Aya

Det er så koselig å lese her inne det er ikke sikkert det er såå lenge til jeg hiver meg med, kommer litt ann på hvor modig jeg er med tanke på at jeg har vikariat. Men ... Det ligger i kortene.

Hurra, masteroppgave levert!! Neglebiting frem til sensuren faller

Hos oss er det ganske vanlig at for eksempel veileder eller foreleser rekrutterer studenter til å skrive masteroppgave, evt bedrifter, organisasjoner osv.

Takk for hjelpen folkens, nå fikk jeg det til! Føles nydelig

En uke igjen til jeg leverer masteren!! Woop!

Takk folkens! Prøver meg frem i helgen dere er gull!

Jeg driver og pusler med denne masteroppgaven, og skulle gjerne hatt at sidenummerering begynte på en selvvalgt side i dokumentet - dvs. side 4 eller 5. Får ikke til .... Noen som vet hvordan jeg kan gjøre dette?

Klynk. Gi meg motivasjon folkens! Hvorfor valgte jeg å begynne på master egentlig? Hva i all verden var det for slags idé???

Veiledning i morgen Denne veiledningen bestemmer i stor grad hvordan livet mitt blir ut mai. Men - jeg føler meg trygg nok til at jeg har avtalt å levere fredag 29. (frist mandag 1.6) og gå på byen for å feire

Du er råtøff, og gir meg trua på at jeg kan fikse det også

Takk snille du! All oppmuntring kommer godt med akkurat nå. Det kommer til å gå det her (og det er jeg veldig stolt av). Det vanskeligste er egentlig ikke å få tid, om du jobber konsentrert en tre-fire kvelder i uken får du gjort utrolig mye. Det som er vanskelig er at man har behov for flere hele dager i strekk i noen perioder. Hadde jeg ikke hatt påskeferien, hvor jeg omtrent skrev hele teoridelen i tillegg til å transkribere intervjuene, så hadde det ikke gått. Samme med 1. mai-helgen, så fort jeg fikk tre hele dager på rad fikk jeg gjort masse! Man bruker jo endel tid på å komme inn igjen i stoffet når man legger det fra seg, så hvis jeg har en anbefaling å komme med så er det å prøve å legge opp til noen sånne friperioder gjennom hele året (halvåret?).

Ngg. Masteroppgaveinnlevering på normert tid 1.6. Fulltidsjobb av den krevende sorten ved siden av. Tror jeg blir gæren!!!! Heia alle studenter, dere er gode!

Det er vel ingen statshemmelig at det begynner å nærme seg tid for babyprøving her i huset. Nå er jeg utrolig avslappet og lykkelig ift. prosjekt baby, fordi jeg vet at det er rett rundt hjørnet - samtidig som jeg blir ekstra opptatt av å nyte den friheten jeg har nå. Men ... Skår i gleden. Jeg har jo bare et vikariat, og tiden vi har tenkt å begynne å prøve for fullt er ikke kompatibel med å jobbe nok før permisjonstid dersom jeg ikke skulle få et nytt vikariat eller en ny jobb. Nå har jeg aldri vært arbeidsledig før, men jeg vil veldig gjerne fortsette på nåværende arbeidsplass, og jeg vil jo ikke være i en situasjon hvor jeg er gravid og jobbsøker. Men samtidig er jeg i en alder hvor det begynner å bli på tide, og bransjen min er jo sånn at jeg kan gå på vikariat etter vikariat i årevis ... Sukk ... Det kommer nok til å ordne seg, men jeg viiiiil ikke utsette datoen for prøving heller! Phu, alle disse tankene ... Den som bare hadde hatt fast stilling.

