Gå til innhold
Hundesonen.no

Er dette et godt nok liv?


Guest sol.sorby
 Share

Recommended Posts

Guest sol.sorby

Vi har en engelsk cocker spaniel på 7 år. Han har strevd med separasjonsangst hele livet. Vi har jobbet gjennom alle 7 årene med dette og føler vi har forsøkt alt. Ulike treningsformer, kurs, alle varianter av hvor han kan oppholde seg når han er alene, DAP, Clomicalm - alt uten varig effekt. Når han er alene får han helt panikk med en gang vi går og det varer til vi kommer tilbake. Han bjeffer, uler, sikler enormt, peser og det lukter vondt i hele rommet han befinner seg i. Det har også skjedd at han har tisset på seg. 
Vi har avfunnet oss med at han er en hund som må være med oss overalt, og i praksis er han så godt som aldri alene hjemme. Siste året har han vært med mannen på kontoret, i alle andre sammenhenger ligger han i bilen. I bilen er han rolig, men det blir problemer når det er for varmt eller for kaldt. Uansett hva vi skal utenfor hjemmet, enten det er besøk, kino, matbutikk eller ferie, så legges det opp etter han. Vi har ingen som kan passe han over lengre tid, og ser heller ikke det som en mulighet siden det krever så mye tilrettelegging. 

Ellers er han en litt engstelig og lett-stressa type. Han har det best når det bare er oss hjemme og ingenting spesielt skjer - da er han rolig og avslappet. Mot oss i familien er han utrolig snill og god. Aldri vært redd for at han skal utagere mot barna eller oss. Vi bor landlig til, så han er mye ute og går mye fritt. 
Men det er lite som skal til for at han blir stressa. Om vi får besøk blir han urolig, klarer ikke å slappe av. Han blir både glad, men også stressa. Tåler ikke så mye kos av andre enn nærmeste. De siste årene har han også blitt mer aggressiv mot andre hunder. Han har slåss med andre hannhunder, så jeg stoler ikke lenger på han når det kommer til andre hunder. 
 

Nå har det blitt endringer på arbeidsplassen til mannen som gjør at hunden vår ikke lenger kan være med inn på kontoret. Det gjorde meg helt motløs. Jeg vet ikke om jeg orker en ny vinter hvor han skal ligge i bilen og hver dag lure på om det er for kaldt eller ikke. Jeg lurer på om han har et godt liv. Jeg vet ikke hva mer vi kan gjøre for at han skal få en bedre hverdag. Jeg har rådført meg med dyrlegen, men han har ikke så mange gode råd å komme med annet enn at han forstår det er vanskelig. Det er forferdelig å tenke på at jeg ikke har klart å få det til bedre enn dette. Kjenner meg knust. 
Hvordan vet jeg at nok er nok? Eller om det er et godt nok liv? 
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere har ihvertfall gjort en fantastisk innsats over mange år med denne hunden. Separasjonsangst tror jeg er noe av det mest krevende jeg kan tenke meg hos en hund.

Angående økende stress og aggresjon mot andre hunder, er han grundig sjekket av dyrlege for om han kan ha vondt? Det virker som dere har god kontakt og god hjelp i dyrlege.

Hvis du ønsker det kan du sikkert få flere råd her inne om hund i bil om vinteren. Bruk av ull, varmeflasker og lignende kan gjøre masse. Men det løser jo ikke problemet som dere allerede har levd med i mange år.

Kan det være aktuelt å finne en "hundedagmamma"? En pensjonist, ufør eller hjemmeværende, evt. noen som jobber hjemmefra, og kan ha hunden hos seg om dagene?

Ellers tenker jeg at det er lov å gi opp. Det kan være vanskelig å finne et nytt hjem til en slik hund, men jeg ville vurdert muligheten. Hvis ikke er det faktisk greit å ikke måtte leve på hundens premisser i den grad dere gjør.

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg hadde en hund med separasjonsangst. Det var veldig få som kunne passe henne, bare folk som var hjemmeværende eller kunne ha hunden med seg på jobb. Det var ikke mange, så det var et stort problem. Vår kunne heller ikke ligge i bil en gang.  Hun ble gammel, vi klarte på sett og vis å tilrettelegge nok i mange år. På et vis klarte hun å være alene hjemme i huset til foreldrene mine som hun vokste opp i, men det var stadig tilbakefall hvor hun fikk panikk. Jeg klarte å trene henne opp flere ganger da jeg tok henne med på flytting hjemmefra, men jeg flyttet litt rundt og måtte begynne på ny hver gang. Men selv om jeg klarte trene henne opp, kom det alltid tilbakefall før eller siden. På denne tiden var hun blitt såpass gammel at jeg visste omplassering ikke var et alternativ. Men jeg tenkte mye, hadde hun vært en yngre hund, hadde det definitivt vært noe vi ville prøve. Jeg klarte i løp av de siste årene som student å sjonglere det med å studere mye hjemme, og kjøre henne hit og dit til pass når jeg skulle noe, men jeg visste at så snart jeg fikk en jobb etter studiet, så ville det ikke lenger gå. Så jeg tenkte mye på det. Og jeg var alltid sikker på at om hun hadde vært ung ville vi omplassert til noen som er hjemmeværende eller har en jobb der hunden alltid kan være med. For ellers så går det rett og slett ikke, man kan ikke forlate en hund som er livredd å være alene.

