Naos

Jeg tror mange av oss er veldig følelsestyrt i dette spørsmålet, og så forteller vi alle andre at det vi selv føler er riktig også er det fornuftige. Hver og en av oss eier naturlig nok fornuft-begrepet - og sånn sett blir ikke begrepet særlig betegnende lenger. Jeg får litt hetta av at vi hundefolk skal opp-eskalere hundehatet og hundenegativiteten som vokser i samfunnet, akkurat som negativiteten til utlendinger, politikere, "staten" og alt annet. Jeg syns at ved å bli med på å hause opp alt som har med hund å gjøre og å være så nådeløse kontroll-freaker på hverandres vegne gjør vi det bare forsterker noen negative trender og oppfattelse av hundeeiere, for vi gir verden håpløse forventninger til at hunder kan og skal være pyntedokker i bånd. Vi er blitt så redde for alt! Komfortsonen vår krymper stadig. Vi er redde for å møte fremmede hunder uten bånd, redd for at egen hund skal være til bry eller syns i noen som helst situasjoner, redd for å få en flekk på fasaden, redd for ikke å være perfekte. Kan vi ikke bare slappe av litt, da, og la hundene få løpe litt - så lenge vi tar dem inn når vi ser folk. Må vi være så innmari redde for å møte noen fra sonen? De jakthundene jeg kjenner til er for øvrig utrolig lite interessert i folk når de er ute og løper. Min enser ikke mennesker overhode når han er ute. Andre hunder, derimot, kan være mer interessant!

Alle insisterte på at Rutilus var toller når han var valp. Han er irsk setter med rød nese. To veterinærer insisterte på at vi kom til å få oss en overraskelse når han vokste opp, for dette var ingen irsk setter. Men tollere er fine, så vi fant ut at det ville være helt i orden! Blik ikke valpesyk av denne tråden heller!

Vet ikke hva som er vanlig for disse jakthundene, jeg. Om jeg står stille hører jeg han stort sett alltid inni skogen et sted, da det bråker i busker og kvist der han raser gjennom skogen. Han er jo ikke akkurat en stille løper, ganske uvøren vil jeg si! Men et par hundre meter går han nok. Men så har han aldri stukket av heller, kanskje det er disse stikke-av-hundene som primært går flere kilometer vekk fra eier. Og hunder som er vant til å være på tur helt på egenhånd, uten eier. Når han har rast fra seg litt går han mye nærmere. Derfor kan det hjelpe å la han rase fra seg på et åpent område, en myr eller lignende. Da holder han seg ofte frem og tilbake der, i åpent lende. Etterpå holder han seg nærmere. Handler vel kanskje litt om å bli kjent med hunden sin også, og så legge opp ting litt etter det.

Det er jeg med på! Så snart man ser/hører noen kaller man inn og passerer, for deretter å slippe når det er god nok avstand til at du vet hunden ikke trekker bakover. Ganske enkelt, egentlig. Og så kan det skje av og til at du ikke fikk med deg at det var noen i nærheten. Da er det dumt at du akkurat da skulle møte den som trengte det minst, men det er en sjanse jeg tar - men ikke i befolkede områder.

En jakthund i godt driv gjennom skogen er ikke nødvendigvis en fare for seg selv eller andre er min påstand. Selv om eieren er et par hundre meter unna. Det er kjedelig, men ikke nødvendigvis så farlig for liv og helse som det fremstår her. Irriterende, ja, men ikke nødvendigvis farlig.

Eneste gangen jeg har møtt hunder i skogen her har vært i skiløypa vinterstid (og da snørekjører vi og forsøker å holde oss på beina mens hundene insisterer på å møtes, samtidig som vi insisterer på at de ikke gjør det) eller en og annen løs setter (!) rett før jakta hvis eier er ute i terrenget et eller annet sted (hører knasing i kvist). Da svinser de litt rundt hverandre før de fortsetter å løpe etter egen nese igjen, hvert til sitt.

Om jeg skal være helt ærlig blir jeg litt sliten av at man skal ta hensyn til absolutt alt og alle hele tiden. Fordi noen kanskje, muligens, en gang i skuddåret skulle finne på å være i skogen det aldri er noen i ellers, og at denne kanskje, muligens skulle ha en hund med dårlig erfaring. Å ta hensyn men også "å ta noen sjanser" og håpe at det går bra faller ikke i god jord her, for når du treffer den ene som du helst ikke skulle truffet den ene gangen så raser hele verden til vedkommendes hund sammen. En del av meg forstår frustrasjonen, en del av meg tenker at det er slitsomt alltid å måtte ta hensyn til det ene, ekstreme tilfellet som kanskje, muligens krysser din vei én gang. Litt som å kreve at hele samfunnet slutter med parfyme fordi du er allergisk mot parfyme. Det er et hjertesukk. Jeg forsøker å være hensynsfull, men jeg syns det blir litt hysterisk. Alt er andres feil. Oslomarka er full av løse hunder, det er noe av det som er flott med oslomarka. Og dumt med oslomarka.

