Er dette et godt nok liv?

[sol.sorby 0]

Vi har en engelsk cocker spaniel på 7 år. Han har strevd med separasjonsangst hele livet. Vi har jobbet gjennom alle 7 årene med dette og føler vi har forsøkt alt. Ulike treningsformer, kurs, alle varianter av hvor han kan oppholde seg når han er alene, DAP, Clomicalm - alt uten varig effekt. Når han er alene får han helt panikk med en gang vi går og det varer til vi kommer tilbake. Han bjeffer, uler, sikler enormt, peser og det lukter vondt i hele rommet han befinner seg i. Det har også skjedd at han har tisset på seg. 
Vi har avfunnet oss med at han er en hund som må være med oss overalt, og i praksis er han så godt som aldri alene hjemme. Siste året har han vært med mannen på kontoret, i alle andre sammenhenger ligger han i bilen. I bilen er han rolig, men det blir problemer når det er for varmt eller for kaldt. Uansett hva vi skal utenfor hjemmet, enten det er besøk, kino, matbutikk eller ferie, så legges det opp etter han. Vi har ingen som kan passe han over lengre tid, og ser heller ikke det som en mulighet siden det krever så mye tilrettelegging. 

Ellers er han en litt engstelig og lett-stressa type. Han har det best når det bare er oss hjemme og ingenting spesielt skjer - da er han rolig og avslappet. Mot oss i familien er han utrolig snill og god. Aldri vært redd for at han skal utagere mot barna eller oss. Vi bor landlig til, så han er mye ute og går mye fritt. 
Men det er lite som skal til for at han blir stressa. Om vi får besøk blir han urolig, klarer ikke å slappe av. Han blir både glad, men også stressa. Tåler ikke så mye kos av andre enn nærmeste. De siste årene har han også blitt mer aggressiv mot andre hunder. Han har slåss med andre hannhunder, så jeg stoler ikke lenger på han når det kommer til andre hunder. 
 

Nå har det blitt endringer på arbeidsplassen til mannen som gjør at hunden vår ikke lenger kan være med inn på kontoret. Det gjorde meg helt motløs. Jeg vet ikke om jeg orker en ny vinter hvor han skal ligge i bilen og hver dag lure på om det er for kaldt eller ikke. Jeg lurer på om han har et godt liv. Jeg vet ikke hva mer vi kan gjøre for at han skal få en bedre hverdag. Jeg har rådført meg med dyrlegen, men han har ikke så mange gode råd å komme med annet enn at han forstår det er vanskelig. Det er forferdelig å tenke på at jeg ikke har klart å få det til bedre enn dette. Kjenner meg knust. 
Hvordan vet jeg at nok er nok? Eller om det er et godt nok liv? 
 

[simira 6900]

Dere har ihvertfall gjort en fantastisk innsats over mange år med denne hunden. Separasjonsangst tror jeg er noe av det mest krevende jeg kan tenke meg hos en hund.

Angående økende stress og aggresjon mot andre hunder, er han grundig sjekket av dyrlege for om han kan ha vondt? Det virker som dere har god kontakt og god hjelp i dyrlege.

Hvis du ønsker det kan du sikkert få flere råd her inne om hund i bil om vinteren. Bruk av ull, varmeflasker og lignende kan gjøre masse. Men det løser jo ikke problemet som dere allerede har levd med i mange år.

Kan det være aktuelt å finne en "hundedagmamma"? En pensjonist, ufør eller hjemmeværende, evt. noen som jobber hjemmefra, og kan ha hunden hos seg om dagene?

Ellers tenker jeg at det er lov å gi opp. Det kan være vanskelig å finne et nytt hjem til en slik hund, men jeg ville vurdert muligheten. Hvis ikke er det faktisk greit å ikke måtte leve på hundens premisser i den grad dere gjør.

