Tabris

Nei, det er ikke noe en god valpemor gjør - bortsett fra når hun flytter dem.

Dette er ekstremt, da. Det er nok ikke mange i Norge som er så ille (men jeg har sett ordentlig ille bakbein på voksne schäfere på utstilling).

Som sagt - at en hund knurrer til meg betyr ikke at jeg gir etter og lar hunden "få viljen sin". Jeg skal fortsatt ha en hund som går ned fra sofaen når jeg ber den om det, men jeg gjør det uten å straffe hunden for å bruke språket sitt.

Jeg ville hatt på kobbel og vært kjedelig hver gang. Jeg synes ikke det gjør noe om han styrer showet når han er så liten. Jo oftere du får tatt ham ut og han får tisset ute, jo fortere blir han stuerein. Men pass også på at du gir ham godt med aktivisering, sosialisering, trening, lek og mijøtrening også, slik at ikke hans masing til døra blir den beste måten for ham å få aktivisering på.

Jeg anbefaler kindereggmetoden. http://www.canis.no/bibliotek/artikkel.php?artid=226

MIn gamle pus fikk blod i urinen en gang. Hun tisset masse småflekker inne, og det var blod og krystall i urinen. Ble da også diagnostisert med krystallisert urin antagelig grunnet dårlig tørrfor (fikk billigste Rema-mat fordi jeg ikke visste bedre den gangen). Etter det ga jeg bare tørrfor hvor det var spesifisert at det var balanserte mineraler av hensyn til nyrene, og hun fikk det da heller aldri igjen.

Vi kjøpte en boks på dyrebutikken for en måned og to siden.

Nå begynner vi å snakke!

Astrid Inderbø, ja. Jeg blandet. Beklager, OT. Wow, den siste hunden der var pen - men er den for lett igjen? Jeg er den første til å klage på froskebein og kuppelrygg, men en schäfer skal ikke være en malle heller.

Så kjekt å høre!

Så herlig! Jeg vil se flere bilder! De trenger ikke være portrett-vakre, jeg vil bare se mere Nico!

Jeg trener med to stk av arten, og de er veldig lettlærte og energifulle. Men de er også temmelig ulike - den ene er stødig, elsker mennesker og er miljøtrygg. Den andre er redd sin egen skygge, utrygg på mennesker og hunder og ellers redd det meste.

Jeg er uenig. For når man kaller hundens språk med menneskelige navn, så legger man ofte mer i det enn hva det er - noe som fører til at man oppfører seg mot hunden på en måte som ikke samsvarer med det hunden gjør fra hundens side (men det samsvarer med det ordet vi bruker). Det å ikke tolke hundens språk inn i menneskelig referanserammer er ikke å tolke ihjel alt. Men hele denne diskusjonen koker nok ned til hvilket syn man har på hunders atferd og eget hundehold, som de fleste av disse diskusjonene koker ned til.

Å kalle det for frekkhet er en veldig menneskelig tolkning. Knurring er en naturlig del av hundens språk, og det er ikke mer "frekt" for en hund å bruke det språket som noe annet. Det er et avstandsøkende signal, og det er ingenting fra hundens side som gjør at den forstår at vi mener den er vanskelig, sta, trasser, er frekk osv osv. Å svare bruk av språk med (positiv) straff mener jeg ikke er en bra løsning. For det første fordi det kan bli symptombehandling hvor man straffer bort språket (hunden slutter å knurre), men man fjerner ikke den underliggende holdnngen/følelsen som gjorde at hunden knurret. For det andre er både knurring og påføring av slik straff ting som lager avstand - begge veier. Jeg for min del anser knurring som en del av hundens språk. Når min hund knurrer til meg, så forsøker han å fortelle meg noe. Og det forholder jeg meg til. Det betyr ikke at jeg unngår problemet og lar hunden "få viljen sin", det betyr bare at jeg finner en metode å løse det på som ikke går ut på å straffe hunden for at den bruker språket sitt.

