idastef

Hvis du vurderer cairn og westie ville jeg sjekket ut australsk terrier også. Ganske likt gemytt, westie er kanskje mildest, mens australsk har mykest pels og ikke så mye terrierpels i ansiktet. Min soleklare favoritt

Pelsen slipper ikke selv, og hvis man ikke napper vokser den seg lang, blir myk og ikke like værbestandig. Men det er to typer pels, gammel og moderne. Den gamle er striere, mer hardfør og trenger ikke så mye stell, Robbie og Quentin er den typen. Den moderne er finere i kvaliteten, vokser tettere og krever oftere og mer stell, men er lettere å frisere pent til utstilling, Isac var denne typen. Robbie ble ikke stelt annet enn bad og børsting i ny og ne, og plukking av det aller verste på ryggen. De to andre har fått mer, fordi de trenger mer og fordi jeg har lært mer Jeg synes også de skal være litt rufsete! Hvis man napper jevnlig, rulleres pelsen, slik at du ikke plukker ned alt på en gang. Da har den typisk tre-fire lengder i pelsen, og man napper kun den lengste, en gang i måneden eller noe sånt. De skal ha lang pels på undersiden - kragen, forkleet og skjørtet er viktig og rasetypisk. Hvor ser du på valp fra? Heldiggrisen! Jeg skal også ha ny aussivalp så fort jeg bor litt mer permanent og en litt mer stabil hverdag

Westier er kjempefine! Mitt inntrykk er at de er milde og fine, glade i kos og mys, men kan også være med på tøys og tull og tur. @westieFia kan jo fortelle mer?

Hvor hundesosial hunden din blir har helt klart sammenheng med sosialiseringen den får som valp, og erfaringer den får med seg gjennom livet. Gode rollemodeller er gull verdt! Jeg tror det er er lettere å "fucke opp" en i utgangspunktet god terrier enn en i utgangspunktet god labrador, ved manglende sosialisering, men det betyr ikke at ikke de kan bli like fine hunder, hvis man er litt fornuftig med valpetid og sosialisering Det er bare en standard, ja. Jeg har hørt at den moderne pelstypen er blitt avlet fram mer mot show, fordi den er lettere å frisere til å se fluffy og fin ut på utstilling, mens den gamle typen er mer praktisk i virkeligheten. Men ingen av dem er noe stort problem, det handler om nyanser! Men sjekk ut hvordan foreldrene er, noen har langt mer enn andre og omvendt. Mor til Agni i linken jeg viste, Pippi, er søster til min forrige. Isac og Pippi hadde denne moderne pelstypen, men Agni har arvet farens grovere pels. Han ser helt annerledes ut enn moren Sjekk ut rasetråden på forumet for mer bilder!

Mitt inntrykk av terriere er at de har et noe annet kroppsspråk enn mange andre hunder, som gjør at de "mistolkes" og så kan det bli en ond sirkel som ender opp i såkalt "terrieratferd". Og at det er klart store forskjeller på rasene! Staff er så vidt meg bekjent kjent for å ha problemer med samkjønnsaggresjon, men det er ikke et uttalt problem hos australske. Det skal likevel sies at mine to har hatt problemer med andre hunder, uavhengig av kjønn, men det var det andre årsaker til. Folk jeg kjenner med rasen beskriver dem som morsomme og lettlærte, sosiale og blide hunder! Pelsen til australsk terrier kommer i to fargevarianter - black/tan og red/sand. Pelsen skal være stri på kroppen og silkemyk på hodet, og skal nappes 2-4 ganger i året for å holdes riktig. Men det er også to typer pels, den "gamle" er striere og mer hardfør, vokser ikke så tett og trenger ikke å nappes i like stor grad. Den "moderne" typen er myk og tettvokst, og krever mer, men egner seg godt hvis du liker pelsstell. Jeg har hatt en hund av hver type, og foretrekker den gamle, men den moderne er ikke et stort problem. Du må nok regne med å ha et dekken og potesokker liggende for de kaldeste dagene, men noen minusgrader skal gå greit. Regn er heller ikke noe stort problem. Jeg har aldri prøvd meg på lydighet, men den siste jeg hadde var ekstremt glad i klikkertrening, hadde langt mer treningsiver og motivasjon enn meg, og sa aldri nei! Han var også veldig førerorientert. Pappas toåring er helt koko etter ball, og kan gjøre hva som helst i hele verden hvis han får leke med deg. Se til Sverige og Finland for mer LP og AG resultater på australsk terrier, der er hundene mer aktive!

