Gå til innhold
Hundesonen.no

spot

Medlemmer
  • Innholdsteller

    937
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    4

Innlegg skrevet av spot

  1. § 14.Inngrep på stedet mot hund som jager eller angriper mv.

    Hundeholderen skal sørge for å holde eller kalle hunden tilbake og gjøre det han kan for å avverge urettmessig fare når en hund jager eller angriper mennesker eller dyr.

    Et ellers ulovlig inngrep mot en hund er lovlig når noen gjør det for å avverge at hunden urettmessig jager eller angriper mennesker eller dyr, dersom inngrepet ikke går lenger enn nødvendig for å avverge skade, og dessuten ikke går utover det forsvarlige i betraktning av angrepets farlighet og den angrepnes interesse.

    Så langt følgende særlige bestemmelser rekker, gjelder de foran den generelle regelen i annet ledd:

    a) Ved pågående eller nært forestående angrep mot en person kan enhver gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade. Dette fritar ikke den som helt eller delvis har provosert et angrep, fra straffansvar eller erstatningsansvar.
    b) Når en hund jager eller angriper tamrein eller husdyr som beiter lovlig, eller når hunden uprovosert angriper en annen hund, kan det utsatte dyrets eier, innehaver eller den som passer dyret, gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig for å avverge skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige. Denne bestemmelsen kan ikke påberopes når det dyret som blir jaget eller angrepet, urettmessig er kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer.
    c) Når båndtvang gjelder, kan grunneier, noen som opptrer på dennes vegne, eller jakt- og fangstberettigde, avlive en hund ved direkte angrep på hjortevilt, likevel ikke en hund som er i aktiv bruk som ettersøkshund etter sykt eller såret vilt.
    d) Enhver kan på stedet avlive en hund som påtreffes i umiddelbar forbindelse med at den har påført en person vesentlig skade, dersom hunden fortsatt utgjør en klar fare. Det samme gjelder hvis hunden har voldt vesentlig skade på tamrein, husdyr, hunder eller hjortevilt, dersom ikke det skadete dyret urettmessig var kommet inn på eiendom som hundeholderen disponerer
  2. 3 timer siden, Lerkefuglen skrev:

    Han får jo negative konsekvenser som i kjeft og beskjed om at det ikke er greit, men han tar ikke det så tungt kan man si. Så da lurer jeg på hva man gir som konsekvens til en hund som egentlig ikke bryr seg noe særlig om at han får kjeft. Det eneste jeg egentlig kan tenke meg da som ville gitt mer inntrykk er jo å bli fysisk med han, men jeg vet ikke helt hvor innafor det er for som noen sier her så ser jeg for meg at det egentlig ikke kommer til å gjøre inntrykk det heller, annet enn at han begynner å synes at jeg er skikkelig kjip. 

    Ny tanke idag, men er det noen som har noen ideer til å rett å slett lære inn en ny "nei"-kommando på en god måte? Altså en klar og tydelig måte som gjør at han kobler at om han lar det være så kommer det noe bedre, sånn at den kommandoen kan brukes i mange situasjoner. Han er litt kjip på det der med at når vi trener/lærer noe og han er i humør til det så kan han ALT, men i en hverdagssituasjon når man faktisk skal bruke sånne kommandoer så gidder han ikke skru på hodet... Så føler at jeg må bli klarere i forventningene jeg har og konsekvensene han får, men jeg synes det er skikkelig vanskelig.

    Ang. treninga ellers så var vi akkurat en tur i parken og han hadde tidenes beste fokus på meg, så det var veldig kjekt ? Så det kan jo selvfølgelig være at jeg bare må unngå "konkurranse" om fokuset hans med hun vi bor med en stund og la egoet mitt få en sjanse til å komme seg ?

    Når det gjelder hva som virker, enten det er belønning eller straff, så er det jo hver enkelt hund som bestemmer det.  Ikke vi.  Det vi kan gjøre er å observere, og analysere i ettertid om vi har fått mer eller mindre atferd, og dermed evt justere våre tiltak hvis vi ikke har oppnådd det vi ønsker.  Og alt handler om læring ?

