Bullemamma

Tusen takk for svar. Jeg tenker at det må jo være slitsomt å være så klengete, så da skal jeg ta en telefon til veterinæren i morgen for å være på den sikre siden. ? Merkelig at bildet ble opp ned. Så det da jeg la det til, men det var rett vei på mobilen min, så jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle få det riktig vei her. ?

Jeg har miniatyr bull terrier, og valget falt på denne rasen allerede da jeg var barn og så bilde av den for første gang. Jeg har vært hodestups forelsket siden da, og etter rundt 20 ble det endelig slik at jeg kunne skaffe meg en egen. At det ble mini er egentlig veldig tilfeldig, men i retrospekt er jeg svært glad for at jeg gikk for miniatyrutgaven, for den staheten og styrken, pluss alle valpenykkene, og all den fysiske og psykiske jobben det har vært å oppdra henne, så vet jeg ikke hvor bra det hadde gått om hun hadde vært på størrelse med en labrador. ? Jeg elsker lynnet, personligheten, og utseende til bull terrieren. Det er de morsomste hundene jeg har møtt, og jeg kommer aldri til å ha et bullefritt hjem igjen. Det skal alltid være minst en bullterrier i mitt hjem så lenge jeg lever.

Biter han hardt eller er det mer sånn kosebiting? Min hund liker å småtygge på fingrene mens man koser. Da hun var yngre hadde hun litt problemer med å kontrollere hvor hardt hun kosebeit, men ved å vise henne hva som var for hardt - hver gang - så gikk det seg til etterhvert. Han er jo enda veldig ung og har masse tid igjen å lære. Pleide også å putte en leke inn i tyggekjeften når tenna kom frem. Så vi hadde leker OVER ALT og lett tilgjengelig i laaaaaaaaang tid. Det er verd det. Hvis det er noen trøst så trodde vi aldri hun kom til å slutte å bite. Og helt sluttet er hun dog ikke, men det er ikke vondt lenger (med mindre hun treffer feil når du holder i en leke!), men nå er hun snart 3 år og er en skikkelig kosehund, som også kan være med på leken, tur, eller slappe av på sofaen. Hun er blitt veldig allsidig. En annen ting som hjalp oss veldig var forøvrig det at hun er sammen med en flokk med hunder 2x i uken. Der lærte (og lærer) hun utrolig mye, både om hvordan man oppfører seg og hva som er greit og ikke greit å bruke munnen til. Hunder er de beste hundetrenerne.

Som valp: et bittelite lokomotiv drevet av utømmelig energi og gnafsing. Hun beit alt og alle, hele tiden. Vi kunne ikke ha beina på golvet eller på kanten av sofaen, for da kom det et lite monster med sykt skarpe tenner og villt sterke små kjever. Jeg var plastret fra fingrene og opp til albuene i mange, mange måneder. Hun ble aldri tom. Hun var helt vill og gal i 4 måneder. Heldigvis var hun flink til å sove når det ble for mye. Jeg er så takknemlig for valpegrinda vi kjøpte, for den har reddet oss alle. Nå: kosemonster. Vil bare kose, være inntil, og ligger gjerne og spooner under dyna i timesvis. Er fortsatt lett antennelig i form av at hun blir skikkelig ivrig og vil være med på alt, elsker å leke dralek, løpe etter leker, og ellers herje rundt. Blir noen ganger litt for ivrig, og kan nappe deg i en legg eller en arm om du spiller henne for mye opp og det ikke ligger en leke i nærheten som hun kan bite i. Alt i alt er hun den beste, morsomste og kjærligste hunden jeg har møtt, og jeg ville ikke byttet henne ut med noe som helst i hele verden. ?

Jeg har en slikkepott på fire bein. Hun ELSKER å vaske menneskehoder. Men hun gir seg ikke når hun først har bestemt seg for at det skal vaskes. Og får hun ikke slikke på en av oss, går hun løs på seg selv. Eller et møbel. Eller noe annet. Og det høres ut som hun slurper i seg suppe, så det er til å bli gal av. Hvis hun blir stoppet fra å slikke i det store og hele, peser hun til vi går fra vettet. Hun er en harmonisk skapning med lite stress, så det skal ikke være noe i veien. Dette er noe hun har gjort siden vi hentet henne da hun var 8 uker, og er bare en greie hun har. Bestemora hennes var også en slikkepott.