Min terrier kunne vært sirkushund om han fikk sjansen, og jeg vet at den australske terrieren i linken under gjør det bra på agilitybanen. Jeg tror du kan treffe blink med terrier også! Det gjelder bare å motivere med det som motiverer http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=52141947&searchclickthrough=true&searchQuery=australsk%20terrier

Hva med norske etternavn? Jensen, Nilsen, Andersen, Knudsen, Ludvigsen.

Er det noen som vet hvor jeg finner en tidsplan for når de ulike rasene skal i ringen? Synes det er vanskelig å finne fram på NKK sine sider.

Så fint at du har tatt til deg noen som virkelig trenger det! Det er så bra at de som har mulighet til å hjelpe gjør nettopp det Hvordan er tidsaspektet når du sier ja til å være fosterhjem? Har du mulighet til å si at du kan passe en katt i et halvt år, men så skal du feks. reise eller flytte? Eller er det noe "minimum"? Jeg har inntrykk av at det er vanskelig å omplassere katter, så de kan kanskje bli boende ganske lenge i fosterhjem? Jeg har ikke mulighet til å eie egen katt eller hund for øyeblikket, men kunne kanskje vært fosterhjem om det ikke er for permanent. Og da vet jeg ikke om det er noe poeng, for da må den jo kanskje flytte i et nytt fosterhjem før eller siden. Men hva slags avtale har du?

TS skriver at hunden "går rundt seg selv, hopper, peser, og er virkelig stresset. Det virker som han går inn i en "stress transe" og "han roer seg til slutt, men tar ett par minutter før han roer seg og slutter å pese". I tillegg skriver hun at når hunden er alene hjemme uten bur var "bossposen vekk, alt på kjøkkendisken og de som bor under sa det var mye bråk og bjeffing". Dette er alle symptomer på separasjonsangst, og gordon setter er så vidt meg bekjent disponert for å ha separasjonsangst. Det behøver ikke å være det, og jeg håper virkelig ikke det er det som er problemet, men dersom det viser seg å være det, er det noe man bør begynne å jobbe med tidlig. Jeg regner med du har satt deg inn i bur/ikke bur-diskusjonen, og har dine argumenter for hvorfor dere har valgt bur, så jeg skal ikke starte noen diskusjon om det her. Men vær obs på at et bur ikke blir den lettvinte løsningen som ikke tillater hunden å bråke og ødelegge, men som egentlig ikke demper stresset. Rotrening er en del av opplegget for å bli kvitt separasjonsangst, og jeg er helt enig i de rådene som gis om det. Poenget mitt er bare at selv om dette er vanlig fuglehundoppførsel er det også vanlige symptomer på separasjonsangst, og det bør TS få vite om, slik at hun kan vurdere sin hund og ta de beste avgjørelsene for den. I tillegg er det ganske spennende forskning jeg prøver å vise til (men fortsatt ikke finner referansen til) som kan påvirke hunden i de situasjonene den har issues i dag. Jeg prøver ikke å svartmale situasjonen, jeg har ingen info om din hund utover det du forteller her, men det var bare det første som slo meg da jeg leste startinnlegget. Håper det bare er gjensynsglede og høye forventninger

