Enits

Hmmm.. jeg har lyst å si det er anetteH pga tskjorten. Men får ikke det til å stemme med en stoffbit

Da er det ikke leo da altså?

Sent from my GT-I9195 using Tapatalk 2

Prøver å se etter nick som har noe med stoff og sying å gjøre men finner ikke. Så nå prøver jeg å finne ut om det kanskje er noen med hund som har med det å gjøre men føler jeg er på villspor

Sent from my GT-I9195 using Tapatalk 2

Er det en tøybit??????

Stoffbit med strikk inni

Sent from my GT-I9195 using Tapatalk 2

men det eeeer jo ikke opplagt!!!! blæææ

jeg forstår ikke hva tøybiten skal forestille/være

Ja Med en hund som ikke nylig er gått igjennom av veterinær ville jeg jo tenkt smerter når det er sånn usammenhengende. Men regner vel med at det er sjekket? Tenker på smerter i nakke, rygg etc. Jeg kjenner jo endel i slekta til Mezzi, og alle de jeg har møtt er jo sånne gjennomtrivelige, tillitsfulle vesener (mormor mohkki er jo en levende bamse, kan liksom ikke få nok nærhet hun, dvs, når du har godteri i lomma ihvertfall )

Ja, altså han er ikke vant til å måtte forholde seg til folk rett og slett, og trenger å få tilliten på plass. Hvilke situasjoner fungerer han godt i da, og hva kan dere bruke fra disse?

synes egentlig ikke han fungerer godt i noen situasjoner. Det som er så frustrerende. Jeg har ingenting som virkelig kan motivere han og få han til å jobbe. Tror rett og slett vi bare må bruke mer tid og la han finne ut av ting selv. vi er her for å bli liksom

Regna med det egentlig Så han glefser uansett om dere er på en båndlengdes avstand?

Ja..

Egentlig har jeg tenkt såpass at det kan være protest fordi han tidligere har gjort som han vil og ikke synes så mye om å bli bestemt over. Siden han har gått ute i luftegård hele sitt liv. Men vet jo ikke om det faktisk er sannheten da.

Bare synes det er så rart. greit at han biter ved korrigering. Men ved kos? alt er så motstridende hele tiden

Pakke!!!

den kule tskjorten og den tøffeste lillafargen på neglelakk jeg har sett

Ellers er jeg litt blank på hintet. Men jeg har kommet frem til at det kanskje er lapper/lappeteppe/eller noe sånt, og tenkte da må vedkommende ha lapphund. Så, kanskje Leo er min hemmelige venn?

Du har sikkert prøvd det, men ha et bånd dinglende etter ham i slike situasjoner kanskje? Så kan dere heller dra ham litt vekk (og rose masse når han blir med slik at han skjønner at poenget er å gå vekk) enn å måtte gå og ta ham i halsbåndet?

Bånd er flittig brukt

Jo det er absolutt en måte å gjøre det på å ta båten nedover. Så det er noe vi definitivt skal vurdere.

Ellers er jeg også med på at han trenger klare rammer, trygghet og nærhet.

Det vi ikke skjønner er at han biter i så mange ulike situasjoner. Derfor forstår vi lite av årsaken til bitingen.

men vi prøver å justere måten vi er rundt han på hele tiden for at det skal bli best mulig for han. men noen ganger må man bare være borti han, som når han står med hodet i kattekassen og ikke hører..

Men du skriver jo at det er en mulighet å sende han til Haugesund?

Jeg tror ikke det vil gavne Mezzi at du sender han alene til Haugesund for at fremmede skal se hvordan han reagerer på korrigering - han blir ikke noe mer sikker på om livet er kult av det. I mine øyne er det særdeles urettferdig mot hunden.

Mitt råd - finn noen med kompetanse der dere bor, og frem til dere finner det så vil jeg anbefale dere å lære Mezzi å gjøre riktig valg ved at han får belønning for korrekt oppførsel - alternativt - timeout når han ikke oppfører seg.

Velg dine kamper med omhu.

Er det vi bruker nå. timeout og ignorering. Alt ettersom hva han gjør galt. belønner med ros når han gjør det vi vil han skal gjøre.

De jeg har vært borti her i Bergen har jeg ikke tiltro til da de har sagt mye rart om hvorfor mezzi er som han er. Derfor er haugesund et alternativ.

Og så er det nå ikke sånn at jeg bare sender han med en ukjent person til et ukjent sted. Men når noen muligheter byr seg må det være lov å vurdere det uten at det betyr at det er det man gjør.

Alvorlig talt!

Du mener ikke seriøst at du skal sende han avgårde til andre for at de ska korrigere problemene?

