Lene T. Mevik

Linus er første hund jeg har "bestilt" på forhånd, dvs håpte på at der var en hannvalp til meg i det kommende kullet, allerede før tispen var parret. Når valpene kom, fikk jeg bilder på mail og bekreftelse på at det var en valp til meg i kullet. Etter det fikk jeg jevnlig oppdateringer og bilder, fra hver uke til annen hver uke, med både oppstilt bilder og hverdagsbilder med lek osv. Man får vel nesten ikke nok bilder i ventetiden uansett, og jeg kunne også tenkt meg bilder *hver dag*, men strengt tatt var oppdretter veldig flink med å holde meg oppdatert hele veien Vi har fremdeles kontakt via FB, og jeg vet at jeg kan kontakte henne når som helst om jeg har spørsmål eller bare vil fortelle småting fra vår hverdag

Nå var det på tide å vise, og kanskje viktigst... å forsøke å gi slipp. Du var min sjelevenn. Min hjertestreng. Jeg sørger fremdeles over at vi ikke skulle få mer tid sammen. Lykke til videre, min venn... hvor enn reisen din går *Tassen* 11.02.2012 - 14.01.2013

Jeg vet om flere som har måttet gi seg med NW tellaer nettopp av denne grunnen dessverre. Når man først reagerer så kraftig som du skisserer, så ser det ikke ut at disse forholdsreglene fungerer godt nok. Men for all del, dette trenger ikke gjelde alle Jeg bruker tynne gummihansker når jeg tar hendene inn i terraet, og forsøker ikke å puste/blåse inn i det (da virvles det lett opp, og tellaer sparker ofte hår av rundt hulen sin for å beskytte den mot inntrengere... ergo trengs det ikke at den sparker mot deg engang, det er nok at det virvles opp av pusten din...) Etterpå skyller jeg hendene i så varm vann jeg klarer, dette åpner porene i huden slik at dersom det sitter fast hår der, så vil disse lettere skylles av. Derfor er det også viktig ikke å klø seg, da man trykker hårene mer ned i huden, og gjør dem værre å vaske vekk. Så tar jeg vannet på kaldt igjen og full spiker på springen Ellers kan det hjelpe med kløstillende kremer, og jeg bruker også Tigerbalsam på huden dersom jeg har fått på meg som fremdeles klør etter jeg har skylt meg Lykke til

For et herlig bilde... det var veldig beskrivende... :-) Endelig er hun på vei hjem. *Rørt*

Ah, pumi jo? Frøberg du henter hos? Var opprinnelig på liste før kullet var laget, men måtte si fra meg i denne omgang, og gå for en rase som krever hakket mindre nå mens jeg er student, mor og kone på fulltid :-) Fine valpen!

Men holder det ikke at en formidler det? Blir det klarere for hvert medlem og hvert innlegg hva dere mener...? For all del.... Det er ikke verre enn at jeg holder meg unna burdiskusjonene... problemet er at det ikke er så lett når startinnlegget ikke nødvendigvis hinter til at hele diskusjonen blir å handle om det etter kort tid. *sukk*

Hvorfor blir så mange diskusjoner omgjort til burdiskusjoner her inne...? Det er åpenbart for de aller fleste (selv meg som er så ny her inne) hvilken holdning det generelt er til bur her inne, så ser ikke helt det store behovet for å trekke den debatten inn hver minste lille mulighet en har.. *Oppgitt nytt medlem*