  3. 1 time siden, Lerkefuglen skrev:

    Jeg vet at mange ikke liker ordet "respekt" når det er snakk om hund siden det har ligget mye negative ladninger i det, men her mener jeg jo at det er nettopp det han mangler? Han respekterer absolutt ikke det å få beskjed om at noe ikke er lov, noe som jo til og med kan være farlig dersom det han får tak i er giftig for han. Og som sagt, jeg er rimelig sikker på at han skjønner meningen, han bare gir f i det. Men ja, jeg lurer på om det er noen som har noen konkrete forslag til hvordan man kan håndheve grenser på en måte som gjør at hunden faktisk forholder seg til de. 

    Som sagt så har vi alltid hatt det ryddig tidligere sånn at han ikke har fått stjelt, så det at han har lært det pga at det funker har jeg ikke helt troen på. Han har jo begynt med det av seg selv, mens schæferen vi bor med aldri har gjort noe sånt, så det ligger jo bare i personligheten hans. Men det bør jo være mulig å få han til å skjønne at det faktisk ikke er greit uansett? Hvertfall når han er frekk nok til å stjele mat rett foran øynene på folk. Når han er alene så er han på rommet mitt, så han har ikke muligheten til å forsterke denne stjelinga når jeg ikke er hjemme.

    Angående "respekt"; det er jo en grunn til at hunden ikke "respekterer" deg.  Husk på at atferd endrer seg pga konsekvensene.  Og her det åpenbart at du ønsker å endre hundens atferden ikke sant.  Da har du to alternativer, hunden utfører atferder enten for å oppnå noe, eller for å unngå noe. Er konsekvensene positive for hunden, vil det øke sannsynligheten for at hunden gjentar atferden, og motsatt, hvis konsekvensene er negative for hunden, minsker det sjansene for at hunden gjentar atferden.  Så tilbake til deg og hundens manglende "respekt".  Når hunden gjør noe du ikke liker, gir du den noen negative konsekvenser for uønsket atferd?  Hunden må også lære at det finnes negative konsekvenser fra eier når den gjør noe du ikke vil.  

  4. 55 minutter siden, Tyttebæra skrev:

    Jeg har aldri hatt eller trent en hund som ikke har vært mottakelig for noen form for positiv forsterkning, så det kan jeg strengt tatt ikke svare på. De fleste hunder har vel en viss selvoppholdelsesdrift som gjør at de vil ha en eller annen form for mat, om de ikke opplever andre ting som forsterkere. Men så er jo alt innen trening veldig komplekst, og det er ganske mange faktorer som påvirker om det fungerer eller ei. Velger man å bruke denne metoden må man jo i møte med en slik hund spørre seg: hvorfor har ikke det jeg tilbyr (tilstrekkelig) verdi for hunden?

    - Har det jeg tilbyr generelt ingen verdi for hunden? Er bikkja født med et genetisk utgangspunkt for å ikke ville ha noe som helst i absolutt alle sammenhenger og situasjoner? Sistnevnte tror jeg gjelder svært få hunder, nettopp på grunn av den selvoppholdelsesdriften som alle levende individer (med ønske om å leve) har. At hunder som har svært lav motivasjon for både mat, lek og andre kreative ting man kan tilby, er vanskelige å trene med positiv forsterkning? Ja. Akkurat som at positiv straff er vanskeligere å bruke på hunder som ikke opplever straffen ille nok eller havner i en sinnstilstand der de «glemmer» konsekvensen.

      - Har det jeg tilbyr ikke høy nok verdi i akkurat denne situasjonen? Det er vel den største utfordringen med positiv forsterkning, når man setter hundene i situasjoner der de stresses, har smerter, redsler, instinkter og/eller drifter som slår inn og overskygger lysten på det vi tilbyr.

