Sbtlita

Her er Lorrie, min aller første hund som var bare min Hun er blanding mellom border collie og engelsk setter. Ikke har hun for mye gjeterinnstinkt og ikke står hun for fugler så hun er perfekt I tilegg er hun farlig søt Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Takker Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Lorrie på 5 år og Lita på 16 mnd i dag Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Never mind, s堡t stine hadde svart Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Hehe Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Velkommen Skjønner deg godt, de er bare herlige! Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Den der Frolicforinga, x-tra sitt for og Friskies er for meg drt samme som vannskjøtting av dyr til en viss grad. Grøss!! Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Ang staff: Staffen er vel ikkje kjent for å være stille i den grad at de gjerne prater litt når det er noe. De er utrolig morsomme, man kan ikke annet enn å le av de De er sta, de er livlige og de er utrolig kosete <3 Man må som med alle hunder ha regler og være konsekbent, man må gi de den trimmen de krever og samtidig gi de andre utfordringer som de kan bryne seg på itilegg til tur. Lita er min første staff og blir ikke den siste. Jeg har fra før av en blandingstispe mellom border collie og engelsk setter og er godt vandt med andre raser som nuffe, schæfer, labrador og husky, men o'boy den staffen var en helt annen hund Det kan forekomme allergi og demodex, HD/AD burde være kjent på foreldre, dog det diskuteres om det er arv eller miljø. Og det er viktig at de er sjekket for de sykdommene Stine nevnte Ang miljøet er det ikke vanskelig å komme inn i det. De fleste tar godt i mot nybegynnere, jeg syns det har gått kjempefint Jeg har oppdaget at staffenorge er stort men miljøet er ikke så stort egentlig for de fleste vet hvem man er og driver man med utstilling får man fort kontakter Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Vært hos vet nå og vi tok en sprøyte nedi kulen for å se om det var betennelse der. Det var det ikke kulen har bare trekt seg sammen og blitt hard. Det er blodutredelse i underhuden som kom pga slag. Blodet er blitt absorbert men selve skaden som ga blødningen er ikke reparert enda. Den harde klumpen er arrvev som forsvinner innen 14 dager ca.. Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Det skal jeg gjøre Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Har vært hos vet og skal tilbake i kveld ville bare sjekke om flere vat kjent med dette, da jeg aldri har sett det før. Den er steine hard og det går ikke å røre den omentrent. Også ømmer hun, noe som er forståelig :/ Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Lita har fått seg en smell da grand danoisen løp på hun og etter det fikk hun seg en kul på ryggen. Var hos vet med den og fikk beskjed om at det var en blodansamling under huden. Den ble mindre og var nesten borte men så kom den tilbake og er like stor igjen, 10 dager etterpå. Noen som har opplevd dette før? Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Jeg sendte bildene privat til Thomas Sissener men fikk beskjed om at veterinær måtte sende pga epikrisa måtte følge med. Jeg har ikke operert enda men blir nok å havne på oslo dyreklinikk. Jeg bor i Tromsø å tar heller fly nedover dit.. Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Pet vett skulle ha 36.000 kr for å operere korsbåndet til Lita, koster mellom 22-27000 kr på de fleste andre plasser. Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

Steinalderen er oppspinn.

Det er mye prat i begge raser, spesielt Staff. De prater om alt, noen mer enn andre og er veldig gode på å syte litt hvis de bruker å få viljen sin etterpå

Søtaste

Ok

Hun blir vel heller å vinne på det mtp at hun slipper registrering pr valp osv hvis hun tar 11000 for valpene? Jeg tror ikke noe på at hun ikke var klar over at hennes hund hadde løpetid. Hvis hunden er to år så har man opplevd noen løpetider.

Jeg har ikke skrevet dette men syns det var ett bra innlegg. Jeg fikk tillatelse av de som står bak dette. Men jeg posta dette for flere synspunkter, personlig er jeg enig i mye her. Mener du meg nå?

