Absolute Entertainer

Så mange fine sonenbarn på 17. mai Kommer sterkere tilbake neste år jeg, enten med svær mage eller et lite nurk

Veldig firkanta er de ja..

Hm. Skal høre med Porsgrunn hva de tenker i første omgang jeg. Du var hos fertilitetssenteret var du ikke? Antar de godkjente det?

Prøvd Google det. Hvor fikk du det gjort? Finner lite informasjon om det i Oslo.

Sendte mail til klinikken om innsett av 2 da det er siste forsøk Eneste er jo om vi har to å sette inn da, det har vi ikke hatt tidligere. Men om vi har det skal jeg mase meg til å få satt inn dobbelt!

Jeg har nok en kraftig utgave ja, både med cyster og hår. Heldigvis ikke veldig overvektig, så den biten har jeg sluppet. Men har ikke vært lett nei ❤️❤️

Hadde du scratching før siste IVF? Hvordan fungerer det egentlig?

Har prøvd lavkarbo en periode (var da egentlig i forbindelse med glutenallergi, men gjorde jo uansett nytten) og skal definitivt ta opp tråden fremover. Var flink en periode, men sklei ut en del etter aborten. Dog ikke planer om streng lavkarbo (det mente ikke ernæringsfysiologen var nødvendig), men karboredusert kost. Det vil si kutte så mye som mulig av brødvarer, tilsatt sukker, kjeks og andre varer med hvitt mel som pasta, ris med mer. Kommer ikke til å kutte frukt, selv om det er karbohydrater der også - det var visst ikke nødvendig Ikke tvil om at kroppene våres har godt av et slikt kosthold, bare dumt jeg stadig faller tilbake når ting blir vanskelig. Trøstespising er nok mitt største problem oppi dette. Går på metformin også for å hjelpe til med insulinresistensen. Har du visst lenge at du har PCOS og slitt med det tidligere? (NB - ble visst en halv livshistorie under dette) Her startet det jo med at jeg kun hadde 2 menstruasjoner som 13 år gammel før den ble borte igjen. Gikk til legen og fikk etter masse blodprøver diagnosen "lett hormonforstyrret" av gynekologen. Ble også tatt UL av eggstokkene som var fulle av cyster. Slet så videre en del med disse (hadde store som sprakk ofte) i tillegg til mellomblødninger HELE tiden når jeg traff mannen. Våren 2014 var jeg hos gynekolog, men hun så bare at alt var OK med hensyn til småblødningene. Tok det ikke seriøst at jeg ville utrede mer. På det tidspunktet var jo ikke barn et tema så jeg lot det ligge og startet med p-ring som gav litt mer kontroll på blødningene. Dog ingen eggløsning. Desember 2014 gikk jeg igjen til en privat gynekolog. Denne gang med ønske om ei diagnose da vi planla prøvestart innen kort tid. Kun et par sekunder etter å ha sett på eggstokkene mine var hun veldig klar på at jeg hadde PCOS. Tok så blodprøver som bekreftet dette. Da vi startet prøvingen mai 2015 hadde jeg ikke hatt eggløsning på over 1 1/2 år (sist var da jeg ble gravid, men mistet i uke 6, september 2014 med eksen - trolig grunnet denne at småblødningene kom). Mai gikk, juni gikk, juli gikk.. Ingenting skjedde. Så oppsøkte jeg på nytt gynekologen som gav oss pergotime for å få eggløsning. Men ingenting skjedde, verken på enkel eller trippel kur. Så hadde vi konsultasjon hos den offentlige gynekologen november 2015 som henviste oss til lapraskopi før vi skulle sende inn papirer på IVF. Hun var veldig klar i talen på at IVF måtte til. Samme dag oppsøkte jeg igjen den private gynekologen som gav meg letrozol. Fikk da første eggløsning november 2015 på over 2 år. Desember samme år kom også ny eggløsning, og denne gangen endte det i kjemisk (svake tester etterfulgt av mensen). Januar skjedde det ingenting.. Så ble jeg operert i februar, men ingenting skjedde heller etter det. April fikk jeg igjen eggløsning på tabletter som endte i kjemisk dagen etter bursdagen min. Kortvarig glede med andre ord. Etter det kom en hel haug med sykluser uten eggløsning (mai til juli i fjor) før vi i august gjennomgikk en inseminasjon offentlig i Porsgrunn. Negativt resultat og vi prøvde igjen i oktober (skulle egentlige være IVF, men kom bare 1 egg). Nytt negativt forsøk. November/desember gjennomførte vi første IVF med 13 egg ut, men satt bare igjen med 1 egg inn som ikke ville feste seg. Januar i år fikk jeg eggløsning på tabletter før vi startet med nytt IVF når mensen kom. Ble som sagt gravid den runden med IVF, men mistet rett før 5 uker. Etter dette har jeg nå fått mensen for 3 gang etter aborten, inkludert en tidlig kjemisk. Puuuuuuh. Så ja, ting tar tid. Men jeg er heldigvis ikke et normaltilfelle når det kommer til dette da de fleste med PCOS får det til ved lett hjelp av hormoner som tabletter eller lavdose med sprøyter. Eventuelt kun ved hjelp av kostholdsendring som du nevnte over her Heier på dere når den tid kommer og håper det går mer knirkefritt enn hva det har gjort for oss!