     - Hva gjør jeg selv som trener? Er det noe jeg gjør som hindrer framgang? Hvor flink er jeg til å se hunden og hva akkurat denne hunden liker? Hvor kreativ er jeg når det gjelder å finne nye måter å belønne hundene på? Kan jeg gjøre mer for å øke verdien på belønningene? Hvor flink er jeg til å legge opp treningen, se an hvor rask progresjon vi kan ha, velge riktig forsterker til riktig situasjon/sted i treningen og forsterke på rette tidspunkt? Finnes det andre innfallsvinkler som jeg ikke har tenkt på?

    Det er altså ganske mange faktorer som påvirker motivasjonen hunden har for å oppnå det vil tilbyr, noe er genetisk men noe er nok også hva vi selv velger å gjøre og hvordan vi velger å gjøre det. Min yngste hund er på flere områder den mest tungmotiverte hunden jeg har hatt så langt, hadde hun vært min første hund hadde jeg nok ikke klart å trene henne like godt med positive metoder som jeg gjør i dag. Jeg vil også tro at mye av det arbeidet jeg har lagt ned i henne når det gjelder preging, erfaringer, lek og moro bidrar til at hun opplever ting som forsterkere. Uten dette grunnlaget hadde hun antagelig vært enda vanskeligere å motivere enn hun allerede er.

    Så summa summarum, etter å ha skrevet meg langt bort: jeg tenker at det ikke finnes en universal metode som fungerer for absolutt alle hunder eller absolutt alle eiere/trenere. Men at dette er en god metode for de det fungerer for, og at den er verdt et forsøk før man bruker hardere midler, det er jeg overbevist om. Jeg ser at positive metoder, proaktiv tenking og minst mulig bruk av harde metode gir bedre utkastning enn andre metoder på flere områder i hundeholdet, derfor bruker jeg det der det er praktisk og hensiktsmessig.

    Nå var min kommentar som du siterte, kun i forbindelse med kloklipp.  Det finnes hunder som gjerne tar i mot f. eks. mat når man viser frem klotanga, når man tar tanga ned mot labben, når man holder tanga inntil labben osv., osv., og man legger ned masse jobb og tolmodighet, men likevel klikker hunden i vinkel når man skal utføre selve klippingen.  Hva gjør man da?  Jeg har nemlig hatt en slik hund, og jeg løste det, og nå klippes alle klør uten problemer.  Og hunden gis godbit etter hver labb.

    • Like 1
  5. 8 timer siden, Tyttebæra skrev:

    Jeg vet ikke hvilken grad av frivillighet det er snakk om i podcasten, men går ut i fra at det gjelder å tvinge hunden mot dens vilje ved å holde den fast mens den protesterer (eller til den gir opp) vs. å trene den til å akseptere håndtering den i utgangspunktet ikke liker med positiv forsterkning? Å holde fast potene mens man klipper er jo nødvendig for egen og hundens sikkerhet, men det er jo forskjell på en hund som synes det er ok og en hund som stritter imot.

    Jeg holder ikke bikkjene mine fast til de slutter å protestere og tvinger gjennom kloklipp. Jeg trener mot at de skal godta det ved å belønne når jeg holder i labbene og de ikke prøver å trekke foten til seg. Jeg prøver også å håndtere labber litt tilfeldig når de slapper av eller har vært ute, bare for å generalisere håndtering litt.

    Jeg tror ikke man nødvendigvis traumatiserer hundene ved å bruke tvang, men jeg tror det finnes bedre metoder som gir hundene færre negative assosiasjoner til håndtering og ikke ødelegger noe av tilliten hunden har til eier. Vi lever i en tid der det hele tiden kommer nye og mer effektive metoder å trene hund på, jeg ser ingen grunn til å tviholde på gamle metoder og avskrive alt nytt som "dilling" bare fordi de gamle metodene er "sånn vi alltid har gjort og det har fungert i alle år". Jeg opplever at å bruke positiv forsterkning i håndteringstrening gir et mye større utbytte enn tvang, både ved kloklipp, pelsstell, sårstell, dyrlegebesøk osv. Hundene har ingen negative assosiasjoner med situasjonen, de aksepterer håndteringen og er glade både før, under og etter, - easy peasy.

