Zappa

Akkurat nå, MonicaT skrev:

Du er ikke alene nei. Har mange lemmen historier  Toya, min første hund spist sykt mange lemmen. Hun la på seg på jakta ... husker hun drev med det og jeg brølte og stormet bort til henne. Da hadde hun en i munnen og jeg sa slipp. Hun bare stirret på meg. Gav kommandoen på nytt og der var som hun viste at jeg ikke hadde lyst til å pelle ut en sprellende lemmen fra kjeften hennes. Så da stod vi der før hun bare tygde og delte den i to. Svelget sin del. Skikkelig koselig...

Amigo elsket å løpe så han koblet jeg om han begynte å tulle med lemmen. Det var straff for han. Han tok riktignok ikke så mange men lell. Husker han da tok en lemmen i farta mens han løp ... luringen. 

Du aner ikke hvor godt det er å høre om andre som opplever dette også En lemen eller to skal jeg jo klare, men når det skjer hvert 5. minutt over flere dager, gjør det noe med gleden over å gå i fjellet. Når du er vant til å kunne gå med hunden løs på fjellet, med en innkalling sikker som banken.... og så forandrer plutselig hun på 2 1/2 personlighet fra å tusle ca 5 meter fra oss, til å løpe frenetisk i 12 timer på evig jakt etter lemen..

Vel, vel, trøsten får være at ingen av dem hadde dødd med det første om de måtte klare seg alene i fjellet....

Akkurat nå, Teserere skrev:

Hvis du får noen gode tips, så del dem gjerne  Mine er noen råtasser, selv med 1 meter kort bånd. For lemenene skal jo selvsagt komme opp på stien og yppe 

Det er nettopp i denne tråden jeg tenker at alle de gode tipsene skal komme i overflod  Og de smådyra; de eier jo ikke overlevelsesinstinkt: må absolutt løpe rett på stien (sakte), samtidig som de lager lyd. For ikke å snakke om at de ikke har vett til å holde seg i ro på gjemmestedet sitt...

Forresten: bør det gis markkur etter den durabelige lemenfesten? Avføringen nå til dags er mildt sagt innholdsrik med pels og knokler....

47 minutter siden, MonicaT skrev:

Jeg har samme problem med mine. Er det masse lemmenog lite fugl så skifter de fort over til lemmen. Nå er det heldigvis ikke masse lemmen vært år. De blåser i om jeg skriker (og evt tar de fysisk også). Jeg pleier å koble om det blir masse lemmen (men da finner en ike fugl heller) Prøv å se om du får trent/jaktet noe steder hvor det er mindre lemmen.

Vet at noen har tatt lemmen og helt på tabasco etc og at hunden dermed får litt ubehag/ekkel smak. Men om det fungerer vet jeg ikke.

 

Takk for svar!!! Da vet jeg iallefall at jeg ikke er alene om dette  Det er litt trøst i det og... Jeg håper på at det er leeeeeenge til nesten lemenår, og tenker at jeg skal hindre dem resten av denne sesongen i å gå bananas i lemenfråtsing.

Vi gleder oss til november, for da kommer rugdene. Skal se om jeg klarer å få frem meldingen om at de er FUGLEhunder og ikke smågnagerlystmordere

Minstemann - Iba, en engelsk springer spaniel tispe på snart 7 måneder, har oppdaget meningen med livet: jakt på og spising av mus og lemen. Vi har vært på en tre dagers fjelltur i helgen, og jeg anslår at hun har minst 20 stk på samvittigheten, og har spist ca halvparten av dem . Ja, jeg har jo skaffet meg en jakthund, men da hadde jeg helst i tankene at hun skulle være støtende fuglehund Hun er lynkjapp og konstant på søk. Etter endel kvalmende episoder, hvor det toppet seg under lunsjpausen da hun tok seg en liten runde og kom tilbake med halvparten av en lemen i kjeften, med tarmene ute....ja, for hun liker aller best å tygge i nærheten av oss (knase, knase, lukte høgg....), da ble det langline og frihetsberøving for lille vakre. Ikke det at det hjalp særlig; feks på vei ned til vannet for å pusse tenner om morgenen, i halvannen meters bånd; jafs!!!!

Vi har i tillegg en engelsk springer spaniel tispe (Milli) på 2 1/2 år som frem til denne helgen ikke hadde opplevd denne nye meningen med livet. Men sannelig våknet også hennes jaktinstinkt opp, og vi endte opp med å måtte ha de begge i line for å unngå lemenfråtsing hvert 5. minutt. La oss si det slik: uansett har lemenbestanden på Folgefonnhalvøya blitt desimert kraftig etter at mine to har vært der i helgen...

Misforstå meg rett; jeg synes det er herlig å se at det bor et jaktinstinkt i lilletøtta (og brått har dukket opp hos Milli), men hadde jo primært ønsket at det var rettet mot søk av fugl! Jeg aner pittelillte granne håp da hun støtet opp en lirype i helgen, og iallefall de 10 neste minuttene helt tydelig var på søk etter fuglevitring og ikke på lemenjakt.