Her var jeg ganske redd for hva pus ville finne på når valpen kom i hus. Dette fordi den forrige unghunden vi hadde jaget pus ved enhver anledning, og han var blitt ganske redd hunder, noe som slo over i sinne om han følte seg presset. Når vi da måtte avlive unghunden bare 11 mnd gammel, så oppførte pus seg som om det var ham som endelig hadde fått jaget det "uvesenet" ut av huset... Valpen som kom inn igjen, var også mye mindre enn pus når han kom, så jeg var rett og slett redd for at pus ville ta ham. Men det har gått veldig bra Jeg var obs på at de ikke var alene sammen til å begynne med, og at valpen ikke fikk lov å løpe etter/jage på pus. Pus fikk heller ikke lov å jakte etter valpen, noe han gjorde veldig tydelig... Når de var fått bli vant til hverandre i roligere former, så fikk de lov å tøye strikken litt mer, så lenge jeg var der og passet på. Nå leker de sammen, og jeg ser at de nok vil bli gode venner med tiden, når valpen er over værste leke-fasen og roer ned nok til å kose med pus også Sørg for at pus har plasser den kan komme vekk fra valpen, men samtidig har oversikt. Vær litt forsiktig så ikke valpen når opp til disse plassene, da pus kan finne på å klore etter valpen om de kommer i øyehøyde mens pus står over. Da var i allefall jeg redd for øynene til valpen. Men det sagt, så går det stort sett veldig bra, så lenge ingen av dem får lov til å jage den andre Lykke til!

Det er derfor jeg har tatt den kjøreturen selv tidligere Vi bor på samme sted nå som da, så det er sånn sett ingen forskjell. For meg så betyr det mer at jeg være trygg på at hunden min får den behandlingen han trenger, på et godt vis... enn den halv timen jeg sparer på kjøring.

Jeg er også vant til at veterinæren avleder hunden (spesielt valper) med andre spennende ting, enten leke eller godis. Da skjer det fort, og stort sett uten noe styr slik som det ble her. Jeg er også vant til at hunden alltid veies, derfor jeg har koblet dette til mengden vaksine som gis. Ble lettet da jeg leste her at det ikke er tilfelle Samme med at man ikke kan sette vaksinen feil. Han er øm i nakken nå, men siden han var "blodig" (ikke som i slakterblodig, men stukket til blods) i nakken, så er det gjerne ikke så rart. Ja, det lurer egentlig jeg også på... Jeg ba nemlig ikke om at de skulle tømmes, men at han måtte ta en titt baki der, for å se om det var behov. Fikk aldri noe svar eller beskjed om hva han mente, men åpenbart mente han at de måtte tømmes siden det ble gjort.. Nå er jo valpen av en liten rase, og jeg har vel egentlig ikke oppfattet ham som spesielt forsiktig eller lettskremt av seg før, men det er jo så klart mulig at han er mer vàr på ting som gjør litt vondt enn jeg trodde han var. Nå skal det også være sagt, igjen, at eneste symptomene han har vist var litt aking på baken.... han var ikke hoven, ikke øm og det var ikke noe puss eller andre symptomer.... derfor jeg også ba vetten om å ta en titt, ikke nødvendigvis om å tømme dem... Jeg trodde ikke det var nødvendig, så jeg hadde forventet å bli beroliget på det, for å være ærlig. Så ikke for meg tømming i første omgang.

Jeg det at det ikke kommer frem, men dette er ikke forste gang jeg har valp :-) Så jeg vet at han var for røff med valpen, det er ikke noe jeg sier fordi det var fælt å se på alene. Det er måter a gjøre ting pa, og måter man bare ikke gjør det på. Dette var sistnevnte. Men jeg har ikke vært med på å tømme kjertlene på liten rase før, og var usikker pa dette med vaksinen, så det var godt å få fakta på det, så kan jeg slappe av iht dette. :-) Resten får vi jobbe videre med hos min gamle veterinær. Takk for svar :-)

Nå betalte jeg ikke før etterpå, da Og det var heller ikke pruting, men en feil fra hans side som jeg påpekte for ham. Det var forøvrig bare veterinæren selv som var engelskspråklig, resten av de ansatte var ikke det. Lokalene var fine og rene, de. Litt rot, men det så ut som om de holdt på med noe omplassering, så det var ikke noe jeg hang meg opp i, nei. Og ang analkjertlene, så vet jeg ikke om de var betente. Ettersom valpen ikke har hatt noe andre symptomer enn at han akte litt innimellom, og det ikke var hovent eller vondt om jeg klemte, så tenker jeg jo at de ikke var det. Men jeg er ingen veterinær, så jeg kan jo ikke garantere. Var fordi jeg har sett valpen ake seg, at jeg ville vetten skulle se om det var nødvendig med tømming i det hele tatt. Men jeg tenker vi går tilbake til veterinæren jeg har brukt før, jeg... Det er nesten en times kjøring hver vei... men der vet jeg at det er litt andre forhold på omtrent alle punkter...

