Leaderboard

Tiden går og Cyan vokser til. Hun har vist seg å bli en stoooor jente! For etpar uker siden viste vekta 34,3 kg og tommestokken målte 65 cm mankehøyde ? Jeg bestilte meg i utgangspunktet en liten schäfer, men noen ganger slår genene salto ? Ikke for det, størrelse spiller liten rolle når pakka totalt er så bra Det merkes at hun begynner å bli eldre. Treningskonsentrasjonen blir bedre og ny læring går fortere. Vi har mindre frustrasjon på trening og det virker som jeg har funnet riktig måte å trene henne på. Lydigheten ute sitter bedre og bedre, selv om det fortsatt er antydning til litt impulsiv unghundgreier. Her om dagen prøvde jeg meg på en tur løs med henne og Oscar for første gang. Hun har ikke gått løs med noen av de tre andre hundene siden hun var 3 måneder. Dette fordi hun fort ble stor og fant ut at siden hun hadde størrelsen var det ikke så viktig å høre etter når hun ble snakket til av de voksne hundene. Hun overkjørte de og gikk i jakt på løpende whippeter. Det er ikke noe kjekt å bli overkjørt av en hund som er så mye større enn seg selv. Så fram til da har jeg gått doble turer med henne og de andre. Vi har jobbet masse med hverdagslydighet og kontroll slik at de små voksne skal slippe å måtte "oppdra" den svære valpen. I tillegg er Cyan en temperamentsfull hund, så jeg vil ikke ta noen sjanser på at det blir ugrei stemning mellom spesielt jentene i flokken. Vi treffer ofte andre hunder på tur når vi går i skogen, og noen ganger er det bare full klaff. Så da setter vi av tid til litt herjing før vi går videre. Det kjekkeste er større hunder som liker samme type lek som henne. Typisk unge hann-flater eller hann- schäfere. Hun har ikke noe problemer med tisper, men hannhundene er ofte litt mer brautete og lekne, akkurat som Cyan liker. Turen med Oscar gikk veldig bra. Cyan prøvde å gå i jakt på han etpar ganger, men jeg fikk stoppet det kjapt alle gangene. Jeg lar henne også få bære på ball når de går sammen. Det samme får hun om vi treffer litt usikre hunder eller veldig små hunder. Hun er litt roligere når hun har ball i munnen. For å trene Cyan på å være grei med andre, dvs. ikke være bøllefrø og oppføre seg pent, har vi noen få hundevenner som hun får gå tur sammen med og "øve" seg på. Blant annet RRen Hugo. Han er en bedagelig type og lar seg ikke så lett vippe av pinnen. I tillegg er han "kjedelig" og stor. Perfekt turkompis for en stor liten dust Jeg har alltid syntes at Hugo er svæær, så vi ble litt sjokkerte når vi fant ut at Cyan nesten er like stor som han! Cyan er ikke bare dust da. Hun kan hilse fint på de fleste hunder, det er mer når hun er i herjehumør at det kan gå en kule varmt. Her hilser hun på en chihuahua som hadde vært litt uheldig i møte med en annen hund og var litt redd. Den ba Cyan om å trekke seg unna hvis hun lukta for lenge, og da gikk Cyan unna. Ikke noe stress. I beste vestlandsånd er det mye regn og gjørme i skogen for tiden. Så gode turklær på whipsene og en runde innom dusjen på vei hjem har blitt en ganske vanlig seanse. Cyan synes ikke dusj er det kjekkeste i verden, men har akseptert defeat. Når hun gjetes inn på badet går hun og stiller seg opp i dusjen for å bli fortest mulig ferdig Ellers har vi fått trent litt da. Det som står på agendaen for tiden er løpe rundt noe, utgangsstilling/bakpartskontroll, hopp-stå, apport og selvkontroll rundt leke. Samt opprettholde den gode slippen vi har fått. Her er noen filmsnutter Løpe rundt: Vi skulle egentlig trene på utgangsstilling, men det hadde ikke Cyan så lyst til den dagen ? Man må jo bare flire, hva annet kan man gjøre? Og en økt med hopp-stå. Helst skulle jeg hatt inn en avstandsbelønning bak henne, men Cyan er av den oppfatning av at man ikke kan snu ryggen til noe kult, så det får vi jobbe med separat.

