*Marianne*

Gratulerer:)

Det er så koselig! Etterhvert blir du helt "avhengig" og dere blir kjent på et helt nytt nivå Det eneste jeg savner fra svangerskapet...

Når jeg ligger her og ser på den lille prinsessa med et stort smil i senga ved siden av meg, så vil jeg definitivt si at det er verdt alt slit:)

Jeg er en skikkelig kontrollfrik, men under svangerskapet måtte jeg for første gang bare finne meg i at dette var en ting jeg virkelig ikke kunne kontrollere. Og det var SÅ sunt for meg. For da måtte jeg bare tenke sånn, at det går som det går. Selv når det begynte å gå litt for fort. For jeg hadde ikke annet valg enn å følge den strømmen kroppen tok meg med på... Selvfølgelig var jeg stresset midt oppi alt, men samtidig ganske rolig, utrolig nok...

Handler faktisk om akkurat det jeg fortalte om på puls (nrk) i dette øyeblikk... Red; fin reportasje:) Vi ble intervjuet av filmteamet fra nrk den dagen (det ble tatt opp i april), men jeg er glad det ikke ble vist...Det var en ganske flau seanse;)

Man trenger av og til noen sånne engler som bare ordner opp. Vi traff mange av dem gjennom våre uker på sykehuset og er dem evig takknemmelig. Selv om det bare er små ting...

Vi var veldig heldige sånn sett. Eller dvs den første uka hadde vi det sånn på riksen, vi bodde ca 5 - 10 min unna den hun lå i kuvøse, og måtte gå på "besøk". Det føles veldig "feil" når man har hørt alle de fine historiene om følelsene som kommer når du får barnet lagt til deg etter fødselen. Jeg så ikke L før etter 12 t. og i en uke måtte vi besøke henne, få våre korte timer med henne på brystet og så gå igjen. Det føltes veldig vanskelig da å skulle få "morsfølelsen til å strømme på". Men etter en uke flyttet vi til Drammen, der avdelingen akkurat da var på flyttefot (dere som bor i Drammen har kanskje lest om den nye avd. i Drammens tidende...). Den nye avdelingen er laget sånn at alle bor sammen med barna sine på samme rom som barnet, på intensivavdelingen er rommet delt slik at sykepleieren har tilgang til kuvøsen/sengen med barnet om natten, mens foreldrene ligger i inneste del av rommet med en skyvedør trukket for (eller åpen hvis man vil). Alle rom har eget bad, og man holder rommet ryddig og rent selv (selv om gulvvask osv blir gjort av de ansatte) Når barnet er friskt nok, og man nærmer seg hjemreise, flytter man på familierom, hvor foreldrene etterhvert sørger for mer og mer selv; alt fra bading til mating med sonde, og selvfølgelig amming etterhvert. Det er jo målet... Når man har testet ut "den gamle" typen prematur/intensivavdeling, så er det som å komme til himmelen... Hvor absurd det enn høres ut... Red; Plutselig ble det noen veldig dramatiske historier her. Håper ikke dere vordende blir helt skremt... Sånt kan jo skje, men normalen er jo ikke sånn;) Og det er utrolig hva som ordner seg;)

Jeg er veldig delt ift selve svangerskapet; På en side likte jeg det at det var et lite menneske i magen som man ble stadig mer kjent med, men jeg hadde et veldig tøft svangerskap, sykemeldt fra 2.mnd og kvalm og kastet opp hele tiden. Svangerskapsforgiftning som startet ca ved uke 30, og babyen ble født 8 uker for tidlig i uke 32. Så jeg følte veldig på i ettertid at jeg liksom gikk glipp av en del av svangerskapet. Jeg hadde akkurat begynt å bli ordentlig kjent med henne. Og så plutselig var hun her. Men uten at jeg rakk å kjenne de virkelig kraftige sparkene osv. Fantastisk på en måte (hun var helt frisk og fin, men måtte ta igjen mye voksing, og det ble noen uker på sykehus), men så surrealistisk og rart at det går nesten ikke an å forklare. Og jeg merker at når det blir mye snakk om fødsel og det rundt, så føler jeg virkelig at jeg har gått glipp av noe (hun er født med keisersnitt). Men jeg vet jo ikke om det er noe jeg ville hatt gode minner om i ettertid... Og det er rart, vi strevde naturlig nok litt med ammingen, og måtte bruke hjelpemidler for å få det til, og jeg sa for bare noen uker siden at hvis ikke dette blir enklere nå så slutter jeg! Men nå, som alt funker, syns jeg det er kjempetrist at vi snart må over på annet enn amming. For selv om jeg av og til har vært litt frustrert over å være "uerstattelig", så er det en nærhet som man ikke får senere. Og litt fint og, det at noen trenger meg. Også er det liksom litt sånn at den dagen det ikke er mer amming, så er det liksom første skritt ut i verden... (Herregud jeg kommer til å være talentløs på det å slippe den lille jenta "løs"...)

Må si som de andre her; når man kommer så langt at man kan se hvilket kjønn det er, så er man allerede så knyttet til babyen at man (ivertfall jeg) nesten ikke kan vente på å bli bedre kjent. Da har man allerede passert de ukene hvor risikoen for spontanabort er størst, man begynner å nærme seg den tiden hvor man nærmer seg mål, og da er fødselen "ingenting" i forhold til de forsåvidt risikofylte månedene man har vært igjennom. Selv om fødselen i seg selv er en risiko. Så når man kommer så langt at man kan vite kjønn så har ikke det noe å si fra eller til for de fleste, for den babyen kjenner man allerede så godt allikevel at det uansett ville vært forførdelig hvis noe skjedde...