Oi! Virkelig? Dere sitter og rapporterer inn bilder av løse hunder fordi vi som slipper hundene innimellom bryter loven? Jeg tar bilder av hundene mine løse hver eneste vår og sommer, men jeg er rimelig påpasselig overfor viltet. Dere ser ikke at de er løse på et inngjerdet beite hvor jeg vet viltet ikke ferdes (og ja, jeg vet hvor viltet ferdes - utmerket godt). Dere ser ikke at de er løse i et grustak som er helt avskilt fra alle områder hvor det er ville dyr (og fugler). Dere ser ikke at det er på jordet vegg i vegg med plenen vår, eller i det lille våtområdet fem meter bakenfor parkeringsplassen. Dette blir for smålig folkens ...

Jau, poenget mitt er iallefall at alle løsninger ikke bare ligger på at vi skal helikoptertransportere alle båtene direkte fra midtøsten og slenge de ut på karl johans gate og tro at det løser dårlig samvittighet og all verdens elendighet. Ikke bare fører det til store problemer (som vi ser i Sverige med manglende integrasjon og ghettoer hvor det både skjer gjengdrap og folk doper seg i hjel) - men fordi man aldri fjerner et problem uten å bearbeide det der. Har man ikke mennesker å sette på ei fjøl over til europa, så kommer nisjen til å fylles av noe annet. Kanskje de som er ute etter penger begynner å selge barn eller noe tilsvarende ******. Vi må få bukt med de som utnytter elendighet for penger

Klart det, men vi må ha to tanker i hodet på en gang. Vi må sende båter sånn at folk ikke drukner og skyller i land på Tenerife, samtidig som vi må jobbe med andre løsninger. Herregud, vi er en skipsfartsnasjon, vi har masse kompetente folk og vi har penger nok - men folk drukner mens vi prater! Vi KAN ikke sitte og se på det faktisk, vi har ikke lov.

Men det sa jeg jo. De som står i fare, de som er på flukt fra noe reellt, det er de vi gjerne må hjelpe. Det står svart på hvitt. Men selv om du har møtt en, betyr jo ikke at det er samme story for alle. Da er det viktig man klarer å hjelpe på ordentlig måte, og ikke lar menneskesmuglere ødelegge liv for å tjene peng på elendighet.

Ja, nettopp - det er hele poenget mitt. Det jeg prøver å nyansere er det bildet vi ofte har av de trengende og verdige flyktningene og de uverdige. De som nettopp bruker menneskesmuglere, og ikke blir flydd inn på 1. klasse av UDI og IMDi. De som lyver om identiteten sin. Det er de jeg har jobbet med (og det er mer enn en ). Poenget mitt er altså at det er ganske vanskelig for oss å vurdere hvem som fortjener å bli hjulpet, og at jeg enda ikke har møtt en eneste flyktning som ikke flykter med god grunn. Forøvrig er det jo såpass strengt i Norge at de uansett ikke ville fått opphold. Men jeg ER enig i at vi samtidig som vi hjelper, må gjøre noe med menneskesmuglerne, de korrupte grensevaktene og tilstandene i hjemlandet. Det er bare det at mens vi jobber med de tingene så drukner folk i hundretall hver uke ... Vi har ikke så god tid.

Vel, jeg har jobbet med flyktninger. Og jeg har hørt historiene deres - de som har flyktet, de som har blitt fraktet av menneskesmuglere, de som har løyet om identiteten sin til myndighetene - alle de vi mener ikke er trengende nok, ærlige nok eller verdige nok til å få bli her. Det er hjerteskjærende historier ... Og det er fullt forståelige grunner bak alle historiene. Jeg hadde nok gjort akkurat det samme. Det er ikke så mange som forlater barna sine, de syke foreldrene sine, alt de kjenner som er trygt (selv om det jo ikke er trygt), uten at de er rimelig desperate. Selvfølgelig finnes de andre også, lykkejegere eller hva man skal kalle de, men jeg har ikke møtt noen av de jeg. Jeg har møtt mange dypt traumatiserte mennesker med tonnevis av dårlig samvittighet, angst, mareritt og post-traumatisk stress. Den ene heldige som kom seg ut av Syria - mens han vet at broren har valget mellom å slå seg sammen med IS eller bli drept. Den afghanske alenemoren som har med seg litt flere barn enn de som er hennes egne, bare for å kanskje kunne redde niesen og nevøen sin også. Unge menn som blir sendt via en menneskesmugler som hele familien, onkler, tanter, besteforeldre og foreldre betaler, som gjemmer seg under pansre på biler og i livsfarlige båter, for en bedre fremtid. Sånn at den som er ung og sterk og kan snakke engelsk best kan komme til Norge - for så å bruke resten av livet på å betale det han skylder ... Eller, for å drukne i middelhavet.

