Tabris

Nå er det min tur til å si at det går an å ha to tanker i hodet på en gang. En hund som knurrer på alt og ingenting og som plutselig biter passerende mennesker på tur, har selvsagt mentale brister (om den har hatt en normal oppdragelse med normale erfaringer). Selvsagt er det det. Og selvsagt er det noe man må ta alvorlig når det kommer til hundeavl! Tror ikke du finner noen her inne som ikke er enig med deg i dette. Det er ikke hva jeg reagerer på, og jeg forstår det heller ikke slik at det er hva tråden handler om. Det jeg reagerer på er følgende: 1. Tanken om at en hund som knurrer bedriver "dårlig oppførsel" og må behandles deretter. 2. Holdningen om at en hund som knurrer, uavhengig av hvor sjelden og i hvilke situasjoner, er en "drittbikkje".

En hund som ofte knurrer i vanlige situasjoner, og som har hatt vanlig miljøtrening, har ikke den beste mentaliteten. Er helt enig der. Men jeg reagerer på unyanserte utsagn som at en hund som knurrer nærmest automatisk er å regne som en "drittbikkje". Og i hvert fall at knurring generelt er å regne som "drittoppførsel". Det er i hvert fall veldig langt fra det synes jeg har på hunder. Det er f.eks stor forskjell på en hund som knurrer nærmest daglig på vanlige ting fordi den er usikker og redd det meste (har ikke hørt om mange slike hunder) og hunder som knurrer av og til i spesifikke situasjoner. Det blir som å si at siden jeg er redd edderkopper, noe som er irrasjonelt og helt unødvendig, så er jeg et "dritt-menneske" med "crappy mentalitet". Ting er ikke så enkelt. Og jeg synes terskelen for å omtale hunder som "drittbikkjer" er altfor lav her inne.

Hvis et barn er redd hunder og gir uttrykk for at den er redd, så tror jeg ikke den blir mindre redd om den får kjeft - evt. et knips på hånden - for at den uttrykker sin redsel. Du kan selvsagt straffe barnet så hardt at det ikke lenger tør å uttrykke sin redsel, men tviler på at redselen har blitt noe mindre av den grunn. I stedet kan man gradvis lære barnet at hunder ikke er farlige, gi barnet gode erfaringer og gode assosiasjoner til det erfarer at det går faktisk helt fint å omgås hunder. Da vil barnet klare å redusere frykten.

Nirm - kjempebra innlegg! For all del - en hund som knurrer ofte og er usikker mot veldig mye selv om den har hatt god miljøtrening er ikke den beste mentalt sett. Det er jeg selvsagt enig i. Det var men reaksjon mot det jeg anså som en mer kategorisk påstand (ikke nødvendigvis fra deg) om at en hund som knurrer er en drittbikkje. 2ne - en hund som knurrer mot andre er mer usikker enn selvsikker, ingen tvil om det. Men for meg er ikke en usikker hund automatisk en drittbikkje.

Jeg synes det er litt trist at hundens måte å si ifra på at den finner en situasjon ubehagelig og ønsker mer avstand, anses som dårlig oppførsel eller gjør at hunden er en "drittbikkje". Lurer på hvor en slik tankegang kommer fra.

Det er ikke sikkert at den ser en trussel. Det kan også være et avstandsøkende signal, fordi hunden finner det som skjer ubehagelig. Det er f.eks ikke uvanlig at en hund kan knurre mot en fremmed person som kommer strenende i mørket. Det betyr på ingen måte at det er en "crappy drittbikkje" (jeg liker ikke det begrepet generelt, synes det blir slengt rundt for det minste her på sonen). Men regner med vi bare har forskjellige terskler for hva vi anser som en "drittbikkje", for meg skal det mye mer til enn at en hund finner en situasjon ubehagelig og sier i fra om det på sitt språk.

Enig med de to andre her. En hund er da ikke en crappy drittbikkje fordi om den knurrer. Det er jo en del av hundens språk som alt annet. Tror mange mennesker gjør knurring om til noe verre og mer alvorlig enn hva det var ment som for hunden selv.

Jeg forsto det slik at det var flere i tråden som sa at de korrigerte knurring, men ingenting er jo bedre enn om jeg har misforstått det. Korrigering er jo bare et finere ord på (positiv) straff. Dvs en ubehagelig påvirkning - eller trussel om en ubehagelig påvirkning - som har i hensikt å redusere en atferd.

Alle de japanske spisshundrasene, både kjente og ukjente - men ikke japaneren?

Mitt spørsmål var ment generelt til de som mener det er riktig å korrigere knurring, ikke bare til deg. Ignorering vil jeg ikke kalle korrigering. (Korrigering er vel egentlig bare et pent ord for straff). For uansett hva situasjonen er, så kan jeg ikke se at hunden vil tolke det som noe annet enn straff for selve knurringen, ikke det som ligger bak.

