Jeg er innmari enig i kommentaren til @ her. Det virker ofte, på hundeklubber og også her på sonen som at alt som er "galt" med hunden er eierens feil.
Jeg vet ikke om jeg er for eller mot quick fixes, men jeg har tro på å gjøre ting mest mulig behagelig for alle parter.
Jeg har sett en hund som ikke taklet å være alene hjemme i huset, men som roet seg ned når han fikk et avgrenset område på rommet. (ikke bur men likevel svært avgrenset.)
Jeg blir gal av alle hormonene som flyr i fjotten min tidvis. Og derfor bruker jeg daphalsbånd på han i situasjoner som er krevende for både han og meg. Er det også en quickfix?
På hvilken måte ødelegger man en hund for livet om man kastrerer den forresten?