Runa

Hear, hear!

Ikke for å flisespikke, men en unge forstår hvert ord av hva du sier og vet hvilken adferd du straffer, mens en hund bare oppfatter at du er sint, og vet ikke nødvendigvis hvorfor. Selvfølgelig kan man irettesette hunden på en slik måte at den skjønner hva som førte til straff, men det er ikke alltid så lett.

Skal sies at CM ikke er det minste faglært, han er selvlært... Faglærte hundetrenere og -terapeuter tar som regel litt avstand fra rangteorien.

Vel, skal man tolke hunder på samme måte som Cesar Milan gjør, så driver de ikke med noe som helst annet enn å dominere eller underkaste seg.

Det har du sikkert rett i, men jeg befant meg bak henne når hun først gnafset i seg lorten, så jeg trodde egentlig ikke hun så hvordan jeg reagerte med det første. Hun senset det nok på et vis likevel, for hun var i hvertfall klar for å løpe unna fra første sekund

Joda, det er klart Poenget var at hun visste veeeldig godt at dette ikke var lov.

Nåja, det vet jeg ikke. Senest i helga fant Aiko noe rykende fersk hestedritt som hun glefset tak i. Inntil da hadde hun vært 100% sammarbeidsvillig, men med deilig hestemøkk i munnen ble hun umulig. Jeg fikk ikke komme nærmere enn 3-4 meter før hun bykset unna igjen og fortsatte å spise. Hun var ikke i bånd på det tidspunktet, og hun visste at dersom jeg kom nære nok til å gripe tak i henne, så ville jeg ta "godbiten" fra henne. Med andre ord, hun visste at dette var noe hun ikke hadde lov til å spise, men fordi jeg ikke hadde kontroll på henne (noe hun også visste) greide hun å lure seg unna konsekvensene. Hadde det vært en pinne, en vanlig godbit eller noe annet "lovlig" hun tygget på, hadde hun ikke oppført seg sånn.

Selve observasjonen, det jeg så hunden gjøre, har jeg beskrevet nøyaktig. Min tolkning av det er kanskje satt på spissen, men jeg så det jeg så: en hund som var veldig redd for noe, tilsynelatende eieren.

Nå putter du ord i munnen på meg. Les det jeg skrev til å begynne med, jeg har aldri sagt at "siden hunden skvatt av bussen så må mannen slå hunden" eller hva enn det var du leste. Dog innrømmer jeg at jeg forhåndsdømte situasjonen, da jeg hverken kjenner hund eller eier.

Jeg nekter på ingen måte for at jeg forhåndsdømte hund og eier, det er klart jeg gjorde, men det var noe ved den kalde holdningen hans som opprørte meg. Han ofret knapt den krypende hunden et blikk. Skulle gjerne truffet dem i en annen situasjon hvor hunden oppførte seg "normalt", da hadde jeg blitt veldig lettet.

Hadde det bare ikke vært for at hunden kom krypende bortover veien og fortsatte like krypende etter den lille episoden, så hadde jeg ikke tenkt over det. Men dette var en veldig, veldig nervøs hund, og hva den gjorde i den situasjonen (like ved en høytrafikert vei) skjønner jeg ikke. Sånn som jeg oppfattet det, var det enten en livredd hund som ble tvunget med på en tur den burde sluppet, eller det var en hund som var redd for sin egen eier.

Hadde det vært min hund hadde jeg i det minste stoppet til den summet seg, sannsynligvis ville jeg også satt meg ned med henne. Ikke nødvendigvis for å trøste, da det kan misforståes som ros, men for å vise at jeg er der med henne, og at hun er trygg. Dessuten var ikke dette et raskt blikk, det var skrå nistirring, neseslikking, paddeflat kroppsholdning og et ansiktsuttrykk som ropte "UNNSKYLD, JEG MENTE DET IKKE!"

Kall meg gjerne idiot, men jeg vil heller være en "folkevalgt leder" for hunden enn en hjernevaskende diktator. Jeg vil at den skal lystre meg fordi det fører til gode ting, ikke fordi det vanker bank om den ikke gjør det. Selvfølgelig syns jeg det er greit å fortelle hunden at noen ting ikke er lov, men jeg vil aldri straffe en ulydig hund fysisk. Fjerne den fra situasjonen, kanskje gi den en timeout i et annet rom til den roer seg, men aldri rykke i båndet, slå, sparke, skrike, riste eller lignende metoder som kan skremme hunden og bryte tillitten den har til meg. I tillegg syns jeg det er viktig at hunder får være levende vesener med egen vilje, ikke alt den gjør skal kontrolleres av eier. Pick your battles! Igjen, kall meg idiot, jeg er ingen fagperson, jeg er ikke engang spesielt erfaren som hundeier, men jeg vil aldri bølle en hund til å lystre meg. For øvrig så jeg et trist tilfelle her om dagen: en mann kom gående med en nærmest krypende blandingshund i kort bånd. En buss passerte raskt like ved, og hunden ble skremt. Den sank umiddelbart helt sammen inntil en vegg mens den stirret på eieren, og det var tydelig at den forventet straff for å ha vist frykt. Hvordan kan noen se hunden sin krype på den måten uten å forstå/bry seg om at den lider? Mannen så ikke ut til å reagere det minste, han rykket bare hunden med seg videre.