Men når du korrigerer knurringen, så tolker ikke hunden det som en korrigering på det som ligger bak. Det er jo derfor vi har problemet med hunder som går rett til biting - fordi knurring har blitt straffet. Hunden er like utrygg, evt. er like nær en trussel, den mister bare en del av det advarende språket sitt.

Men hvorfor mener dere knurring skal korrigeres? Merk at jeg ikke sier at hvis en hund knurrer så skal den alltid "få viljen sin". Men knurring er jo ikke annet enn en beskjed fra hunden om at den ikke er komfortabel med situasjonen og ønsker avstand. Hvorfor skal en slik kommunikasjon i seg selv korrigeres?

Det er kanskje ikke det eneste man oppnår, men det er en stor fare for at det er et av resultatene. Det å straffe knurring tror jeg er noe som henger igjen fra den tiden hvor knurring ble tolket som obsternasighet og utfordring av flokklederen. Og at hunden derfor måtte settes på plass for å "vise hvem som er sjefen".

Takk, snilt sagt!

Jeg vil understreke at det var et var et veldig bra kurs. Vi ble alle bedt om å ta hensyn og holde god avstand - og ha den avstanden vi trenger. Problemet var at med hund foran og bak så blokkerte Ozu ganske tidlig, og selv om vi da etterhvert økte avstanden, så var det allerede for sent. De andre ekvipasjene hadde ikke samme problem, i hvert fall ikke så ekstremt som vi hadde. Og det var bare den ene kvelden, de andre kveldene gikk mye bedre.

La oss drømme litt... totalt uavhengig av livsstil, hundens behov, hva du kan tilby hunden, personlighet osv osv. Hvis du utelukkende ser på utseende og ingenting annet - hva er dine favorittraser? For meg blir det tre som deler førsteplassen - tamaskan, saarlos og siberian husky. Har du noengang sett noe så pent? Det er et par andre som deler andreplassen, men en rase jeg sjelden nevner eller snakker om er svensk lapphund. De er så pene at jeg får vondt i magen bare av å se på dem.

Ja, det ble for kort avstand for oss den kvelden uansett. Men det var herlig å se hvor bra det gikk i en tilsvarende situasjon noen uker senere. Takker, MissHeike og Margrete. Ja, han utagerer som sagt forsatt hvis de kommer for nær, men er mye lettere å bryte. Og det ser ut som om han begynner å koble - hund kommer i mot oss = bli med mor ut til siden. Så gøy! Filmet denne treningsøkten forrige helg, og synes den illustrerer veldig godt hvordan ting er nå. Alt er ikke helt på plass, ting må fortsatt jobbes med - men kontakten og interessen er mye bedre, ting flyter mer og det er mye lettere å få tilbake kontakten etter distraheringer. (Og nå vil ikke videoen komme opp embedded, bare som lenke. Vet ikke hvorfor det av og til skjer).

Beklager om jeg misforsto deg, men blir han utsatt for narkotikapåvirkede mennesker nesten hver dag? (Siden han knurrer nesten hver dag, og det er hva han knurrer mot). Og jeg synes ikke unger skal leke hardhendt mot ham. Det er din oppgave som hundens eier å beskytte ham mot slikt. Får litt småuggen følelse i magen av dette innlegget, kjenner jeg.

DET er det kuleste uttrykket jeg har sett hos en hund noengang.

Det kommer an på hvorfor han knurrer og hvem han knurrer på. Knurring er jo et avstandsøkende signal, og forteller at noen er for nær/gjør noe hunden finner uakseptabelt. Knurring bør aldri straffes, da det eneste man oppnår er å fjerne en del av hundens språk. Ozu har knurret mot meg hvis jeg forsøker å fysisk ta ham ned fra sengen, f.eks. Da forteller det meg at jeg tar ham ned på feil måte. Det betyr ikke at jeg "gir meg" og han får lov å være i sengen, men at jeg får ham ned på en måte som han ikke oppfatter så presserende at han føler han må ty til knurring.

Ozu er rar fordi han alltid ligger som en liten valp - med bakbena stikkende rett ut til siden. Selv om han har HD grad D så ligger han sånn.

Jeg formulerte meg kanskje litt feil. Vi gikk ikke tett i tett. Instruktørene var nøye på at vi skulle holde god avstand til hverandre. Hundene bak og foran gikk flere meter fra Ozu. Problemet var at god avstand var ikke nok for Ozu slik han var da. Selv da jeg gikk 20-30 meter ut til siden for å trene kontakt, så var han fullstendig blokkert og helt ute av stand til å jobbe.

Tusen takk, Sandy, snilt sagt. Og det har vært nettopp det som har frustrert meg så mye - jeg HAR lagt ned mye trening i Ozu, uten å se resultatene noe særlig. Jeg har da trent og oppdratt hunder før, og hadde nesten begynt å miste troa på meg selv som hundetrener. Men nå begynner det å løsne, og nå begynner jeg å høste fruktene av all jobbingen vi har gjort.

Ja, er virkelig det.