Siden vi skulle til NKK Kristiansand, rundsøkte jeg strekningen fra Orkanger til dit etter ny kanin. Og jeg hadde hellet med meg da jeg fant denne jenta! Dixie ble med oss hjem fra Kristiansand, en biltur på ikke mer enn 10,5 timer ? Hun har nå vært her en uke, og de er nå ganske sammensveiset. Jeg var usikker i starten om dette gikk, da hun er ei lita jente (4 mnd) med sterke meninger ? I tillegg er hun aktiv, nysgjerrig, leken, uredd, tillitsfull og veldig snill - hun minner meg veldig om Dexter! Så nå tør jeg å presentere henne rundt, jeg ventet med det denne gangen siden jeg har gått på ett par smeller som ikke har vært vellykket. Men hun her er kommet for å bli, da hun takler alt vi har å tilby! Så da er duoen endelig komplett ?

Det er ikke snakk om å hverken skjelle ut eller å påføre smerte her. Det er heller Ikke snakk om å kjefte på hunden for at den gjør ting den ikke vet er feil. Som jeg sa, det er bedre å sette grenser og lære hunden hva som er riktig å galt enn å ha en eier som konstant går rundt og småkjefter og er irritert. Jeg bare synes det er synd at folk med en gang noen bruker andre, også rettferdige metoder som ikke belager seg på smerte eller redsel, vifter med dyremishandlerkortet. Det er ganske drøyt å si at det er ulovlig. Hvor mye av hverdagen med hundetrening går ikke ubevisst ut på negativ forsterkning? Hvis hunden din trekker deg et sted du ikke skal eller kan gå, stopper du og holder den igjen da, eller følger du på i redsel for å stramme båndet? Jeg tror problemet i mange tilfeller er at folk er urettferdige og irriterte på hundene sine, fordi de skal trene så positivt og ikke sette grenser og snu ryggen til når hunden gjør noe uønsket, så blir summen av det hele mer negativ for hunden enn om man noen ganger gir den et lite dult for å få den til å følge med. Og igjen så må jeg presisere at det ikke er snakk om å sparke, slå eller banke hunden.

Dette tror jeg er veldig lurt. Vi gjorde aldri det med voksne hunder og de som hadde vokst opp sammen/var knyttet til hverandre ble satt ut i et par, tre uker når kameraten forsvant. Men jeg mistenker at mye av det savnet er nettopp forvirring over at de ikke forstår hva som har skjedd og at en kompis helt plutselig har blitt borte. Oppdrettere jeg kjenner hvor valper har dødd under fødsel (hvis det er få valper), har latt tispa lukta på den døde valpen. Da er det liksom ok og de ser ut til å forstå/akseptere. Uten er det ikke uvanlig at de leiter en stund. For seint nå for dere, selvfølgelig, men greit å ha i bakhodet for andre? For øvrig har alle de som jeg har vokst opp med og som har sørget/vært forvirret kommet over det. Men det kan ta noen uker før hun er seg selv igjen. Veldig, veldig trist å lese om Tidi, forresten ❤️

Joda, men å klype hunden VIL påføre den smerte. Det at noe er utelatt, som langdistanse hundeløp eller lydighetskonkurranser, betyr ikke at man for eget forgodtbefinnende kan «fjerne» andre ting fra loven. Det er ikke lov til å klype hunden (eller berøre den på bakparten om den blir synlig redd av det) i lydighetsringen eller lignende. Om det ikke er synlig utelatt, skal man følge det som står i §26 c, og det inkluderer når man lærer hunden å gå pent i bånd. Det er jo ikke snakk om å ikke sette krav, eller ikke ha grenser. Poenget er vel at man kan lære inn krav og grenser på en måte som ikke er ubehagelig, eller så lite ubehagelig som mulig. Det gjelder både hunder og barn. Den største forskjellen er vel at man kan forklare unger (over en viss alder) ting. De fleste ville reagert om foreldrene skjelte ut en baby som gjorde noe uønsket, for eksempel kastet mat på gulvet. Babyen vet jo ikke at det er galt. Hadde det derimot vært en tiåring som kastet maten, ville de fleste reagert om foreldrene ikke tok tak i det, ofte ved å bli sint, nettopp fordi en tiåring burde visst bedre. Man burde på det tidspunktet ha forklart h*n at det ikke er greit, og hvorfor. En hund vet ikke bedre, fordi den ikke er et menneske. Man kan heller ikke forklare den hva den burde vite. Man har to valg, straff den konsekvent, hver gang den gjør noe galt, eller lær den hva du vil ha i stedet.

Forhåpentlig blir jeg et sent tilskudd i valpegjengen 2019 rundt høsten! Tispen har løpetid nå, men begge foreldre skal først røntges og øyelyses. Så blir jo neste løpetid ca om et halvt år om alt går etter planen. Kan melde om at det blir mest sannsynlig en Engelsk Springer Spaniel i hus? Om det blir fra oppdretteren jeg har kontaktet er jo ennå usikkert mtp på foreldredyr som må røntges osv, men føler meg ganske trygg på rasen. Eneste er pelsstell jeg gruer meg til! Hilsen eier av en korthårs uten underull?