Takk for tips! Jeg skal sjekke de ut! Det spiller egentlig ingen rolle om de ikke varer så lenge, for jeg regner med at dette kommer til å bli en skikkelig forbruksvare siden ungen hater å ha noe i håret og kommer til å dra det ut så fort hun kan i begynnelsen uansett! Vil heller prøve med strikker og spenner før jeg gir opp og må klippe henne.

Tenker også at det kan være verdt å sjekke ut sånne strikker som man bruker til hester kanskje. De skal holde godt i glatt hår vil jeg tro ...

Min kjepphest: La byen møte vannet! Det legges alt for mye ræl langs strandsonen i alle byer. Plasser torg og parker langs vannet i stedet. La folket få se og lukte saltvann!

Enig! Her må jeg si at Kristiansand har fått det til veldig fint med "bydelen" Tangen og bystranda. Sorry Ingvild, for at jeg kupper tråden din, men jeg måtte bare hive meg på her.

Jeg er ikke så veldig begeistret for Kristiansand generelt, jeg synes byen henger for lite sammen, det er utrolig mye stygg arkitektur i sentrum, og jeg liker ikke så godt rutenett-byer. Men det er noen veldig koselige deler av byen, som fiskebrygga, posebyen og bystranda, som nevnt. Det å ha et sånt område i bykjernen er jo fantastisk.

Du får se på planene til Grimstads rike onkel JB Ugland. Om det er noe her som kan forbedres , gjøre annerledes. http://www.jbu.no/det-gir-en-helt-spesiell-energi-a-jobbe-ved-siden-av-2500-studenter/

Red: Kristiansand! Legge E 18 gjennom bykjernen med 50 sone og sånn - bah.

Kristiansand ja ... E 18 og E 39 - mange rare valg!

Jeg anser Drammen som byen min ( selv om jeg strengt tatt er Liung nå ) og jeg kommer liksom ikke på noe lengre. Selvfølgelig er ikke byen perfekt, men herregud for en forbedring!

De fleste som kommer til Drammen nå blir ekstremt positivt overrasket, og vi har fått tilbake et levende sentrum!

Byplanlegging har mye å si for trivsel

Desverre har det en uheldig bakside, de innfødte blir presset ut av boligmarkedet pga tilflytting..

Drammen har blitt fantastisk!!

Jeg hadde ikke så mye å bidra med jeg ... Men en ting har jeg tenkt endel på. Da jeg bodde på jæren var kollektivtilbudet fantastisk! Toget til Sandnes og Stavanger gikk omtrent hvert kvarter/hver halvtime, og stoppet i alle småbyene utover jæren. Dette sikrer jo at småbyene og bygdene opprettholdes, samtidig som man har en miljøvennlig og effektiv måte å komme seg til og fra jobb. Jeg skjønner ikke at dette ikke er gjort her på sørlandet også! Fra alle kanter rundt Kristiansand kommer drøssevis av pendlere hver dag, og kollektivtilbudet er ikke særlig bra. Hadde jeg kunne ønsket meg noe uten å tenke pris ville jeg hatt togmuligheter fra småbyene på hver side av Kristiansand og inn til byen, som et reelt pendleralternativ.