Etter mange år med Cairn kjøpte vi vår første stafford i 2008, XX for de som kjenner til oss. Etter at vi fikk XX har vi vært forholdsvis aktiv innenfor staffemiljøet og vært engasjert i mye av det som har skjedd. Vi har også greid å bygge oss et vidtspennende nettverk som strekker seg i fra Spania i sør, via England til Tromsø i Nord. Vi har daglig kontakt med anerkjente oppdrettere av rasen som har holdt på i titalls av år og noen av dem har tatt oss i lære, de bruker mye tid og energi på å lære oss det de vet om rasen, linjer og oppdrett. I løpet av disse årene jeg har hatt staff har vi opplevd en skikkelig nedtur for rasen. Den har vokst helt ut av proporsjoner og antallet oppdrettere er langt over 100 bare i lille Norge. Folk kjøper hunder i fra inn og utland med kun et mål for øyet – OPPDRETT. Ofte opplever jeg at folk går beinhardt ut med sine sterke overbevisninger om hvordan oppdrett burde gjennomføres, men etter hvert som helsestatus til den dyrtinnkjøpte tispen avdekkes senkes også avlskravene. Folk som i grove trekk har liten og ingen kunnskaper om rasen begynner å produsere valper – ja, jeg vil gå så langt at jeg kaller det for produksjon, spesielt siden mange har oppdrettet som en “heltidsjobb” der de har inntektene av oppdrettet med i budsjettet sitt. Først kommer det ei tispe inn i huset, før hun er fylt 1år er hannhunden på vei og rett etter at tispen er fylt 18 måneder er spranget gjort. Noen har faktisk ikke tid å vente til tispen er 18 måneder engang før de setter valper på henne. Noen igjen strekker den så langt at de bruker 1års gamle hannhunder i avl under unnskyldningen om at linjene er så gode. Jeg forstår at folk er ivrige etter å kunne kalle seg en oppdretter og få den anerkjennelsen de tror hører med. Men i mine øyne blir slike folk aldri å få tittelen oppdrettere, de er parasitter som lever av og ikke for rasen, slik ekte entusiaster gjør. Det jeg lurer på er hvorfor folk går til anskaffelse av en rase kun for oppdrett, det er vel ikke det hundehold egentlig handler om. Men det å eie en hund, bli glad i rasen, bli kjent med rasen også kan man, dersom man har noe å bidra med, eventuelt begynne å avle. Jeg tror folk er så besatte av tanken å avle at de i grove trekk ikke bryr seg om hvordan hunden utvikler seg. Det eneste som for de kan oppleves negativt er at en del oppegående hannhundeiere takker nei til forespørslene deres på grunn av tispen de har. Men den nye trenden er blitt at hannhunder i fra utlandet kommer på avlsturnè til Norge, de bor hos en oppdretter over en gitt periode med formål om å blir brukt på mest mulig tisper, ukritisk til hvordan tispe, før de vender tilbake til hjemlandet – det er jo gull for mange da får de Ch.hunder i linjene som de kan lokke fremtidige valpekjøpere med. Ja, vi har søkt og fått innvilget kennelnavn, ja vi går med avlsplaner. Men, i motsetning til mange andre må vi ikke avle – det er ikke det overordnede målet for vårt hundehold. Dersom noen av våre hunder viser seg å være avlbare er det mulig vi setter et kull til verden om 3-4år, men dersom det ikke går er det heller ingen krise. Et kennelnavn kan stå lenge før det får status inaktiv (10år +10år på vent). Derfor har vi ingen stress, vi avventer og ser om hundene faktisk har noe å tilføre rasen, om ikke har vi fortsatt verdens beste turkompiser, treningspartnere og gledesspredere - det hundehold egentlig handler om Jeg lever for rasen, ikke av den… gjør du? Skrevet av XXX

Takk Stine

Kunne jeg aldri gjort! Når mine skatter går i graven skal de få bli der og jeg skal heller huske tiden vi hadde sammen enn å klone frem en ny som allikavel ikke vil være samme hunden, bare ser likens ut. Den sjelen ( hvis jeg kan kalle det for det) Lita har kan ikke klones.. Ikke Lorrie sin heller.

. Dette er Lita, min Staffordshire Bull Terrier p報5 mnd vi bor i Troms og er ikke spesielt aktiv i noen hundesporter men det er mest pga det ikke er s堬ett 堫omme seg til en trening eller klubb. Vi skal prve oss wp, hvis vi f岠med nok folk p堤et Flere bilder kommer!