Min Bedlis har noen spøkelsesraptuser iblant også, men stort sett bare i skumringstiden og på kvelden/natten. Da kan de mest harmløse tingene trigge noen skikkelige bjeffe-mens-han-danser-rundt episoder. Jeg kan nevne skumle ting à la: trehjulssykkel, busk med snø på toppen, gravemaskinskuff (godt å høre at han ikke er alene om det ) feilparkerte biler, osv. Han tar noen runder rundt den skumle gjenstanden med mye bjeff og knurr, og roer seg ganske fort deretter.
På dagtid er han veldig stødig, og ikke redd noe.
Jeg har vurdert muligheten for at han faktisk ikke ser særlig godt i mørket, ettersom min tidligere erfaring med hund i spøkelsesalderen har vært at angsten kommer uansett tid på døgnet.
Når det er sagt så er min erfaring at stabile og stødige hunder ikke har en utpreget spøkelsesalder, mens de som er veldig påvirket har ganske ustabil psyke senere også. Min forrige tispe, Collie, var ganske ekstrem rundt 1,5års alderen. Men hun var på den usikre siden resten av livet også, og var en hund som skvatt av nye ukjente ting hele livet, dog ikke med samme intensitet som i puberteten.
Med Labradoren opplevde jeg aldri noe spøkelsesepisoder i det hele tatt, og mine Schnauzere har heller ikke hatt noe særlig slikt, selv om de kunne bjeffe på ukjente ting. Men da var det helt ukjente ting, ikke poser og gravemaskinskuffer...