Jeg har en hund som stort sett går greit i bånd når vi går vanlige turer. Han trekker når vi går sammen med andre hunder. Ved passering har han ofte trekt mot andre hunder og vil hilse/leke. Det får han ikke og jeg orker ikke å ha en hund som står på to og aper seg hver gang det passerer en annen hund (som er ofte her vi bor). Jeg har brukt en metode på dette i det siste som har funket veldig godt. Hver gang han trekker ber jeg han om å sitte. Hvis han er flink og hører med en gang belønner jeg. Jeg belønner ikke at han går fint annet enn med ros. Jeg vil at han skal gå fint selv om jeg ikke har med godbit, og han driter i den belønningen jeg kan tilby når det dukker opp ting som har en høyere motivasjon. Jeg vil ikke bestikke han til å høre på meg, og i mange tilfeller får jeg det heller ikke til. Når han girer seg opp for å bort til andre hunder må han sitte til de har passert. Han er ikke utrygg i situasjonen, men jeg tilpasser avstand sånn at det er mulig for han å gjennomføre. Jeg bruker sitt som en brems, og belønner sitt. Jeg kan også bruke sitt for å belønne at han går pent. Han kan også få gå bort og lukte på ting han har lyst til som belønning for at han har gått fint. Jeg bruker alltid både halsbånd og sele på tur. Han får ikke dra meg rundt i noen av delene, men når han går i halsbånd trener vi og han får ikke vimse rundt. Dette har funket veldig bra på han, og nå kan han i de fleste tilfeller sitte når vi passerer andre hunder. Nå er "problemet" at han er veldig sosial og vil leke, og hverken redsel eller aggresjon. Jeg tror i mange tilfeller at det er et problem at folk skal belønne hundene sine til å gå pent i bånd, for veldig mange ganger i løpet av en tur dukker det opp forstyrrelser som er mer verdt enn godbiter, leke eller fører, og da er man like langt og har lite å hjelpe seg med om man ikke ønsker å stille noen krav til hunden. Jeg tror også at det spørs veldig hvor lenge hunden har trening i å trekke i bånd. Hvis den har gjort det i mange år er det vanskelig å trene det bort. Har også en inntrykk av at for eksempel stress på tur er noe som fort kan føre til trekking, og som er vanskelig å få bukt med om man ikke får gjort noe med stresset i første omgang. Jeg bruker også å ha rotrening innimellom på tur, og søk. Det roer tempoet. Midas var en ekstrem trekker, jeg fikk aldri bukt med det fordi jeg ikke la ned en god innsats når han var ung. Han hadde to gir, enten gikk han fot eller så trakk han som besatt. Han trakk på meg betennelse i ryggen når jeg gikk med magebelte. Jeg ville ikke at Maui skulle få muligheten til å bli sånn, så jeg har vært veldig konsekvent på det, bortsett fra når vi går tur sammen med andre hunder. Da bruker jeg bare magebelte og lar han få trekke og da bruker jeg alltid sele.

Usj ? Vet ikke hva det der er, men bra du får det sjekka. Også veldig fint at shampobehandling har hjulpet

Nyter at våren er på vei ? Og etter noen timer ute er det godt å slappe av foran ovnen ?

