her i Norge går for 14-15000. I Danmark selges de fortsatt stort sett for 12000 DKK.

Har lånt kameraet til venninnen min (Maritus) og knipset litt bilder av snuppelura Kjenner jeg er ganske stolt over at nettopp hun ble min

Nagini og jeg skal, men det er just for fun egentlig.. Dommeren virker til å like store, fluffy aussier - alt annet enn hva Nagini er Må jo støtte opp utstillingsdebuten til venninnen min som stiller Collie-bollie

Hero for to år siden

Jeg har foreløpig ikke tatt med meg min tispe på treninger da hun hadde løpetid. Nå er hun min første tispe, og jeg er litt ekstra hønemor, og tenker at jeg trenger jo ikke oppsøke plasser hvor hun kan risikere å bli parret om man ikke passer på konstant, eller noe uventet skjer.. I tillegg kjenner jeg til den fortvilte følelsen av å ha en hannhund som helst står på to og blir helt mongo i nærheten av løpetisper

Tusen takk! Hun blir veldig ivrig når vi nærmer oss hundeklubben når vi skal trene agility. Hun digger tunnelen og alle felthindrene, og er en skikkelig kenguru over hoppehindrene, og de eneste "feilene" hun gjør er kun fordi jeg enten ikke er rask nok (og hun dermed tar egne beslutninger), eller fordi jeg handler feil. Hun er skikkelig utålmodig ute på banen, fordi hun åpenbart mener at ting aldri kan gå for fort Haha, nei.. Hun er ikke så begeistret for oppstillinger, og vil helst sette seg ned hele tiden Så det var greit å sende henne av gårde på handlerkurs for å si det sånn

Tusen takk Nå håper jeg bare på fine resultater på øyelysning og MH Tusen takk Jeg synes jo selvfølgelig at hun er verdens fineste i hele verden, helt objektivt selvsagt

Nagini har nettopp rundet året, og har i tillegg tatt HD/AD-røntgen! Det ble A på alle kanter, så jeg kan ikke gjøre annet enn å smile fra øre til øre I tillegg har vi startet med agility, noe som både hun og jeg elsker, og jeg må si at det virkelig begynner å bli morsomt nå når vi faktisk får til å gå en hel bane

Jeg besluttet å avlive min aller kjæreste venn 25.februar i år. Hero var en alaska husky på 6 år, som slet med seperasjons angst til de grader. Det fungerte greit i perioder, men angsten kom i ny og ned tilbake, og hver gang den kom så var den ti ganger så ille som forrige gang. Han ødela alt han kom over, og spiste seg ut av plastburet vi brukte til ham da det var som verst. Da han att på til prøvde å spise seg ut av et metallbur, ødela han masse tenner og den ene labben sin. Han hadde det virkelig ikke godt. For det om jeg var aldri så glad i den hunden, visste jeg hva som var det rette å gjøre. Det var forferdelig å innrømme det ovenfor meg selv, og jeg brast sammen i gråt konstant. Natten før vi skulle ta avskjed, fikk han sove i sengen.(Nå er det slik at jeg ikke vil ha dyr i møblene eller noe som helst, så dette var en helt spesiell ting). Jeg ville ha han så nært meg som mulig. Han lå med den ene labben sin over meg, og jeg med min arm over ham, og panne mot panne den natten. Jeg gråt og slet med å sove ordentlig, og bare tenkte på hva jeg snart kom til å miste. Jeg tok meg fri fra skolen den dagen, for å tilbringe den aller siste tiden sammen med ham. Han spiste lukseriøs mat, vi gikk en rolig tur (han haltet svært og hadde vondt, men dro stadig for å gå videre. Jeg takket ham for alt han hadde gitt meg og alt jeg hadde lært av ham. Klemte ham og fortalte ham hvor mye han betydde for meg. Jeg slapp han til og med løs på et inngjerdet område (han kunne ikke gå løs i det hele og det store, så dette var og noe helt spesielt). Det jeg ikke så var at en annen port stod åpen, men det så Hero og løp haltende ut. Jeg brast i gråt, og ropte "Herooo!". Han forstod. Han kom tilbake til meg. Løpende mot meg. Det var helt fantastisk. Og det gjorde situasjonen bare ennå verre, for det fikk meg på tanker som "enn om...hva om...tenk om..." Så stod vi der hos veterinæren da. Jeg gråt. Hero satt seg på bordet og ventet trofast. Så på meg med de ravfargede øynene sine. De vakreste øynene av dem alle, med et blikk som kun din aller mest lojale og trofaste venn kan gi deg. Så ble den første sprøyten gitt. Igjen takket jeg ham for alt, fortalte ham og meg selv at vi en dag skulle treffes igjen. Jeg beklagde meg for alle feilene jeg hadde gjort, og ønsket så intenst at alt kunne vært gjort om. At han var frisk, og alt bare var bra. Jeg gravde meg ned i pelsen på ham. Luktet på ham, strøk ham og klemte ham. Den siste sprøyten ble gitt, og jeg så hvordan han forlot denne verdenen på. Jeg stod til ansvar for min egen bestevenns død. Alt føltes som at det hele var min feil, og jeg gråt og gråt. Ville ikke gi slipp på ham. Ville ikke godta at han var borte. Helt borte. For bestandig. Jeg fikk ikke ta han med meg hjem slik jeg ønsket. Jeg fikk ikke en gang asken hans tilbake. Og det føles helt tomt. Han er ikke i nærheten av meg, og jeg har ingen plass å gå til, for han eksisterer ganske enkelt ikke andre steder enn i minnet mitt. Det har ennå ikke gått en eneste dag uten at jeg tenker på ham, eller snakker om ham. Jeg har ennå ikke klart å endre bakgrunnsbildet på pc-en, og det tok meg lang tid før jeg greide å endre bildet av ham på mobilen og på facebook. Ikke klarte jeg å rydde bort tingene hans før flere uker etter, og jeg mistet all motivasjon om å trene hund i det hele og det store. Det føltes som at hele jeg døde med ham på en måte. Hero var noe helt spesielt for meg, og det kommer han alltid til å være, jeg forstod det bare ikke mens jeg ennå hadde ham. Ville ikke innse det. Jeg vet hva jeg har mistet, og det kjenner jeg hver dag som går. Jeg har mistet min stjernehund. Det er de dagene hvor jeg er sint på meg selv for å ha tatt valget jeg tok, for alt kan repareres? Det er de dagene jeg bare savner han, og de dagene hvor jeg virkelig savner ham og bryter sammen. Det er de dagene hvor jeg er sint på ham for å ha ødelagt seg selv (altså, ved å prøve å spise seg ut av et stålbur), hvor jeg ikke klarer å forstå hvorfor han har gjort det mot seg selv, mot meg, mot oss. Vi hadde det jo så fint når sepearsjonsangsten var borte...Alle turene våre...minnene... Alt. Og jeg er forsatt på det samme stadiet. Jeg sliter med å tilgi både meg selv og han for å ha latt det gå så langt, jeg sliter med å vite at jeg aldri skal få kjenne den gode varme, men litt strie pelsen hans, eller se de peneste øynene i verden. Så jeg gråter, og det hender til og med at jeg gråter så mye at jeg begynner å hyperventilere. Og, det er den eneste måten jeg får til å "takle" sorg på, eller savnet etter min aller beste venn.