Den hunden er vel strengt tatt stressa nok om han ikke skal skyfles hit og dit.

Dette er noe DU må jobbe med, og ta kontakt med en vettug klubb, eller hundeskole eller whatever i nærheten av der du bor og begynn å jobb med problemet.

At en hund tyr til biting når den blir korrigert eller dulta borti kan komme av flere ting, den mest vanlige - på litt forsiktige hunder som er litt sjenerte - er rett og slett forsvar. Hvilket igjen indikerer at han kanskje har blitt korrigert feil, urettferdig, for hardt eller lignende. Og med tanke på at han kanskje ikke har fått mest sosialisering osv. i oppveksten så kan jeg levende forestille meg at aktivitetsnivået (les stresset) hans har blitt ett irritasjonsmoment og så har han fått korrigering i affekt heller enn i opplæringsøyemed. Så har han kanskje ikke skjønt hvorfor, blitt redd og da er det lett å ty til tenna.

Og helt ærlig, dette er ikke noe jeg synes man skal sende bort hunden for å fikse - dette er jo noe man må jobbe med selv. Punkt en er jo da å la være å skremme han så han synes han må bite, dernest får hjelp til å finne andre veier til målet av andre - f.eks. via kurs hos vettuge mennesker.

Jeg har ikke sagt noen skal jobbe med det. Var snakk om at de skulle se på han og oppførselen hans. For å veilede meg i hvordan vi skal ta tak i det. Er selvfølgelig ingen andre enn jeg og min samboer som skal jobbe med det!

Hvordan går det med putlemor?

Sent from my GT-I9195 using Tapatalk 2

Blæh, nå mistet jeg tålmodigheten med enda et menneske som mente jeg var egoistisk som ikke vil ha flere barn.

Jeg fikk bare litt nok av å måtte forsvare mine egne valg.

Det var nok mas når jeg ikke ville ha noen barn liksom.

At A kanskje må ta seg av meg alene når jeg blir skrall er liksom ikke noe argument, jeg fikk ikke barn for at de skal ta seg av meg og min erfaring er at det uansett bare er ett av barna som stiller opp allikevel.

Det er så tåpelig det der! Jeg også må forsvare at jeg etter all sannsynlighet ikke kommer til å få flere barn. Som om andre mennesker har noe med de valgene å gjøre...

farlig farlig! Min samboer er hyperallergisk mot katt så kan ikke, men ååååååh jeg vil ha!!

Jeg kan dog ta han med til Haugesund neste gang jeg skal dit! Jeg er jo fra Haugesund så ^^

Woha! Se der! er helt klart en mulighet ja

Første skoledag er den beste dagen på lenge!

Var så vanvittig stor gjensynsglede! Alt fra de andre barna til læreren synes hun var stor stas å se igjen. Varmer et morshjerte veldig <3

Artig å lese at stresset fortsatt har blitt bedre!

 

Jeg skulle mer enn gjerne hatt Mezzi på besøk og vært med ham i virkeligheten, men akk, Trondheim og Bergen er liksom for langt unna hverandre Ser ikke ut som at jeg skal til Bergen med det første heller

 

Vedr bitinga syns jeg sånt er så vanskelig å si noe om uten å se det selv, dessverre.

Mindre og mindre stress for hver dag som går

Bitingen er det store problemet og vi skjønner bare ikke hva det er...

Trondheim er langt ja fått tilbud om hjelp fra lappehiet men er et stykke til Haugesund også :/

Sent from my GT-I9195 using Tapatalk 2

Det er ikke det det står, Enits. Du overlot datteren din til faren hennes. Fedre kan også være omsorgspersoner. Du gjorde ikke noe galt, det er riktig av oss å skjerme barna våre, selv om det betyr at vi må gi over primæromsorgen for de en stund

Nei veit du hva, du må holde opp. Det må være lov å diskutere litt sensetive ting uten å ta hensyn til enhver sår mammas følelse - og jo, jeg føler jeg har belegg for å si det, jeg har også tatt det valget Entis har måtte tatt, og har en datter som har problemer. Jeg føler ikke at det er en ok tanke selv at kanskje jeg har vært med å ødelagt for mitt avkom, men at det ikke skal være lov å nevne at f.eks barnehjemsbarna i Romania ikke utvikler seg fra spedbarnstadiet fordi de får for lite stimuli, og at sånt er skadelig, er ikke det samme som å overlate sitt barn i enn annen primæromsorgstakers hender.

Hadde jeg vært pappa, så hadde jeg blitt dritforbanna av utvikling i diskusjonen som dette. Enits og jeg har overlatt våre barn til fedrene dems. Fedre er også foreldre. Å overlate primæromsorgen til far er ikke det samme som å la et barn vokse opp på institusjon der de ikke får det stellet de trenger.