Men greia er; må jeg heretter belage meg på smågnagermassakre hver gang jeg går i fjellet, for ikke å snakke om å puste inn lemenspisingånde i teltet om natten? Eller er det håp om å kunne trene det bort? Vil det etterhvert som hun får flere fugleerfaringer bli mer attraktivt for henne å søke etter vitring på fugl enn å gå på smågnagerjakt?

Hva er deres erfaringer? Hiv på med livreddende tips!!!!!!

Mens andre er så heldige at de får det levert på døra av Kokospaniel

TUSEN TAKK?

58 minutter siden, Snoffe skrev:

Skulle gå tur med Casper, men kom ikke langt før Arwen kom løpende etter. Så da ble det katteturen først. Gikk hjem med Arwen, men det var lettere sagt enn gjort måtte gå inn med henne 2 ganger, og begge gangene kom hun seg ut igjen for å bli med videre på tur endte med at gubben måtte komme ut å hente henne  Hun er herlig!!

Fikk gått en turen vi skulle tilslutt, Casper var veldig flink på kontakt og vi hadde et par gode plasseringer av andre hunder.

Også lurer jeg på om det kanskje har vært noe fuglehundtreff/stevne i dag i Os (støtende fuglehund) for det kom plutselig en hel haug med spanieller av forskjellige sorter og jeg er ganske sikker på at det var en stabji der. Og tidenes søteste 3 måneder gammel sjokkoladebrun cocker som var der *smelt*

Spanielklubben har hatt Jaktanleggsprøve på Søfteland i dag. ☺️

12 minutter siden, QUEST skrev:

Krutsi og Zappa; takk for at dere deler erfaringer  Dessverre har jeg hørt lignende fortellinger som de Krutsi kommer med og som hun sier, det er veldig forskjell alt etter hvilken representant fra BV  man 'kommer ut for' .  

Jeg har snakket med fosterforeldre som har fortalt at de har fått fosterbarn med temmelig drøy forhistorie(  utsatt for grove seksuelle overgrep i barndommen) men har ikke fått noen info om dette fra BV på forhånd, dette har kommet frem etterhvert. For både barnet/ungdommen sin del og fosterforeldrene, bør ikke fosterforeldrene få vite om slikt før de får fosterbarnet i hus? Det kan jo forklare en del 'uforklarlige reaksjoner' bl.a , på saker og ting.  Zappa, du kan kanskje komme med noe info  her, om hva som er 'vanlig' praksis?  

Dessverre kan jeg ikke annet enn å si at oppfølgingen man får av barnevernet kan være svært varierende, da oppfølgingen man som barnevernsansatte kan gi er avhengig av arbeidsmengde, arbeidserfaring og kompetanse, samt kommunens økonomi.

Vi i fosterhjemstjenesten er (sammen med barneverntjenesten) opptatt av å formidle det vi kjenner til av barnets erfaringer/historie. Dette er utrolig viktig i matchingsprosessen, da vi søker å matche barnets behov opp mot fosterhjemmets styrker. Imidlertid er det slik at barneverntjenesten i endel saker ikke kjenner til barnets fulle historie - dette er gjerne saker der barnet er hjemmeboende til det flyttes i fosterhjemmet (mange nyanser i dette, men blir for krevende å beskrive her). I andre tilfeller ser vi at det barnet vi tror vi kjenner, får en helt annen atferd og kan regrediere når det kjenner seg trygt i fosterhjemmet. Jeg har også i matchingsprosessen fått høre at vi fokuserer for mye på det potensielle negative, og at fosterhjemmet er så "forelsket" at de ikke tar innover seg den informasjonen de får. Eksempelvis ga jeg en utredningsrapport til gjennomlesning ti en familie. To uker senere ringte de meg helt sjokkert over en "ulogisk" reaksjon hos fosterbarnet. Når jeg minte dem på det som stod i rapporten, samt veiledet dem, sa de at de først nå kanskje kunne tro på rapporten... (Forøvrig har de nå vært et vidunderlig fosterhjem for nevnte barn 

Jeg benekter ikke at fosterhjem har eller kan oppleve at viktig informasjon har blitt holdt skjult for dem. Men jeg kan ikke snakke for andre enn meg og det jeg kjenner til i vår fosterhjemstjeneste: og vi er opptatt av å få frem all viktig informasjon om barnet som er tilgjengelig - hvis vi med vilje hadde holdt tilbake informasjon hadde vi sviktet et sårbart barn som har behov for et riktig hjem

2 timer siden, Krutsi skrev:

Jeg har aldri vært i fosterhjem og har ikke hatt fosterbarn selv, men jeg har vært "søsken" av fosterbarn, og jobbet innenfor BV med å være støttekontakt. Samt foreldrene mine har fungert som avlastningshjem og beredskapshjem. 