Takk for omtanke ❤️ Dessverre ble det ikke snakk om måneder en gang ?Tidi fikk sovne inn onsdag 13 mars ? Hun virket noe bedre på søndag og mandag etter at hun hadde fått supplerende medisiner på lørdag. Mandag kveld klarte hun ikke å spise opp all maten sin, det virket rett og slett som at det var veldig slitsomt for henne. Jeg måtte reise bort mandagskveld til tirsdagskveld. Mens jeg var borte ble hun passet av roomien min som holdt meg oppdatert hele tiden. Tirsdag hadde hun heller ikke klart å spiste opp frokosten sin, men fullførte den senere på dagen. Da jeg kom hjem tirsdagskveld pustet hun veldig tungt og klarte heller ikke å spise opp maten sin. I tillegg var hun veldig bleik i tannkjøttet. Den natten tenkte jeg at vi måtte dra rett til veterinæren morgenen etter og la henne slippe. Men i løpet av natten ble hun litt bedre og pustet mindre tungt. Dagen etter klarte hun heller ikke å spise opp all maten på en gang, men virket ellers litt piggere enn dagen før. På tur var hun til og med litt giret. Hun fikk seg et bittelite feltsøk og det virket det som hun likte kjempe godt! ☺️ Men hun var fremdeles veldig bleik i tannkjøttet, og jeg skulle reise bort dagen etter igjen, så jeg turte ikke helt å dra uten å ha hørt med veterinæren. Da jeg kom inn sa veterinæren at hun hadde fått enda mer væske i buken siden sist, og det på tross av at hun nå gikk på veldig mye vanndrivende medisiner. Det tydet rett og slett på at medisinene ikke hjalp eller at væsken kom for fort til at medisinene kunne få det unna. Veterinæren sa vi kunne tappe væsken, men ettersom jeg visste hvor fort den hadde oppstått første gangen, så ville jeg ikke utsette henne for en slik påkjenning når jeg visste det bare var snakk om å få noen dager ekstra med henne. Veterinæren sa også at det ville være en stor risiko og hun kunne gå inn i sjokk av det. Så valget var enkelt. Det skulle vi ikke gjøre. Veterinæren sa at det bare ville bli tyngre og tyngre for henne og hun ville anslå at hun hadde noen dager igjen før hun ville være så sliten at det ikke var noen tvil. Så jeg valgte å la henne slippe mens hun enda hadde det noen lunde greit. Jeg hadde også tanker på slutten om hvilket liv det egentlig var for hun lenger. I hodet var hun samme ivrige, unge hunden som gjerne ville løpe og trene. Det var bare kroppen som ikke klarte å henge med på det hodet så gjerne ville. Etter en del veterinærbesøk i det siste hvor det har skjedd litt ekle ting så har ikke Tidi ville gått like frivillig inn til veterinæren. Så jeg spurte om vi kunne få gjøre det i bilen. Det gikk helt fint. Så jeg tok Tidi med meg ut i bilen, og hun hoppet glad og lykkelig inn og trodde nok at vi endelig skulle kjøre hjem fra den ekle veterinæren. Hun fikk spise så mye godbiter hun ville og fikk masse kos. Så sovnet hun inn i fanget mitt ❤️

Den siste måneden har jeg merket noen små ting hos Tidi som bekymret meg. Tidlig i februar hadde hun vært litt lite energisk på agilitytrening i forhold til hva hun pleide å være. Jeg hadde ikke vært så bekymret akkurat da. Hun hadde hatt en rolig periode i det siste, så jeg tenkte hun bare var blitt vandt med en rolig tilværelse. Men så dukket det opp flere andre ting. Hun begynte å trekke seg litt mer unna oss og var mer alene, hun som vanligvis vil fotfølge oss overalt. En dag da hun kom inn fra hagen var hun veldig ustød og holdt nesten på å falle. Da jeg hadde kommet hjem fra en ukes ferie hadde hun en mage som var stor som en ballong. Jeg tenkte først at magen var fordi de jeg bor med som hadde passet hundene hadde gitt de alt for mye mat. Men summen av alt det som hadde vært merkelig i det siste gjort at jeg tilslutt tok turen til veterinæren. Det viste seg den store magen ikke var fylt med mat, men væske. Væske i buken kunne være lever- eller hjertesvikt. Veterinæren tok blodprøve og sjekket hjertet med ultralyd. Blodprøvene var fine, men ultralyden viste et hjerte som trakk seg sammen svakere enn et hjerte skal. Vi ble sendt videre til hjertespesialist for ultralyd dagen etter og dommen var klar. Hun hadde massivt hjertesvikt. Hjertefeilen på venste side som hun fikk diagnotisert i sommer hadde ingenting med dette å gjøre. Den var like liten og ubetydelig som den var da. Derimot hadde hun nå en større hjertefeil på høyre side som hadde foresaket at hjertet på høyreside hadde vokst. Vi ble sendt tilbake til første veterinær for røntgen for å avdekke om det kunne være andre underliggende årsaker til dette eller andre ting vi burde være klar over som vann i lungene. Røntgenbildene var heldigvis fine. Det var "bare" hjertesvikt. Dessverre har det ingen gode prognoser, men vi fikk med oss hjertemedisiner for å gi det hele litt tid. Til uken som kommer håper jeg at vi får time hos samme hjertespesialist vi var hos i sommer, ettersom han er veldig dyktig og kanskje har en forklaring for hvorfor dette har oppstått og nøyaktig hva det er. Dessverre har nok ikke Tidi et like langt liv foran seg som jeg trodde for en måned siden før alt dette skjedde ? Vi prøver å nyte hver dag vi får sammen. Hun får masse kos, masse god mat og hun får gjøre de tingene hun liker best fremover, som ikke utsetter hjertet hennes for noe stress. Så få vi ta hver dag som den kommer ❤️