tm100011

Men det er jo helt villt!

Robert og Fabian var vel ute i går med Mira, jeg var hjemme. De gikk ned på Statoil i Ski for å kjøpe digg.

Ja, det er jo akkurat det jeg går og tenker på nå. En hund skal være glede, det skal være sosialt og det skal være berikende. Det er det ikke nå. Og iom at jeg/vi ønsker oss en ukomplisert hund som kan ferdes sammen med andre uten å bli forvandlet til et monster som skal drepe, er det noe å legge tid og arbeid i? Og når du skriver at det mest sannsynlig aldri vil bli helt bra, men at vi må belage oss på å ha en hund som trenger tilpasninger, så svarer du egentlig på det jeg spør om. Jeg tror jeg vil høre at det er greit å levere henne tilbake og starte på nytt med en valp og følge opp denne når det kommer til kurs etc.

Grime eller munnkurv? Munnkurv sender vel ut et par signaler til omverdenen, men det er kanskje bedre det enn at hun tar en jafs av de vi måtte møte på vår vei. Rottweiler med munnkurv kan umulig se særlig bra ut...?

Ja, dette er bare så fryktelig nedtur. Akkurat nå har jeg lyst til å sende henne til kebabsjappa... Neida, det var litt flåsete spøk oppi det triste! Det er bare det at jeg ønsker meg en hund som jeg ikke trenger å vokte hele tiden når vi ferdes. Hun er jo uberegnelig til tusen!

Hva mener du med det? At hun har aggressive hunder i linjene sine? (Det jeg har uthevet). :-)

Nå er jeg så lei meg, skuffet, sint og utafor... Vi har hatt Mira i 4 mndr nå, En omplasseringstispe på straks 6 år. (Rottweiler). Da vi fikk henne ble vi advart mot at hun kunne være noe "lumsk" overfor andre tisper. Ikke alle, men av og til kunne hun gyve på. Med dette i bakhodet har vi hele tiden vært obs på dette og adferden har vi merket fra dag 1. Når vi møter andre hunder detter rullgardinen ned, hun blir stiv og anspent og skal konfrontere de hundene vi møter. Det er akkurat som om hun er en sånn pøbel som strener bort til fremmede og spør: "Ypper du eller? Er du ute etter bråk? Bare prøv deg, jeg tar deg, jeg!" Vi hadde et uhell helt i starten som jeg tar helt på min kappe. Vi slapp henne løs i hundeparken sammen med andre hunder, de klynget seg sammen mot en annen og Mira var den som angrep. Jeg lærte mye av episoden som hundeeier, hva jeg gjorde feil, hva jeg burde ha gjort og ikke gjort. Etter dette har vi aldri sluppet henne løs, men trent målrettet mot det å kunne passere andre hunder ved å gå pent i bånd uten å bry seg. Vi har fast treningskompis også som vi går mye turer med. I dag skjedde det igjen, og jeg er så lei meg... Jeg tok Mira med ut i skogen, sent for å møte på færrest mulig. Først møter vi tre hunder. Jeg stopper henne, får kontakt, ber henne sette seg og gir henne en godbit for at hun er flink. Når de andre hundene har passert gjør hun utfall mot de. Drar meg omtrent over ende og er på vei til å ta de. Vi går videre og møter en hund til, som sitter pent ved en rasteplass. Denne gangen velger jeg å gå forbi uten å stoppe, men har hele tiden kontakt med henne og hun går pent ved siden av. Når vi har passert ber jeg henne sette seg og hun får en godbit til, før vi går videre. Tredje hunden vi møter, kommer bakfra, og jeg velger å stoppe opp så de gan passere. Nå blir Mira helt stiv og jeg kjenner at det er vanskelig å få kontakt, men jeg får henne til å sette seg. Jeg forsøker å få kontakt, men idet den andre hunden passerer bykser hun til og går til direkte angrep. Helt uten grunn. Den passerende hunden ser ikke på henne, men går pent forbi. Alikevel angriper Mira. Det gikk "bra" i den forstand at Mira slapp taket og den andre hunden ikke ble skadet. Eieren tok det forbausende bra da jeg spurte hvordan det gikk. Hun smilte høfflig og sa at det gikk helt fint, så gikk hun videre. Jeg stod tilbake flau, skamfull, lei meg og fortvilet. Jeg ville ikke at hun skulle gå med en gang, for jeg ville så gjerne snakke med henne, men jeg forstår jo at hun ikke ville være i næreheten av meg og min gale hund. Jeg ventet litt til vi fikk god avstand mellom oss før jeg gikk videre. Og jeg ser at hun møter en dame med hund, stopper opp og prater litt, hvorpå damen hun møter, som går i retning av oss, går inn i skogen og gjemmer seg når vi kommer gående. Noe så flaut... Jeg hadde lyst til å grave meg ned under en stubbe der og da. Hva i alle herrens dager skal jeg gjøre med en hund som tydeligvis ikke tåler synet av andre hunder? Gleden ved å gå tur forsvant der og da, for dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for meg. Når jeg ser på henne nå så føler jeg ingen glede, kun skuffelse og denne flaue skyen som henger over meg. Kan dette virkelig trenes bort? Hvor mye tid og energi skal vi bruke på en voksen hund som tydeligvis "mangler" noe i topplokket? Er jeg helt fjern når jeg tenker som så at jeg vil levere henne tilbake og heller finne en valp som vi kan forme som vi selv vil fra starten av? Som vi kan gå på valpekurs med, sosialisere sammen med andre hunder på et tidlig stadie, lære gode hundemanerer og som vi kan få mer eller minder som vi selv ønsker? Jeg er så rådvill nå her jeg sitter, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Gleden ved å ha hund forsvant liksom sånn litt brått...