Gjennomgående kan vi vel si at ingen av ungene jeg har vært borti, har ønsket å vært hos oss eller under BV. Ingen har ønsket hjelp og samtlige har vært veldig klar på at de skulle hjem til foreldrene sine etterhvert, til tross for at noen av disse aldri har bodd hos foreldrene sine. Barna har kommet ifra forskjellige kommuner og dermed forskjellige folk i BV som har blitt med på lasset. Det er STOR forskjell på folk der også. Og alle barna hadde kontakt med foreldrene sine, som jobbet bestandig imot BV og ordningene i fosterhjemmene. 

Og gjennomgående kan vel også sies at ingen av historiene har vært solskinnshistorier. 

Vi fikk blant annet en gutt som var ferdig med u.skolen, mora hadde ikke sjans å klare på han og han hadde snudd døgnet totalt, gav f i alt og gjorde som han ville. Kun respekt for voksne mannfolk, inntil en viss grad fordi han skulle gjerne være "kompis". BV mente at det gutten trengte var et friår der han fikk valget selv om han ville hjelpe til eller ikke, og dermed styrte økonomien selv osv. Han skulle gjøre det han selv ville. Men hva hjalp vel det når han blant annet hadde en far som gjorde det han kunne for å kjøpe velvilje fra sønnen og satt over så mye penger som han ville? når han hadde hatt samvær med mor, skulle hun gjøre opp for den dårlige samvittigheten sin og han kom hjem med mengder av både snus, snop og penger. Og så forventer BV at mine foreldre skulle få gutten på rett kjør ved å gi han valg. Vel, det to et par mnd max, med litt diskusjoner med BV før foreldrene mine fikk gjennomslag at han fikk begynne på en slags skole for de som hadde falt litt ut av skolen. Den slags mellomting mellom uskolen og vgs der de tok litt grunnleggende fag, men samtidig jobbet med prosjekter som ungdommene selv ønsket. Han bodde hos oss et år før BV flyttet han tilbake til området ved foreldrene sine og gav han en hybel. Noe mer vet ikke jeg, men det var avtalt at han skulle uansett kun bo hos oss i et år. 

Ellers så har jeg vært borti et par som havnet på institusjon, ei som måtte inn i et spesialhjem nærmere fordi det måtte inn både psykolog nesten daglig osv., og ei som fikk tilbake til mor inkl oppfølgning av BV (men hun var egentlig uproblematisk, hun og mor trengte egentlig en pause ifra hverandre). Jeg har opplevd hvordan det er å være "helgesøsken" til en som ikke hadde helt riktig syn på riktig og galt når det gjaldt "vold", så jeg har blitt knøvlet ned i bakken fordi et uhell og jeg kom borti lekene hans på gulvet da jeg gikk forbi osv. Han havnet til slutt på institusjon da han ble tenåring fordi han ble skummel hjemme hvis han ble sint. I tillegg har jeg vært borti flere plasseringer igjennom vennepar av foreldrene mine og andre bekjentskaper. 

Så jeg personlig skulle gjerne vært fosterhjem. Men jeg vet ikke om jeg orker, helt ærlig. Fordi jeg kjenner at for min del er det to ting som må være på plass; fornuftige saksbehandlere og kontaktpersoner i BV og fosterbarn som selv ønske å leve i en "vanlig" familie. Som ønsker å bo hos oss. For det hjelper ikke en dritt hva man legger ned i arbeid når barnet selv ikke har en interesse av å engang bo hos deg, fordi det bare venter på at de får tilbake til foreldrene sine og kan finne på å rømme.. 

Jeg tenker at du formidler viktige erfaringer som også kan høre til det å være fosterhjem - og ikke minst det å vokse opp med fostersøsken. Det er aldri noe A4 svar på hvordan det er å bli fosterhjem/fosterbarn/fostersøsken i den enkelte familie. Vi prøver å formidle dette på Pride-kurs slik at familier har mest mulig grunnlag for å beslutte om de vil bli fosterhjem eller ikke.

I tillegg er jeg enig med deg at det avgjørende, spesielt for de eldre barna, er at de ønsker å bo i fosterhjem - hvis ikke er vår erfaring at det bli brudd i løpet av det første året.

Ellers, med all din erfaring og med fokus på rett matching, ville jeg ikke blitt overrasket om dere hadde blitt en utrolig flott fosterfamilie☺️

1 time siden, Paranomia skrev:

