Runa

Jeg bryter den nok en del i skogen, men jeg hadde ikke gjort det dersom bikkja ikke løp i motsatt retning hver gang vi møter et dyr som er større enn et ekorn... Har dog tenkt å skjerpe meg litt, da innkallinga ikke er tipp-topp.

Så lenge man ser ann hunden og kommer fram til at den er trygg og glad i løpestreng/inngjerding, så ser jeg ikke noe problem med det. Argumentene imot løpestreng blir for min del at en hund som er veldig oppfinnsom eller energisk kan finne på å enten gnage over lina eller sette seg fast i den og skade seg. Ellers kan en hund som har mye vokt i seg bli stressa dersom den står ute alene, og ikke minst kan den bli direkte farlig om "uvedkommende" dyr eller mennesker går inn i hagen.

Ganske stor forskjell på selvforsvar og hundeoppdragelse, da. Jeg ser ikke problemet.

Jeg har ikke vært medlem her lenge, men min erfaring er at mange her inne dessverre er litt rask til å dømme nykommere, bare overse det

For meg handler det å være sammen om å ønske det beste for hverandre, og da blir det å betale for ting vi begge eller han trenger et privilegium. Selvfølgelig vil jeg ta vare på ham, og selvfølgelig vil han ta vare på meg. Kunne aldri hatt en strikt delt økonomi, det vi har deler vi på.

Vi har ikke felles konto, men deler på ingen måte jevnt på utgiftene. Det er aldri noe diskusjon om hvem som skal betale felles utgifter, handler vi sammen betaler han, handler vi hver for oss betaler vi selv, ingen av oss fører opp hvor mye vi bruker og vi betaler ikke hverandre tilbake for å jevne ut summene. Selv er jeg student og har mindre enn halvparten av hans lønn i måneden, og det er helt naturlig for ham å betale mye mer enn meg. Når jeg har penger handler jeg ofte inn middag til oss helt til jeg er blakk, og deretter tar han resten av utgiftene den måneden. Ting vi kjøper til bare oss selv betaler vi naturligvis fra egen konto.

Skal ikke uttale meg om akkurat det tilfellet der, men ser ingen grunn til at hunder ikke skal kunne bli klinisk deprimerte på samme måte som oss, og i såfall kan det være god hjelp i antidepressiva. Men som det blir nevnt i saken, det er kanskje ikke en spesielt god løsning på lang sikt.

Min farmor fortalte meg at hennes venninnes hund falt om ute på tur. Mener å huske at det var ei gammel labradortispe, og at hun først begynte å gå sakte bak eieren, før hun plutselig ble veldig "tung". Når eier snudde seg for å se hva som foregikk, lå hun der død

Jeg sjekka dette i fjor, og fikk inntrykk av SiT overhode ikke tillatter hold av husdyr i studenthyblene

Hvis du er stødig i engelsk, kan denne kanskje hjelpe: Jeg tror han besvarer spørsmålet ditt der videoen starter hvis du følger linken, men jeg bruker ikke Win8 selv så jeg er ikke sikker

