Kantarellen

Det er i hvertfall veldig tydelig at hunden vil ha meg i fred, og ikke liker når katten skal ha min oppmerksomhet. Så kan man jo kalle det hva man vil:) Katten er så kjapp med å stikke av, at jeg rekker ikke å invitere han opp i senga når hunden har jagd han ned. Jeg snakker til hunden når han oppfører seg slik, men det hjelper ikke lenger enn å få han til å kutte ut akkurat der og da, neste gang er han akkurat lik. Vet ikke helt hvordan jeg skal reagere for å få hunden til å forstå at det faktisk ikke er greit å leke bølle på den måten, og at pus har like mye rett til å være her, og til å få kos, som hunden. Noen tips? Nå har hunden vært borte på ferie en ukes tid, og jeg ser klart at katten er mye mer fremme i heimen da, da ligger han rett ut i senga, og er mye mer sosial enn når hunden er her.

Bikkja er en liten busemann, og hans favoritthobby, det er å jage vekk pus, spesielt når pus nærmer seg meg. Pus er en konfliktsky, meget rolig herremann, som overhodet ikke orker/gidder ta kampen med hunden. Han trekker seg unna, og går sin vei. De leker og har det hyggelig sammen også, så det er litt begge deler her, men hunden vil helst ha meg i fred. Hunden kan være rimelig intens når han først har bestemt seg for at han vil leke med katten, og da får ikke katten fred før han hopper opp et sted hunden ikke rekker opp. Hunden ligger i senga med meg, og hvis katten også vil ligge i senga, da knurrer og glefser hunden, slik at katten forsvinner. Når katten går bort til meg, pleier også hunden å komme løpende fra for eksempel sengen sin, og stille seg i veien for katten. Noen tips til hvordan jeg kan få hunden til å ikke bli sjalu på pus? Pus kom hit først, uten at det sikkert har noe å si.

Hehe, ja. Jeg har prøvd å tilby alt mulig av hundegodis, men den absolutte favoritten er faktisk maten hans V&H, og som godis den grønne posen med Softies fra Friskies kjøpt på Kiwi. Han har også sans for griseører. Ellers er han glad i ost, kylling, pølse, og vannmelon.

Tja, jeg hadde vel ingen bestemte fordommer, men jeg hadde jo lest litt av hvert om Chihuahua. Så du kan si at jeg ble veldig positivt overrasket da jeg møtte hunden som senere skulle bli far til hunden jeg har nå. Det er ikke det at jeg ikke er enig i at det virkelig er mye sant i ryktene rundt rasen, men det blir jammen mye av hva man gjør det til selv også, og så lenge man behandler sin Chihuahua som den hunden den faktisk er, og ikke som en pyntegjenstand eller et leketøy, så må jeg si at jeg er meget fornøyd med min lille turkamerat. Han vil gjerne gå lange turer hver dag, selv om han har korte bein, er han hverken lat eller lite utholdende. Tvert i mot. Han er alltid blid, både energisk, men kan også slappe av, det lyser livsglede av han lang vei, han elsker å gå på tur, og er glad i både mennesker og andre dyr.

Har hatt et utrivelig besøk i hundegården (Som er en forlengelse av verandaen, med trapp ned til et inngjerdet område.), heldigvis ble ingen bitt. Passer på å klippe gresset der inne så kort som mulig for best mulig oversikt, men vil gjerne være sikker på at hunden er trygg. Regner med at det er flere som har vært ute for disse skumle krypene, og som kanskje har funnet en løsning for sin hundegård?

Han er veldig nysgjerrig på babyer og små barn, så han får lov til å snuse. Han får leke med barn under nøye oppsyn, når jeg ser at barnet vet å behandle han bra. Da vet jeg at det går bra, det er når de veiver med armene, drar han i ørene og tvangskoser han, at han blir veldig stresset, og kan glefse etter dem. Han er så liten at han kommer seg ikke unna heller, så jeg følger nøye med hele tiden.

Da burde du møtt min korthårede Chi, han er koselig:-)

Jeg kan bli sint når han, som er en vokterrase, tar helt av bare han hører en lyd utenfor, og ikke vil høre. Jeg kan heve stemmen, og kjefte, selv om jeg vet at det er helt nytteløst, da gidder han i hvertfall ikke høre. Jeg tar aldri i han, han vet at ordet nei betyr at det han gjør ikke er lov, og det fungerer fint bortsett fra på bjeffing.

Jeg hadde blåmerker over hele meg da junior var liten. Det er jo en periode man nesten bare må gjennom, og jeg prøvde å overse det så godt som mulig, ble det for ille, fjernet jeg meg, eller gav han noe annet å tygge på.

Min hund på 1,5 år gjør også det. Han hopper rundt mennesket/dyret han vil leke med, og bjeffer, som en slags invitasjon til lek. Hvis han blir for høylytt hysjer jeg på han, men ellers er det greit, han er bare glad og ivrig.

Jeg kastrerte min hund, da den ene testikkelen ikke kom seg helt ned, den havnet i lysken. Jeg orket ikke tanken på å bekymre meg for kreftfare, og fant det best å gjøre noe med saken med èn gang, selv om veterinæren sa at kreft som oftest ikke oppstår før hunden er 5-6 år. Jeg tenkte det at hvis jeg ignorerer den testikkelen og satser på at det går bra, så går det noen år, og hunden får kreft og eventuelt dør, da kunne ikke jeg tilgitt meg selv. Jeg hadde også lurt litt på eventuelt avl/utstilling etc, men da dyrlegen sa at beklager, men steinen vil ikke komme ned, da var valget om å kastrere han enkelt. Du må jo tenke over hvor viktig det er å kunne bruke hunden din til disse tingene, eller om det går like fint uten.