Jeg leste nylig om en studie om separasjonsangst at stresshormonene (kortisol?) i hunden ble dempet av berøring. Ikke overdreven trøsting eller masse klapping, men å ha fysisk kontakt - stryke feks - før man overser den til den er rolig igjen. Berøring hadde større effekt på å berolige hunden enn å kun overse den. Jeg finner ikke artikkelen igjen, men den ble delt av Gry Løberg/Manimal på Facebook for en tid tilbake. Mulig jeg er farget av egne erfaringer her, men det du beskriver kan stemme med separasjonsangst. Hva skjer om du ikke har hunden i bur? Om det er separasjonsangst bør du ta tak i det så tidlig som mulig, håper det ikke er tilfellet for dere

Her er bilder av Quentin fra i sommer, 2 år. Han har lagt seg ut fra i fjor, er ikke like hengslete og er blitt mindre valp i hodet. En riktig fin hund, med en fantastisk personlighet! Før napping Etter napping Etter napping

Jeg kjenner ikke til noen andre som driver aktivt i Norge i dag, men jeg ville sett til Sverige og Danmark hvis jeg var deg! De har et betydelig større utvalg av oppdrettere. Helt sikkert større spenn i kvalitet, men ta en kikk!

Så bra! Spennende med flere australske terriere å høre erfaringer fra! Jeg kan fortelle mine erfaringer med pelsstell. Jeg har inntrykk av at det er to typer pels. Jeg vet ikke hvor utbredt denne todelingen egentlig er, men det er mitt inntrykk av de jeg har møtt og eiere jeg har snakket med. Den gamle typen, som er grovere, mer praktisk med normalpelsing i ansikt og på beina - den røde pelsen. Og den nye typen, som er avlet fram mot show - de har mer, finere og tettere pels over hele kroppen, også ansikt og bein, som ikke er noe problem om man er flink til å nappe (mer pels å nappe = mer frihet til å "style" på utstilling), men som MÅ stelles. Målet med å nappe er å holde en god kvalitet på pelsen, som skal beskytte mot regn og kulde. Hvis pelsen ikke nappes, vokser den og blir mykere og lysere. Ingen av de jeg har kjent til har røytet i særlig grad, men underpelsen kan finnes igjen på gulvet i røytesesonger. Har aldri sett spor av pels i sofaen eller i sengen, kun på håndkleet etter tørking. Generelt sett skal pelsen nappes kort på ryggen (det svarte), men de skal ha forkle/krage i front som går fra ørene og ned på brystet. Hårtoppen på hodet skal være silkemyk (spesielt for australsk terrier, ingen andre terriere har silketopp!), og ikke gå i øynene. Halen vokser som en vifte, den er "tillatt" på utstilling, men jeg har ikke inntrykk av at det er særlig utbredt. De skal ha lang pels bak på beina og under magen, men labbene og forsiden av beina skal være kort. Av praktiske årsaker liker jeg de best så kort som mulig, også på undersiden. Kragen hører med da, gir litt rasepreg! Robbie og Lille My var kullsøsken, Robbie bodde hos oss og My hos naboen. De var av den gamle typen, og hadde vakre nette hoder med pels som aldri var i veien. Vi gredde pelsen til Robbie innimellom, og han fikk en vask i ny og ne (var plaget med dårlig hud, fikk bade mye i perioder), men ble aldri nappet. Regn var ikke noe problem, men han brukte dekken om vinteren. My fikk et bad i ny og ne og en omgang med børsten, men ble aldri nappet. Hun frøs ikke nevneverdig om vinteren. Jeg møtte nylig en kullbror av disse, han er 14 år og blir barbert ned. Ikke helt heldig for pelsen tror jeg, men hunden er gammel og de gjør det som er best for velvære. Isac var av en hElt annen type enn My og Robbie, mye mindre og "yndigere". Han hadde utstillingspels som grodde ukontrollert. Da jeg fikk han var han blitt klippet med saks, og jeg hadde håp om at han skulle "fikse seg selv" som Robbie gjorde. Det tok 8 mnd før jeg kom meg til en oppdretter som kunne hjelpe meg, da jeg innså at slaget var tapt. Jeg synes det var veldig vanskelig og Isac syntes det var ubehagelig, så det var fint med proff hjelp. Han ble lykkeligere etter at pelsen ble borte, jeg ble lykkeligere for å slippe all mulig drit som ble dratt inn, og han så rett og slett snasen ut! Isac var kastrert, dette kan ha påvirket pelskvaliteten. Han fikk en omgang til hos oppdretteren, ca 5 mnd etter. Planen var at han skulle få vårfrisyren fikset i juni, men dessverre måtte han avlives før den tid. Isac burde ideelt sett blitt nappet 3-4 ganger i året. Jeg hadde han i 1,5 år av hans 9 år, og han ble nappet to ganger hos meg. Han brukte dekken i mange minusgrader, men greide seg fint når det var kjølig og rett under null. Sokker var et must på frossen bakke. Quentin er hos pappa, som ikke har greie på pelsstell. Q har derfor fått samme behandling som Robbie, men han har nok en mer "moderne" pels som krever mer. Jeg har nappet han tre ganger det siste året - jul, påske og i sommer. Pelsen til Q er veldig lettstelt, og jeg har ingen problemer med å plukke pelsen. Han ble veldig fin i sommer, da jeg passet han i to uker og kunne plukke på han jevnlig! Isac hadde en HELT annen kvalitet, hvor jeg ikke hadde sjans til å holde han selv i det hele tatt. Quentin er så aktiv ute at han ikke trenger klær før det blir skikkelig kaldt. Jeg er langt fra noen ekspert på pelsstell, og synes egentlig det er noe herk, men dette var mine erfaringer! Neste aussie skal jeg være flink til å nappe fra starten av, slik at det er lett for meg og lett for hunden. Men jeg vil så langt det er mulig velge en hund med pels av "gammel type".

