Iggy

Nope, er overhodet ikke redd for pelsstell. Er hodestups forelska i storpuddel, men vil nesten anta at mellompuddel passer oss bedre. Ohh. Puddel

Yes. Her skal det undersøkes nøye. Skal gjøre alt for ikke å gå på en smell igjen av denne typen. Unner ingen å måtte ta den avgjørelsen, og måtte dra til vet og levere. Var beintøft og tungt, er temmelig opprevet. Så jeg avventer, må fordøye dette litt. Er veldig åpen for fòravtale og/eller voksen hund til omplassering. Fra oppdretter. Men god oppfølging. Volvo. Saab. Lada. Så kan jeg ha Porsche-hund om noen år, når situasjonen hjemme er mindre krevende. Men hund skal i hus igjen om ikke lenge.

Yup, og er i kontakt med en solid oppdretter nå med en 3-år gammel hund til omplassering. Men - hanne. Var liksom bestemt på tispe. Vil likevel dra og hilse på. Må bare lande litt først.

Da er det over. Var heldig og møtte på en flott vet som tok seg tid til å snakke lenge med meg, trygge meg på valget og trøste litt. Trenger litt tid nå på å komme meg ovenpå igjen, har mista litt selvtillit i forhold til hund. Vil jeg klare ny hund? Tenk om det samme vil skje igjen? At det er jeg som ikke fikser og ødelegger? Har sånne tanker, men vet med meg selv at med tid vil det roe seg. Er rått og nytt enda. Takk for alle støttende ord alle sammen

Er alle oppdrettere på Retrieverlista gode, da? Er det ikke slik at alle kan stå der bare man betaler, eller noe? Pga dårlig erfaring mht mentalitet er jeg veldig opptatt av at vi velger riktig hund denne gangen...

Er jo veeeeldig svak for langhårs Collie, da... Min søster har en og han er en engstelig og nervøs type. Jeg vet at de ikke skal være sånn, men at en del er det likevel?

Tåler helt fint aktivitet, vil jo gjerne fortsette med LP/Rundering, selv om det er på hobbybasis (pga mine konkurransenerver). Har noen gode oppdrettere å anbefale?

I know. Du har rett. Vet jo ikke engang hvordan man går fram. Ringer man vet og bestiller avliving, liksom? Høres jo makabert ut... Og hva om de protesterer, hun er ikke fysisk syk. Blir labbis neste, altså. Himmel. Etter solide linjer. Som skal studeres. Nøye.

Etter en opprivende periode med ustabil hund som endte med at hunden ikke kan bli hos oss, har jeg begynt å se framover. For hund vil vi ha. Men ikke en Ferarri (Hadde BC). Vi vil ha Volvo. Eller Saab. Til og med Lada. Trygt. Stabilt. Forutsigbart. Vi er en familie på 5, datter på 13 og tvillingdøtre på 4,5. Mannen er aktiv triathlet og driver med orientering, jeg trives også veldig i naturen og har i tillegg små-ambisjoner i LP (les: klasse 1, kanskje 2?). Kunne Labrador vært noe for oss? Collie? Dalmatiner? Eurasier? Hadde satt stor pris på tips om oppdrettere også, er en jungel der ute...

Oppdatering: Som antatt var atferdskonsulent og trener (min faste trener som kjenner hunden) tydelige på at dette ikke er en hund de anbefalte at vi beholder i familien. De realitetsorienterte meg (trengte det, er svært følelsesmessig knyttet til hunden, blir lett litt "Lassie-prat" fra meg). De sa at dette vil ikke forsvinne, men dyktige hundefolk kan trene det bedre og/eller klare å forholde seg til det. Det er vanskelig for oss å få til med de ressursene og den kapasiteten vi har. Jeg gir henne allerede alt jeg kan, lange turer i skog og mark i tillegg til at vi trener LP flere ganger i uka. Hunden ligger ofte høyt i stress. Jeg ønsker ikke et hundehold hvor jeg ikke stoler på hunden og må ha henne i bånd inne eller holde henne borte fra familien. Det skal være et hyggelig tilskudd til familien, slik det er nå splitter det oss mer enn det samler oss. Min 13-åring har blitt bitt gjentatte ganger og er forståelig nok redd for hunden. Det hører med til historien at hunden er et resultat av en tjuvparring. Mor kjenner vi godt og hun er en fenomenal hund. Far kjenner vi ikke noe særlig til. 3 av kullsøskene er allerede omplassert, kan vel anta at det har vært problemer der også. Det har vært en opprivende dag, men har kommet til konklusjonen om at Noomi ikke kan bli hos oss. Er skikkelig lei meg og føler vi har mislyktes, men fikk en pep-talk fra trenerne som sa at vi har gjort alt riktig. Dette er genetisk. Så da er spørsmålet hva som skjer nå. Skjønte konsulenten heller mot avliving, jeg ville selvsagt aller helst sett at verdens flotteste hundekyndige menneske kunne ha henne. Uten barn. For hun er en glimrende hund på trening. Ikke i tvil om at hun ville nådd Elite. Men hjemme funker det bare ikke. Litt godt å ha tatt avgjørelsen, selv om det suger. Familien må komme først. Men hund vil jeg jo ha. Jeg vil ha en Volvo-hund. Trygg, forutsigbar, allsidig, solid. Puh.