Nå mynter jeg ikke dette på dere, men hvis det er sånn at man ignorer "banning og sverting" og bare turer på (fordi man "forventer at hunden tåler det"), kan det ikke være nettopp DET som fører til at hunden til slutt biter? Fordi den erfarer gang på gang at dens advarsler ikke blir møtt. (Merk at jeg skriver "kan", jeg skriver ikke at dette alltid vil skje). Og i et slikt tilfelle blir hunden omplassert/avlivet fordi den er farlig, når dette kunne vært unngått om man hadde respektert hundens signaler til å begynne med.

Jeg er enig i at man skal behandle og håndtere hunden som en hund. Det er nettopp det jeg baserer dette rådet, og alle andre råd jeg kommer med, på.

Også må jeg si at Ivo er mitt drømmenavn for en schäferhann. Da jeg var liten, så hadde en nabo en flot schäferhann som het Ivo, og jeg har vel i over tyve år planlagt at når jeg først får en slik, så skal det være navnet.

For en fin liggeplass! Jeg blir så glad når jeg ser folk som tar seg tid til å ordne slik i stedet for bare å sette dem i et lite bur og lukke døren.

Vi har en kooiker på fellestreningene, og hun er så skjønn! Utrolig lærevillig og så kvikk at man virkelig må følge med i timen for å keep up!

For meg virker det også som om hun blir bittelitt engstelig. Evt, så ivrig at hun blir frustrert og lager lyd. Kanskje lyden instinktivt minner om et byttedyr på noe måte? Det er rart hva de kan reagere på. Husker min forrige hund ble helt gal av lyden av munnspill. Ble urolig, vill, hoppet meg ned med "smisking" og ble svært stresset.

Som Line sier så kan det være lurt å først sjekke hos veterinæren om hunden er syk eller har vondt. Men det kan også komme av at hunden nå begynner å bli voksen og setter grenser for seg selv. Min hund kan også knurre hvis han blir fysisk flyttet/dyttet/håndtert på en måte han ikke liker. Jeg løser det ved å finne andre måter å få ham til å gjøre det jeg vil på enn å være fysisk borti ham. Står han og bjeffer i vinduet, og ikke kommer når jeg roper, så stiller jeg meg mellom vinduet og ham og blokkerer utsikten til han fokuserer på meg - også snakker jeg med ham og han dilter etter meg bort derfra. Vil jeg ha ham ned av senga/sofaen, så lærer jeg ham heller at å hoppe ned fører til godbit. Nå trenger jeg ikke ty til det lenger, for sier jeg "gå ned", så går han ned av seg selv uten at jeg trenger å gjøre noe mer. Men han er en hund som sier klart i fra med ting han ikke liker, så jeg har lært å respektere hans fysiske grenser og finne andre, mer positive, måter å oppdra ham på. Knurring og utfall er et klart signal fra hunden om at man - i hundens øyne - har tråkket over dens grenser, og den forteller tydelig at den ønsker avstand. Man kan være uenig i dette og mene at hunden burde tåle både dette og hint, men jeg mener det er bedre å fokusere på realiteten enn hva man forventer/antar/mener hunden burde tåle. Tåler den det ikke, så gjør den ikke det. Da vil jeg heller jobbe med å bygge opp tillit og få den til å ha LYST å gå ned. Faren er større for at det ender med bitt hvis man bare turer på og ignorerer hundens signaler.

Labrador: Alltid snille og blide, logrer konstant og er verdens mest vennlige hund. Men tykk, fet pels og noe daff. (Ja, jeg vet det ikke stemmer helt, jeg har bare truffet familiehund-labbiser som max får en runde rundt kvartalet).

Et atlernativ er jo at den legger seg for å oppnå negativ forsterkning, da verdien av positiv forsterkning kan reduseres når man bruker positiv straff.

Wow, hver eneste detalj passer på Ozu.

Noen tanker om japanere?