Og jeg kjenner igjen bekymringen ang å ligge i bil og, man får ikke ro når man ikke vet om temperaturen er bra nok. Dessuten blir det jo for varmt om sommeren. Enkelte her inne vil helt sikkert tipse om krok til å låse bakdøren åpen, silvershade osv, men for min del hadde ikke det lettet min bekymring. Tenk om slemme mennesker hadde lukket døren likevel, tatt bort silvershaden, plaget hunden osv. Ikke alle har en jobb som ligger slik til at man kan la en hund ligge ubevoktet i en åpen bil. 

Jeg synes det høres ut som dere har gjort det dere kan. Separasjonsangst er virkelig vanskelig. Dixie ble aldri bra, selvom vi prøvde all slags treningsformer. Det var alltid tilbakefall før eller siden. Jeg tror jeg ville prøvd omplassering om jeg var dere dersom det ikke løser seg med jobb. Og en annen ting å tenke på er jo at cockere kan bli veldig gamle. Ønsker dere å leve med slik tilrettelegging i 7-8 år til? Det krever så mye og det tærer virkelig på en. Jeg var veldig sliten den siste tiden med Dixie. Om dere synes det er ok med tilrettelegging, finnes det jo stadig flere hundebarnehager, kanskje det kan være et alternativ. Dixie kunne ikke være i det, fordi hun var gammel og ikke forsikret, dessuten ville det stresset henne med mange andre hunder.  "Heldigvis" slapp jeg ta valget om å avlive henne kun pga sep.angsten, da hun som 15 år fikk begynnende nyresvikt. Hun kunne kanskje levd lenger, men angsten var delvis grunnen til at vi valgte å la henne slippe på det tidspunktet. Jeg hadde akkurat fått meg fast jobb, og nyresvikten gjorde at det i allefall var umulig å sette henne bort til andre, fordi hun mistet kontroll på blæren. Så hun fikk slippe mens hun var i god form. Men som sagt, hadde hun vært en unghund ville jeg prøvd omplassering først. 

Jeg prøvde å henge opp lapper overalt hvor jeg søke hjemmeværende eller pensjonister, men fikk ikke noen napp. Pratet med 3 stykker som trakk seg. Så det var ikke så lett som jeg trodde å skulle finne dagpasser. Jeg så for meg at for pensjonister ville Dixie være den perfekte venn, men vi fant ingen. Prøvde både lapper i butikker og delte innlegg på Facebook. 

Lykke til, hva enn dere velger. Jeg forstår hvor tungt det er, og det er ikke en skam å omplassere eller avlive. Hunden har det ikke godt om den blir nødt til å være alene. ❤️

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
    • Eurasier er en selvstendig rase, og den krever en del aktivisering, på sine premisser. De har også hatt en del svakheter mentalt. Dette med usikkerhet er i høy grad genetisk, så det er viktig å gjøre god research på oppdrettere og linjer. God sosialisering er selvfølgelig også viktig, men eurasier er ikke en utpreget sosial rase. Når det gjelder "gneldring" så er det svært få hunder som gneldrer uten mål og mening så lenge de får den aktiviteten de trenger. Men noen raser er avlet for å vokte eller varsle, og de vil naturlig nok bjeffe når de opplever forstyrrelser, og terskelen der kan variere. Mange små hunder er avlet for å varsle, mens jeg kommer ikke på så mange store hunder (type str eurasier) som er kjent for å "gneldre". Noen spisshunder, som lapphundene, islandsk fårehund mm. kan bjeffe en del i arbeid og når de blir ivrige. Eurasier er forøvrig også en spisshund og ikke nødvendigvis helt stille. Om det er en rase som passer deg eller ikke er vanskelig å si, siden du ikke sier noe annet enn at du bor i leilighet. Skal du ha hund til tur og kos? Vil du gå kurs, og evt. drive med hundesport? Er det viktig at den går overens med andre hunder? Lett å trene/ha løs?  Hvor mye tid vil du bruke på pelsstell og støvsuging? Anbefaler å lese litt her, andre innlegg fra samme bruker på forumet, som har hatt en eurasier med sine utfordringer, men også kommet veldig langt med ham:   
    • Vurderer eurasier som neste hund, og ønsker å høre fra alle som har om både positive sider og utfordringer, anbefaling/fraråding av rasen. Hannhund eller tispe? Tisper er jo mindre, men da må en ta med løpetid og humørsvingninger med det etc. Hannhunder er kanskje mer stabil i humøret? Men samtidig større og mer 'territorielle? Er jo pluss og minus på begge sider. Bur idag I leilighet, liker og gå turer, men har ikke behov for en høyaktiv rase, ønsker heller ikke ha så liten da de har en tendens til og være gneldrete. Og lest og hørt at Eurasier er ganske stille på det punktet. Selv om de lager lyd selfølgelig, det er naturlig, men ønsker ikke sånn typisk gneldring.  Men blir jo litt usikker når en leser at de kan bli veldig skeptisk/nervøs til andre, en vil jo ikke 'feile' med hunden en skal få, ønsker jo velge riktig da det skal fungere i  mange år fremover. Kommer alltid tilbake til Eurasier da, falt litt for de, men har aldri hatt den type rase før. Har hatt labrador blanding, og spaniel før og de er jo litt mer førerorienterte.  Er det sånn at en må trene sosialisering i typ '3 til 4' timer hver dag eller holder det med 'minutter' noen dager,  det vil jo variere dager da man må jobbe etc sef. Blir jo sef mer enn noen minutter, men håper dere skjønner hva eg mener🙈 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...