Jeg holder en knapp på australsk terrier! Frisk rase, treningsvillig og førerorientert om du greier å motivere - ikke et stort problem om du har mat eller pipeleke, er min erfaring. Min forrige var sjeldent lenger unna enn 15 meter, den første var selvstendig og kunne forsvinne på tur, men han trente vi aldri noe særlig med, og også pappa sin holder seg også i nærheten. Naboens var med på tur så lenge hun gadd, da hun ble lei løp hun bare hjem igjen. Innkallingstrening er noe man ikke bør ta for gitt, men det er absolutt ikke umulig å ha aussiene løse - selv om du kan lese annet i "raseleksikon" på nettet. I Sverige og delvis i Danmark har de utarbeidet en avlsstrategi på australsk terrier. De finner en viss trend mot lengre rygger, men jeg tror ikke det er et utbredt helseproblem. Det er likevel noe de forsøker å unngå i avlsarbeidet. Patella og øyeproblemer er de største utfordringene på rasen, men heller ikke der er det noe voldsomt å snakke om har jeg inntrykk av. De oppdretterne jeg har vært i kontakt med undersøker sine avlshunder. Jeg passer for tiden en west highland white terrier, hun er mYe mildere og roligere til sinns enn aussiene mine, så det er forskjell på terrierne også. Ca samme størrelse, nappepels og en veldig søt og snill hund. Jeg kommer til å velge australsk terrier igjen neste gang, fordi jeg elsker personligheten, den gode helsen og praktiske størrelsen, intelligensen, pelsen (som er glattere og mykere enn westiens og cairns), fargene - alt.

Kondolerer. I mai røyk korsbåndet på min australske terrier, han gikk på trynet på en sti og beinet hang plutselig ikke på lenger. Dyrlegen hørte tydelig kneppelyd, og hun mente det var helt uaktuelt at han skulle klare seg uten operasjon, til tross for sine 9 kg. Operasjon ble vurdert, men på grunn av høy alder og andre helseproblemer fikk han slippe. Jeg har 100 % forståelse for din avgjørelse, du kjenner din hund best og vet hva som er riktig for han. Selv om det gjør fysisk vondt i hjertet. Kondolerer igjen.