Allerede tenkt på Fertilitetssenteret om det ikke går i august Dessverre er økonomi en stopper for oss.. Og mulige bruke blodfortynnende de neste to mnd før IVF (skal stimulere med letrozol). Men mye de ikke gjør ja.

Mulig jeg bare er pinglete på sånt. Men skal nok se på det om neste IVF feiler Takk dere ❤️

Plutselig kan det skje ja. Problemet mitt er bare at jeg har en medisinsk grunn til at det ikke går uten hjelp, for uten eggløsning blir det dessverre få babyer.. Så sjokket var jo stort da jeg i 2013 ble gravid med eksen etter å ikke ha hatt tanta på 1,5 år. Mistet dessverre (selv om jeg på en annen side er takknemlig for at det ikke er en mann jeg må forholde meg til av ulike grunner) i uke 6. Og det var siste naturlige eggløsning jeg har hatt siden den gang. Og har ingen planer om å bytte ut mannebeinet altså, selv om det til stadighet er fristende Men jeg har stor tro på de kommende månedene. Sol, varme, ferie og ren avslapning håper jeg skal gjøre sitt. Angående antibiotikaen så er jeg så delt. En del av meg tenker det bare er tull, mens en annen del ser at flere jeg kjenner på et annet forum er/ble gravid rett etter kuren. Men jeg tenker mye på bivirkningene av denne kuren.. For dosen som gies er rimelig ekstrem. Og det har nok ikke kroppen godt av. Holder med alt annet av medisiner den får for tiden. Men utelukker ikke at jeg prøver det om siste IVF i august (Gud forby!) skulle være negativt. Da står vi jo der uten så mange alternativer uansett.

Er nettopp dette som blir og føles feil når spørsmålet om adopsjon kommer gang på gang. Ja - det vil nok løse barneløsheten (dog tar en adopsjon maaange år, og vi har verken økonomi eller oppfyller kravene per dags dato) - men en adopsjon vil ikke løse infertiliteten og følelsene rundt det. Hadde det gjort det hadde vi hoppet rett over på adopsjon for lenge siden. For ufrivillig barneløshet er beintøft, det kan jeg skrive under på. Men jeg velger å ha såpass stor tro på at det én dag vil bli min tur, og det er foreløpig nok til å la kroppen gang på gang gå gjennom dette. For den kan nok om den vil, ting tar bare litt lengre tid. Barn er et sårt tema, enten man ønsker de eller ikke. For min del handler det mye om at jeg føler meg mislykket som i en alder av 23 ikke klarer reprodusere meg slik "alle" har gjort siden dag 1. Og redselen for at min største frykt skal bli en realitet - ikke klare å få egne barn, tynger veldig. Spesielt når vi var så nær målet vi aldri har vært før i mars, og så ble det bare tatt vekk igjen. Men jeg vet jo kroppen kan bli gravid, og det er en stor trøst. Tar meg selv i å tenke tilbake på desember 2014 når jeg fikk diagnosen PCOS med beskjed om at dette nok ville bli vanskelig. Naiv som jeg var tenkte jeg at bare jeg får tabletter for å få eggløsning ordner det seg nok. Så feil kan man ta. 13 hormonkurer (inkludert to inseminasjoner) og 2 IVF senere har jeg nok lært litt mer av hva ekte skuffelse er. Spesielt med tanke på de rundt meg er på nummer 2 nå.. Huff, ble langt dette. Men for å si det sånn så er ikke adopsjon uaktuelt i fremtiden. Men vi har en lang stund igjen å prøve på egne barn først før vi gir opp, selv om jeg helst skulle vært foruten hele prosessen. Likevel er klisjeen at premien i enden av reisen verdt det, uansett hvilken vei vi tar. Men jeg har i hvertfall bestemt meg for å fortsette litt til. Og om jeg blir gravid skal jeg med god samvittighet nyte all kvalmen, bekkenløsningen og hva som ellers kommer. Til og med fødselen skal jeg se frem mot