Faren hennes var ingen god omsorgsperson på den tiden heller, så jeg overlot ansvaret/min omsorgsandel til et fosterhjem. Men det var en familie hun kjente da de var besøkshjemmet hennes. Og hun elsker de for alt i verden og vi har enda kontakt. Hun er som den lille datteren de aldri fikk (de har 2 gutter). Så hun har fått flere omsorgspersoner og en større familie enn mange andre.

Så nydelig datter du har Enits. Håper hun er heldig med lærerne heretter så hun får lære det hun skal i sitt eget tempo!

Har endelig fått far med på å flytte henne tilbake til skolen hun gikk på i første klasse. Vi krysser fingrene for at hun kommer i samme klassen som hun gikk i! Da får hun samme læreren, og mange av vennene sine der. Inkludert bestevenninen som hun gikk i barnehage med, som også ble plassert i samme klasse som henne for å trygge overgangen mellom barnehage og skole. Så jeg tror dette blir bra jeg!

Gjensynsglede:

Hun har grått sine tårer over savnet av Mezzi mens vi var på ferie!

Men hva med i praksis? For meg ser det ut som det stilles stadig større Krav til prestasjoner i teoretiske fag allerede i tidlig barneskolen. Jeg er ikke lærer, men har en del lærere rundt meg og de uttrykker frustrasjon over et stadig større skjemavelde som tar fokuset bort fra elevene og den praktiske læringen.

Det samme ser jeg jo i barnehagen. A går i en såkalt reggio amilia barnehage. Mange fine tanker. Men hva barna får gjøre er lagt opp etter alder, ikke individ. A må vente et år før han er "gammel nok" til å lære ting han allerede kan...

Jeg kan jo bare snakke om min opplevelse av skolen og hvordan reformen fungerer. Og vel, den fungerer ikke i praksis. Skolen har overhode ingen ressurser til å hjelpe min datter, som da ligger etter i fagene i så stor skala at det er bekymringsverdig. Hun skal begynne i 3. klasse imorgen, men oppfyller ikke kravene til de nasjonale prøvene for 1. klasse. Når hun gikk i første klasse hadde hun en lærer som var utrolig dyktig og flink til å tilrettelegge for henne. Men så flyttet barnefar med henne og hun begynte på ny skole. Betraktelig mindre skole og i en annen kommune. Det året har ødelagt mye for henne. De har brukt ene pedagogen som var tildelt en annen i klassen for å prøve å tilrettelegge med små grupper, men det har ikke vært nok. Så i mine øyne fungerer det overhode ikke. Ser også at de som kan mer går å kjeder seg i timene, og blir brukt som hjelpelærere for å hjelpe de barna som ikke forstår.

Så herlige bilder Marie! Gratulerer med 6 mnd dagen Johanne!

Så må jeg helt få takke sonen som gav meg råd om what to do når minsten manglet en liten cm eller to på å komme inn på de fleste "barneaktiviteter" på Tusenfryd. Funket supert! :

Så herlig!

Takk nok en gang, dere er gode <3

Har hatt Mezzi i snart 14 dager nå, og sant skal sies at han har kommet seg på endel områder..

Går enda bedre i bånd, både på langturer og på korte tisseturer.. Stresser litt med å komme seg fram, til han har fått tisset første gangen også går det bedre

Har vært på flere turer med min kusine og hunden Aron (husker ikke om hun fortsatt er medlem her, Lener89) Og de går kjempe flott sammen.. De går flott i lag som tur kamerater og som leke kamerater.. De snakker godt sammen og oppfører seg fint

Så han har i allefall fint språk med andre hunder som jeg har truffet på..

Jeg kjenner godt på at dette ikke er en hund jeg hadde ville hatt i lengden, da jeg ikke får den 100% klikken med han, kan være pga de mange irriterende vanene hans også, ikke vet jeg..

Men den mest irriterende og noe som får meg til å klikke er at han biter etter meg når jeg korrigerer han, og det er ikke godtatt her.. Jeg slipper da og tar tak etter halsbåndet hans for å geleide han i buret eller vekk fra området, men da biter han ofte igjen.. Det er sikkert noe som går an å trene vekk på en måte.. Men virker som han er ganske reservert og skeptisk at det er derfor..

Jeg syns i allefall han virker reservert mtp at det virker ikke som han blir 100% glad om noe skjer, men bare 70%.. Men så er jeg også veldig vant til LYKKEPILLE hunder hehe..

