Leaderboard

Følte for å oppdatere her, nå som jeg klarer det. Verdens fineste Dixieline gikk bort 20.desember 2018. En helt forferdelig dato, som jeg gikk lenge og gruet meg til, men visste den dagen måtte komme. Oktober den høsten begynte hun å tisse inne, ofte, og tisset på seg i sengen sin uten at hun merket det. Blodprøver viste at hun hadde begynnende nyresvikt. Hun begynte også å bli ustødig i bakparten. Svaiet litt om hun sto i ro, og hendte hun kollapset i bakparten. Hun var ikke plaget av det, reiste seg bare igjen og så ikke ut til å ha smerter. Men med familien ble det besluttet at det var på tide å la henne slippe, før hun ble sykere. Nyresvikten ville bare gå en vei, og vi ville heller la henne reise mens hun var smertefri og livsglad. Separasjonsangsten begynte også å tære veldig på oss som familie, spesielt da innetissingen gjorde det umulig å plassere henne bort til passere. Men Dixie ble en veldig gammel dame, hun ble 15 år og 3 måneder. Jeg er ufattelig glad for at vi fikk ha henne så lenge, og at vi sto i med separasjonsangsten og tilrettela så lenge vi kunne. Det var forferdelig å gå rudnt og vente på den datoen vi hadde bestemt. Men det var det rette. Dyrlegen kom hjem til oss, så hun slapp å oppleve noe redsel hos dyrlegen som hun var så redd for. Det gikk fort og hun sovnet uten ene neste rykning eller noe, veldig fredfullt. Etterpå opplevde jeg overraskende lite sorg, selv om jeg selvfølgelig savnet henne ufattelig mye, og ikke klarte se på filmer og bilder på lenge lenge. Livet mitt etter den julen endret seg veldig, jeg fikk min første faste relevante jobb etter studier, jeg flyttet fra kollektiv til en leilighet alene, og fikk en helt ny frihet. Det er klart at det for meg personlig var en lettelse å ikke lenger være tynget av separasjonsangsten, det hadde vært noe som hang over meg i mange år, og gjorde meg veldig sliten. Men jeg tror også det har veldig mye å gjøre med at jeg gjennom de siste årene hennes faktisk var veldig flink til å sette pris på de vakre øyeblikkene vi hadde. Jeg har aldri tenkt "ååh, om jeg bare hadde satt mer pris på ", for det gjorde jeg, hver eneste gang vi hadde sånne fine stunder. Jeg husker jeg ofte tenkte for meg selv, "dette er kvalitetstid, dette øyeblikket skal jeg huske", hver gang hun løp av gårde og var så sprek tross alderen, kastet seg i gresset for å rulle seg, ulte av glede, tøyset med de teite små pipelekene hun var så glad i, den rare måten hun lekte på, hvor sassy hun var når hun ville ha viljen sin, hvor fin hun var når vi trente sammen, hvordan hun var noe som knyttet søsteren min og meg sammen, alltid kunne vi le av henne selvom vi akkurat hadde kranglet, vi samarbeidet alltid om Dixie. Jeg fikk også tatt veldig mange vakre bilder av henne de siste årene siden jeg skaffet meg kamera i 2013, og også tatt mange fine små videosnutter. Så jeg sitter igjen med ufattelig mange gode minner, lærdom, og takknemlighet over å ha vært så heldig å ha hatt en hund som fikk bli så gammel. ❤️ Dette bildet fikk jeg trykket i stort format, og var julegave til søsteren min julen som var nettopp. Hun ble veldig glad, og det trillet noen tårer hos hele familien da hun pakket opp bildet. Jeg skal få trykket et bilde til meg selv også. Takk for alt, fineste Dixieline. ❤️

Atlas opplever sine første varmegrader og syns det er ufattelig slitsomt? Han har vertfall lært at det er smartere å ligge i skyggen enn sola, men har ikke tørt å bevege seg noe mer uti vannet enn at potene blir våte. Blir nok badehund av han også etterhvert som motet får bygge seg opp?

? uff. Det var tøft og vakkert å lese ❤ Kondolerer

?❤️

Ja, om man ikke skal stille de ut så holder man de som oftest ganske kort. Her er to stk jeg synes er veldig søte

Lenge sidne jeg har oppdatert her ser jeg. Blitt mye fokus på Lotta i 2017, og Dixie har bodd hos søsteren min mesteparten av tiden, siden hun kan ha henne med eg på jobb i varebilen sin. Ikke optimalt da Dixie stresser i bil, men alene kan hun ikke etterlates. Så hun har kjørt mye varebil i 2017, og vært mye på kontoret hos besteforeldrene mine, og vært hos meg når jeg har fri. Dixie ble 14 år 16.oktober! Verdens flotteste 14-åring spør du meg. Man merker godt alderen hennes, blir mye somling på tur og snusing på alt mulig, og hun er blitt en stabeis. Eller er det hørselen? Ikke godt å vite. Vi vet hun hører dårlig i allefall. Men ellers er hun likevel usedvanlig sprek for alderen - hun går ikke stivbent og subber på tur. Hun traver og gallopperer fremdeles, med godt tempo. Veldig annerledes enn andre gamle hunder jeg treffer på, syns som oftest at andre gamle hunder jeg treffer ser stive ut som en stokk, og subber i slow motion. Dixie har enda mye bevegelse i kroppen selvom hun iblandt er litt stiv. en absolutt sprek for alderen. Det er så godt å se henne rulle seg i snøen eller grusne i glede, eller får et lite "kick" og gallopperer av gårde. <3 Hun går daglig opp trapper til min eller søsteren min sin leilighet, uten hjelp. Det har kanskje hjulpet på å holde henne i god form? Ellers sover hun mye og gjør ikke veldig mye ut av seg, forutenom at hun må tas med overalt. Hun kan være alene kortere stunder, men ikke mange timer. Dette blir en utfordring framover da livssituasjonen min og søsteren min endres. Jeg håper vi klarer å ordne en løsning. Har tidligere søkt dagpass til henne men uten hell. Hundebarnehage er nok ikke aktuelt da det høres hektisk ut, og de krever forskring på hunden. Foreløpig kan jeg ha henne med på jobb i dyrebutikken men jeg håper jo på fast fulltidsjobb i 2017. Prøver ikke å ta problemene på forskudd. Nyter hver stund vi har med henne. Det må man med en hund som er så gammel. Hver dag er en bonus og jeg prøver legge bekymringene til side og nyte de glade stundene hun har. Når jeg bekymrer meg kjenner jeg på hvor glad jeg er at jeg kjøpte Lotta. Hun vil være der når Dixie er borte. Det er en stor trøst, selvom det uansett vil være grusomt den dagen Dixie må slippe. Prøver å skyve bort tanken. Helsemessig har Dixie vært flere ganger hos dyrlegen i år, for vaksine og undersøkelser. Blodprøvene har vært helt fine. I høst fant dyrlege tenner som måtte trekkes, det ble 4 til sammen. Mye bedre ånde etterpå og håper hun ikke hadde hatt vondt lenge. Har hatt henne med på et par lydighetstreninger med Lotta, i tilfelle hun hadde litt lyst til å trene, hun er jo ofte kjempegiret hjemme i stua på å trene. Men på lydighetstrening på hundeklubb orker hun ikke Her er noen bilder av finingen fra i år. Hun er så vakker <3 Aldri møtt en så nydelig, gammel hund. Hun kler de grå hårene så godt og <3