Som fosterbarn føler jeg for å komme med litt erfaringer  

  Skjul innhold

Den perioden jeg bodde i fosterhjem er den beste tiden jeg noen sinne har hatt i ungdomsårene. Jeg ble SETT, jeg ble HØRT og jeg fikk hjelp. Plutselig var det voksne mennesker om hadde ansvaret for meg som skulle bli med på foreldremøter. 
Det var utrolig uvant, men så utrolig godt likevel. 
Det ble laget middag hver eneste dag. Vi hadde felles frokost (med kakao vinterhalvåret  ) hver dag. Jeg fikk med lunsj på skolen hver eneste dag selv om jeg egentlig ikke ville ha. Ville jeg ikke spise noe fikk jeg med smoothie. 
Okei, rakk jeg ikke bussen? Neivel, da ble jeg kjørt så jeg kom tidsnok på skolen. 
Jeg trengte ikke kjøpe mine egne klær, det dro vi å handlet sammen. Jeg fikk så lang tid jeg bare ville på å finne de klærne jeg ville ha, selv om jeg sikkert brukte timesvis på å prøve de. For de fleste er kanskje dette selvfølger, men det var det ikke for min del. Ikke i det hele tatt. Hadde jeg en dårlig dag kunne jeg gjerne bli hjemme. Jeg syntes det var utrolig kleint, så det var det sjeldent jeg gjorde. Men gjorde jeg det, så angret jeg ikke. Det var fred og ro, det var spørsmål om alt gikk bra, det var engasjement i hvordan jeg hadde det og spørsmål om vi skulle finne på noe. 

Den første perioden ble jeg kjørt til skolen hver dag. Det tok en time å kjøre fra fosterhjemmet til skolen, fatter ikke at hun orket   
Det jeg likte veldig godt er at jeg fikk ha med meg fuglene mine. Det var forsåvidt et krav fra min side og, men de kunne jo like gjerne gitt f. 
Fikk stadig melding fra fosterfar om han kunne gi fuglene ditt og datt, så de ble tatt veldig godt vare på når jeg var på skolen og. 
Jeg fikk meg også en hest på helfòr, så jeg ble kjørt i stallen de dagene der tiltakslysten var bortevekk, tok bussen ellers. Da kunne hun sitte i en time og vente på meg mens jeg holdt på i stallen.  
Fikk 200 kr i uka mot at jeg støvsuget gangen og vasket/ryddet mitt eget rom. Hjemme var jeg vant til å få det jeg ville ha, så jeg syntes 200 kr var brutalt lite. Men det var egentlig bare "ekstra" penger, jeg fikk jo alt jeg hadde behov for og fikk ekstra penger til f.eks kino osv. Men det jeg likte var at de pengene kom alltid som avtalt. Jeg trengte ikke en eneste gang å mase om de, og når jeg tenker tilbake på det med litt mer voksne øyne er jo egentlig 200 kr mer enn nok, og det er fint at jeg ikke fikk de uten å ha gjort det jeg måtte gjøre hjemme. 

Det hendte det var krangling hjemme hos dem også, men det var egentlig veldig fint å se. Det var fint å se normale, voksne mennsker krangle om normale ting uten å klikke i vinkel. Og å se hvordan det egentlig skal være i et "normalt" hjem. 

De hadde tre andre barn, hvorav en sønn som var like gammel som meg. Det var ikke sjeldent krangling mellom de. Men igjen - det var så godt å se normale krangler som man kan løse opp i der og da. Jeg tror det er viktig at man får sett hvordan det egentlig skal være også, at man ikke blir skjult for den normale hverdagen. 

De i fosterhjemstjenesten nevnte dette flere ganger at det sikkert kunne være krangling siden de hadde flere ungdommer i hus. Joda, klart det, men det gjorde meg nada. Det var fint å se. Kjefting, smelling i dører, tårer, oppgitte sukk, men ikke en eneste voldsepisode. Jeg ble såklart litt stresset et par ganger (spesielt like etter flyttingen) det var jo mange vonde minner med disse episodene. Men det var så godt å se at man kan legge sånt bak seg uten å gjøre noe større ut av det. 

Fikk også møte en fosterfamilie til som planen var at jeg skulle flytte til. At jeg fikk møte dem og at det ikke bare ble bestemt at jeg skulle dit var kjempefint, for jeg fikk ta en avgjørelse selv. Jeg likte dem ikke, de gjør nok sikkert en super jobb men jeg kjente at det var full kræsj for mitt vedkommende. Så da ble ikke det noe av. 

Da jeg først flyttet dit var det to timer rundt spisebordet med mine nye fosterforeldre og fosterhjemstjenesten. Så hentet de ned ungene så jeg fikk hilse på dem. Så forsvant ungene igjen, og jeg er sikker på at jeg ikke hørte ett eneste pip resten av kvelden fra dem. Det var fint å bare kunne bli kjent med fosterforeldrene mine først og barna etterhvert, og ikke minst få fred på rommet mitt til å fordøye inntrykk. 

De hadde ganske stramme tøyler i starten, men etterhvert fikk jeg gjøre igrunn alt jeg ville. Jeg gjorde ikke noe galt uansett  

Og hadde jeg en dårlig dag hadde jeg alltid noen å prate med uansett om de egentlig var opptatt. De var veldig flinke til å invitere meg ut til å se på f.eks idol, selv om jeg hadde alt annet enn lyst. 
De hadde også veldig god tone med fosterhjemstjenesten og barnevernstjenesten, så det var egentlig bare koselig med møter, noe vi hadde ganske ofte. Det jeg syntes var litt ekkelt (på tidspunktet) var at de hadde møter mens jeg var på skolen. Men jeg forstår jo det nå at de må jo nesten få lov til det  

Jeg tror ikke det er så mye som kunne vært gjort annerledes. Det var som sagt den beste tiden jeg hadde i ungdomsårene, og jeg kjenner enkelte ganger på skikkelig savn etter stabilitet. Savnet kanskje litt mer regler og at noen satt ned foten når jeg gjorde ting som var helt teit, f.eks da jeg hentet meg et kakestykke på bursdagen til en av dem og satt meg inn på rommet. Er flau over det enda, men de syntes det var helt greit, de sa iallfall ingenting. 