Ok, da kan jeg gjerne senke skuldrene litt igjen mtp om vaksinen kunne settes feil... For å ta det siste først. Ja, det var første og siste gangen jeg brukte denne vetten. Valpen ble ikke veid, ei heller ble jeg spurt hvor mye han veier. Når han skulle sette vaksinen, tok han tak i nakkeskinnet og stakk til. Greit nok, for all del. Men valpen skvatt, naturlig nok, og dette var ikke veterinæren obs på skulle skje, så det ble et rent kaos der til jeg fikk fanget inn igjen valpen på bordet, og holdt ham fast selv. Problemet var at mens valpen spant rundt på bordet, før jeg fikk tatt tak i ham, så holdt vetten han i nakken med en hånd og forsøkte gi ferdig vaksinen med den andre... noe som resulterte i at valpen fikk flere stikk uten at det kom noe vaksine inn... som selvfølgelig gjorde ham enda mer redd.. Når jeg fikk tak på ham og holdt ham mens jeg forsøkte å roe ham, satte vetten resten av vaksinen. Så forsvant han fort ut, mens jeg ble stående igjen som et lite spørsmålstegn, før han stakk hodet inn døren, spurte om valpen var forsikret og forsvant ut igjen når jeg nikket. Han kom igjen, og kommenterte ikke noe mer ang vaksinen annet enn at jeg nå måtte følge med ham noen timer, som jeg antar er vanlig. Når han skulle tømme kjertlene, sa han at dette var veldig vanskelig på så små hunder. (han er da strengt tatt ikke sååå liten lengre, veide ham når han kom ut igjen, og er 4.2 kg. Men jo, liten er han vel likevel.). Han tømte dem mens jeg holdt valpen, og det tok sin tid. Og det var tydelig vondt... for lille valpen min hylte i ett sett, og forsøkte fortvilet å snu seg for å ta hva enn som gjorde vondt bak der. Da snakker jeg hylte, altså... ikke sånn at det er litt vondt... Var såvidt jeg klarte holde ham, og det var ikke noe kjekt i det hele tatt. Men greit, han fikk ut litt gørr, og lukten er jo karakteristisk nok, så kanskje han hadde betennelse i dem for det jeg vet... Vetten sa dog ingenting om det, og eneste tegnene har vært at han har akt seg litt innimellom. Han har altså ikke hatt vondt når jeg har klemt eller kjent bak selv. Hadde det ikke vært for at veterinæren var engelskspråklig, så hadde han fått passet påskrevet av behandlingen han ga valpen... men jeg ble så satt ut at jeg ikke klarte finne ordene på engelsk. Men han forstod at jeg ikke var det minste fornøyd av det lille jeg klarte kvekke ut av meg. Forøvrig skulle han først ha 890 kr for dette, men da satte jeg foten ned... og når han sjekket litt nærmere, så hadde han tatt feil pris... og endret det til 650 istedet. Jeg var blitt fortalt 550, men orket ikke krangle, ville bare ha med meg valpen ut derfra og komme meg hjem... Nå ligger han som et lite slakt med hodet på fanget mitt, og skvetter opp om jeg beveger meg det minste. Way to go for et første besøk hos veterinæren for lille valpen