Jeg tror nok det ligger mye i at han er påvirket av miljøet han vanker i, det gjelder oss alle. Og at de har et helt annet syn på hundehold i USA enn det vi har her er det ingen tvil om. De bruker faktisk også bleier på hundene sine, så de ikke skal gjøre fra seg inne. Det sier litt om kontrastene mellom hundeholdet vårt her i Norge og USA. Når det kommer til hvilke ord vi bruker i omgang med hundene våre, så slår det meg når dere skriver at de hører forskjell på tonefall og toneleie, at det er da også bevist at hunder kan lære seg betydningen av ord. Ganske så mange faktisk. Så at den kan lære seg betydningen av et "nei" utifra selve ordet og ikke bare tonefallet er jeg ikke i tvil om. Så synes jeg da, at hver og en får da benytte de ordene og de lydene de selv ønsker. Om noen bruker "nei" eller andre bruker "tsssj" spiller vel ingen kasserolle. (Det burde ikke gjøre det i alle fall).

Det er alltid tungt å ta farvel med dyr, men da skal du huske på at du har tatt et fornuftig og vanskelig valg og at det var det rette. Han har det fint nå og slipper å plages med å føle seg utilpass. Klem til deg på en tung kveld:-)

Ntååååå! De var bare så skjønne! Og gratulerer med hund:-) det blir spennende å følge dere fremover! Sent from my iPad using Tapatalk HD

Lykke til i morgen, varme tanker til deg:) Sent from my iPad using Tapatalk HD

Nydelig frøken:-) Sent from my iPad using Tapatalk HD

Jeg hadde latt hunden få slippe før det skjer et uhell. All respekt til deg om det er det du velger:-)

Tssstjt! er en skarpere lyd enn et nei og gir ofte en raskere reaksjon er min erfaring. Har brukt den lyden på hest i mange år, lenge før CM kom på TV og fikk et navn. Vi snakker vel ikke om miteuttrykk men heller hva som er effektivt?

Jeg gikk på en minigris for en stund tilbake som hadde hull i det ene øret. To små søte rosa diamanter. Hva mener dere, er det dyreplageri? Man huller jo ørene til produksjonsdyr, men hva med hund? Jeg synes jo det var kjempekult, men frykter jeg hadde fått reaksjoner om jeg kom med hund med hull i øret.

Huff, jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har opplevd det samme selv og det er fryktelig nedtur. Men det lar seg rette opp! La det gro ferdig og finn en dyktig tatovør som kan rette opp feilen.

Jeg syntes det var tøfft jeg!

Portretter av mennesker og dyr er krevende og de fleste jeg ser synes jeg ikke blir bra. Masse lykke til! Det viktigste er jo at en selv synes det er bra, og ikke hva andre synes:-) Du må legge inn bilde så vi andre får se kunstverket!

Jeg skal ikke ha flere tattoveringer, jeg synes det holder med de tre jeg har. Men om jeg skulle tatt en til, så tror jeg det måtte blitt denne:

Den selen var råkelekker! Kan jeg spørre hvor du har kjøpt den og hva den kostet? For den hadde virkelig kledd en rottis:-)

Det er klart at man aldri har noen garanti for at musefella treffer der den skal sånn at det går fort, men å bruke gift som er en pinefull og langsom prosess synes jeg ikke noe om.

Dette er vel den type gift hvor musa tørster i hjel tror jeg? Så ja, de kommer ut igjen og de blir sløvere og sløvere og til slutt dør de. Jeg synes det er en grusom måte å ta liv av et dyr på, selv om vi snakker mus og skadedyr. De seigpines over lengre tid før de endelig dør. Da er jeg mer for den tradisjonelle musefella hvor de får en real smekk, forhåpentligvis over nakken, og de dør fort.

Luna ble obdusert fordi hun var tilsynelatende frisk i det ene øyeblikket og falt død om i det andre. Obduksjonen viste hissig kreft som hadde startet i hjertet og spredd seg i hele kroppen. Hun døde av at noe i hjertet sprakk og hun blødde ihjel innvendig. Da hun var lagt inn rønktet vet kun buken og ikke brystkassen. Derfor fant de ikke ut av det der og da. Sent from my iPad using Tapatalk HD

Luna døde også før vi obduserte henne, vi syntes det på en måte var det greieste... Fra spøk til revolver - det er klart det hadde vær veldig interessant med obduksjoner for å se om det er en sammenheng mellom fysiske tilstander og biting. Men å pålegge hundeier å betale for obdusksjonen synes jeg blir litt drøyt? Om f eks studenter etc kunne foretatt dette uten at det skal koste hundeeier noe hadde vært en fin ordning.

Hvem skal i såfall betale for obduksjonene? Det må bli kostbart... Og du har nok helt rett i at det ikke var en livsfarlig hunderase som har bitt iom at rasen ikke blir navnt, det er jo selvsagt ikke så interessant sikkert, om man ikke kan skylde på noen av de som vanligvis får skylden. Statistikker over biting kunne jo bli ødelagt...