Skjønt - jeg har inntrykk av at det er relativt vanlig i USA å ha masse folk med seg på fødselen? Eller, vanlig og vanlig. Jeg fulgte denne bloggen ei stund for noen år siden, linken går til en av hennes tre fødselshistorier. På det ene bildet teller jeg intet mindre enn 12 besøkende, i tillegg til pappaen og storesøstra. Lenge siden jeg har lest den nå, men mener å huske at det var folk inn og ut av fødestua bortsett fra selve utdrivinga, da satt de på gangen og venta. Etterpå kom de inn og skåla i glass med barnets navn på og fikk sånne party favors, selvfølgelig laget spesielt til anledninga. Jeg for min del hadde funka dårlig med sånne forventninger gitt. Takke meg til at ingen får engang vite noe før ungen er vel ute

Takk for at du linket til bloggen! Fantastisk koselig å lese en søndags morgen. Selvfølgelig altfor amerikansk og idyllisk, men så fin! Positiv! Og godt skrevet.

Når man skriver at man elsker hunden og/eller er veldig glad i hunden så skjønner jeg ikke hvordan man kan si at man mangler "kjemien" med den samme hunden.

Det er jo flere som trekker parallell med "kjemi mellom mennesker" og da kan jeg jo spinne litt videre på det. Dersom jeg mangler kjemien med et menneske så sier jeg da ikke at jeg er uendelig glad i det mennesket eller elsker det.

....og så får dette være nok ot fra meg.

Men det skjer jo hele tiden? "Jeg er så glad i moren min, men vi har aldri snakket samme språk" "Jeg har aldri forstått meg på søsteren min, vi er på forskjellige planeter, men jeg elsker henne uansett".

Jeg synes buhund og lundehund er gode valg (og det er nesten litt sånn synes jeg, at dersom man kunne tenke seg en av disse rasene bør man velge det, for de trenger flere gode, interesserte raseentusiaster). Men egentlig er jeg også enig med @Gråtass - mine border collier hadde elsket det livet du skisserer her. Du har jo sånn sett et luksusvalg, det er mange raser som hadde trivdes hos deg

Svarte visst på det her nede, men for meg er det ingen nødvendig sammenheng mellom å ha hunden fra den er valp og "god kjemi"

In your dreams

Jeg har bare hatt to hunder fra de var valper, jeg. Resten har kommet mer eller mindre tilfeldig som relativt unge voksne hunder. Vel, min første valp kom også bare på døra en dag. Min første hund og min beste venn i tretten år.

Valp nummer to ble kjøpt etter nøye planlegging og vurdering, men han ble liksom aldri så nær meg. Jeg forsto ham på en måte aldri helt. Nå viste det seg at mamma syns Bimbo bedlington var verdens åttende underverk, så hun hadde han på hytta hele sommeren og i perioder når Ia lå mye på sykehus etc. Bevares, han var da elsket av oss alle, men litt sånn ubrukelig til noe annet enn det Han ble vel bortimot 14.

Så hopper jeg over tollerlivet, grekergutten (masse kjemi over hele fjøla) og rett til Tinka. Hun er jo veldig Ia sin. Jeg tror jeg distanserte meg litt fra henne, fordi hun var Ias store kjærlighet (og er det enda), men særlig det siste året der det bare har vært Tinka og meg, har hun blitt en liten drømmehund. Når Ia en gang får mulighet til å ha henne hos seg, er jeg så heldig at jeg har en hund til jeg kan hente når jeg måtte ønske. Det er også den eneste hunden det er aktuellt å ha boende med Tinka. Scilos er hennes store helt og beskytter. Andre hunder vi har hatt her, får henne til å dø bittelitt. Sikkert barnslig av meg, men hun skal få ha armkroken sin i fred, hun

Jeg synes det er så fint med disse hundene som bare kommer tilfeldig inn i livet ditt og hjertet ditt og bare blir der! Sånn som Pea også, helt helt tilfeldig - men den beste hunden jeg har hatt, og den eneste som har kunnet måle seg med Knott i "hjertebarn"-kategorien. Jeg håper folk aldri slutter å omplassere hunder, for hvor skal jeg få hunder fra da?