Det har ingenting med det å gjøre, men heller at adopsjon er om mulig en enda større prosess. Det er ikke bare bare det heller og mye må være tilrettelagt. Sånn er det ikke hos oss nå (vi leier, er ikke gift etc) og er ikke helt der. At vi får spørsmål om det er en ting, men jeg syns det er spesielt når jeg er såpass åpen om kampen om egne, biologiske barn.

Mensen..

Ytterligere dropp i tempen så da kommer nok tanta snikende imorgen eller tirsdag Og da rekker vi heller ikke siste IVF før sommeren da denne syklusen kræsjer det med eksamener og etter neste mens er det for kort tid før sommerstengt.

Fordi det er et sårt tema med tanke på at sjansen for at jeg aldri vil bli mor rent biologisk er ganske stor. Det ligger så mye bak å stille et slikt spørsmål, og jeg svarte jo "Der er vi ikke ennå" på spørsmålet hennes. Men når man har stått i dette kaoset i mange år så går man lei de som tror adopsjon er en lettvint løsning. Jeg sier ikke at hun/dere mener det - for det tror jeg ikke, men jeg får så mange rare spørsmål og råd om denne prøvingen at jeg blir litt matt til tider. Men det er vel ulempen med å være åpen om at man sliter med noe

MEN for å legge den diskusjonen død så nei, vi skal ikke adoptere med det første og ja, vi fortsetter prøve til den sitter

Jeg syns bare ikke det er passende å spørre ei som strever hardt og bruker mye energi/tid/penger på å få egne barn det spørsmålet. Men kan forstå hvorfor det stilles spørsmål vet det, det kan jeg. Men tror ikke man hadde spurt om man selv var/har vært i en lignende situasjon. Og nei - jeg tar det ikke som at noen prøver være ufin Man er nysgjerrig/spørrende og det er helt lov.

Veldig enig, så svarte nøytralt på den (selv om utsagnet irriterte meg).

Vi er ikke der ennå.

❤️❤️ Den dagen jeg får oppleve det (jeg vet jo at den kommer), så vil jeg bok klare å se tilbake på denne reisen og heller ta med meg det positive. Men det er vanskelig akkurat nå når livet bare står på vent.

Wondfo/BT fra billige-tester.no Men tempen sank litt idag.. Kjenner jeg har mistet all håp jeg fikk når murringen begynte 5 dpo Kjenner jeg skulle gitt alt bare for å være gravid akkurat nå med alle rundt meg som enten akkurat er blitt gravide, nettopp har født, er fødeklare og selvfølgelig de som har termin rundt da jeg skulle hatt i november (som blant annet inkluderer ei på jobben, så jeg må se hva jeg går glipp av hver dag..) Hadde aldri trodd det skulle bli så hardt på alle måter å lage barn som 21-23 år gammel.. Snart kommer vel venninner etter med små "uhell" også..

11 dpo og negative tester, så ser dårlig for denne runden ja.. Skikkelig skikkelig lei nå. Og så kommer juni - måneden med mange fødsler i nær omkrets. Tempen er fortsatt grei da, øker pittelitt hver dag.

Nå holder jeg ikke på med konkurranse, men jeg har 2 kjipe år bak meg med utelukkende nederlag på nederlag ifm et barneønske og IVF. Måten jeg har kommet meg på beina igjen og sett fremover er å tenke på hvorfor jeg gjør dette (antar du får en glede av å konkurrere og se hunden gjøre hva du har lært) og finne hva som har vært positivt (at jeg har hatt eggløsning og at hunden din har gjort x antall øvelser riktig) Finne balanse i det å være skuffet og det å ta med seg det videre, rett og slett bli bedre.

Her kom endelig eggløsning og jeg er på nytt i de to fæle venteukene. Håper på full klaff denne runden, nå har vi prøvd nok syns jeg