Jaja han blir vel bedre med tiden og med hard trening fra Enits og M.. Så kansskje en helt annen hund jeg får i hus ved en evt annen anledning

Var myyye negativt her nå.. Han er ikke bare teit og dum altså.. Er en søt liten kosegris uten like også

Furter fordi det er tom for nam

Ute på tur med Aron i dag. 6 km på Smøråsen

Bitingen er det aller største problemet vi har! Han tyr til biting i alle situasjoner han ikke er trygg i. Om du tilfeldigvis kommer borti han når han ikke følger med så svarer han med å bite. Han biter dog ikke hardt, men biting er biting i min bok.

Om dere har tips til hvordan å jobbe med det må dere gjerne komme med de

Flott og viktig presisering Mari.

Edit. Jeg kjenner ikke situasjonen din Enits, men får også vondt inni meg av din skyldfølelse. Vær snill med deg selv, og gjør det beste ut av situasjonen i dag.

Loke, så leit at du føler at A ikke kan snakke om bokstaver og slikt i hans alder. Det er jo flott og bør oppmuntres og videreutvikles fra det øyeblikk han viser interesse.

Skolen har- i mine øyne- blitt vesentlig bedre på dette med tilpasset opplæring, men vi har en lang vei igjen og gå, og med ressursene vi har til rådighet er det å møte alle barn nøyaktig der de er en meget vanskelig oppgave.

Særlig når det gjelder de "skoleflinke" har vi en veldig lang vei å gå. Der er f.eks. danskene mye flinkere med egne "eliteskoler".

Jeg gjør så godt jeg kan, på godt og vondt. Men det er utrolig frustrerende å se hvor hardt hun må kjempe så tidlig i livet (hun er bare 7 år). Dessverre har mye sviktet for henne og det er nok et sammensurium av årsaker til hvorfor hun har det som hun har det. Men jeg tror hun ville stått bedre i det hadde jeg ikke blitt syk siden jeg da ville hatt ansvaret og kunne tilrettelagt for henne på et tidlig stadie.

Kan dere holde opp? Enits sitter nå og tror at hun er skyld i sin datters problemer, fordi hun selv var syk mens datteren var liten!

Nei, Enits, det er ikke din skyld. Du gjorde det rette og sørget for at din datter fikk den nærhet og omsorg du selv ikke var i stand til å gi henne mens du var syk. Det skal utrolig styrke til å klare å gi fra seg sitt barn for barnets beste. All ære til deg

Jeg har gjort det jeg mente var best. Når ikke jeg kan så kan noen andre. Gikk tidlig til barnevernet når hun var lite og ba om hjelp,og har fått en utrolig hjelp. Hadde noen år (4 tror jeg) der jeg ikke var i livet hennes. Dvs, jeg stod på sidelinjen og passet på at ting ble gjort og at hun hadde det så bra som hun kunne, men jeg hadde ingen kontakt direkte med henne.

Men den tiden gjorde også at jeg fikk jobbet med meg selv og sykdom, som igjen gjør at jeg nå har kommet opp i 50% samvær som vi startet med nå i august. Som også betyr at hun har en ressurssterk person til å hjelpe henne med alle utfordringene i skolen, som pusher på ppt, barnevern og bup, som gjør det som trengs for at hun til slutt skal få den hjelpen hun trenger. Så noe positivt oppi alt det negative er det jo.

Det bare blir så fryktelig tydelig noen ganger, at hun nok ikke hadde slitt sånn hadde jeg ikke blitt syk av fødselen. Men vi kan ikke gjøre annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen sånn den er.

Takk så mye for fine ord og støtte, setter veldig pris på det

Kvilhaug (2005) har på en meget overbevisende måte dokumentert dette faktum. Tap av nære omsorgspersoner er for barn en av de verste former for tap et barn kan oppleve. Mange forskere har dokumentert at ”effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død er mer traumatiserende enn tap ved død”, (Agid (1999), Canetti & al.(2001), Wethington (2001), Bron & al. (1991), Roy (1985), Kendler & al. (19992 og 2002) og Furukawa & al. (1999))

Det blir da forståelig at barn som mister kontakt med, eller fjernes fra en eller begge sine foreldre blir utsatt for noe av de verste traumer man kan utsette barn for.

Hadde jeg visst dette for noen år siden så hadde jeg kanskje valgt annerledes enn jeg gjorde i situasjonen. Men jeg mente oppriktig det ville være best for henne å bli skjermet for meg og sykdom fremfor å måtte leve i det da hun var redd og utrygg. Men ser nå at jeg muligens har gjort det verre for henne ved å ikke være i hennes liv en stund, enn det kanskje ville vært om hun stod i det med meg isteden.

Egentlig en ganske kjip tanke, at jeg kan være årsaken til hennes problemer i hverdagen og på skolen