Hva slags korreksjon tenker dere på? Time-out? Streng stemme og å vente henne ut (holde henne i halsbåndet til hun slipper det hun har) har blitt prøvd. Tusen takk for at dere tar dere tida til å komme med innspill

Mja, det var treneren som nevnte det. Jeg vet ærlig talt ikke om det har så mye å si. Hun er ikke noe annerledes i atferd når barna ikke er hjemme, selv over flere dager. Usj, vanskelig, dette. Vingler.

Hun er bare 10 mnd. Hun er sjekket av vet, ikke noe galt de kunne finne i alle fall. Har ikke kommet plutselig, vil jeg si, bare gradvis forverret seg. Prøvd alt av de vanlige teknikkene for å trene bort, men synes likevel det blir verre. Noen dager kan hun være flink på bytteleken, mens andre dager blokker hun helt ut og bare leter etter ting å ta. Prøvd å ignorere, men ser ingen endring av det heller. Atferdskonsulenten har jo sagt at sånt kan trenes til å bli bedre, men at det tar myyyyye tid. Og mellom linjene - har vi som småbarnsfamilie den tida? I tillegg til alt det andre hun krever? Jeg ser jo selv på formuleringene mine at jeg mer eller mindre virker klar for å la henne gå, men innerst inne er jeg usikker. Hun er godjenta mi.

Hundeholdet har blitt så komplisert. Jeg har mistet piffen og trenger sårt litt råd og oppmuntring. Saken er at vår Noomi på 10 mnd (3/4 BC 1/4 Flat) de siste ukene har utviklet seg i negativ retning. Hun har fått et sterkt ressursforsvar, og hun har brukt tenner på samtlige familiemedlemmer hvis vi kommer for nær noe hun vil vokte. I går kveld lå hun under senga med en sokk hun hadde fått tak i, jeg satte meg på senga, hun hopper opp, knurrer, flekker tenner og jeg er helt sikker på at hadde jeg så mye som leet på meg, hadde hun bitt. Hun stjeler absolutt alt mulig, og vi har byttet med henne, trener på slipp-kommando, rydder huset så hun ikke skal få tak i noe (men hvor strøkent kan man klare å ha det til enhver tid, vi har små barn). Hun får rikelig med mosjon, og hun trenes i lydighet, også på organiserte treninger med superdyktig trener. Hun er et arbeidsjern og et fyrverkeri, og vi har fantastisk god kontakt med henne. Hun er verdens mest elskelige vesen, og en kosejente uten like. Jeg begynner likevel å få nok. Det er ikke noe gøy med hund lenger, og jeg bruker tiden hjemme til å passe på at hun: 1. Ikke får tak i noe (noen dager jakter hun på ting konstant) og 2. At barna holder avstand. Det tar på. Vi har atferdskonsultasjon i morgen med trenere jeg stoler på, men signalene jeg har fått fra dem er temmelig tydelige på at dette er en hund med så mye stress at hun sannsynligvis ikke passer inn i en barnefamilie. Ressursforsvar går det an å trene bort, men har fått signaler om at dette tar tid og svært mye trening må til. Jeg er mildt sagt molefonken, og går konstant rundt med en klump i magen. Man blir jo så glad i hunden sin, og hun er fenomenal på så mange måter. Æsj, jeg vet ikke helt hva jeg ønsker fra dere, kjære Soniser – innspill, kanskje? Noen med liknende erfaringer? Råd? På forhånd takk. Edit: Jeg var i dusjen, hun maltrakterte en bok så lenge. Rusla rundt på kjøkkenet da jeg kom, men da jeg skulle rydde opp rotet i stua, kom hun som et skudd og satte tennene rundt hånda mi. Ikke hardt, men hun var sint, dette var hennes ting. Jeg prøver å forholde meg rolig, hjelper vel ikke å reagere med sinne. Da jeg satte med ned et stykke fra henne, oppgitt, kom hun bort og ville ha kos og roet seg.