Og det jeg likte spesielt godt var at ingen av dem var supermennesker. De var slitne, de sov på sofaen på dagtid, de spiste grandiosa til middag. Det var tidsvis støvdotter overalt. De kranglet. De gråt. De var sinte. De var glade. De heiet på fotballkamp så hele nabolaget hørte det. De trampet i trappene. De smalt med dører. De lot oppvasken stå på benken. De så tv sammen. De spiste sjokolade og chips i ukedagene. De engasjerte seg i hverdagen min. Det var et helt normalt hjem - akkurat et slikt hjem jeg alltid hadde ønsket meg. 

 

Nå ble jeg varm og glad inni meg av det du beskriver, men også av måten du beskriver det på

For en som jobber i fosterhjemstjenesten, bla med å rekruttere fosterhjem, gir det inspirasjon og mening til arbeidet også å få høre de gode historiene der det å komme i et fosterhjem kan gi noe verdifullt til et barn/ ungdom. 

Takk for at du delte?

2 minutter siden, mokken skrev:

Takk søte du! Er Iba bedre i magen nå? 

Iba er bra igjen, men Milli har overlatt stafettpinnen. Hun har mer å gå på, så da satser jeg på at det går fort over med canikur?

10 timer siden, mokken skrev:

Bittelitt bedre i ryggen i dag! Klarte å ta på meg sokker uten å gråte, hurra!

Kihm har vært på dugnad i dag, jeg har laget kaffe og komt med heiarop. Så mye duger jeg til liksom Etter middag ble det en veldig fin og våt skogstur i godt selskap. En så bra dag som overhode mulig

 

Hurra for bedre rygg! Ellerse vil jeg protestere på at det kun var K på dugnad. Du var essensiell med ingeniørkompetanse, kaffelaging, reddende apotekengel og humør som holdt lagånden oppe?

Sommeren er over og det har vært kjekke opplevelser for to- og firbeinte.

Iba er nå snart 6 måneder og den mest intense valpeperioden er over. Hun er enkel, stødig og grei, og vi er sakte, men sikkert i gang med grunnmomentene i lydigheten. Mest av alt har vi fokusert på lek og kontakt, og jeg er superfornøyd med at hun velger å trene/leke med meg på nye steder og med andre hunder i nærheten som forstyrrelser. Så trenger vi ikke å snakke så høyt om at hun ikke helt forstår hva sitt eller ligg betyr...

Vi har vært på telttur i fjellet, og Iba har 3 mus på samvittigheten...jaktinstinktet er på topp iallefall... Og om kvelden er man trøtt...

Canelanamodeller

Milli er fortsatt dronningen over alle dronninger, og elsker nærhet og varme. Så på pauser i fjellet synes hun at hun har en selvsagt plass i soveposen til far:

Bare fordi de er så herlige:

Og til sist: i begynnelsen av august var vi i Nordfjordeid på dobbelt rallylydighetsstevne. Milli fikk 200 poeng og vant klasse to, dermed fikk vi det siste opprykket til klasse tre. Dagen etter debuterte vi i klasse 3. Milli gikk nydelig, men vi disket pga førerfeil/stopp i banen. Uansett var jeg superfornøyd pga flotte løp. Dronninga mi!!!!!!

På 7/27/2017 at 11:48 AM, Jenny skrev:

Min nærmeste familie skal kjøpe hund. De har helt forelsket seg i springe spaniel. Tror det skyldes utseendet. Nå er jeg bekymret på den nye valpens vegne, for jeg vet hvor aktiv familien er. Familien drar på hyttetur, og går små turer i nærområdet, men jeg tror ikke det er nok aktivitet for en springer spaniel. På hyttetur blir det ikke lange turer i skog og mark, men noen små turer i skogen og noen langs bilvegen. Er det for lite for denne hundrasen, eller er et jeg som bekymrer meg uten grunn? Har lest at en springer krever to timers mosjon om dagen. Tror nok heller familien kan tilby hunden 15 min i det daglige, og litt lengre turer når den blir tatt med på hytta. Familien hadde tidligere en cocker spaniel som var overvektig, og det var så trist å oppleve. Hva kan være rett rase for familien? De ønsker ikke en miniatyrhund, for de synes miniatyrhunder er for små.

Hvis du går inn på denne hjemmesiden:   www.desperado.no Deretter inn på valpesiden, så har Inger laget en link til en artikkel hun har skrevet (knotet fælt på ny tlf her, derfor jeg ikke linker direkte til artikkelen her).