Vi snakker jo ganske forskjellig språk når det kommer til kjemi. For meg har det ingenting med om hunden svarer til forventningene eller ikke, eller om den er for krevende/har problematferd eller lignende. Det er mer udefinerbar enn det, det handler om bølgelengde, som @raksha sier, eller kommunikasjon, eller rett og slett kontakt. For meg er det det som gjør hundehold morsomt og bra, en gjensidig kontakt, at vi "forstår" hverandre, og har en relasjon. Det handler ikke om lydighetsøvelser eller utstillingsresultater. Om hunden ikke møter forventningene til eier der handler det mer om at den ikke passer til eiers bruk (noe som også er en legitim grunn til å omplassere i min verden). De fleste hunder takler en omplassering veldig, veldig fint. Da er det bedre at den kommer til noen som digger bikkja fullt og helt, enn en som bare "misforstår" den hele tiden.

Fra starten har jeg digget Martine, men også Sara, CF og Fredrik. Elin har vokst veldig på meg, så nå må jeg si at jeg er veldig på team Sara. Håper CF fortsetter å backe henne ... Men det blir spennende neste uke .... De trenger flere gutter på team Sara! Og ærlig talt, Christer virker jo litt ... treg Samtidig synes jeg synd på han, for det er jammen ikke den enkleste gjengen å komme inn i heller, med så stabile par.

Jeg har en hund jeg egentlig hadde dårlig kjemi med fra starten, nemlig Zima the sheltie. Det var aldri noe tema for meg å omplassere henne fordi hun tross alt er verdens enkleste og mest ukompliserte hund, men jeg likte henne på en måte ikke så veldig godt. Eller, altså, jeg syntes hun var verdens søteste og mest sjarmerende lille hund, men vi klaffet aldri personlig. Hun har heller aldri vært like knyttet til meg, jeg tror det hadde vært akkurat det samme hvor hun hadde bodd og hvem hun hadde bodd med for hennes del. Da jeg havnet i en situasjon hvor jeg enten måtte omplassere henne eller avlive "hjertebarnet" mitt var det helt helt forferdelig. Jeg ville jo strengt tatt mye heller kvittet meg med Zima, men det ble en så fryktelig urettferdig løsning overfor henne - og dessuten var det vel egentlig sånn at den andre hunden, Knott, hadde det bedre i hundehimmelen.

Anyway. Nå har vi vokst sammen og jeg er fryktelig, fryktelig glad i henne. Jeg håper jeg får beholde henne i minst ti år til. Men hun er fremdeles ikke den hunden jeg føler jeg snakker samme språk som. Hadde hun vært større og mer krevende hadde jeg uten tvil omplassert for lenge siden (men ikke nå, ikke etter syv år sammen, selvfølgelig). Så ja, jeg skjønner hvor dårlig kjemi kommer fra og jeg synes det er en legitim grunn til å omplassere. Men det handler nok også litt om at jeg ikke synes (gjennomtenkt) omplassering er så ille. Jeg har tross alt bare omplasseringshunder selv, og kommer til å fortsette å ønske meg det fremover.

Jeg har hundene løse i båndtvangen med strengt bruk av skjønn. Jeg kjenner områdene her ekstremt godt, jeg vet hvor det er vilt og hvor det er viltfattig, og jeg har mine trygge plasser som hundene slippes på. Selvsagt ikke uten at jeg holder de nærme meg. Til gjengjeld går jeg ikke i skogen i det hele tatt i den verste perioden, for jeg vil gjerne gi viltet mest mulig ro akkurat da. Da kan vi heller sykle, jogge turer langs skogsveiene og andre morsomme ting Kjempefint med sånne tråder som dette, vi har alle godt av å bli påminnet det - og gjerne med bruk av bilder.

EDIT: Jeg vet forøvrig at jeg har to hunder som jager, og sheltien på under 40 cm er den som henger lengst på. Pea er testet ørten ganger i jakta, med GPS, og jeg vet akkurat hvor langt hun går og når hun slipper. Det er for langt til å ta noen risiko i alle fall ...