Har vært på veterinærbesøk med valpen min (chinese crested PP) på nå 14 uker til helgen. Vi skulle ha vaksine, og jeg ville han skulle se om analkjertlene trengte å tømmes siden han har irritert seg litt baki der den siste uken. I etterkant av dette besøket har jeg noen spørsmål jeg håper noen kan svare for meg... Er det vanlig/ikke vanlig å veie valpen før vaksinasjon (dette er første gangen vi er hos denne vetten)? Hvor farlig er det dersom en vaksine blir satt feil? Tenker da på hvis sprøyten skir ut/forandrer stilling, mens vaksinen blir gitt. Hvor smertefullt er det vanligvis å få tømt analkjertlene (spesielt på liten hund, har størrelsen veldig mye å si)? Nå er jeg klar over at det nok er veldig individuelt fra hund til hund, men jeg håper likevel noen kan svare meg litt generelt her, for jeg er litt bekymret. (Kan gi en mer utfyllende forklaring etterhvert, men vil først bare spørre om dette på generell basis...)

Kan bare svare for meg selv her, men jeg tar ikke mine ut med mindre jeg har en årsak til det.... Dette er ikke kjæledyr, men displaydyr. Altså, kan man sammenligne det med å ha akvarium... man tar ikke fiskene opp for å kose med dem Dette er "tørre" akvarium, so to speak. Så i utgangspunktet trenger ingen av disse dyrene å bli håndtert overhode, om man ikke vil selv. Dyrene trivest generelt heller ikke med overdreven håndtering. De ulike artene har også veldig ulik gift. Noen har veldig potent gift, der man kan få mye og langvarige symptomer av ulik art (smerter, hevelser, kramper, pusteproblemer osv) mens andre er mindre potent enn en vanlig veps. Samtidig er det veldig individuelt hvordan den enkelte reagerer på giften. De jeg har, er av mildeste art, om man kan si det slik for enkelhets skyld. Dersom man velger å ha svært potente(og ofte også raske) dyr, bør man også ha kunnskap nok til å holde dem forsvarlig slik at man unngår å bli tagget. Det ligger et stort ansvar i å ha denne typen dyr, og det ansvaret øker også med graden ubehagelig gift, tenker jeg. Mange er redde for denne typen dyr, og samtidig så kan de også gjøre skade om man har rette sorten. Da vil man ta de forholdsregler som trengs for å unngå at en selv eller andre står i fare for å bli tagget. (Hm... minner forøvrig om de fleste andre dyr med en eller annen form som tenner, dette ) Ang forsvarshårene, så er det igjen individuelt hvordan man reagerer. Noen reagerer knapt i det hele tatt, mens andre kan få irritert hud, hovne opp og noen kan også reagere med å få milde astma-symptomer. Men igjen, holder man dyrene korrekt, så er dette strengt tatt ikke noe stort problem... Jeg hører selv til dem som reagerer mye på dette, hovner opp og får utslett, samt sliter med pusten dersom jeg stikker hodet oppi tellaen når hun fyrer av en salve.... Men, som sagt... forholdsregler, så går det bra! Jeg bruker hansker når jeg rengjør, forstyrrer henne minst mulig slik at hun ikke får noen grunn til å sparke etter meg, samt vasker av med varmt vann (uten å klø hårene lengre inn i huden først) dersom jeg skulle være uheldig en sjelden gang. Skulle en bli uheldig å bli tagget, så kommer det igjen an på hvilken art en sitter med. Mine er ikke farlige, så jeg ville nok gremmet meg over å ha vært så uforsiktig, og uvøren, ettersom man nesten må kverken dem sakte men sikkert før den ville finne på å bruke giften til noe annet enn mat... Og jeg er nok for stor til å bli sett på som et potensielt bytte, så da ville det vært ene og alene min egen toskeskap som førte til uhellet. Dersom man derimot blir tagget av mer potente typer, så bør en ta forholdsregler. Greien er vel helst at det er ikke så mye en egentlig kan gjøre i etterkant, det er ingen "motgift" eller noe slikt en kan få. Da må en evt få medikamenter for å mildne symptomene. Men igjen... forholdsregler-forholdsregler-forholdregler... Kan ikke få understreket det nok! De aller fleste typene er slettes ikke noe farlige, og som sagt, dersom man vet hvordan en skaffer seg de mest potente artene... så vet en også hvilke forholdsregler en må ta. For ordens skyld, så er det til dags dato ikke et eneste dokumentert dødsfall etter å ha blitt tagget av en tarantell. Uansett type og gradering av potenthet. Så de flestes redsel for disse dyrene er fryktelig overdimensjonert... og mest basert på uvitenhet og ikke reell fare Dersom de skulle stikke av, så leter man Det er ulike arter, noen bakkelevende, noen treklatrere. Og man leter de stedene de mest sannsynlig vil trekke mot, sett utfra hvilken art de tilhører. Men.... igjen så er forholdsregler greie å ha Lås på terraene, så ingen barn kan åpne fra utsiden og ingen tella skyve den opp fra innsiden, så går det stort sett veldig greit!