Artikkelen heter "10 gode grunner til IKKE å skaffe seg springer spaniel "

Jeg foreslår at du ber dem lese denne artikkelen ?

2 timer siden, Mikago skrev:

Hei! Og sorry for seint svar. Han veier rundt 20 kg nå, og det står 1 tablett per 5-10 kg. Han får altså to tabletter daglig, og fikk ikke intrykk av at dette var noe man kunne øke da jeg var hos veterinæren, men skal jammen ta å spørre. 

Nå går det imidlertid mye bedre, og vi ser stor framgang.  Vi har forsøkt en annen tilnærming de siste ukene. Tidligere har vi prøvd alt fra å ha ham i stuen, i gangen, i buret og med tilgang til hele leiligheten, men han har ikke funnet roen noen av disse stedene. 

Det vi imidlertid har gjort er å gi ham et eget rom som er "hans". Nå sover han der om natta, får maten sin der, godbiter og bein osv. Vi har forsøkt å innføre en rutine der han hviler der inne noen timer hver dag, uavhengig av om vi er hjemme eller ikke. Nå er vi faktisk oppe i to timer borte fra ham, og øker sakte men sikkert litt hver dag. Det kan virke som om clomicalmen kombinert med det at han fysisk ikke kan se at vi går har hjulpet veldig. I tillegg har vi på radio ute i stuen sånn at det er litt lyder. Har ikke gjort noe nummer av å liste oss ut når vi går, men kler på oss, går ut og låser døren før vi går. Nå er det jo slik at vi faktisk kan forlate ham om enn i bare noen timer, så planen videre er å fortsette med å ha ham på rommet sitt hver dag, helt til han klarer å være alene en hel arbeidsdag. Når vi ser at det går fint, vil vi fortsette en stund med clomicalm før vi trapper ned. 

Jeg er så utrolig lettet og glad nå. Vi har brukt fem måneder på å komme hit vi er i dag, så det er utrolig deilig å se et lite lys i enden av tunnelen. For meg har det ikke vært aktuelt å omplassere ham, men jeg har jo fryktet for hvordan det skal gå hvis han må være med hver dag på jobb i bilen med tanke på varme, kulde og lignende gjennom året. 

Så nå er vi virkelig ved godt mot her!  

 

 

Dette er utrolig kjekt å høre!!!! Dere har vært superdyktige, og er nå over det værste steget

18 timer siden, SandyEyeCandy skrev:

Jeg skriver ikke så mye i Akkurat Nå lenger, men jeg vil så gjerne fortelle dere en historie, som bevis for at det skjer fine ting i verden: Jeg blei tipsa om Mortified-podcasten her på sonen for lenge siden (hvor voksne leser fra dagbøkene de skreiv som barn og ungdom), og da det viste seg at de skulle ha live-show i Oslo i forbindelse med Pride (tidligere "Skeive dager") med fokus på skeive liv, tok jeg kontakt for å få være med, da jeg så for meg at en meget desperat og lite sjarmerende dagbok fra da jeg var i Ghana i -99 og var forelska både i Ellie og Lasse, ville passe bra inn i konseptet. Produsentene holdt på å le seg i hjel, så jeg fikk være med.  

Det blei posta en promovideo på Facebooksidene til Mortified Norway, hvor jeg forteller at jeg deltar for å gi en stemme til alle dem som ikke tør eller kan. Den viste jeg til alle på jobben, og etter at jeg var ferdig en ettermiddag, kom en kollega ned og blei stående på dørkarmen inn til kontoret mitt mens han fortalte hvor fantastisk han synes jeg er. Hm, hvor vil du hen med dette, liksom? tenkte jeg litt ille berørt, før det viste seg at han prøvde å si at han syntes jeg var flink som turte å bare vandre gjennom verden og være sånn jeg er, åpen og tilgjengelig og helt skamløs når det gjelder det å være skeiv. Jeg svarte: "Og når jeg nevner at jeg er skeiv, så ser jeg jo at folk knepper til, for alle veit jo at jeg bor sammen med en mann. Og da tenker jeg inni meg: Sug litt på den karamellen, du!" Da smilte han mens han så litt rar ut, før dette kom: "Ja, jeg synes det er så fantastisk at du er sånn og kan snakke om dette... For det gjør ikke jeg...!" Så brast det fullstendig for han, og hele historien om hans forelskelser i gutter opp i gjennom og tvilen og løgnen og ikke minst skammen, kom.

Etter halvannen time med gråt, latter, styrking og snakking var han trygg nok til å innse at samboeren hans ikke kom til å ta med seg ungene og stikke om han fortalte det til henne, og han skjønte også at dette ikke dreide seg om at hun "fortjente" å vite, men om at han fortjener å ikke skamme seg og føle at han juger. Når jeg fikk bilde på kvelden av de to sammen etter at han hadde klart å fortelle det til henne etter 15 år, sammen med "Takk. Jeg kommer til å huske denne dagen for resten av livet!", var det min tur til å grine (på nytt). Og så leste jeg akkurat om en fyr på litt over 50 som hadde bestemt seg for å komme ut etter å ha sett på Skam. Let love rule, folkens.  