 

[Orca 1358]

Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg hadde en hund med separasjonsangst. Det var veldig få som kunne passe henne, bare folk som var hjemmeværende eller kunne ha hunden med seg på jobb. Det var ikke mange, så det var et stort problem. Vår kunne heller ikke ligge i bil en gang.  Hun ble gammel, vi klarte på sett og vis å tilrettelegge nok i mange år. På et vis klarte hun å være alene hjemme i huset til foreldrene mine som hun vokste opp i, men det var stadig tilbakefall hvor hun fikk panikk. Jeg klarte å trene henne opp flere ganger da jeg tok henne med på flytting hjemmefra, men jeg flyttet litt rundt og måtte begynne på ny hver gang. Men selv om jeg klarte trene henne opp, kom det alltid tilbakefall før eller siden. På denne tiden var hun blitt såpass gammel at jeg visste omplassering ikke var et alternativ. Men jeg tenkte mye, hadde hun vært en yngre hund, hadde det definitivt vært noe vi ville prøve. Jeg klarte i løp av de siste årene som student å sjonglere det med å studere mye hjemme, og kjøre henne hit og dit til pass når jeg skulle noe, men jeg visste at så snart jeg fikk en jobb etter studiet, så ville det ikke lenger gå. Så jeg tenkte mye på det. Og jeg var alltid sikker på at om hun hadde vært ung ville vi omplassert til noen som er hjemmeværende eller har en jobb der hunden alltid kan være med. For ellers så går det rett og slett ikke, man kan ikke forlate en hund som er livredd å være alene.

Og jeg kjenner igjen bekymringen ang å ligge i bil og, man får ikke ro når man ikke vet om temperaturen er bra nok. Dessuten blir det jo for varmt om sommeren. Enkelte her inne vil helt sikkert tipse om krok til å låse bakdøren åpen, silvershade osv, men for min del hadde ikke det lettet min bekymring. Tenk om slemme mennesker hadde lukket døren likevel, tatt bort silvershaden, plaget hunden osv. Ikke alle har en jobb som ligger slik til at man kan la en hund ligge ubevoktet i en åpen bil. 

Jeg synes det høres ut som dere har gjort det dere kan. Separasjonsangst er virkelig vanskelig. Dixie ble aldri bra, selvom vi prøvde all slags treningsformer. Det var alltid tilbakefall før eller siden. Jeg tror jeg ville prøvd omplassering om jeg var dere dersom det ikke løser seg med jobb. Og en annen ting å tenke på er jo at cockere kan bli veldig gamle. Ønsker dere å leve med slik tilrettelegging i 7-8 år til? Det krever så mye og det tærer virkelig på en. Jeg var veldig sliten den siste tiden med Dixie. Om dere synes det er ok med tilrettelegging, finnes det jo stadig flere hundebarnehager, kanskje det kan være et alternativ. Dixie kunne ikke være i det, fordi hun var gammel og ikke forsikret, dessuten ville det stresset henne med mange andre hunder.  "Heldigvis" slapp jeg ta valget om å avlive henne kun pga sep.angsten, da hun som 15 år fikk begynnende nyresvikt. Hun kunne kanskje levd lenger, men angsten var delvis grunnen til at vi valgte å la henne slippe på det tidspunktet. Jeg hadde akkurat fått meg fast jobb, og nyresvikten gjorde at det i allefall var umulig å sette henne bort til andre, fordi hun mistet kontroll på blæren. Så hun fikk slippe mens hun var i god form. Men som sagt, hadde hun vært en unghund ville jeg prøvd omplassering først. 

Jeg prøvde å henge opp lapper overalt hvor jeg søke hjemmeværende eller pensjonister, men fikk ikke noen napp. Pratet med 3 stykker som trakk seg. Så det var ikke så lett som jeg trodde å skulle finne dagpasser. Jeg så for meg at for pensjonister ville Dixie være den perfekte venn, men vi fant ingen. Prøvde både lapper i butikker og delte innlegg på Facebook. 

Lykke til, hva enn dere velger. Jeg forstår hvor tungt det er, og det er ikke en skam å omplassere eller avlive. Hunden har det ikke godt om den blir nødt til å være alene. ❤️