    Jo, er ikke uenig med deg i det, men hva gjør du med de hundene hvor pf / godbiter og evt annen belønning ikke fører frem?  (For de hundene finnes!)  

  6. 5 timer siden, Wilhelmina skrev:

    Nå har ikke jeg hørt podcasten så det er mulig jeg misforstår problemstillingen, men jeg oppfatter det som at det er diskusjon om tvang. Det du beskriver er vel måten de fleste gjør det på? Klipp-belønn for å skape positive assosiasjoner. Labben må jo nødvendigvis holdes (fast), den kan jo ikke bare henge i løse lufta og slenge mens man klipper :icon_confused:

    Ja, nettopp.  Og denne formen for tvang tåler nok hunden helt utmerket uten å bli traumatisert ?

  7. På 10/22/2019 at 4:58 PM, Miloficent skrev:

    Jeg hørte nylig på en episode av «hundpodden - vår bästa vän» som altså er en svensk podd som tar for seg ulike temaer hver uke. I et avsnitt som omhandler «stress, redsler og usikkerhet» har de besøk av en erfaren hundepsykolog som har spesialisert seg på disse såkalte problemhundene ol. Hun snakker dog om noe jeg finner interessant: 

    Dette er fritt oversatt fra podden altså (og den er heller ikke helt ferdig hørt men er basert på lytterspm som kommer inn). Men hun sier at ved f.eks. kloklipp/pelsstell/håndtering så holder en ofte fast potene eller hunden for å klippe. Hun mener da at dette skaper et trauma for hunden, fordi at en holder hunden fast og at hunden etterhvert opplever en hjelpeløshet. Hun nevner også at de fleste anser hunden som et familiemedlem, men at når det da kommer til håndtering så behandler vi hunden som et objekt. Hun nevner også en del om fear free håndtering og frivillig håndtering.

    Så jeg lurer rett og slett på hva dere tenker om hennes meninger/tanker/ytringer? Mener dere også at dette er tvang og påfører hunden et trauma? Og for dere som får til dette med frivillig håndtering - hvordan gjør dere det? Syns dere det er feil å holde igjen en pote for kloklipp, for å deretter gi godbit? Jeg er bare nysgjerrig og har egentlig ikke gjort meg opp en tanke rundt dette, utenom at ønsket er selvfølgelig at hunden opplever håndtering som greit. 

    Link til podcastepisoden: 

    https://podcasts.apple.com/no/podcast/hundpodden-vår-bästa-vän/id875792115?l=nb&i=1000450772837 

    For noe vås!  Hvor kommer denne ideen fra at hunden er det mest skjøre og stusseligste dyreart på kloden som ikke tåler noen ting?  Hvorfor skulle hunden bli traumatisert av å bli holdt fast i poten?  Har selv hatt hund som var svært ukomfortabel med kloklipp, men som etter noen ganger hvor den ble holdt fast i poten, klipt, for deretter å få godbit for hver labb, nesten tok frem labben selv når den så klotanga.  Og forøvrig er det langt bedre for hunden å bli holdt fast noen ganger fremfor å jevnlig måtte til veterinær for neddoping med den risikoen det medfører.

    • Like 2
  8. Kopiert fra Rendalen Arbeiderparti

    Rufus dør, og vi bygdetullinger visner hen

    Vi skjønner hva vi egentlig burde ha gjort. Proppet dette innlegget fullt med tunge akademiske ord og nærmest skrevet en avhandling. For folkelig språk løfter ikke synet på bygdetullinger. Det bygger nok bare oppunder oppfatningen om at vi løper rundt i skogen og dreper alt vi ser, vi kalde jævlene. Som sender bikkjene våre hensynsløst ut i ulvekjeften, og som sov i timene da det ble undervist i økosystemer på skolen.