Foto: Hanne Bernhardsen Nordvåg

Verdens beste Mortified-gjeng! Henrik, Frida, Daniel, Kaisa og meg. Og dagbøkene. 

For en fantastisk historie!!! Nå ble jeg skikkelig glad over at det finnes så mange fine mennesker (deriblant deg) her i verden

Iba vil gjerne leke med Ola en dag Og ja, du tipper rett fotograf

Når man har en venninne som er sinnsykt god med kameraet....

6 timer siden, Tinkie skrev:

@Zappa Bør vi ha kjøkken i huset når BV kommer på hjemmebesøk?  Vi vil ha nytt kjøkken, og vi har fått tilbud på det gamle på 8.000 nå, men det er seks ukers leveringstid...

På lang sikt er det positivt at dere har kjøkken i hjemmet deres, men barnevernet er nok mer opptatt av deres evner som omsorgsgivere og samarbeidspartnere enn at huset ser strøkent ut?

Jeg har etterhvert vært i mange utredningsprosesser med potensielle fosterhjem, og kan opplyse om at når vi kommer til "interiørhjem" så snakker vi noen ekstra ganger om emnet - er det rom/mulighet for barnet å utfolde seg her (møkk, søling, tusjer, protestherværk osv).

Poenget mitt er at hjerterom og raushet er tusen ganger viktigere enn materielle rammer (selv om de jo til en viss grad er viktige disse også på sitt vis)

Lykke til!!!

2 minutter siden, Mikago skrev:

Det høres veldig bra ut!  Vi tar en liten pause nå for å få alt på avstand, og så tror jeg vi forsøker igjen om noen uker/måneder. Da skal jeg kjøpe en slik, høres genialt ut. Han er forholdsvis glad i mat/godbiter, så regner med en slik kan holde på oppmerksomheten hans. Er din erfaring at det er best å ikke gi et måltid først/eventuelt gi mindre mat? 

Føler meg jo slem, men har vurdert å kutte ned på frokost slik at han er ekstra sulten og dermed kanskje mer interessert i godbiter og lignende når vi går fra ham, men føler jo det kanskje er litt fælt å tenke sånn. 
 

Ellers er det jo godt å se at det har gått bra med andre som har hatt hunder med separasjonsangst, jeg begynner å bli rimelig desperat nå, og i mitt stille sinn skal jeg innrømme at jeg googlet bjeffehalsbånd, men slo det raskt fra meg. Ønsker å bruke utelukkende positiv forsterkning, og vil ikke ha en hund som er redd uansett om han er stille eller gauler.. Så vi får ta tiden til hjelp og se hvordan det utvikler seg  

Lykke til! Og hold oss informert om hvordan det går etterhvert

All min medfølelse i en vanskelig situasjon!!!! Jeg synes du har fått gode innspill i denne tråden, og det virker som dere virkelig gjør det dere kan med godgutten!

Jeg har selv vært i en lignende situasjon med min eldste springer. Hun fikk helt panikk når jeg gikk, og kunne som 5 måneder gammel ule i en time, selv om resten av familien var hjemme sammen med henne. Tror det var @Siri her inne på sonen som skrev om det å pause alenetreningen som hadde gått galt. Rett og slett gi oss og hunden en pause fra det vonde, samt gi henne tid til å modnes og bli trygg på seg selv. Frem til hun var nærmere halvannet år var hun med i bilen på jobb. Vi begynte da fra scratch igjen, og etter kort tid kunne hun iallefall være hjemme i 4-5 timer og tydelig kunne slappe av.

Jeg kjenner så godt igjen den vonde følelsen når man ikke kommer noen vei med alenetreningen - og så håper jeg så innmari for deres del, at om dere klarer å pause i alenetreningen, bruke bilen og bilburet en periode fremover  - at når dere begynner igjen med alenetreningen, så har han modnet og blitt litt mere trygg på seg selv.

Og en ting til: da min eldste hund var 6 måneder gammel kunne jeg bare drømme om at hun ville klare såpass mye som 20 minutter.

Masse, masse lykke til!!!!!!

Her har det vært stooore forskjeller på hundene. Den på 2 år var halvannet år før hun kunne være hjemme alene i et par timer og slappe av. Valpen på snart 4 måneder tar livet med ro og er nå alene ( men sammen med eldstemann) en halv arbeidsdag. Valpen har vært halvannen time helt alene (uten eldstemann), og da lå hun på rygg og sov når vi kom hjem.

Er det noe jeg har lært meg, er det at timer alene må økes/minskes etter hundens trygghet.

59 minutter siden, MegaMarie skrev:

Da har vi startet rally konkurranse igjen!

