Gå til innhold
Hundesonen.no

Vanskelig å vite når nok er nok!


Recommended Posts

Hei!

Jeg har en alaskan husky som fyller 11 i juni i år, og sånn generelt er hun en sånn lykkelig, veldig søt og kosete hund. Jeg overtok henne da hun var 10, altså for litt over ett år siden, og har hele tiden syntes hun er fryktelig gammel i forhold til min snart 10 år gamle AH. Individuelt sett er de ganske ulike, og 10-åringen som har vært hobbytrekkhund i en liten kennel og egentlig bodd mer inne enn ute har levd et ganske skjerma liv ift 11-åringen som jo har vært "proff" løpshund i en stor folkehøgskolekennel. Da jeg overtok henne var tanken at hun skulle gå i spann med resten av mine, men jeg så raskt at selv om hun hang med og gjorde jobben sin, så hadde hun null glede av å gå i spann, og dermed ble hun sofapensjonist. 

Da jeg fikk henne lukta hun ganske betent, og jeg vaska henne med allergishampoo ei stund for å roe ned huden, som overproduserte fett og dermed ble betent. Den er fin nå, men jeg legger stadig merke til flere og flere svulster og vorter som dukker opp på ubeleilige steder (f.eks har hun ei vorte mellom tærne, men den er ikke til plage). Veterinær sier alle svulstene er godartede, så jeg trenger ikke bekymre meg (men jeg gjør det selvsagt likevel).

Veterinær har også sjekka tunga hennes (som er høyere på den ene sida enn den andre) uten å finne noe galt, sjekka huden uten å finne noe galt (men hun har rødmusset hud på magen og i ører, og tidligere har hun ikke klødd, men i dag så jeg at ørene stod ut til sida, som om hun plagdes med ørene). Potene ser fine ut, med unntak av at hun klør på ene bakpoten, hvor hun nå har fått samme hud oppover baksiden som hun har på poteputene, sånn svart, ru hud. Det er såpass mye at jeg ikke tror det kan opereres vekk. 

Hun har alltid spist potesokker, halm osv (jeg hadde henne som elevhund på FHS da hun var 2 år gammel), og hun spiser fortsatt alt hun kommer over, hovedsakelig tøybiter. Hun river opp pledd og svelger det, og ingen har funnet noe galt med henne, meeeeen jeg synes jo det er litt rart at hun gjør det + at hun har dårlig ånde. Var hos veterinær og trakk 11 tenner nå på høsten + skrapte tannstein, og hun hadde fortsatt dårlig ånde etterpå. 

I tillegg legger hun seg rett ned på brystkassa med beina under seg istedet for å bruke beina til å legge seg rolig ned. Det ser ut som om hun prøver å unngå å bruke forbeina til det. Litt vinglete i bakparten, men det hører liksom med å bli gammel, synes jeg. Og hengebuk, uten at hun noensinne har fått valper, og det er øyensynlig ingen grunn til pløsete mage.

Som sagt så virker hun glad og sånn, hun logrer og er blid og kosete, men hun er også ekstremt klengete og løper aldri tulling. De andre hundene kan sprinte avgårde mens hun faller av og legger seg bak meg på tur (hun er forøvrig opplært til å gå pent bak gjennom 10 år som folkehøgskolehund, men jeg synes det er rart at hun VELGER dette når hun får lov å løpe fritt). 

Sånn økonomisk er jeg student og har dermed veldig begrensede midler til å utrede henne stort mer enn jeg allerede har gjort, og hun var selvsagt ikke forsikra da hun kom til meg, ergo får jeg ikke dekt noenting på forsikring. Problemet mitt er at jeg ikke har noen måte å vite om hun har smerter nok til at jeg bør avlive eller ikke på. Jeg føler det er ubehagelig å gå rundt i uvisshet, for på den ene siden får jeg utrolig dårlig samvittighet over å se på den vakre, snille, søteste og blide hunden min og tenke "Burde du egentlig vært avlivet, du? Har du det bra, sånn helt egentlig?", men på den andre siden har jeg ikke noe lyst til å la henne lide, om hun lider? Problemet mitt er rett og slett at jeg ikke vet noenting. Det virker som om hun hadde vært blid uansett hvor ****** hun hadde det, samtidig som jeg ser jo at enkelte ting er smertefulle pga ting hun unnlater, og at hun stivner under håndtering. 