Jeg hadde også mange ultralyder pga sykdom, og spurte hver gang om de kunne si hva de trodde. Så vi var så sikre som mulig;) Når det til slutt ble hastekeisersnitt 1.april, spøkte kirurgen med at hun burde tulle med oss, og proklamere at det var en gutt når hun kom ut (hun visste hvor sikre vi var på jente) men det ble ikke så godt mottatt;p (En noe stresset og redusert Marianne sa "Nei, det skal du IKKE!"

Går de andre med henne løs for det meste også? For hvis de har henne i bånd, og du har henne løs, er kanskje svaret der; det er selvsagt bedre å gå løs på tur:)

Og med den teksten fikk du effektivt mitt myke ny-mor-hjerte til å begynne å sippe;) Kjenner meg så godt igjen i bekymringen for om man kommer til å "føle det riktige" for babyen ift hunden. For han har jo vært "babyen" min held tiden. Men så ordner det seg, for det er liksom en helt annen kjærlighet man har til den babyen som kommer... Og bekymret er jeg konstant allerede etter fem mnd; gruer meg til hun skal ut i verden...

Akkurat DET er vel ivertfall en utfordring uansett kjønn;)

Hihihiiii... Glad jeg foreløbig bare har jente. Å få til det er litt mer omstendelig for oss jenter...

Jepp, DET er jeg enig i. Selv etter bare fem mnd. Men, som med hundehold, så er det kort mellom frustrasjon og gleder;)

Sikkert like godt uansett (Jeg frika til og med ut og spiste de siste tre kjøttkakene nå i kveld, SÅ godt var det;)

Hjemmelagde kjøttkaker, poteter, saus og kokte grønnsaker:) mmmmm

Vi er der at selv en bryter på veggen kan få fram det største smil. Og i stad, da jeg hørte litt klaging fra soverommet og gikk inn for å sjekke, skulle hun bare smile og gurgle litt ekstra til mamman sin før hun sovna igjen. Jeg trodde virkelig før jeg fikk barn at den der morsfølelsen og alle de sterke følelsene (inkl humørsvingningene som følger med, og hvor mye "mildere" man blir) var bare klisje... Isåfall har jeg nok blitt rammet av den klisjeen jeg og. Å være mamma er virkelig så sterkt som alle sier. Med fare for å bidra til mammaklissepraten;)

Gratulerer, og lykke til:) Ultralyd er spennende. Og skummelt;)

Det er akkurat sånn jeg tenker. Jeg har ikke behov for en stor flokk med barn. Har aldri vært helt sikker på at jeg kom til å få barn, selv om jeg alltid har hatt veldig lyst på barn. Er heldig og ekstremt takknemmelig som fikk et, og vet godt at det ikke er en selvfølge at jeg får (eller "får lov" av legene) til å få et til. Men jeg kjenner at for hennes skyld, når jeg vet hvor godt jeg har hatt det med søsken, så skulle jeg gjerne hatt et barn til. Etterhvert. Kanskje.

Og, ja, det gikk bra hos helsesøster. Kjempeblid, så masse gråting, men melk kurerer alt. Og så sovna hun og mamman kunne gå hjem i visshet om at hun bare koste seg i vogna:) hun er heldigvis veldig lett å roe ned:)

Nei jeg tenkte ikke sånn. Jeg tenker sånn; tåler mer av nattevåk osv. Jeg trodde jeg var SÅ avhengig av en hel, lang natts søvn bl.a. Og plutselig tåler jeg å gå uten mat halve dagen fordi jeg glemmer det helt fordi babyen trenger meg, og før MÅTTE jeg ha mat med en gang jeg sto opp fordi hvis ikke ble jeg helt uttafor. Så sånn sett tåler man mer, eller prioriterer seg selv mindre. Men det stemmer nok som du sier med mange; jeg er MYE mer emosjonell! Og kan absolutt ikke se triste ting om barn på tv. Og graviditeten var som en berg og dalbane;)

Nå er vi på vei til vei til verdens beste helsesøster for å ta verdens værste vaksine. Syns det var helt forferdelig forrige gang (sånn gråting går som spyd inn i et mammahjerte), men jeg håper jeg er herdet nå... Hun som ligger i vogna er ivertfall storfornøyd nå Og til dere verpesyke; det er BARE å glede seg;) uansett slit man må igjennom (for akkurat det vet jeg litt om) så er det så fint... Bra man er laget med noen hormoner som gjør at man tåler mye i den situasjonen...

Gratulerer! Kjenner til det der... Jeg var sånn hele svangerskapet;) Håper for din del det sluttet snart, men det gode er at man glemmer det så fort babyen kommer ut:) Jeg tipper jente! (når jeg var der du er nå tippet min svigermor at det var jente. Hun følte det bare liksom. Så jeg tippet gutt, på trass. Men det ble jente:) Så nå tipper jeg jente;)

Jeg har også kost litt ekstra i kveld. Man tenker plutselig sånn "hva om jeg var den mamman?"... Morsinnstinkt går jeg ut fra;) Rart når man er ny med sånt;)