Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er ikke noe fasitsvar på det. Det kommer veldig an på prolapsen og hunden, og hva slags livskvalitet hunden kan ha, om det hjelper nok med smertestillende osv. Om du er usikker på anbefalingen til veterinæren så kan du gå til en annen veterinær for å få en second opinion.

Skrevet

hvorfor anbefales avlivning?  Det kommer an på type prolaps og hvordan hunden blir påvirket av det.  Hvis hunden kan ha en fin hverdag med bruk av medisin er jo det bra. Men hvis hunden har smerter og plages med bevegelse og blir hemmet er det best å la den slippe. Det finns operasjoner for det, men vet ikke noe om prognoser og slikt. Det må du høre med dyrlege om. 

 

  • Like 1
Skrevet

Han er sur, muggen og glefser når folk kommer bort til han, han kan være blid som ei sol helt til han får vondt, da vender han om med engang..

Han halter og vegrer seg for trapper.. Han har alltid vært så aktiv, han har alltid vært lunefull, men ikke i nærheten av sånn han er nå..

Kjenner jeg strever med å la han gå

Skrevet

Det høres jo veldig ut som en hund som virkelig ikke har det bra. Om det ikke kan lettes vesentlig med smertestillende og behandling så ville jeg nok la ham slippe.

  • Like 2
Skrevet

Stort sett så har jo kroppen en utrolig evne til å reparere. Nå har jeg ikke mye erfaring med prolaps hos hund, men hos mennesker iallefall så vet jeg at det ofte er større problem med sekunderplager i ettertid enn selve prolapsen. Dvs, prolaps er jo helt sikkert ikke godt mens det står på, men de fikses jo stort sett, men når det skjer så har man kanskje fortsatt veldig vondt fordi man har gått å avlastet, spent seg, hatt feil bevegelsesmønsteretc som har ført til andre vondter igjen.  Også er det selvsagt noen som er mer plaget ifht å få nye prolapser enn andre som kanksje bare har en og det var det. 

Om det er sammenlignbart mellom hund og menneske, så tenker jeg at det raskt kan gå veldig fint, på sikt. Men, man må også huske på at dyr ikke er mennesker. De vet ikke hvorfor de har vondt, vi kan ikke forklare dem det, vi kan ikke spørre hvor ille det er, når de trenger mer smertestillende, om vi kan gjøre noe annet for dem som lindrer osv osv. Og kanskje får vi ikke borti dem for nødvendig behandling heller og da må man selvsagt vurdere livskvalitet okke som hva prognosene er. Synes iallefall jeg. Hvor lenge kan man forvente at hunden må ha vondt før det kanskje blir bedre? Hvor mye hjelper smertestillende? Hvor mye hjelper fysio osv? Får man utført nødvendig opptrening og styrketrening? Og hvordan er livskvaliteten til hunden underveis her og hvor lenge er det innafor å utsette hunden for noe slikt? Det er jo veldig lite konkret selvsagt, men det du beskriver feks høres jo virkelig ikke ut som en hund som har det veldig bra, så asap på smertestillende om han ikke allerede får det. Ta en vurdering med en ny dyrlege for å få en second oppinion både ifht prognose og evt behandling. Det er sikkert forskjell på prolapser og hvordan det påvirker og, og sikkert og forskjell på prognosene i ettertid da ettersom hvordan det rammer. Og du må gjøre en skikkelig vurdering på hvor lenge du synes at det er ok at hunden skal ha det sånn, samme hvor mye du ønsker at alt skal bli bra og at han skal leve lenge enda. 

  • Like 4
Skrevet

Jeg har en hund med prolaps. Hun er liten da, veier under 5 kg. Hun har hatt 2 tilfeller hvor hun har hatt utrolig vondt. Begge gangene har veterinæren sagt til oss at vi må vurdere hvor lenge vi skal la henne gå slik. Jeg fikk sterke smertestillende hos veterinæren som hun gikk på i 1 uke før vi trappet over på mildere smertestillende. Hun hadde helt ro i ca 2 uker ved begge tilfellene, kun ut i hagen for å tisse i denne perioden. Etter de 2 ukene med ro trappet jeg det veldig sakte opp med aktivitet. Først bare 5 minutter tur i bånd. Så 10 minutter osv. Hun ble heldigvis helt fin igjen begge gangen :) Etter den forrige runden hvor hun hadde veldig vondt er hun faktisk blitt bedre enn hun har vært siden første prolapsen. Sist gang hun slo den opp var nå i vinter, i Februar. Nå i sommer har hun vært med på flere kilometer lange turer og fjellturer uten problemer :)

Så jeg signerer de over. Få hunden på smertestillende, gi den helt ro i en periode og trapp veldig gradvis opp aktivitetsmengden og se hvordan hunden blir. Viser den livsglede og lite tegn til smerte går det nok helt fint :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...