Når alt i tillegg er så diffust, og veterinæren ikke egentlig finner hold i ting, så vet jeg ikke hvor alvorlig det er. Man kan si det sånn at en død hund lider ikke, men jeg greier ikke å ta lett på å avlive likevel, ikke når hun er så snill og søt og viser at hun er glad så lenge jeg er hos henne og gir henne oppmerksomhet. Sånn utenom når hun får oppmerksomhet ligger hun bare og sover, egentlig. Hun gjør aldri noe med de andre hundene. 

Er det noen som har noe god input til meg her?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes vel egentlig at det høres ut som om hun har blitt gammel. Og det er lov å bli gammel. Alderdom i seg selv er ingen sykdom.

Det er ikke uvanlig for gamle hunder å få små kuler og vorter her og der, og det er stort sett noe de dør med og ikke av. 

Hvis du virkelig føler at hun har vondt så kan du jo evt. høre med veterinæren din om du kan prøve å sette henne på smertestillende en periode og se om hun viser bedring av det? Hvis det ikke er noen respons så har hun kanskje ikke så vondt som du frykter...?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har da hatt endel gamle hunder tidligere, uten at jeg har følt at noe har vært galt med dem av den grunn. Vortene er ikke det som bekymrer meg mest. Prata akkurat med en jeg kjenner som har litt mer greie på veterinærmedisin enn meg (har jobba på klinikk), han synes det høres ut som det er vondt i rygg og/eller mage ut fra hengebuk, dårlig bakpart og at hun stivner under håndtering og legger seg på måten hun gjør. Han anbefalte kiropraktikk, så jeg får prøve og se litt om hun blir bedre av det. Det er jo ikke akkurat sjeldent gamle trekkhunder får en eller annen type ryggvondt, så for meg høres det fornuftig ut. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg holder med i forslaget om å be om å prøve smertestillende. Siden hunder er råe på å skjule smerter, vil det kanskje gi deg noen svar. Enten pga bedringen ved oppstart, eller pga forverring når behandlingen eventuelt stopper. Min erfaring er at når man begynner å lure på om man skal vurdere avliving, så er det en svært god grunn for det. Kan anbefale å skrive dagbok. Noter ned positive og negative ting, hver dag. Du ser fort hva det er mest av. Også greit å vise veterinær når behandlinger skal vurderes. Det er så fort å glemme ting man ikke noterer ned. 

  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Smertestillende høres lurt ut. Og det kan variere hvor lang tid det tar før du vil se noen bedring- mine har vært alt fra 4 dager til en mnd.

HUSK: ikke ta kiropraktikk og smertestillende samtidig- det kan lure deg. Hilsen ei med erfaring.

Lykke til

  • Like 1
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å prøve et par behandlinger til kiropraktor eller fysio med en skikkelig gjennomgang av hele kroppen kan nok absolutt gi noen svar og er du heldig så kan det jo løse en del ting og. Ellers holder jeg med forslaget om å prøve smertestillende en periode, da ser man jo fort om det blir noen merkbar forskjell på hunden og sånn sett kan det være en fin måte og få noen svar på om man ikke kan eller vil begynne noen stor, grundig utredning. Og blir hun feks da bedre så kan hun jo evt få gå på smertestillende og få noen flere gode uker/måneder/år før alderen tar henne igjen. Om hun oppfører seg slik du beskriver pga smerter så vil jeg tro du kommer til å merke forskjell på smertestillende, selv om hun ikke nødvendigvis blir en helt ny hund så kan man jo merke at hun blir mer aktiv/livlig, ikke så forsiktig lengre, kanskje hun engasjerer seg litt mer i de andre hundene eller ja, er nok mange måter det kan gi utslag på tenker jeg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...