Ante ikke at sjansen for å bli adoptert var mindre og sjansen for å bli avlivet var større for svarte hunder, men bikkja til foreldrene mine har utvilsomt alltid vært ekstra skeptisk til alle svarte hunder. Har lest at frykt for svarte hunder kan skyldes at har et mer utydelig kroppspråk pga. at det er vanskelig å se øyne og ansiktsuttrykk.

Aiko setter alltid pris på en god rumpetafs, men vanligvis bare på samme måte som hun liker å bli kødd bak øret. Dog, under løpetid SKAL rumpe tafses, hun stiller seg butt first og krever beføling på bakparten/ved halerota. Får hun det, kaster hun hodet frem og tilbake og peser vilt, det er ren seksuell opphisselse, rett og slett. Æsj

Rever har visstnok en helt særegen kroppslukt, vet ikke hva den kommer av, men den er så sterk at noen kan lukte at en rev har passert eller er i nærheten. Farmora mi drar ofte en "nå lukter det rev her" ute på hytta. Jeg kjenner ikke lukta selv, men vet jeg ikke hva slags lukt det er jeg skal kjenne heller... Edit: her snakker jeg naturligvis om vill rødrev, men regner med samme gjelder for andre sorter rev.

Haha, min shiba heter også Aiko. Når vi fikk henne var hun en av to shibaer med det navnet i Shibaregisteret (den andre var et av hennes kullsøsken ), sist jeg sjekka var det ni hunder i registeret med Aiko som kallenavn. Virker som det virkelig har blitt it-navnet på shiba Vi får for øvrig også spørsmålet "næmmen, en rev?!" av annenhver person vi passerer. Verre var det den gangen to jentunger kom til meg og spurte om det var en schæfer... Edit: vi opplever også ofte at når folk spør hvilken rase hun er, og vi svarer shiba, så får vi svaret "Åååja, hei Shiba! Så fin hund du var da, hvilken rase er du?" Har blitt en del småpinlig "Nei, hun ER en shiba, hun heter Aiko", som igjen gjerne blir fulgt opp av "Ja, det høres ut som et hannhundnavn, men det er ei tispe"

Leste en kort nyhetsartikkel om en gutt som hadde en tamrev for noen år siden, han hadde fått spesialtilatelse til å ha en sølvrev som kjæledyr pga. allergi. Skjønte helt hvorfor han måtte ha akkurat rev, men det hadde han altså.

Det er forløpig ikke mulig å vaksinere seg mot annet enn noen typer pollen i Norge, men forhåpentligvis kommer det effektive vaksiner mot andre typer allergier hit etterhvert (det finnes allerede flere preparater, men de er såvidt jeg vet ikke godkjent for bruk her).

Husky/corgi-mix er søt og latterlig på samme tid, det kan jeg like:

Haha, puggles er så utrolig søte!

Det finnes så alt for mange hunderaser der ute, hvilke to raser ville du ha mikset for å komme fram til drømmehunden? Her tenker jeg først og fremst utseendemessig, men ta gjerne med andre faktorer i tillegg. Ved å google to rasenavn med "mix" bak finner man utrolig mye rart, og jeg har spesielt forelsket meg i denne blandingen: Ser du hva det er? En mops/shiba-blanding!

Av egen erfaring: ikke gå for det første valpekullet du kommer over, vær nøye og finn en oppdretter som bevisst avler med samme mål og ønsker for valpen som du selv har!

Jøss, denne har jeg aldri hørt om! Veldig pen å se på, skal se hva jeg finner av informasjon om rasen. Er nok litt skeptisk til å importere, ser helst at valpen ikke må fly, men dersom noen driver oppdrett innenfor en rimelig kjøredistanse så kan det gå.

Ei jeg kjente hadde 3 DS-tisper, de var eksepsjonelt gneldrete, hyperaktive, og reserverte. Jeg var hjemme hos dem en del, men de var aldri spesielt villige til å hilse på meg eller la meg røre dem. De var ikke redde, bare uinteresserte. Ute på tur satte de igang et forferdelig leven hver gang de så en annen hund, og eierene kunne aldri la dem hilse på tispa vår. Av den grunn, i tillegg til ting jeg har lest, har jeg fått inntrykk av at shnauzerrasene kan være litt vanskelige for en nybegynner. Correct me if I'm wrong