Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er ikke noe fasitsvar på det. Det kommer veldig an på prolapsen og hunden, og hva slags livskvalitet hunden kan ha, om det hjelper nok med smertestillende osv. Om du er usikker på anbefalingen til veterinæren så kan du gå til en annen veterinær for å få en second opinion.

Skrevet

hvorfor anbefales avlivning?  Det kommer an på type prolaps og hvordan hunden blir påvirket av det.  Hvis hunden kan ha en fin hverdag med bruk av medisin er jo det bra. Men hvis hunden har smerter og plages med bevegelse og blir hemmet er det best å la den slippe. Det finns operasjoner for det, men vet ikke noe om prognoser og slikt. Det må du høre med dyrlege om. 

 

  • Like 1
Skrevet

Han er sur, muggen og glefser når folk kommer bort til han, han kan være blid som ei sol helt til han får vondt, da vender han om med engang..

Han halter og vegrer seg for trapper.. Han har alltid vært så aktiv, han har alltid vært lunefull, men ikke i nærheten av sånn han er nå..

Kjenner jeg strever med å la han gå

Skrevet

Det høres jo veldig ut som en hund som virkelig ikke har det bra. Om det ikke kan lettes vesentlig med smertestillende og behandling så ville jeg nok la ham slippe.

  • Like 2
Skrevet

Stort sett så har jo kroppen en utrolig evne til å reparere. Nå har jeg ikke mye erfaring med prolaps hos hund, men hos mennesker iallefall så vet jeg at det ofte er større problem med sekunderplager i ettertid enn selve prolapsen. Dvs, prolaps er jo helt sikkert ikke godt mens det står på, men de fikses jo stort sett, men når det skjer så har man kanskje fortsatt veldig vondt fordi man har gått å avlastet, spent seg, hatt feil bevegelsesmønsteretc som har ført til andre vondter igjen.  Også er det selvsagt noen som er mer plaget ifht å få nye prolapser enn andre som kanksje bare har en og det var det. 

Om det er sammenlignbart mellom hund og menneske, så tenker jeg at det raskt kan gå veldig fint, på sikt. Men, man må også huske på at dyr ikke er mennesker. De vet ikke hvorfor de har vondt, vi kan ikke forklare dem det, vi kan ikke spørre hvor ille det er, når de trenger mer smertestillende, om vi kan gjøre noe annet for dem som lindrer osv osv. Og kanskje får vi ikke borti dem for nødvendig behandling heller og da må man selvsagt vurdere livskvalitet okke som hva prognosene er. Synes iallefall jeg. Hvor lenge kan man forvente at hunden må ha vondt før det kanskje blir bedre? Hvor mye hjelper smertestillende? Hvor mye hjelper fysio osv? Får man utført nødvendig opptrening og styrketrening? Og hvordan er livskvaliteten til hunden underveis her og hvor lenge er det innafor å utsette hunden for noe slikt? Det er jo veldig lite konkret selvsagt, men det du beskriver feks høres jo virkelig ikke ut som en hund som har det veldig bra, så asap på smertestillende om han ikke allerede får det. Ta en vurdering med en ny dyrlege for å få en second oppinion både ifht prognose og evt behandling. Det er sikkert forskjell på prolapser og hvordan det påvirker og, og sikkert og forskjell på prognosene i ettertid da ettersom hvordan det rammer. Og du må gjøre en skikkelig vurdering på hvor lenge du synes at det er ok at hunden skal ha det sånn, samme hvor mye du ønsker at alt skal bli bra og at han skal leve lenge enda. 

  • Like 4
Skrevet

Jeg har en hund med prolaps. Hun er liten da, veier under 5 kg. Hun har hatt 2 tilfeller hvor hun har hatt utrolig vondt. Begge gangene har veterinæren sagt til oss at vi må vurdere hvor lenge vi skal la henne gå slik. Jeg fikk sterke smertestillende hos veterinæren som hun gikk på i 1 uke før vi trappet over på mildere smertestillende. Hun hadde helt ro i ca 2 uker ved begge tilfellene, kun ut i hagen for å tisse i denne perioden. Etter de 2 ukene med ro trappet jeg det veldig sakte opp med aktivitet. Først bare 5 minutter tur i bånd. Så 10 minutter osv. Hun ble heldigvis helt fin igjen begge gangen :) Etter den forrige runden hvor hun hadde veldig vondt er hun faktisk blitt bedre enn hun har vært siden første prolapsen. Sist gang hun slo den opp var nå i vinter, i Februar. Nå i sommer har hun vært med på flere kilometer lange turer og fjellturer uten problemer :)

Så jeg signerer de over. Få hunden på smertestillende, gi den helt ro i en periode og trapp veldig gradvis opp aktivitetsmengden og se hvordan hunden blir. Viser den livsglede og lite tegn til smerte går det nok helt fint :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...