Hei. Var litt usikker på om denne hører til under helse eller her, men tenker det kan passe her også. Min snart 3 år gamle tispe oppfører seg rart for tiden. Hun er intenst nærgående og krever nesten 24/7 fysisk kontakt. Hun stresser og peser mye, og sliter litt med å finne roen. Hun har også den siste tiden begynt å stjele bamser som hun tar med seg i sofaen og legger seg "rundt", litt som et skjerf. Og hun jobber hardt med å finne riktig stilling rundt bamsen. Hun gjør det samme med oss. Legger seg rundt nakken vår som et skjerf, og er som ei stålfjær mens hun holder på. Det føles veldig desperat. Hun er ikke hoven i jurene, ingen melkeproduksjon. Har ikke feber heller. Men ellers er det jo en del som tyder på innbilt. Det er også ca 2 mnd siden siste løpetid. Hun har også vært sammen med en valp en del den siste tiden, men valpen er dog såpass moden nå at hun nettopp har hatt løpetid. Det jeg egentlig lurer på er om dere tror dette kan være innbilt, og hvor grensen går ift å kontakte veterinær? Kan hun ha blitt hormonelt påvirket av valpens løpetid? Bør vi være strengere med henne og vise henne bort når hun klenger seg inntil (i dette øyeblikk står hun klistret inntil meg med panna trykket mot ribbeina mine)? Hun er også allergiker og plages endel med ørene. De siste dagene har hun gått på 2x ørerens og 2x kortisondråper, men jeg tror egentlig ikke det er ørene som plager henne, for de ser mye bedre ut nå enn da vi begynte behandlingen. Hun er jo "barnet" mitt, så jeg vil jo bare det beste for henne, men noen ganger er jeg litt hysterisk og ringer veterinær støtt og stadig med ting som faktisk går over av seg selv og ikke er noe å ta på vei for. Redigert: legger til et bilde av firfotingen og hennes siste fangst. Vet ikke hvorfor bildet ble oppned. Det er riktig vei på tlf min. ?

Tusen takk for et meget godt og informativt svar. Har lenge hatt en mistanke om at Staff nok antagelig utgår for oss pga alle plagene, spesielt etter den siste "avsløringen" i media angående de blå hundene. Veldig synd. De er jo så vakre og morsomme hunder.

Hei. Vi har ingen umiddelbare planer om å skaffe oss en hund nummer 2, men både kona og jeg tenker at vi en gang ønsker oss en Staff. Problemet er jo at rasen er ihjelavlet, og vi ønsker ikke å bidra til det. Så det jeg lurer på, i et forsøk på å skaffe så mye info som mulig med skikkelig god tid, er om det er noen som vet med fullstendig sikkerhet om det er helt friske linjer å finne i Norge, eller om vi må se til utlandet for å finne friske Staffer? Vi har i dag en 2 år gammel miniatyr bullterrier, og hun har hatt sine helseutfordringer, så selv om man aldri har noen garanti ønsker vi å gjøre det vi kan for at vår neste hund skal være så frisk som overhodet mulig. For min del er det terrier som gjelder, hvor Bull Terrieren er en soleklar ener, tett etterfulgt av Staffen. Tenker å vente til frøkena er mer voksen og avbalansert, og til vi har skaffet oss større hus før vi begynner prosessen, men jeg tenker det er fint å starte med å samle inn det man kan av informasjon noen år i forveien. Takk på fohånd for eventuelle svar.

Tusen takk for det. ? Vi hadde ei venninne/hundetrener innom i går kveld, og hun syntes det hele virket veldig som innbilt svangerskap. Hennes tisper hadde det ved hver løpetid, og oppførte seg helt likt. Så det spørs vel om vi ikke har fått noe sånt i hus. Passer med når hun sluttet å løpe. Men vi skal sjekke det med veterinæren til uka, så ordner det seg. I mellomtiden stopper vi slikking, klenging, bamseslikking, og begrenser kos og klem. Hun ble roligere på bare noen minutter da vi satte disse tingene i kraft. Syvsover i dag, så foreløpig vet jeg ikke hvordan hun er i dag, men håper på å holde galskapen i sjakk også i dag. Takk for alle svar og tips. ?