Enig med AnetteH her. Har Transformer, men er også google-entusiast i utgangspunktet.

(Simira) Nordmarka er generelt sett rimelig mye mer "befolket" enn andre steder. Jeg bor nord for nordmarka, og selv her oppe på Hadeland er nordmarkssiden vesentlig mer trafikkert enn romeriksåsene og øståsen på østsiden av dalen. Jeg tørr å påstå at Nordmarka, og muligens andre bymarker også, er i særklasse i forhold til sannsynligheten for å møte folk. Med såpass mange mennesker øker sannsynligheten for at du møter en fryktaggressiv hund i bånd også. Jeg har kanskje hatt en litt annen bevissthet, men før jeg nå fikk min første hund har jeg alltid syns det var hyggelig med en liten eller stor som sveivet forbi meg på tur, med eller uten eier. Har aldri tenkt på løse hunder som et problem før jeg selv fikk hund, faktisk. Jeg har syns det har vært hyggelig, og har aldri "lett" etter eieren med mindre hunden følger etter meg og nærmest blir med meg hjem. Så lenge du primært bruker nordmarka kommer du nok til å slite med løse hunder og settere i bånd. Det er nok det som er kulturen til bymarka nordmarka. Jeg syns på mange måter det er flott, du syns det er et ******* - og jeg kan forstå det også. Kanskje du skulle fått deg en setter!

Her ler vi litt av at hunden er litt mørkeredd innimellom, men det er bare enkelte kvelder. Kanskje noe som gjør han litt utrygg i lufta, eller noe. Han er litt søt da, syns jeg. Vi hadde en periode med at han ble litt usikker på nye gjenstander i kjente omgivelser, som han litt skvettent måtte sjekke opp. Jeg visste ikke noe om "spøkelsesalder" så jeg tenkte ikke så mye over det, bare gikk bort til den skumle gjenstanden sammen med han. Var forholdsvis kort periode tror jeg, men sikkert over noen måneder.

Ser denne først nå. Ville vært fint å få se en tervuren i "virkeligheten". Hedmark er stort, men kanskje er det mulig å ta en tur innom likevel, om det ikke er i de ytre delene av fylket du bor!

Det finnes jo mange andre hyggelige, mindre byer også. For eksempel Fredrikstad, Moss, Tønsberg, Gjøvik, Lillehammer, Kristiansand, Hamar, osv. Jeg kjenner mange som har forelsket seg i disse, kanskje særlig Tønsberg, Moss og Fredrikstad.

Kanskje jeg har missforstått hva tråden handler om. For kanskje handler den om at mange hundeeiere, og kanskje særlig en del settereiere, rett og slett lufter hunden ved å slippe dem ut døra og ikke være ute selv. Det er jeg enig i ikke er bra i det hele tatt! Jeg går tur med hunden min, altså! Jeg lover! :-)

Ja, det er nok ganske irriterende. Om du bor i Holmenkollen er det jo noe spesielt der, da! Er på tur med hunden i området en del og tørr å påstå at jeg aldri har vært et sted med mer løse hunder enn der. Og når mange i tillegg har setter av et eller annet slag er det lett å gi settereiere generelt skylden. Og så er det en del "miner" blant ulike typer hundefolk der også, syns jeg - som kan grense mot eller over arroganse. At setteren går lenger bort enn at du kan se den hele tiden er jeg helt enig i, men det er forskjell på settere også. Oppdretteren min er bekymret over at min holder seg såpass i nærheten, og det er vel derfor det går an å rope han inn også - men den er likevel litt "ute på tur" både til sidene og fremover (veldig sjeldent bakover). Jeg mener at det er forskjell på å slippe hunden sin i befolkede og bynære deler av nordmarka, og dersom det er din referanseramme har jeg en forståelse for irritasjonen over løse hunder i skogen. Her jeg bor, "på landet i Oppland", treffer jeg så å si aldri noen selv på lørdager eller søndager, da det er rimelig forutsigbart hvor folk går her. Om jeg treffer noen har de alltid hunden løs og vi slår av en prat. Braker de sammen drar vi dem fra hverandre og prater videre, så går det seg stort sett alltid til før vi tasler videre - og hundene løper sammen. Det er mine opplevelser i hvert fall!