Greien er jo at det er forskjell på å "ta hunden i nakkeskinnet" og fysisk ta hunden vekk fra hva den enn styrer på med. Jeg har enda til gode å se tispa "ta valpen i nakkeskinnet" annet enn når de flyttes fra et sted til et annet... Derimot er hun meget tydelig (stirrer, viser tenner, snerrer, knurrer, glefser mot valpen om den fremdeles ikke tar hintet) på å gi beskjed at valpen skal holde seg på avstand, og andre ganger er det hun som går vekk fra den (overser). En 5 mnd gammel valp er fremdeles en valp, og som du skriver, så er han midt i tannfellingen. Jeg tenker at dette er tiden en valpeeier må "holde ut", jeg. Dette er ikke tiden for å kreve så fryktelig mye, men heller være bestemt og vise om igjen og om igjen hva en vil (og da med kommandoer en allerede har lagt grunnlaget for før). Jo da, valpen kan nok mye av dette, men samtidig så er det grenseprøving på gang og tenner som klør og sikkert en fin blanding hormoner på gang i samme slengen... Derfor ble det å stå fast på en kommando, og vise fysisk ved å flytte valpen vekk fra situasjonen, viktig for meg med min forrige valp (en talentfull og krevende BC) Timeout er bra. Dersom valpen er tilvendt bur, kan man bruke det som timeout. Dette er ikke noe valpen kan ta med seg eller rive over ende. Da er det dog viktig at en ikke går fra valpen, slik at det hele blir skremmende istedet... men er tilstede og heller blir midlertidig døv. Dersom valpen ikke er tilvendt bur eller en ikke kan bruke det av ulike grunner, så ta valpen i bånd. Hold armer og tær utenfor rekkevidde ved å holde båndet ut fra kroppen så han ikke når deg. Inne kan du gi ham noe han får lov å tygge på, ute er det egentlig best å bare fortsette å gå... Hev hodet, hold båndet ut fra kroppen, og gå videre. Han skjønner nok fort at du ikke er interessert i å lekesloss så lenge du fortsetter å gå. Forsøk å unngå at valpen i det hele tatt når de store høydene på "raptussen", ie\stedet for å drive på med damage-kontroll når han først er i taket. Avled så snart du ser tendensene... Men viktigst av alt.... Ikke mist beherskelsen. Valpen vil ikke forstå et tøddel av at du blir rasende/sint/lei deg/frustrert. Det eneste du får ut av det, er mer forvirring og sannsynligvis en valp hvis hyperaktivitet når nye høyder fort. Det er denne tiden som gjør at det ikke til enhver tid er valper i hjemmene til hunde-entusiaster... og det er denne tiden man snakker om når man til stadighet leser om disse fortvilte valpe.eierne som må vente med å kjøpe nye møbler/nye klær osv. Vis deg som en rolig og god leder nå, og ikke fall for fristelsen med å gi seg over til frustrasjonen, så får du en god hund i andre enden... Helt sant!