    Det grove overtrampet av distriktsnorge som nå skjer på høylys dag, krever en direkte folkelig tone. På Utheim, forsamlingslokalet i den lille grenda Unset i Rendalen, samlet om lag 60 jegere seg. Elgjakta var avbrutt. De møtte opp i solidaritet for Rufus og hans familie, for å snakke og være sammen.

    Vi her oppi «gokk» står nå overfor valget – pakke sakene våre og gi opp, ikke bare jakt og en hobby, men gi opp alt som betyr noe for oss, hvordan vi lever livene våre – eller kjempe. Kjempe for at tradisjonen og kulturen vi representerer betyr noe. Kjempe for næringsgrunnlaget i vår lille store bygd. Kjempe for at ungdommene som møtte opp på Utheim stolt kan bære kulturarven videre, og at de kan velge Rendalen som deres hjem også i framtida. Fjellene, skogen og viddene - de er oss, og vi er dem. Mange av oss er oppvokst med ski på beina, med fjellvinden piskende i ansiktet og synet av rendalsrenen som duver over fjellviddene. Dette er vårt hjem, og vi godtar ikke at storsamfunnet fratar oss mulighetene til å leve her.

    Neste år slippes det kanskje ikke småfe på utmark i kommunen. Et tragisk punkt i historien mener vi. Vi kunne skrevet mye om utmark og utmarksbrukens rolle i et miljø- og klimaperspektiv, men alt vi får høre er at det er overproduksjon på sau. Da tenker storsamfunnet det er rimelig at hele kommuner skal ofres, slik uten videre. At vi blir fratatt utmarka vår, og med det også næringsgrunnlaget vårt. Storsamfunnet mener det er rimelig at kulturlandskapet gror igjen, at tradisjoner, trygghet, rekreasjonsverdi og rendalsrenen bare forsvinner. I det minste blir det fantastiske resultater og gledelige tall for storsamfunnet å hovere med; 0 drepte sau på utmark av ulv i Rendalen. Så lenge statistikken ser bra ut teller vel ikke sannheten bak?

    Så tilbake til Rufus, som ble sluppet i et område det kunne være ulv, som nå vil si store deler av Østlandet. Jakt er ikke bare en hobby. Hele livet vårt er bygd opp med naturen som sentrum. Fra barns ben av, hvor vi er med far, mor, en onkel, eller bestefar på elgpost og pirker i bålet med en furupinne, til voksenlivet hvor vi høster vår egen mat, og selv fører kunnskapen videre til neste generasjon. Ingen sprøytemidler eller E-stoffer. Rett fra fjellet til fatet. Med respekt for det naturen skjenker oss. Selvforsynt med kjøtt til neste jakt. Samlet rundt elghakk til søndagsmiddagen. Er det vi som er de kalde jævlene? Er det virkelig bedre at ulven biter halvt i hjel ei renssimle eller en elgkalv, enn at vi høster humant fra naturen? En mannsstemme utbrøt på Utheim «Nasjonen Norge driter i oss». Mange av oss føler han har rett. Det betyr ikke noe at 82 prosent av rendølene vil ha færre rovdyr i skogen, når det bare vises til nasjonale undersøkelser, og når de som ikke bor her vil at vi skal ha dem i skogen vår?

    Vi har gjennom årtusener levd av det naturen har skjenket oss. Vi vet at hvis vi høster for mye, så går vi med tom mage året etter. Vi sender ikke bikkjene våre rett i døden. Vi sov ikke i timene på skolen. Vi bygdetullinger har kunnskap og kompetanse i bøtter og spann, ervervet gjennom den gylne kombinasjon av teori og praktisk kunnskap, båret fra generasjon til generasjon, men våre bøtter betyr ikke noe for storsamfunnet.
    Bør vi finne oss i at storsamfunnet neglisjerer vår kunnskap og kompetanse? Finne oss i at andre bestemmer hvordan rovdyr skal forvaltes og hvordan vi skal leve livene våre, eller at andre definerer hva som er gode liv for oss? Nei, dette er vårt hjem og våre liv, og vi godtar ikke å bli fratatt muligheten til å leve her.