Begge satt i Studentparlamentet under studier. Husker fremdeles første gang jeg så ham komme gående i den mørkeblå duffelcoaten sin i snøen... Nuhvel, det var mange år med mye fram og tilbake og diverse andre kjærester og prosjekter før vi endelig var "klare". Da hadde det gått i hvert fall ett år siden vi så hverandre sist, men den kvelden visste vi begge at det kom til å bli oss. Og slik ble det. Nå er han den eneste hanen i kurven av 6 (inkludert hunden)

Har BC og passer ofte (langhårs)Collien til min søster. Han er en rolig, tålmodig og forsiktig fyr, litt engstelig av seg. Han er f.eks. redd for trapper og glatte gulv (veldig praktisk....). Han kan ikke sammenlignes med en BC. Men igjen - kun ett individ og der begrenses min erfaring. Vakker er han dog. Himmel

Ååååh, så flinke! Det ser ut som både hund og fører koser seg. Synes de var voldsomt flinke etter kun et par dagers trening! Wow! Og så visste jeg ikke at så unge hunder kunne delta på trening. *Myser bort på egen BC på 7 mnd....*

Min er like gammel som din, og løsningen her har vært økt hjernetrim. Les lydighetsøvelser. Etter jeg økte på med mengden og krever mer, har hun funnet en av-knapp jeg ikke visste hun hadde. Fra sliiiitsom til rolig. Måtte det vare. *Bank i bordet*

Ah, dere aner ikke hvor dette letter et meget frustrert hundeeierhjerte som trodde all hjelp og lokking var å banne i kjerka. Som i alvorlig banning, hehe. Herlig. Metoden til @Gråtass er tatt i bruk, og jeg har til og med lokket litt. Synes det faktisk er litt framgang å spore, men måtte gi meg (selv om det var veldig fristende å fortsette) da jeg så hun begynte å bli sliten. Takk alle sammen!

Jah, ikke sant? Noomi'n din er jamen fin hun også! Ellers har jeg holdt på å bli gaaaal av den kassemetoden . Alt gikk så såre vel, Noomi er en pleaser, og trippet fornøyd rundt på kassa. Men så kom vi til steget der hun skal gå rundt av seg selv og inntil meg. Full stopp. Får nesten (ikke bare nesten heller) vondt av henne, det er tydelig at hun ikke forstår hva hun skal gjøre. Blitt frarådet lokking, men må si jeg har hatt veeeeldig lyst å hjelpe henne på plass. Hun vil jo så gjerne, det er jo meg og min kompetanse til å hjelpe henne det står på. Er en LP-novise og opptatt av å gjøre ting riktig, men altså... Og så ble det full jubel og fest og fyrverkeri da hun kommer sånn noenlunde inn riktig. Men - som sagt - ofte litt skjevt og noe langt bak. Tror jeg skal hjelpe henne på plass, jeg. Drømmer om en innsitt hvor hun regelrett flyyyr inn med stumpen

Helt enig. Jeg bor midt i smørøyet hva dette angår (Gamle Oslo), og har absolutt aldri hatt ubehageligheter med disse "gæmlisene". Tvert i mot spanderer de alltid et smil og et hei og klapper litt på hunden. Har hatt mange runder med meg selv ang. tigginga til spesielt Rom-folket, og har landet på at jeg ikke gir. Helt enig at det at de er så pågående gjør noe med meg, og er usikker på om det faktisk vil bidra. Men igjen. Tror aldri jeg kommer til å bli helt enig med meg selv her, og er slett ikke umulig at jeg vil endre mening heller.

Jeg og Noomi (7 mnd) jobber med utgangsstilling. Vi har jobbet oss gjennom kassemetoden, tok en pause fra den da hun ikke ville gå rundt kassa uten at jeg gikk. Virket som hun var blitt for avhengig av meg, og etter råd fra trener tok vi en liten pause. Når vi er ute og leker/trener har hun derimot begynt å tilby noe som liker på utgangsstilling, men setter seg gjerne litt skjevt og langt bak. Ville dere pirket på dette allerede fra starten av, eller ville dere belønne at hun tross alt har begynt å skjønne hvor jeg vil ha henne? Hm, håper dere skjønner hva jeg mener, ser at forklaringen kanskje er litt rotete

Sendt deg en PM.

Skriver under på den! Til tider synes jeg det er/har vært mer krevende enn barn. Og jeg har småtvillinger pluss tenåring.... Men fantastisk og fiiiiint

Ridgebacker er altså det vakreste som finnes. Sånn ca. Himmel Kan du bekrefte/avkrefte dette med at de er vanskelige å motivere til trening? Har hørt mye om det, nemlig, at de er seige og ikke spes brukandes til LP f.eks. Ser at du jobber med både Rally og LP, hvordan opplever du å jobbe med ham?