Har du vurdert australsk terrier? Hakket mindre enn cairn, mykere/glattere pels og et mer "yndig" utseende, men minst like barsk og allsidig. Passer alle kravene dine godt, men jeg ville vært obs på god hundesosialisering fra starten av, da de kan bli litt skarpe. Den er kjent for å elske barn! Den første aussieterrieren vår ble aldri nappet, den forrige ble nappet to ganger i året - det kostet 600,- hos en oppdretter. Min absolutte favorittrase, pga størrelse, gemytt, helse (vær obs på patella og øyne - ikke så veldig utbredt, men det er tilstede i rasen) og utseende.

Hei! Isac fikk bytte til RC Hypoallergenic og gikk på streng diett et par-tre mnd. Så begynte jeg sakte å introdusere annen mat, og da han ikke reagerte på noe lenger, anså jeg det som OK. Han fikk aldri noe utslett igjen. I ettertid tror jeg faktisk at utslettet var en reaksjon på store mengder Dentastix og annet Pedigree Pal-snacks fra butikken. I den samme perioden som han fikk det gamle Hills-foret fikk han også en del sånt "søppel", fordi vi kjørte mye bil og han var endel alene på nye steder. Hunden hadde en ganske komplisert psyke, og vi jobbet mye med stressmestring osv. Det kan ha vært utslagsgivende for den første hunden med dette utslettet også, men det er lenge siden, så jeg husker ikke detaljene rundt den situasjonen. Mine tips: - Vær kritisk til fôr - gi allergifor i en periode, uten noe ekstra (ikke smakebiter, ikke smuler - ingen ting) til hunden er symptomfri. - Vask jevnlig med antiseptisk sjampo når huden er infisert - Når utbruddene er over, gå over til høykvalitetsfor uten nasty tilsetningsstoffer - feks Vom og Hundemat eller Orijen. Vi hadde veldig god erfaring med Orijen - Ikke gi "søppelsnacks" fra matbutikken til hunden, det er mye drit i "dyrefôr" som de kan reagere på - Velg naturlige og sunne matvarer for hunden, rent og ubehandlet kjøtt Oppdater gjerne senere! Lykke til

Jeg valgte for kort tid siden å la min 9 år gamle australske terrier slippe da korsbåndet røyk. 9 år er ikke gammelt på den rasen, onkelen til min hund fylte 17 i fjor (vet ikke om han lever enda), og vanlig levealder er 13-15 år. Hunden min var i god form, men hadde en rekke andre plager - stoffskifte, hjerteproblemer, tannproblemer og atferdsproblemer som sterk separasjonsangst og fryktaggresjon. Et røket korsbånd kan opereres - jeg fikk to valg, enten til 15 000 ("gamlemåten") eller til 25 000 ("nye måten"). I tillegg kommer rehabilitering og etterbehandlinger, og det er visstnok ikke uvanlig at det andre korsbåndet også ryker etter en tid. Da er det full pakke om igjen. I tillegg, og som siste avgjørende faktor er jeg nyutdannet og skal ut i min første jobb. Da er det ikke gitt at jeg får mulighet til å følge opp hunden i like stor grad som om jeg var student, særlig ikke når han i utgangspunktet ikke klarer å være alene. Dersom hunden min hadde vært en frisk niåring uten separasjonsangst, hadde jeg operert - samme hva prisen ble. Men når alt kom til alt synes jeg han har gått igjennom nok allerede, og jeg var ikke sikker på at jeg kunne gi han alt han ville trenge etter en operasjon. Summen av alt ble at det av hundevelferdshensyn ble rett å avlive. Men det skal sies at jeg tenker på dette daglig og lurer på om jeg skulle valgt annerledes, særlig når det er mange lykkelige endelser på korsbåndskader å lese om på nettet. Jeg forstår det som at ditt problem først og fremst er "operere eller ikke operere", ikke "operere eller avlive". Hunden din er liten av størrelse og ung i alder - det høres ut som om det er bedre å la han ha et godt og noe kortere liv enn å operere alt som er for å muligens gi et lenger liv. Hva med å gi han smertestillende for å se om han endrer atferd positivt? Men hør på denne flinke dyrlegen - kanskje det er en smal sak å fikse dette? Jeg tror ikke det er noe rett eller galt svar her, det er du som kjenner din hund best og vet hvordan dette bør ende. Ønsker deg masse lykke til