Familien min omplasserte hunden vår da jeg var ungdom, og det er eneste gangen jeg har omplassert hund. Den gangen var jeg velkommen på besøk, og de bodde også i nærområdet...men jeg klarte ikke det, det var for sårt å se ham igjen hos andre, og vite at han ikke var min lengre... Eneste hunden jeg selv har overtatt, var fra familiemedlemmer, så da var det jo naturlig at de kom på besøk ofte Jeg tenker litt at det er opp til den enkelte om man ønsker holde kontakt, for noen blir det riktig... mens for andre blir det gjerne vanskelig å holde kontakten videre. Man må nesten også ta hensyn til at nye eiere kanskje ikke vil ha gamle-eieren "hengende over skuldra" til enhver tid heller.

*Klemmepå* Det er synd at det rette å gjøre, skal være så forbasket smertefullt også... *Lykke på reisen, lille Jawa, hvor enn veien din går videre*

Jeg leser innlegg på innlegg her, og blir mer og mer forundret over mange av svarene... Her er det en hund som har drept en annen hund, eier til chien er fremdeles redd... og eier til den andre gjør ingenting for å hjelpe på verken situasjonen eller for å bøte på det fakta at hennes hund har drept en annens... Poenget slik jeg ser det, er ikke verken hundens instinkter eller størrelse, hvorvidt den voktet eget hus eller var på besøk... eller om den lekte, for den del... Chien var i bånd, den andre ikke. Og chien ble drept. Hvor var eieren? Hvorfor har h*n ikke tatt konsekvensene av det som skjedde i etterkant? Nei, vi vet jo ikke mer enn hva ts sier... men skal man svare utfra en antakelse at ts lyger når hun skriver at hun vet eier ikke har tatt noen forholdsregler som avtalt i etterkant? Det er en selvfølge at dersom hunden en eier faktisk dreper et annet dyr, så tar eier de forholdsregler som er nødvendig til neste gang/videre! Det vil da si enten kursing, hjelpemidler som bånd/munnkurv, osv. Og det er en enda større selvfølge at man ber om unnskyldning, selv om det ikke var av "ond vilje" at hunden drepte. Noen mistet hunden sin pga ens egen hund, selvfølgelig tar man kontakt og sier en er lei seg! Og like selvfølgelig er det i min verden, at dersom vedkommende er redd hunden i etterkant, så forsøker man å møte denne frykten på et greit vis. En kan tilby seg at hunden står bundet i en periode (hele tiden dersom dette ikke er inngjerdet og ikke hundens/eiers egen eiendom, noe jeg forstår at det ikke er?), at eier av chien får hilse på/bli kjent med hunden osv. Og dersom hunden bjeffer og skremmer vedkommende mens eier sitter rett ved, hadde jeg da i det minste snakket til hun som var redd, og beklaget mens jeg forklarte at han ikke kunne komme seg bort til henne... Kjære vene... hadde man snakket om en hund som "bjeffer værre enn den biter"... men denne hunden har faktisk drept ts sin hund... Da holder det ikke å si at hunder har instinkter...deal med det. Her er det ikke snakk om jakthunder i arbeid eller en rottis/shäfer i arbeid for den del. Dersom hunden som angrep her trodde den var i arbeid, har eier virkelig en jobb å gjøre... Det man faktisk bør "deale" med dersom man har en stor hund (som i dette tilfellet også utagerer mot andre dyr), er at det finnes mange som er redde, og det er noe man må ha i bakhodet. Jeg vet at det oftest er de små hundene som står for bittene, og at en stor "farlig" hund absolutt ikke trenger være så "farlig" som mange skal ha det til.... Men det er nå en gang slik at enkelte hunder har fått et utfortjent (stor sett) dårlig rykte, og større hunder ser ofte mer skremmende ut enn de små gneldrehundene. En av mine yndlinger er amstaffen. Dogo Canario er en av verdens flotteste raser, dobberen noe av det smekreste og mest elegante jeg vet om. En rottveiler er ofte de beste familiehundene og min lille ccpp sin beste venn er en shäfer. Men som sagt, i dette tilfellet handler det faktisk ikke om verken rase eller størrelse... men eierne. Det er slike eiere som ts beskriver i sitt innlegg, som gjør at så mange av de flotteste hunderasene vi har, har fått et slikt frynsete rykte blant "folk i gata" uten spesiell hundekompetanse. Og da finner jeg det underlig at man på et hundeforum ikke setter større krav til hunde-eierne av disse flotte rasene. Til ts, jeg kondolerer med tapet ditt, det er vondt å miste en bestevenn... og jeg kan bare tenke meg den skrekken det må være å miste h*n på denne måten. Håper at eieren tar ansvar etterhvert, og om ikke annet holder avtalen dere gjorde i etterkant.