Jeg er ikke uenig med deg i noe av dette! Men jeg er nødt til å bli kjent med hunden min, trene innkalling, trene "naturløypelydighet" og sørge for at han sjekker innom meg ofte. Kombinert med at jeg forsøker som best jeg kan å oppsøke steder hvor jeg håper på å ikke møte på folk som deg (som ønsker å slippe å møte meg), å kalle inn når jeg hører andre (oftest fungerer det fordi den er på siden av oss, og lite "på stien"), forsøker jeg å unngå slike situasjoner. Om det skjer håper jeg det er noen som enten har en hund som tåler et møte eller tar litt mer lett på det. Det innrømmer jeg litt! :-) Det vet jeg selvfølgelig ikke. Dette er et bokstavelig forum, så jeg modererer meg til å si at det ikke var meningen å lyve - jeg lærer fortsatt "sjargongen". Jeg plukker alltid opp etter hunden på stier og vei i skogen når jeg ser det, men gjør det ikke når jeg ikke ser det. Tror jeg noe kan være min hund sin tar jeg opp det også, og en sjelden gang tar jeg opp andres også - men ikke så ofte altså! Poenget mitt var egentlig at jeg følte det urettferdig at alt ved mitt hundehold skal betviles i forhold til hensyn og intensjoner fordi jeg 1) er settereier og 2) slipper setteren min utenfor båndtvangsperioden i områder jeg tror jeg skal klare å unngå møte med andre. og så var utsagnet et forsøk på å formidle at jeg ikke gjenkjenner meg i å være en hensynsløs drittsekk som forakter andre selv om jeg følte meg litt truffet av tråden.

Hvordan går dette? Har du bestemt deg?

Fort gjort!

Jeg syns du er ondskapsfull. Det er helt tydelig at dette er en hobby som fryder deg. Noen får et kick ut av å ta andre og å triumfere over dem. Sånne som deg kan jeg uansett ikke skjerme meg mot. Det er ikke bare innenfor hund man finner folk med en livsoppgave i å passe på alt og alle rundt seg. (PS! Jeg skal gjøre det jeg kan for at hunden min ikke skal plage deg, altså! Men ikke riktig så mye som du syns jeg burde gjort!)

Jeg tror du sier i mot deg selv her. Ordinær båndtvang er blant annet for viltet, ja - og derfor respekterer jeg båndtvangsperioden. Jeg er biolog og bryr meg i høyeste grad om natur. Jeg forsøker også å vise respekt for de på to bein, men enkelte på to bein har så mange kjepphester at det vil være umulig å tilfredsstille alle. Akkurat som andre har definert hva de syns er fornuftig og ikke har jeg også gjort det. Noen er enige med mine grenser, andre uenige. Noen er enige i andres grenser og andre uenige. Jeg forsøker å være hensynsfull og samtidig gi min hund et godt liv, med en god balanse av bånd og "frihet". Men her er det flere som mener at dersom en hund kan gå ute av syne for sin eier skal den aldri få føle den friheten, fordi noen andre også kan befinne seg i den samme skogen. Jeg syns vi kunne tåle det. Og av en eller annen grunn er det visst fuglehunder som er den forhatte rase, eller forhåpentligvis fuglehundeiere. Jeg er ikke uenig i at det er en uting å slippe ut bikkja uten å være på tur med den og ha jevnlig kontakt. Men jeg kan ikke se at det er så ille å være på tur med hund uten bånd i perioden uten båndtvang i områder jeg så og si aldri møter folk. Jeg går jo for søren ikke i skiløypene engang, vi går utenfor løypene med fjellski. Likevel kan hunden komme ut av syne for meg en liten stund, og derfor skal jeg aldri ta av han båndet. Da får jeg bare innrømme at jeg tilhører de litt mer pragmatiske fuglehundeierne som tråden handler om. Jeg syns at å tillegge (nesten) alle fuglehundeiere å slippe hundene av ren respektløshet og forakt for andre er et billig angrep.

Jeg har også kløven fra Seleverkstedet, og er kjempefornøyd. Den er også stor nok til at hunden kan bære f.eks. sovepose eller liggeunderlag, som er større men forholdsvis lette ting. På kortere turer liker jeg Ruffwear Pallisade, hvor kløven kan tas av selen. Da er det lett å håndtere hunden i situasjoner hvor det er nyttig at den har håndtak, som over hengebroer o.l.

Er settereiere de eneste hundeeierne som slipper hunder i skogen når det ikke er båndtvang? Jeg selv kjenner andre hundeeiere som er raske til å slippe hunden fri mens de selv skravler i vei. Flat. Rhodesian ridgeback. Labrador. Cavalier. Jeg regner med at det er galt uansett rase, ikke sant?