Først ut var Blondie, håpet var en siste første premie, dermed ny tittel og opprykk til klasse 2. Tiltross for litt kort tid på oppvarmingen og dermed en hund som ikke var helt på i banen, så klarte hun det  183 poeng, 4 plass, siste nappet og tittel! Blondie heter så fint nå:

Nuch Nv-11 Nvv-14 Nordvv-14 AGHI RLI Dobs Only Blondie

Film fra løpet til Blondie.

Så var det Tidi sin tur. Da jeg skulle melde på vurderte jeg å ikke melde på henne, for jeg hadde ikke vært flink å trene siden sist konkurranse som jeg sa jeg skulle. Men jeg meldte nå på. Begynte innlæringen av stå helt på nytt, da den forrige var helt forferdelig stygg og jeg ønsket jo hopp-stå. Begynte først å shape inn hopp-stå bevegelsen. La først på kommando på den på onsdag og fikk trent litt i går kveld og før start i dag. Hun leverte! Hun er så rå på å lære inn ting fort altså, jeg bare elsker den hunden!  Jeg har alltid en kjempe god følelse med henne i ringen, vi er virkelig på nett, et team! Hun syntes det var litt kjipt at det regnet i dag, og var dermed litt mer daff enn hun pleier å være, men hun gjorde alt hun skulle likevel. 

1 plass, 198 poeng og direkte opprykk til klasse 3

Film av Tidi sitt løp. 

Da er det bare å trene fremover, nå har begge hundene rykket opp til ny klasse, så vi har mye å jobbe med fremover! Gleder meg!  

Gratulerer igjen! Koselig å prate med deg, og herlig å se løpene til deg og hundene. Dyktige!!!

1 time siden, mokken skrev:

Høres betraktelig bedre ut! 

Auda... Vi hadde heldigvis med solkrem med høy faktor men K bommet litt bak på skuldrene så han har noen veldig røde flekker

 

Unnskyld, travel dag i går

2 × disk. Vi fikk den ene øvelsen som ikke er helt ferdig for Harly sin del, men ellers en finfin kl 3 debut. Veldig fornøyd! Lykke hadde lopper i rumpen og tjuvstartet et par skritt å på innkaling-løp i fra. Ellers var det helt ok, eller så bra som jeg kan forvente i stekende sol. 

I dag er været heldigvis mer hundevennlig

 

Da blir det supert i dag? Tvi tvi?

3 timer siden, mokken skrev:

Hvis noen savner sommer. Den er i Haugesund!  Altfor varmt! 

 

Jammen, hallooooo! Skal du ikke fortelle hvordan det har gått i dag, sånn for hjemmesitternes del?

På ‎22‎.‎05‎.‎2017 at 9:03 PM, Tinkie skrev:

Mye nyttig du sier, @Mari! Og @Krutsi og. 

Vi skal tenke på det, snakke med svigers som har vært fosterhjem lenge og fremdeles er det, blant annet for storebroren til denne jenta, så vi kan få et lite inntrykk av hva slags mor vi åpner hjemmet vårt for. Og hvis det er aktuelt for oss etter det, så tar vi kontakt med barnevernet.

Livet byr på mye spennende - også store valg. Jeg jobber i en av landets fosterhjemstjenester, både med rekruttering, opplæring, utredning og formidling av fosterhjem. Hvis du/dere ønsker veiledning mtp ulike prosesser mtp fosterhjem i slekt og nettverk, så send meg en PM.

Uansett: lykke til med vurderingene! Og samme hva dere lander på; ta det som et stort kompliment at dere blir spurt!!!!

Valpetiden går fort og Iba har allerede blitt 13,5 uker!

Siden sist har Iba fjernet to hjørnetenner. Den ene grunnet at hun knakk den i lek, den andre fordi den var feilstillt. Ikke det kjekkeste jeg har gjort å levere lille valpen min til narkose og tanntrekk, men det gikk over all forventning. Iba sjarmerte personalet, og syntes det var noe tull å ta hensyn til ømme gommer. Der røk vårt lille håp om at hun skulle bli mindre interessert i å bite resten av familien... 

Ca 4 timer var hun litt pjusk før det var full fest igjen, men de 4 timene var det ekstra godt å få trøst av Milli

Vi har jo også miljøtrent og alt annet, og da er det viktig å lære valpen gode kafevaner. Bergen KaffeBrenneri er utmerket for små valper

Helgen som var, dro vi en gjeng med 4 voksne og 8 firbeinte på hyttetur til Luster. Målet var dobbelt rallylydighetsstevne. Tidenes miljøtrening for fineste, kuleste Iba som tar alt på strak pote, og topp stemning for treningsgjengen. Iba var nok ekstra lykkelig siden hun tilbrakte stevnedagene i valpegrind med broren som har blitt værende en stund hos oppdretteren.

Og så dronningen da: Millien! Lørdag ble det 3. plass med 1. premiering og oppnådd mellomtittel RL1, og søndag ble det debut i klasse 2 hvor vi vant klassen og fikk 1. premiering. Det er bare så kjekt å kjenne på teamfølelsen. GULLHUNDEN MIN

Iba og broren

Og så et siste hverdagsglimt i møte med vann....