Tenker på dere i dag...

Ja, ta bilder. Vi fikk vite ståa på Tassen en fredag, og avtalte avliving påfølgende mandag. Det var en von helg, men i ettertid er jeg sjeleglad for at vi tok bilder og brukte helgen til virkelig å få si farvel. Det var sterkt, fordi Tassen var den som trøstet oss... Vil dele et bilde med deg(dere) som sier mer enn ord egentlig kan si... og igjen, bruk tiden sammen. Siste bildet tatt av meg og Tassen, dagen før han dro fra oss. Det er vondt å se bildet fremdeles, men det er ikke like vondt nå som for noen uker siden. Det blir bedre. Og nå klarer jeg til og med tenke på ham med et smil og en vemodig smerte istedet for bunnløs sorg. Så ja.. det blir lettere. *Klemmepå*

Jeg mistet min sjelevenn og store håp, bare 11 mnd gammel, i februar. Orker ikke ta hele historien her, det er fremdeles for rått og vondt, men det er bare å sende en pm dersom du trenger prate(om du vil ringe, kan vi utveksle tlf der) Jeg hentet en ny valp i midten av mai, og han er hjerteplaster av ypperste kvalitet Men han er ikke Tassen (heldigvis) og jeg sørger fremdeles over ham. Han tok med seg halve hjertet mitt når han dro, og lille Linus har tatt bolig i den biten som er igjen... det er en rar og litt vanskelig følelse. Men det er godt å ha Linus her, ville ikke byttet ham for noe, han er en fantastisk liten kar.

Jeg tror ikke man kan få svar 100% på noen av de spørsmålene en sitter med, rett og slett fordi man ikke har vært der og sett situasjonen selv... Men det er jo utfra det en tenker og tror og de opplysninger en faktisk sitter med, at en baserer sine meninger også. Jeg kan bare snakke for meg selv og vår situasjon, og den hunden hadde jeg sannsynligvis ikke ikke klart å stoppe fra angrepet om jeg så hadde truffet hunden med en kjepp (med mindre slaget var dødelig eller skadet hunden hardt). En av dem som forsøkte, stod igjen med hårtuster fra hunden etter nesten å ha fått tak ham... hunden har garantert merket det. Men det stoppet ham ikke. Først da flere kom til og blokkerte ham fra væren, så valgte han å stikke av... Da var det allerede for seint. Vi hadde ingen kjepp/gjerdestaur tilgjengelig, ei heller jeger. Hadde vi hatt det, hadde kanskje også væren overlevd? Klart det er trist at hundene måtte bøte med livet, er ingen som sier noe annet. Men folk flest her har forståelse for at bonden valgte som han gjorde, nettopp fordi han stod i den situasjonen som han gjorde. Dette var hunder store nok til å skade sauene alvorlig, hunden har åpenbart ikke stoppet angrepet selv om bonden var nært, da ville den sannsynligvis stukket av, og bonden hadde skutt den/ikke fått tak i den.

Jeg hadde tenkt å skrive masse, dele både opplevelsene, gledene og den bunnløse sorgen. Men kjenner at jeg ikke klarer helt enda, det er for kort tid siden og føles fremdeles for rått til at andre kan ta del på det planet. Vil uansett si at det er vondt å miste. Det kommer en ikke bort fra... dessverre. Men tiden vi har med dem gjør det så veldig verdt det likevel. Og det er det en må holde fast ved

Sånn apropos hunder som spiser menneskebais.... http://www.ba.no/nyheter/article6694392.ece