Da er vi kommet hjem etter en to-netters tur på Hardangervidda med klassen min. Nagini storkoste seg på fjellet, og det gjorde vel egentlig jeg og Fantastisk natur og definitivt verdt en tur dit for de av dere som ikke har vært der! Nagini er nå blitt 11 mnd, og veier 18,1 kg. Høyden er jeg ikke helt sikker på, men hun ligger vel rundt 49 cm. Den fire år gamle Flat'en Krea til læreren min var også med

Men, nå er jeg litt usikker på hvordan det fungerer med bestillingene.. Jeg forstår egentlig ikke hva forskjellene er... Jeg vil bare ha de slik de er på bildene, og slik at de passer min hund.. Og hvordan gjør man det når man ønsker forskjellige halsbånd i forskjellige typer? Er det bare å legge inn en og en bestilling?

Da åpner Collar Mania salget sitt igjen i løpet av kvelden/natta, i og med at hun åpner det på ettermiddagen i dag og bor i California. Kjekt å vite for de av dere (meg selv inkludert) som venter på å få lagt inn bestilling! Ser ut som at det blir tre eller fire på frøkna mi her... Klarer nemlig ikke å bestemme meg for hvem av de jeg vil ha, også er det jo dumt å bestille så få når man først bestiller (også kommer det jo et flunkende nytt CM Design halsbånd i posten nå og)

Jeg har egentlig gitt opp hjemmesiden deres, så jeg ser kun på facebooksiden. Der ligger det MASSE forskjellige halsbånd! I tillegg så har hun vel sperret deler av hjemmesiden fram til 23.august

Ååh.. Så leeeenge! Kommer jo til å gå i sirkler til de kommer!

Har så lyst å bestille med en gang, men må jo vente til pengene kommer inn på konto først Hvor lang er leveringstida?

Ser bra ut da! Nagini er vel omtrent 49 cm og 18,1 kg Vet ikke hvordan det er med BC'ene til Kristin da Men da blir det vel et par halsbånd om ikke så alt for lenge. Vet noen hva prisen ligger på per halsbånd (uten frakt, altså), og hvor mye frakta ligger på (altså hver for seg)?

Papillon og jeg skal bestille et par halsbånd sammen, og er litt usikre på hvilken bredde som kan passe til BC, Papillon og Aussie? Nå er begge BC-ene hennes korthåret, og aussien min er ikke av den mest tungpelsete varianten og er relativt lita. Tenker at 1,5" kanskje kan passe de to største rasene?

Du kan selvfølgelig vurdere å se i Larvik, og ta tog/buss til Porsgrunn og Skien. Eller Stathelle og Bamble, som mest sannsynlig er litt mer rimeligere enn Porsgrunn og Skien Ikke er det så alt for lange biten heller. Om kostnadene er viktigere enn avstanden, selvfølgelig

Så skjønn!

Åh! Så stort kull! Gratulerer så masse

Gratulerer med et fint kull!

Masse, masse lykke til!