Takk. Fikk handlet inn litt tyggebein og aktivitetsleker i dag. Hun ble veldig fornøyd med det, men klarte ikke roe seg og ble etterhvert for intens med tyggebeinet (bar det med seg rundt omkring, tasset rundt, og forsøkte å holde oss unna det). Etterpå ble hun rett og slett så sliten av seg selv at hun sovnet på gulvet og sov der i flere timer. Hun er våken igjen nå og virker roligere og mer tilfreds. Veterinær mente at dette ikke var unormalt etter noe slikt, og at de trodde det ville gå seg til av seg selv. Skal dessuten inn på helsesjekk og vaksine neste uke, så de hadde ingen hast med å ta henne inn før tiden. Man vil jo bare det beste for disse pelsbarna. ?

2-åringen min har alltid vært en slikkepott. Slikker som oftest på meg, og da helst ører, ansikt, nakke og hår. Jeg har ikke brydd meg så mye om det før, for hun kan stoppes, og jeg regner med jeg smaker uimotståelig salt. MEN. Nå har jeg nettopp kommet hjem etter tre uker på sykehus. I tillegg har hun vært borte fra meg i jula. Og nå er hun _intens_. Skal helst ligge oppå meg, og hadde hun kunnet hadde hun kravlet under huden min. Og slikker som en gal til hun begynner å pese. Jeg frykter at dette er en reaksjon på at jeg plutselig ble borte, da hun definitivt er mest knyttet til meg her i huset. Jeg er forferdelig usikker på hvordan jeg skal håndtere dette (kom hjem på onsdag, fredag i dag). Jeg er så redd for å gjøre noe feil slik at det eventuelt blir verre. Er det noen som har vært borti lignende og funnet gode løsninger for å trygge og roe hunden etter å ha vært borte fra den ei stund? Har ei tunge i panna mens jeg skriver dette, og er litt rådløs. ? Bilde for oppmerksomhet, og for å vise hvordan hun ter seg. Hun kan sendes på plassen sin (har egen stol, og et eget hjørne i kjøkkenet), og hører etter, men kommer raskt lurende tilbake igjen. Er så redd for at hun skal bli en engstelig hund, for hun har vært så harmonisk og trygg helt til nå. ?

Tanken slo meg i det jeg lastet opp denne tråden. Må se hvordan låsen er montert og om det lar seg gjøre å løsne på det som er der uten å ødelegge ytterligere. Takk for tipset! Det beste hadde jo vært om tofotingene kunne ha hengt opp selen etter bruk, meeeen... ?

Fant ikke noe tema tilsvarende, så da lager jeg et eget. Aller først - jada, jeg vet, de tobeinte har ikke gjort en god nok jobb med å oppbevare selen trygt nok. Men gjort er nå en (seks?) gang gjort. ?‍♀️ Jeg er på utkikk etter en god Y-sele med metallås. Dette fordi vår kjære lille plastikknasker nå har spist seg gjennom godt over 3000 kr i non-stop-seler til nå i sitt 10 måneder lange liv. Undertegnede har selv prøvd å være flink å henge selen høyt i gangen når den ikke er i bruk, men når man ikke bare er en tofoting, blir det vanskeligere å kontrollere... Jeg er da altså lei av å kjøpe dyre non-stop-seler som blir spist opp så snart noen finner det for godt å legge selen fra seg noe annet sted enn på knaggen i gangen... ? Har googla litt, men har foreløpig ikke fått noen treff. Finner mange seler som ser solide ut, men et fellestrekk er altså plastikklåsen, og Hjørdis EEEELSKER å tygge på småplastikk - spesielt dersom den sitter fast på selen. Hun har halsbånd også, men det brukes sjelden, da vi som oftest er i skogen eller andre steder hvor sele er mer fornuftig. Halsbåndet har hun bare fordi hun går i "barnehagen", for å bli lettere å få tak i dersom det trengs. ? Så til spørsmålet mitt - er det noen som med sikkerhet kan tipse meg om en behagelig, solid Y-sele med metallås? Bilde av Hjørdis Makuleringsmestermaskin

Tusen takk! ? De er virkelig herlige skapninger! Og for noen personligheter de utstråler. ?