Silky og Yorkshire er langt mer miniatyrhunder enn australsk terrier, aussien er større, tøffere og mer hardfør. Silky er opprinnelig en blanding av yorkshire og australsk, så vidt jeg har forstått. Men australsk terrier kan passe til kriteriene! En australsk terrier i utstillingskondisjon nappes gjerne ukentlig, men en hverdagspels kan stelles to til tre ganger i året (i tillegg til å holdes flokefri). Det kommer an på linjene - den "gamle" typen trenger mindre stell enn den "nye" typen, som har mer og tettere pels. Det er også verdt å merke seg at australsk terrier er større enn standarden sier, så det er ingen garanti for å få den med inn i kabinen på flyet.

Når du er 6-7 år vet du ikke hvordan hunder oppfører seg, men du vil gjerne klappe den deilige pelsen. Og på TV er alle hunder kosedyr. Ikke rart at hun ikke tok signalene fra hunden, og ikke rart at hunden svarte på den måten, når den ikke liker barn. Greit, det kommer ikke til å skje igjen med din hund - men tenk om jenta ble redd? Det er ingenting som er så bad news for hundeeiere (og hunder) enn unger (og voksne) som er redd for hunder. Jeg ville besøkt jentene igjen med den snille hunden, og spurt hvordan det gikk, og forklart hva som skjedde. At hunden ikke liker barn, og at det var dumt at ingen voksne så det før hunden måtte si fra selv - og at ikke alle hunder er sånn. Gjerne en ting eller to om å lese kroppsspråk. Det er en gyllen mulighet til å lære barn hvordan man skal håndtere og respektere dyr

Det er 16-bussen som går til Nipedalen, ikke 17! 17-bussen går til Gravdal og Lyderhorn. Det går an å bade der ute også, tror jeg, i sjøen. Og det er noen vann på Lyderhorn, men vet ikke badekvaliteten der.

Jeg mente ikke nødvendigvis at dere skal starte på null, men at denne metoden å lære seg å vente/ligge i ro over lenger tid kanskje kan være en god idé. Begynn med å gå ut av døra og vær ute i 10 min, da. Eller gå på butikken og kom tilbake. Ikke la det gå flere timer, liksom! Kom tilbake før han begynner å kjede seg, og legg opp treningen slik at han forstår at det er meningen at han skal ligge stille og vente. Oppgaven hans blir å ligge stille, så kan han konsentrere seg om det - hvis belønningen er mega og han forstår oppgaven, bør det være greit å øke kravene gradvis. Jeg har hørt at når de klarer en time, kan du øke med en halvtime. Da går det fort! Du kan eventuelt ha kamera på han og følge han fra mobilen og se hvor lang tid han klarer å være i ro. Så kan du time det slik at du kommer tilbake fØr han begynner med makulering og slikt. Og forhåpentligvis er dette en phase som går over :)

Det er ikke noe mer "juks" å bruke Anxiety Wrap enn å bruke bur. Remedie schmeredie. Hva med å starte hjemme alene-treningen på nytt? Museskritt - gå ut og kom inn igjen - godbit for å ligge i ro. Aller helst uten kommando, men bli-kommando kan brukes. Øk tiden du forlater han, men målet skal være at han ligger på samme plassen når du kommer tilbake. Hvis han reiser seg, er du for sen. Han skal lære at det lønner seg å ligge rolig, for da får han kylling/leverpostei/det diggeste i verden. Denne metoden fungerte i perioder veldig godt på min sep.angst hund. Hvis han er vant til å trene positivt og skjønner tegninga "jo lenger du ligger jo bedre er det" så kan det hende dette er en rask metode. Hvis ikke: hundepass. Jeg kan godt ta han med på fjellet noen timer i blant, fram til første juli i alle fall

Godt å høre! Hva sier dyrlegene? Skal de fortsatt forske på henne?