Tenkte jeg skulle dele historien om vår shiba Aiko, som var ment å bli en godlynt familiehund: Vi bestemte oss for å kjøpe shiba på grunn av størrelsen og utseendet, og som førstegangseiere av hund tok vi ikke rasens personlighetstrekk og behov på alvor. Jeg var selv 14 år på den tida, og hadde ikke en fjerneste anelse om hva som kreves av en shibaeier. Aiko kom til oss som en fire måneder gammel valp, fram til da hadde hun stort sett levd utendørs på oppdretterens gård med en gammel chowchow og en drektig dachs. De andre hundene oppdretteren eide, inkludert Aikos mor, oppholdt seg i (ikke spesielt store) luftegårder. Aiko var en sosial og livlig valp, og vi hadde det veldig fint med henne. Hun deltok på valpekurs, og lærte nye triks og kommandoer utrolig raskt. Når hun ble voksen forandret hun seg. Som valp hadde hun møtt en del av våre venner, og elsket dem alle. Nå begynte hun å vise skepsis til fremmede som kom inn i huset, hun trakk seg oftere og oftere under bordet, hvor hun knurret og boffet på gjestene. Vi innså etterhvert at gjestene måtte få beskjed om å ikke røre hunden, spesielt ungene, som hun var mest skeptisk til. Ved flere tilfeller glefset hun etter uforsiktige eller overivrige gjester for å få dem unna seg. Mamma og pappa tok henne med til adferdsterapaut og fikk en lang liste med konkrete tiltak, men med fem familiemedlemmer som alle tolket tiltakene litt forskjellig og ikke tok situasjonen alvorlig, ble det hele bortkastet. I de verste periodene vurderte mamma gjentatte ganger å ta henne med til dyrlegen og gjøre det slutt på henne. Det har jeg og min far alltid stått heldigvis hardt i mot, da det er vår egen feil at Aiko har blitt som hun er, og det skal ikke hun måtte bøte med livet for. Dersom hun ikke takler en situasjon er det vår jobb å skjerme henne fra den. Jeg tror hun har blitt som hun er på grunn av flere faktorer: 1) Oppdretter jobbet ingenting med henne. Hun hadde aldri gått i bånd eller kjørt bil, var ikke husrein og ikke vant til å være innendørs når vi fikk henne, til tross for at hun var 4 måneder. 2) Vi var for harde med henne, noe man absolutt ikke bør være med shibaen. Hun var en rampete valp, og det ble ofte slått hardt ned på med høylydt kjefting, klyping i nakkeskinn og ører, og generell aggressjon fra oss. Alt dette tror jeg bidro til at hun ble en usikker og nervøs hund når hun vokste opp. Sånn behandler vi henne ikke lenger. 3) Vi valgte feil rase. Som en familie på fem som aldri hadde hatt hund før, og som forventet en relativt enkel hverdag med hunden, burde vi ikke gått for en urhundrase. Shibaen krever en del jobb, og rasekarakteristikkene må taes på alvor. Vi regnet med at hun ville bli en "god" hund helt uten videre, og vi la dermed aldri noe arbeid i henne. 4) Generell uvitenhet. Vi ante jo ingenting om hundeoppdragelse, og det vi leste i hundebøker osv. brydde vi oss egentlig ikke om I mai blir Aiko 7 år, og vi har i grunn gitt opp å rette opp de feilene vi har gjort med henne. Når vi har besøk får de ikke hilse på henne med mindre hun allerede har akseptert dem, og ute på tur får ingen fremmede, spesielt barn, røre henne. Utstillinger ble det aldri noe av, da hun trolig ville glefset etter klåete dommere. Til og med møter med andre hunder har blitt vanskelig, da hun ofte er like skarp og skeptisk mot dem som hun er mot folk. Vi som tilhører flokken hennes er selvfølgelig veldig, veldig glad i henne, og hun har det godt med oss. Det har endt opp med å være det eneste vi krever av oss selv og henne, at vi koser oss og har det bra sammen Misforstå meg rett: shibaen er en fantastisk hund i rette hender, men den passer ikke for alle!

Er nok en av dem som har fått litt negativt inntrykk av rasen, kanskje spesielt fordi min mor alltid har mislikt dem sterkt, men en ting er det ikke tvil om: schæfere er en av de flotteste og stiligste rasene å se på, og i mitt hode er det schæferen som er selve definisjonen på "hund".

Artikkel i VG/Dyrebar om hundeoppdragelse: http://www.dyrebar.no/artikkel/fra-straff-til-beloenning-20348894

Skulle gjerne blitt med på eventuelt sosialiseringtreff hvis det blir, men jeg er redd pysetøsa blir overvelda og at det hele kan bli litt mentalt slitsomt for henne. Skulle ønske jeg hadde en "normal" hund Edit: ment som et svar på Lines forslag om sosialiseringstreff på onsdag...

Åååh, sjalu!