Dette tror jeg ikke på. Mener du "oss på forumet med hunder som oppfører seg og går maks 15 meter fra eier" og "de per definisjon selvsentrerte settereierne utenfor dette forumet som elsker å irritere og ødelegge for oss andre"? Jeg nekter å tro at settere er de eneste hundene som går mer enn 15 meter fra eier. Og jeg ser ikke at det er et så utrolig stort problem at de gjør det heller. Hva angår meg virker det som du allerede bestemt deg for hva mine intensjoner er, så den saken er tapt. Men det finnes mange settereiere der ute som også er gode hundeeiere og opptatt av andre.

Jeg gir ikke blaffen i reglene, jeg respekterer båndtvangen, slipper ikke hunden i områder med trafikkerte stier, plukker alltid opp dritten, selv i skogen dersom det er på sti eller vei. Men jeg slipper den når vi går i mer urørte områder og "hjemmeområdet" - for da vet jeg stort sett hvor og når det ikke er særlig med folk rundt. Jeg roper den inn jevnlig og belønner. Trener litt lydighet. Lar den gå igjen. Om jeg møter andres løse hund må jeg også håndtere det, selvfølgelig. Men jeg har ikke blitt sint på dem, som jeg kan erindre. Jeg har tvert i mot hatt litt forståelse for at hunder av og til kan være litt interessert i hverandre, og for hvordan hunder av og til kan være. Jeg tror du drar den "holde kontroll på" veldig mye lengre enn jeg gjør. Jeg har nok et mer "relativt kontroll"-perspektiv. Det er klart at jeg ikke kan ha full kontroll på hunden når den setter etter rype, men jeg kan håndtere det likevel ved å trene fuglearbeid. Jeg har ansett meg å ikke være så verst hundeeier, og forsøkt å være minst mulig til ulempe. Men noe plass må jeg og min hund får ta også, mitt mål er ikke å ha en usynlig hund. Men som sagt, jeg var ikke klar over hvor uglesett sånne som jeg er. Jeg ble litt overrasket.

Du og jeg lever på to forskjellige planeter. Er det egentlig så farlig om jeg ikke har "full kontroll" på hunden langt inne i skogen, når den kommer på innkalling når jeg roper på den? Jeg ser ikke problemet. Jeg tror det er hundeloven som taler, og hundeloven gir oss hundeeiere et glimrende våpen å dunke hverandre i hodet med. Vi gir ikke ved dørene og angriper hverandre først. Vi kan si at "naturen skal innrette seg". Naturen innretter seg ikke. Så sier vi at den skal det. Og den gjør det ikke, for den lever etter egne regler kombinert med vår læring. Men la oss kalle det jakt, da. Vi trener til jakt. Da er det vel greit?

Dersom jeg skal ha full kontroll på hva min setter gjør til enhver tid kan jeg aldri slippe den. Den kommer på innkalling, men jeg klarer ikke å løpe etter den overalt - den er for rask! Det er ikke sikkert at jeg merker at den møter noen andre en gang, mellom hver gang den "sjekker inn" hos meg. Jeg slipper den i områder jeg antar det er få mennesker når det ikke er båndtvang, og har virkelig ikke vært klar over at det er så mange som hisser seg opp over nettopp fuglehunder som er løse. Har ringt på noen settere i Holmenkollen og fått beskjed om at "hele åsen er vår hage, så bare la den gå, den kommer hjem igjen når den ønsker det", men ut over det opplever jeg oftest at en hund uten eier har en eier i nærheten et sted. Ikke nødvendigvis som jeg ser, men som i hvert fall er på tur med hunden - kanskje på en annen sti i nærheten. Settere er aktive og glade hunder, har stor trekkvilje og har en fantastisk psyke i mange situasjoner ute, som kryssing av hengebroer, vading av breelver, osv. Min erfaring er at den går inn i situasjoner og stoler på at eieren går god for situasjonen, og selv om den er en pyse på kulde er den stort sett veldig lite pysete i ulike situasjoner. Min brukes ikke til jakt ut over det han jakter selv utenfor båndtvangstiden, hvor vi også jobber med fuglearbeid når anledningen byr seg, men jeg skyter ikke fuglen. Men jeg er imponert over allsidigheten og robustheten, og faktisk også roen i hjemmet. Men da vel og merke etter løping/snørekjøring nesten hver dag hele året. Veldig mange har en slags oppfattelse av at en fuglehund ikke er en hund men en egen art, og at de er så innmari forskjellig fra andre hunder. Jeg selv syns de er mer "bare hunder" og har ikke noe problem med at jeg har en fuglehund som jeg ikke bruker til jakt.