    Når Rufus uvitende tok fatt på sin siste reise i Rendalsfjellet, kjempet han ikke bare mot ulvekjeften, han kjempet for alle som tror at distriktene har en plass i Norge, og at vi bygdetullinger er like mye verdt som alle andre

    • Thanks 1
  9. Nå er det slik at jeg egentlig aldri har brydd meg om hva andre, inkl famelie, har ment om mitt hundehold og andre andre anliggende i mitt liv.  Jeg har hatt alt i fra kun 1 hund til på det meste 20 stk hunder.   Men det er åpenbart at hundene har godt av å være minst 2, helst flere for å kunne kommunisere, samhandle osv. med hverandre.  Jeg fikk en gang et (frekt ?) spørsmål på jobb om hvor mye penger jeg brukte på mine hunder og aktivitene med disse (og det er jo et betydelig beløp...), men jeg visste at dette menneske skulle på en 14 dagers ferie til Australia, og jeg spurte derfor hvor mye denne ferie skulle koste.  Og svaret ble kr 98. 000.- kr.  Da var diskusjonen over.. :)

    • Like 1
  10. "Vi har tre hunder her på bruket. Teddy, Syrah og Bono liker fart og turer. Jeg liker også turer, helst med bål og rikelig tid. I sommer fikk vi bilde av en ulv, på vilt kameraet – 50 m fra tunet. Ulven har kort og godt spasert over tunet. I de senere år har ulv tatt beitedyr både innenfor og utenfor gjerdet, her på småbruket. Det er ikke så lenge siden jeg fant en søye med et bittmerke på størrelse med et A-4 ark på ryggen, lammene hennes med avbitte snuter, alle måtte skytes, ingen kunne berges. I vårt område angripes ikke bare beitedyr, men også jakthunder og hester. De skades og rives av ulvene. Jeg er mye i skogen, jeg bor der. Jeg føler en grunnleggende uro, en frykt over hva som kan skje. Vi bor i beiteprioritert sone, men det bryr hverken ulv eller forvaltning seg mye om. Ulv har trumfkort. Når ulven tusler rett ved tunet, mister livet i skogen mye av sin glede – frykt for at det mest tragiske kan inntreffe tar over. Jeg er født bygutt, men vokste inn i småbrukerlivet. Gleden over å dyrke og høste natur har vært sentralt. Nå ser det ut som om den tiden er over. Det er en ønsket politikk – det er trist, for småbrukerlivet er noe som flere burde få oppleve. Det er utrolig hva man kan dyrke på et småbruk og de fleste bønder i Norge og Sverige er jo småbrukere eller torpare. Nå ser det ut som om ulvene har erobret vår skandinaviske halvøy – jeg føler stor sorg over alt som går tapt. Jeg er overbevist om at våre to land mister noe verdifullt og viktig i vår kultur. Noen burde samle svensker og nordmenn og starte et felttog".

  11. 4 minutter siden, Carro92 skrev:

    Vel.. mine fuglehunder apporterer som bare rakkern de uansett hvor slitne og hvor trøblete apporten er.. Så det er bare tull at man ikke stiller krav til hunden sin, bare fordi man ikke vil ha noen form for tvangsinnlæring.. (tvang er ikke bare den klassiske å klype i øret, det hører til fuglehundverden only, men brukshundfolket har en annen form for tvang, som går på å stappe inn dummyen og lukke munnen over den..)

    Og hvilken metode folk bruker får vel være opp til en sjæl.. feks meg og mine så funker shaping av visse øvelser mye bedre.. Og bare tullete å blande inn det at det er sååå super viktig med apport i jakt, så derfor må vi være så sabla sære på innlæring.. sorry meg.. 

    Ingen som har nevnt et ord om tvang her.

×
×
  • Opprett ny...