Gå til innhold
Hundesonen.no

Stresser på trening


Nemlab
 Share

Recommended Posts

1 1/2 år, hannlabrador blir helt kokos i hodet på treninger der det er mange andre hunder. Han er flink til å gå i bånd på tur, passerer da andre hunder ganske greit. 

Problemet starter da vi er på trening, typ miljø eller utstillingstrening. Han drar og rykker og vil bort å hilse, leke eller gud-vet-hva, koste hva det koste vil. Han er umulig å få kontakt med, rullegardina går helt ned. 
Er dette stress, eller er det «bare» alderen? 


Jeg trenger tips til hvordan vi kan komme ut av dette sporet, vil jo dra på trening for å lære noe, ikke bare stå på sidelinjen å prøve å holde fast en gæærn hund! ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får du kontakt med hunden om dere skal gjøre noe (trene på en øvelse eller noe), eller er det rullegardina ned hele veien? Uansett - tren kontakt, kontakt, kontakt - og dra fram det beste av belønning enten det er mat eller lek. Det må trenes utenom fellestreningene først - i miljøer hvor rullegardina ikke har gått ned. Øk evt avstand til de andre hundene fellestreningene og tren kontakt der - må du stå på sidelinja og holde fast hunden så står du for nært. Ofte lettere sagt enn gjort, man har jo lyst til å være med på aktivitetene det er snakk om også, og går man den veien så kan det bli utelukket på en stund. Men det kan være eneste løsning dersom det er et problem som du vil/må gjøre noe med.

Hvor ofte er dere på slike fellestreninger? Min goldentispe har vært ganske koko hun også - spesielt i den alderen der (har imidlertid hele tiden fått kontakt med henne, i alle fall når hun skulle «jobbe»). Noe av det var muligens fordi det gikk lenge mellom slike treff, del ble julaften og barnebursdag i hoppeloppeland på en gang ... når frekvensen økte ble hun lettere å håndtere ... men hun ble samtidig eldre, så hva som var hva er ikke helt godt å si.

Ordet «stress» blir brukt så mye i hundesammenheng at det nesten har mistet sin mening, synes jeg. Er en unge «stressa» i en barnebursdag på et lekesenter? Nå kan selvsagt hunden være stressa (på en negativ måte), men det er vanskelig å si når man ikke ser hva som skjer.

Når det er sagt så er retrievere generelt en håndfull i den alderen der - kan ta 3 - kanskje opp mot 4 år - før de «lander» helt (men blir normalt sett gradvis bedre fra rundt 2 - så ikke fortvil :) ), hanner mer enn tisper og labrador mer enn de andre. Sånn grovt sett. Så at det kan bli en del kaos med en 1,5 år gamme hannlabbe, det tror jeg på og det har jeg sett flere ganger ;) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...