Hei alle sammen! Nylig meldt meg inn her, og eies av en flott liten krabat på 7 mnd, type klovnehund aka minibull. ? Hjørdis er altså en Miniature Bull Terrier, 7 mnd (født 01.01.20), elsker folk, fart og moro, og er ekspert på å sjarmere enhver stakkar i senk! Hun har avlssperre på seg da hun ble født med haleknekk, men det går helt fint, for vi skulle ikke bruke hunden i avl uansett. Så lenge hun er frisk og rask, er det alt som betyr noe for oss. Vi hentet denne skatten etter en 8-9-timers kjøretur i grufult vintervær i slutten av februar, rett før Coronaen virkelig gjorde sitt inntog og landet stengte. En ukes tid senere var grensene stengt, og folk måtte isolere seg fra andre. Vi gikk dermed en ganske spennende valpetid i møte...! Det hele har heldigvis gått veldig bra - over all forventning, faktisk! Vi har nå en hund som elsker mennesker. Hun er selvsikker og trygg, går supert overens med andre hunder, og har nylig begynt å bli vant til barn også. Hun er fortsatt en liten pøbel til tider, og vi kan vel ikke påstå at hun er heeeelt sluttet å nappe folk i armene enda. Det hender seg at hun glemmer seg bort og tygger litt på et øre også nå og da, men hun kommer fort på at det ikke er sånn det skal gjøres. Hjørdis er min lille drøm gått i oppfyllelse. I 20 år har hjertet hamret for denne rasen, og 2020 skulle bli året min drøm gikk i oppfyllelse (kona, derimot, skulle ALDRI ha en sånn "stygg" hund, men nå er hun som smør, og jeg får det jo stort sett som jeg vil. ?) Nå som hun er blitt eldre, har hun blitt mer og mer koseklump - og hun er straks ferdig med sin første løpetid! På fritiden er hun med på et fantastisk tilbud vi har her i byen, som heter WalkMe. Kort og greit går det ut på at eier (og utdannet hundetrener) hos WalkMe kjører rundt på morgenen og henter hunder, før hun tar dem med seg til et 4 mål stort, inngjerdet område i vakkert naturlandskap, og hundene får fysisk og mental trening, samtidig som de sosialiseres og lærer nye ting. Det har vært en "blessing" for oss i en travel hverdag hvor man kanskje har litt dårlig samvittighet for å være på jobb så lenge. Når hun har vært med WalkMe sover hun gjerne i 2 dager, kun avbrutt av foring, lufting og kos. Så er det påan igjen. ? Det har vært, og er, hardt arbeid å oppdra en slik hund. Og på enkelte punkter skulle vi nok gjort ting annerledes - men man lærer så lenge man lever, og vi har WalkMe i ryggen når vi går oss vill. Vi kan ikke skryte på oss at hun er verdensmester i lydighet heller, - hun er som en liten sosiopat, og gjør ting som gagner henne selv. Men hun er veldig kjærlig og hengiven, og det finnes ikke noe bedre enn gleden når man kommer hjem/har vært på do/har vært i et annet rom/hun har tatt en lur, samt når hun kommer bort og slenger seg i armkroken etter en lang dag. Jeg ville ikke hatt det på noen annen måte, og det vil bli flere buller i fremtiden. Hjemmet blir liksom ikke et hjem uten. Undertegnede er 32 år (men akter vel å fylle 29 år i noen år til?), jobber som IT-konsulent, og har ellers ikke så mye interessant å si om seg selv. Hyggelig å være her, og jeg ser fram til å bli bedre kjent med forumet. ?

Jeg kan bare svare ut fra egen erfaring, som er følgende: Min "valp" er nå fylt 7 mnd. Vi hentet henne da hun var 8 uker. Vi var blodige frem til hun var ca 4 mnd, da avtok bitingen litt, og hun begynte å lære bitehemming. Etterhvert gikk det over til å bli mer blåmerker enn sår, men fruen har hatt en resept på stivkrampe og penicillin liggende klar på apoteket siden hunden kom i hus. (Det må også nevnes at hun fortsatt er fæl å nappe. Hun hopper gjerne opp på fremmede og biter etter armene deres, i ren glede da) Får du en sånn som vi fikk, kommer både du og barna til å bli BITT. HARDT og OFTE. Og det kommer besøkende også til å bli. Møbler, sko, klær, bamser, bøker og pynt kommer også til å få juling. Man vet aldri om man får en landhai eller verdens snilleste valp. Med det sagt, så vil jeg absolutt anbefale valpeinnhenging - valper trenger en timeout når de blir for ville, og de trenger også et rolig sted hvor de får være i fred. Nå har jo jeg kjøpt meg en viden kjent landhai, da. Mine foreldre har en Powderpap på 7 år, og hun har aldri vært en gnager. Hun har aldri laget et sår på noen som helst, eller spist møbler. Men min frøken - o hoy for et leven det har vært det siste halve året.